Atten

Det var et lite sjokk for August å bevege seg fra sommervarmen og rett ut i et fuktig og kjølig klima. Han stod på noe som liknet på en skøytebane, sirkelformet, og omgitt av et svartlilla tomrom. Flaten under ham var speilblank, og han kunne se tomrommet omgi plattformen han befant seg på, også under ham. Han hutret mens han bega seg ut på isflaten. Denne gangen hadde han nesten ikke reagert på at treveggen og døren bak ham var borte med en gang han var kommet inn. Og han kunne tenke seg til hva som ville komme. Han hørte en delvis surklende, delvis knakende lyd under føttene, og kastet seg vekk da en del av isen knakk sammen under ham. Han landet hardt på kanten av hullet som nå åpenbarte seg på midten av plattformen, og han så isen forsvinne i tomrommet langt der nede under ham. Landingen hans førte til at mer is knakk sammen og falt ned i hullet, og til sin store redsel kjente August at han var i ferd med å gli mot det. Det venstre benet gled over kanten, og han kjente det tynne islaget, som nå føltes mer som glass, noe det kanskje også var, trenge gjennom huden på baksiden av leggen. Han dro til seg benet, og et sår ble flerret opp. Han presset seg opp, mens isen eller glasset rundt ham begynte å kollapse. Den brast fra sentrum og beveget seg utover, og August beveget seg raskt mot kanten. Han hadde ingen steder å løpe. Og da gikk det åpenbare nok en gang opp for ham: Det var ingen dør. Ingen vei videre. Han stirret mot det stadig større hullet som truet med å oppsluke ham, dro inn litt av den kjølige luften, og kastet seg ned i det, prøvde å unngå flere kutt på veien ned.

Han kjente ikke den voldsomme luftmotstanden han hadde ventet, det var snarer en lett bris som bar ham forsiktig nedover. Rundt seg så han isen eller glasset falle i større og mindre stykker, men alle unngikk ham på mirakuløst vis. Over ham var nå plattformen helt forsvunnet, og den siste isen, eller det siste glasset, drev forbi ham. Han prøvde å finne en komfortabel stilling i den bisarre ferden, samtidig som han prøvde å undersøke skaden på benet. Det blødde, såpass kjente han, og da han strakk seg for å se det så han et rent kutt med et isflak, eller en glassbit, stikkende ut. Han tok uten videre tak i den og dro den ut, blod strømmet ut av det nå åpne kuttet, og smerten jog gjennom benet. Han strakk seg i en underlig stilling, fikk tak i det spjærede buksebenet, og klarte å få knytt det stramt rundt såret. Det fikk duge inntil videre. Til han kom seg ut herfra, og kunne få legehjelp. Han kjente kroppen dale saktere og saktere nedover, og antok dette betydde at han nærmet seg målet, hva det enn var. Han snudde seg fra den komfortable innstillingen han hadde inntatt slik at han kunne se omgivelsene under seg, eller hva han trodde hva var under seg. Han hadde mistet begrepet om retninger, det var umulig å vite om han steg eller sank. Det viste seg raskt at bakken var på den andre siden, da han landet på ryggen.

Han snudde seg mot sine nye omgivelser, men det var ikke enkelt å se, alt var omgitt av det lillasvarte tomrommet, som en kreftsyk tåke. Han reiste seg opp, og sakte men sikkert klarnet landskapet rundt ham. Tomrommet ble erstattet av gress og blomster. Over seg kunne han se tomrommet gli over til en perfekt blå himmel. Han befant seg på en eng som strakk seg så langt han kunne se. I underbevisstheten konstaterte han at dette måtte være slik hagen ville ha sett ut i en mer solrik og sommerlig tilværelse. Det var et vakkert landskap, tanken om at skogen ville være det siste vakre han så hadde slått feil. Kanskje dette stedet ikke var så ille? Denne siste tanken irriterte ham litt, selvfølgelig var det ille! Han var her mot sin egen vilje, holdt vekk fra virkeligheten, det virkelige livet sitt. Hvilket liv? spurte en liten stemme i bakhodet. Han overhørte den.

Plutselig kom han på noe, en detalj han hadde oversett i den opprinnelige hagen: Treet som vokste ned fra himmelen. Han snudde seg mot stedet han trodde det befant seg, men nei, engen strakk seg uberørt så langt han kunne se, med små buer og hauger. Dette var åpenbart ikke hagen, kun et lignende landskap. Gresskledd og med blomster, som noe tatt ut av nasjonalromantisk drøm.

Han så noe, en skygge i øyenkroken. "Jessie?" Han hadde vært sikker på at det var henne, men da han snudde seg så han bare gress og himmel møtes i horisonten. Han holdt ikke på å bli gal allerede? Hvis man i det hele tatt kunne bli gal på et sted som dette, man måtte være rimelig gal for å komme hit i utgangspunktet. Men nok en gang så han noe blafre der et sted foran seg. Han beveget seg sakte mot det, ante så vidt en silhuett, men den var raskt forsvunnet bak en haug. Han kunne ha sverget på at det var hennes. Han småjogget frem mot haugen, titten inn bak den. Der var det igjen, hun beveget seg i utkanten av synsfeltet, og forsvant raskt. "Jessie!" Stemmen hans runget over den ellers ganske så stille engen. Noen fugler fløy opp i horisonten, bortsett fra det var alt stille igjen. Han begynte å løpe, løp mot stedet han trodde han hadde sett henne sist. Han nådde frem raskere enn han hadde trodd, og snublet i gresset, rullet seg rundt og spratt opp igjen. Han syntes han hørte en forsiktig latter, hennes latter. Og skikkelsen hennes, det var hennes skikkelse, var der foran ham, beveget seg, eller gled fremover. Det virket som hun stadig snudde seg leende mot ham. Han visste ikke om han skulle smile eller ikke, men et smil presset seg uansett frem på leppene hans. Han satte fart etter henne, samtidig som tankene beveget seg raskt og rotete. Hvordan i all verden kunne det være henne, hun var ikke her! Det var kun fantasien hans som lurte ham, og også kanskje et indre ønske om å se henne. Men han merket henne der foran seg, fnisende og lokkende mens hun holdt seg på en jevn avstand. Dette måtte være en felle, sa tankene hans, nok et triks fra dette... dette stedet, som nok en gang prøvde å skade ham. Han glemte nesten smerten i benet mens han beveget seg raskt etter henne, det var som den ikke var der, bare som en svak ringing i ytterkanten av bevisstheten. Han måtte stoppe, tenke seg om, dette var ikke måten å komme seg ut herfra på! Men trass tankene fortsatte han, overhørte all logikk og tenkning, han ville bare se henne, være med henne.

Han følte det nesten som han nærmet seg, syntes latteren ble sterkere. Hvis han i det hele tatt hørte den. Og han kunne nesten se silhuetten tydelig nå, kunne nesten skimte krøllene hennes i sollyset, kunne nesten se de blå øynene skjære seg gjennom kroppen og inn til ham. Nesten. Han var i en merkelig drømmerus. Han forfulgte en skygge over en eng han ikke ante hvor var, og det virket som den mest naturlige ting i verden. Hun lokket ham etter seg, som en edderkopp sakte fanger en flue i nettet sitt, for å fortære den. August var sørgelig uvitende om dette, klarte ikke, ville ikke innse at skyggen ikke var Jessie. Han bare fulgte etter, snublet og dro seg opp igjen uten å ta øynene fra skyggen han nesten kunne se helt tydelig nå. Vel, så tydelig man får sett en skygge. Det var fremdeles bare små blaff, og hun holdt seg på avstand. Men han visste at hun var der nå, og han var fast bestemt på å nå henne.

Hun stoppet. Han reagerte ikke med en gang, og snublet da det gikk opp for ham. Han ble liggende nesegrus foran denne silhuetten han hadde jaget. Hodet hans lå mot varm sand. Han tittet opp og så føttene hennes bare en meter unna. "Nei, ikke..." Men hun ble borte. Han reiste seg fortvilet opp. "Jessie!" Som han visste godt fikk han intet svar. Han stod alene, og oppdaget at gresset var borte. Blomstene også, det som lå igjen var sand, og en intens hete svevde over ham, fra fire stekende soler på himmelen. En i hver himmelretning, eller han antok i det minste at det var der de var plassert. Den plutselige heten dro ham ut fra rusen han hadde befunnet seg i. Han hadde oppført seg som en idiot, nok en gang, han kunne ikke begi seg ut på meningsløse jakter på et sted som dette. Konsekvensene kunne koste mer enn han var villig til å betale. På den annen side, kanskje det var poenget at han skulle følge etter henne. Hva faen var poenget her? Hvorfor gidder jeg? Hvis han ikke hadde fulgt etter henne, kunne utfallet blitt annerledes. Eller kanskje det hadde blitt katastrofalt. Eller, og dette var den mest skremmende av tankene, kanskje han aldri hadde hatt noe valg. August fant det best å ikke grunne over dette, det hjalp ham ikke noe nå. Han dro av seg jakken, kastet den i sanden bak seg. Kanskje ikke så lurt, tenkte han, han kunne fort få bruk for den på et sted hvor klimaskifte tydeligvis var hyppig. Han snudde seg. Men den var borte. Selvfølgelig var den borte, han hadde kastet bort sjansen sin. Oppgitt snudde han seg tilbake, saumfarte landskapet med blikket for å finne neste mål. Og langt der borte i horisonten så han noe, en fjellkjede eller i det minste et fjell. Bortsett fra det var det ingenting, så han valgte å bevege seg mot det, fast bestemt på at dette var hagens vilje. Samtidig forbannet han seg selv for å følge reglene på et sted han ikke ville være.

Det er ikke mye å si om Augusts vandring gjennom ørkenen, det var kun en ensformig fottur gjennom varm sand, med fire stekende soler som grillet ham fra alle kanter. Svetten sildret nedover pannen, og året hang nok en gang flat ned; han måtte stadig dra det vekk fra stedet rett over øyenbrynene hvor det gjorde synet ukonsentrert. I den store sammenhengen var denne turen uviktig, han tålte den fint som et avbrekk fra plutselige fall og overraskelser. Men viktigst av alt ga den ham muligheten til å tenke. Og det var i løpet av denne turen at han aksepterte situasjonen sin. Kanskje var dette en drøm, kanskje var det en hallusinasjon, eller kanskje, bare kanskje var det virkelig, hvis virkelighet eksisterte her. Uansett hvordan det lå an hadde han ingen bruk for å vite det nå, hvis det var en drøm ville han våkne før eller senere. Og hvis det var virkelig... Vel, da fikk han bare se hvor det førte. Det eneste han kunne gjøre var å fortsette, han hadde ingen andre valg som dekket alle muligheter. Klart, hadde han vært sikker på at det var en drøm kunne han valgt å dø og våkne hjemme på sofaen. Men noe i denne opplevelsen var reelt på en måte han aldri før hadde opplevd i en drøm, og det ba ham i mot å ende det på en slik måte.

Disse tankene hadde passert gjennom Augusts sinn da han nådde frem til hva som hadde vist seg å være et stort, grått fjell, og han var fast bestemt på å fortsette, og eventuelt møte skjebnen eller hva nå enn dette stedet hadde i vente for ham. Det som slo ham raskt, var at det så ut som bakdelen av fjellet manglet. Han var nær den venstre siden, og beveget seg rundt mot baksiden for å se hva som lå der. Og det var ingenting. Absolutt ingenting, et rent kutt, et stopp i ørkenlandskapet, utenfor var bare den blå himmelen med de stekende solene. Han gikk mot kanten, for landskapet hadde en kant, og stirret ned. Himmelen fortsatte der nede, og ble mørkere ettersom den kom lenger og lenger unna sollysene. Bakdelen av fjellet var skjært like rett av, fjellet gikk ikke lenger enn maksimalt tjue meter innover. August ristet på hodet. Dette stedet var bygget etter en underlig logikk han ikke hadde sett andre steder enn i dårlige videospill. Assosiasjonen fikk ham til å trekke på smilebåndet, noe han ikke hadde gjort siden han kom hit, vel, ikke på samme måte.

Han gikk tilbake rundt fjellet, så etter hulen han visste måtte være der et sted. For ikke faen om han skulle klatre i det, det så steilt og skarpt ut, og han ville ikke vite hva som hendte hvis han falt ned i tomrommet på baksiden. Og sant nok, hulen lå der, etter noen minutters gange hadde han funnet den. Et mørkt hull, akkurat høyt nok til at han kunne stå oppreist på veien innover. En fakkel hang ved døren, originalt nok, og han skjønte at den sannsynligvis ville være nyttig i den mørke tunnelen. Stedets logikk var ikke kun sær. Han tok ned fakkelen og bega seg inn i mørket. Og da han snudde seg var ørkenen borte, det var kun mørke utenfor. Hen begynte å bevege seg innover. Tunnelen hadde noe fuktig ved seg, han kunne høre små drypp i det fjerne, som om det kom fra bak veggene et sted.

Uten noen åpenbar grunn kom August på en historie han hadde hørt på barneskolen. Ikke noe spesielt, men av en eller annen grunn hadde den festet seg. Den handlet om en konge i et fjernt land. "For mange år siden," som læreren hadde sagt med et smil. Denne kongen satt i en nedarvet posisjon, og visste egentlig lite om å styre landet, derfor var kongen en usikker mann. Så når nabolandet valgte å forstørre hæren, valgte kongen å forstørre hæren. Når nabolandet tok større skatter fra folket, tok kongen større skatt fra sitt eget folk. Ja, til og med når kongen i nabolandet, forøvrig denne kongens fir-fem-seksmenning på farssiden, valgte å skaffe seg enda en kone, valgte kongen å skaffe seg enda en kone. Slik fortsatte det lenge, til kongen en dag fikk besøk av en ung mann. Den unge mannen hadde et klart og skarpt blikk, og kongen turte ikke å møte blikket hans. Denne beskrivelsen hadde August alltid likt, det var noe med denne unge mannen med et kraftfult blikk som tiltalte ham. Han kunne nesten se for seg et par klare, blå øyne borre seg inn i kongen og stirre inn i ham. "Hva ønsker De?" spurte kongen forsiktig, i håp om å besøket snarlig overstått. "Jeg kommer fra nabolandet ditt," svarte den unge mannen, uten å ta blikket fra kongen. "Jeg ledet folket i et opprør mot kongen, og hans strenge styresett. Og nå har jeg kommet hit." Det gikk opp for kongen hva som var i gjære, og han kastet seg på kne foran den unge mannen. "Vær så snill, spar meg, jeg prøvde bare å være en god konge!" Og den unge mannen så ham rett inn i øynene, kongen var nå for redd til å bryte blikkontakten. "Forstår du ikke?" sa han. "Det er ikke opp til meg." Kongen tenkte litt over utsagnet før han spurte: "Hvem er det så opp til?" Den unge mannen ga ham et granskende smil. "Kun du kan bestemme." Og med dette utsagnet forlot den unge mannen rommet. Kongen kalte raskt sammen hoffet, og bestemte med en gang å gjøre hæren mindre, gi penger og gode vilkår til folket, og ikke minst valgte han å skille seg fra sin andre kone. Da alt dette var overstått satte han seg ned på sin trone og gråt. "Hvorfor gråter De, deres majestet?" spurte en tjener forbauset. Kongen tørket tårene, og svarte: "Jeg har akkurat forstått hva makt er."

Det var ingen spesiell historie i seg selv, men for August var den viktig, han husket at han samme dag han fikk høre den for første gang hadde gått hjem og fortalt den til moren sin. Hadde spurt henne hva det betydde, og hun hadde fortalt. Om demokrati, om medmenneskelighet, og det hadde gått opp for ham hvor mange nivåer det strakk seg over. Og han hadde ønsket at han selv aldri måtte komme i en slik maktsituasjon; det skremte ham.

Og plutselig forsvant mørket, og han kom ut i en stor hule. Fakler på veggene lyste opp, og han kunne se en slags sirkel i midten av rommet. Han gikk frem, og så ned i hva som viste seg å være et hull i gulvet. Og han kunne se lys der nede, ikke lik lyset fra faklene, men dagslys, om enn blekt. Veien kunne ikke bare gå videre slik, kunne den? Han slapp seg selv ned i hullet, uten å tenke videre på det. Et sted der fremme måtte det finnes et mål.

Søtten

Hagen virket mye større denne gangen, mye mer ekte. Han kunne ikke se noen slutt, kun den grå himmelen. Hvis det var en himmel, kanskje noe slikt ikke eksisterte her. Bare tomrom. Han så å seg selv, han var kledd akkurat slik han var da han fløt gjennom en slags fysisk barriere og kom hit. Etter at de blodige eggene hadde regnet nedover scenen hvor hans eksistens ble vist frem for et usynlig publikum. Var dette det? Den endelige overgangen til galskap? Hvordan kunne han ha latt det gå så langt?

I en slags flukt fra tankene begynte August å gå fremover, veien han hadde gått før. Gikk gjennom gresset, som ikke virket som gress, men heller som et underlag av myk gummi som bøyde seg etter motstand, men forble uforanderlig. Han gikk fort, og kjente den kalde luften slå mot seg. Han lot hendene gli inn i lommene på buksa, men konstaterte raskt at det ikke virket, det var for kaldt. Han holdt armene rundt seg under dressjakken han hadde vurdert å henge av seg da han kom hjem. Godt at han hadde latt den være på, kulden ble stadig mer ulidelig. Den tynne ullvesten og den enda tynnere, hvite t-skjorten hjalp ikke særlig heller. Kulden virket uvanlig påtrengende, og selv om han prøvde å få varmen ved å gå fort, ble han stadig kaldere.

Små hvite flak begynte å falle rundt ham. Hans første tanke var at det måtte være snø, men akkurat som gresset var det noe uvanlig med denne snøen. Den kom ikke fra noen spesiell retning, den bare var der, og omga ham. Det virket som brorparten landet på ham, mens kun noe av det la seg på bakken. Han kunne så vidt skimte omgivelsene foran seg, og det ble stadig hardere å bevege seg, til dels på grunn av snøen som hindret ham, til dels på grunn av kulden som tappet ham for krefter. Sakte men sikkert ble stegene hans tyngre, og etter kort tid begynte han å snuble, dro seg opp igjen og fortsatte så raskt han kunne. Han brydde seg ikke lenger om å beskytte hendene, han brukte dem til å nærmest svømme gjennom snøen som nå dekket all mulig utsikt fremover. Han måtte gi tapt, kjente tæringen på musklene og hvordan kulden gjorde ham stiv og ubevegelig. Han falt om, og rullet seg instinktivt over på ryggen, for å ha et slags siste syn. Men det var ikke noe å se, bare snøen som trengte seg på fra alle sider. Og nå så han hva som gjorde den annerledes: Den var lik små hudflak, dødsens hvite og uten spor etter blod. På en underlig måte virket de levende, en tanke han fort slo fra seg. For urovekkende.

Og like fort som den var kommet forsvant snøen. Den smeltet ikke engang, bare forsvant som en blafrende flamme i mørket. August blunket, overrasket over stoppet. I noen korte øyeblikk hadde han vært sikker på å møte døden, ja, til og med beredt på det. Han ble liggende, lot den lille varmen som var i det kjørlige landskapet sive inn i ham, gjøre kroppen varm igjen. Han burde nesten ha forventet det, hvor enn dette stedet var, så måtte det være i tankene hans. Ikke sant? Han kunne vel ikke dø i tankene sine. Forhåpentlig.

Tankene var nok en gang en anelse for illevarslende, så han valgte å reise seg rolig opp, og fortsette turen i et roligere tempo. Det var som om den lille snøstormen aldri hadde funnet sted, ikke et spor var igjen. Foran ham var en liten bakke. Han kunne se over den herfra, men visste at han ikke kunne se hva som var på den andre siden før han kom til toppen. Noe av stedets skjeve logikk hadde slått inn i hjernen hans, om ikke annet fordi han hadde gått opp denne lille bakken to ganger tidligere. Eller, som han selv trodde, fordi dette var hjernen hans, eller i alle fall sinnet hans.

Han skrittet i alle fall rolig opp bakken, og da han nådde toppen så han dette noe av glass på en roseeng, og han visste at jo nærmere han kom denne bygningen når han først kom ned på enga, jo svartere ville den bli, helt til den hadde en konkret svart form. Nesten som den i utgangspunktet skulle vært av luft heller enn glass, luft som sakte tetnet og formet noe. August gikk sakte ned til roseengen. Ingen spor fra forrige gang han hadde vært her, akkurat som gresset stod rosene totalt uberørt. Fantes tid i det hele tatt på dette stedet? Kanskje den stod stille? Men når August hadde drømt seg hit før hadde tiden godt, og han våknet timer senere. Bortsett fra at det ikke var en drøm denne gangen, i alle fall ikke i vanlig forstand. Var dette et sekunds tankeblaff som utspilte seg stillestående?

Han beveget seg gjennom rosene, mot bygningen han sakte så mørkne. Tornene stakk ham, skrapet seg gjennom jakken og inn i huden, men han brydde seg ikke. Det måtte være en grunn til at han var her, og han skulle finne den! Bygningen var nesten helt svart nå, han befant seg rundt femten meter unna. I noen få sekunder stoppet alt opp, ikke et overnaturlig angrep, men bare et slik øyeblikk man har iblant. Rundt seg kunne August se roseengen, hagen, og tomheten som omga alt, og foran seg så han bygningen, nå helt solid, en svart koloss i landskapet. Den passet på en måte ikke inn i naturen, akkurat som byen omgitt av skog. Men den stod der, uten noe klart opphav. Med tanke på at tid kanskje ikke eksisterte her, August kunne tross alt bare ha glidd over i normal søvn etter sine besøk, hadde den kanskje alltid stått der, siden alltid i så fall var nå. Det var denne tanken som gjorde øyeblikket, fikk alt til å stoppe i et par sekunder, og som fikk følelsene; frykt, tomhet, nysgjerrighet, lengsel; til å stoppe opp. Han så situasjonen ovenfra, kunne se seg selv og hva han måtte gjøre. Kun et øyeblikk. Deretter fortsatte han. Han så en liten, i alle fall i forhold til bygningens proporsjoner, rektangulær innhulning i veggen foran seg, og inne i den så han en massiv tredør. Han stoppet et par sekunder, han hadde fått en irrasjonell redsel for trær og alt som var laget av tre den siste tiden, men han mannet seg opp, dette var tross alt den eneste veien. Han gikk frem til døren, tok tak i en speilblank dørklinke (døren hadde ikke nøkkelhull), vred den, og gikk inn. Døren slo igjen bak ham med en gang, og bygningen ble sakte lysere til den igjen stod der som glass eller luft.

August måtte myse for med en gang å kunne se rommet han hadde entret. Men straks han tok et par skritt ut på gulvet kunne han skimte noe lyse i det fjerne. Sakte beveget det seg mot ham, til han så en kvinne materialisere seg fra mørket, bærende på en lysestake med et enkelt, hvitt stearinlys. Flammen blafret litt mens hun beveget seg mot ham. Det var umulig å gjette alderen hennes, ikke bare på grunn av mørket, men det var også noe med ansiktet hennes. Hun kunne ikke være menneskelig, egentlig ingen overraskelse med tanke på at hun var her. Hvor nå enn her var. Hun kom frem til ham. "Hei," sa han, det første som falt ham inn. Hun svarte ikke, men ga ham en mellomting av et bukk og et nei. Det burde ant ham at hun ikke snakket. Hun snudde seg igjen, og beveget seg innover i mørket, snudde seg mot ham og stoppet etter et par skritt. Han skjønte og fulgte etter, men hun fortsatte ikke med en gang. Hun satte lysestaken på et bord August kunne sverget på at ikke stod der sekundet før, og gikk bak ham. Han så henne bøye seg ned på gulvet og tørke det med et slags skjerf. Han skjønte ikke med en gang hvorfor, men så innså han at han hadde gått inn med skoene på. Han skyndte seg å ta dem av, nølte et par sekunder, før han også tok av seg sokkene. Han satte det på bordet ved siden av lysestaken, og da han snudde seg, stod kvinnen nok en gang ved ham. Han hadde ikke hørt at hun var kommet tilbake. Uten å si noe mer tok hun lysestaken og fortsatte fremover, han fulgte kun noen skritt bak. Han prøvde å se seg rundt, men alt var mørkt. Han kunne ikke føle noe trykk, og hørte ingenting, så han antok at rommet var stort. For alt han visste, kunne det være større enn bygningen han hadde gått inn i, på dette stedet måtte det ikke være sammenheng mellom slike forhold.

Hun ledet ham framover en stund, kunne være fem minutter, kunne være en time. Det var ikke lett å si, tiden var like stillestående her inne. Hun svingte til venstre på et sted som for ham virket som det var helt vilkårlig. Det var ingen tegn og ingen forskjeller fra resten av rommet. Men naturligvis visste hun hvor hun skulle. Kanskje det hadde vært folk her før ham, alle tatt med til en ny del av rommet for å fortsette ferden videre. Det falt ham naturlig at dette ikke var alt, at rom fulgte etter dette. Noe kunne skimtes der framme, og med ett stod de ved en dør. Den så slitt ut, laget av grånende tre. Alle dører var tydeligvis laget av tre på dette stedet, hva nå enn det betød. Hun stoppet opp til høyre for den, og lyste opp. Hun hadde kommet fra inne i rommet i utgangspunktet, kanskje hun akkurat hadde fulgt noen andre. Jessie? Tanken slo ned i ham uten noen spesiell opptakt, men plutselig ble han opplagt. Var det slik, var hun her også? Å, alle de ubesvarte spørsmålene! Han burde bare slutte å tenke så mye. Kvinnen stod der helt urørlig, ventende. Han kremtet. "Var det noen før meg? Er det noen andre her?" Endelig noen å stille spørsmålene til! Men hun la bare hodet litt på skakke, så på ham. Svarte ikke. Han tok et skritt mot henne, hun ble stående urokkelig. "Er det noen andre her?" Han merket at stemmen var mer brysk enn den burde, men der og da betydde det ingenting. Hun stod der med det samme ansiktsuttrykket. Han strakk seg mot henne, for å gripe tak i skuldrene hennes, riste henne. Men med et poff var hun borte, og alt var igjen mørke, unntatt den grå døren. Han åpnet den og gikk gjennom, oppgitt og uten andre muligheter.

Han befant seg plutselig på en skogsti. Han skvatt av å plutselig være ute igjen, og snudde seg. Bak ham var det mørke rommet, og kvinnen stod i døråpningen. Før han rakk å si noe lukket hun døren bak ham. Han grep etter klinken, men det var ingen. Kun en glatt treflate, og den stod av seg selv midt ute på stien. Han gikk rundt på den andre siden, og så at døren ikke syntes derfra. Han gikk tilbake, men døren var fremdeles borte. Han sukket, han burde forstått det. Bak ham, det vil si der døren skulle vært, sluttet stien, og kun tett skog befant seg der. Han ola merke til at alle trærne så døde ut, kritthvite og uten spor av løv, kun bare grener som strakk seg mot tomheten der oppe. Men dette var ikke samme tomhet som i hagen, dette var en himmel. Han kunne skimte skyer og han kjente vind blåse mot seg. Dette var mer virkelig enn hagen, selv om været var like grått. Han vandret langs stien, mens han lurte på hva som ventet i enden, hvor stien førte ham. På en måte var dette spennende, han hadde alltid drømt om å befinne seg i en slik fantasiverden, lik bøkene han hadde lest da han var liten. Men dette var annerledes, dette var ikke er eventyr.

De hvite, døde trærne ga skogen et skummelt inntrykk. Han så innover blant dem på venstre side av veien, men alt han så var flere trær. Han bestemte seg plutselig for å utfordre illusjonen, og gikk inn blant trærne. En tanke slo ham, og han snudde seg, tok av seg jakken, og kastet den ut på veien. Det var kjørlig, men han tålte det. Han gikk innover, men landskapet forandret seg ikke, kun samme trær. Han så over nakken, og så trær omgi ham der og. Han fortsatte, til han igjen så en sti krysse foran seg. Han gikk ut på den, og som han hadde trodd lå jakken hans der. Han begynte å skjønne dette stedet nå. Han tok på seg jakken, snudde seg mot skogen han hadde kommet fra, og beveget seg inn igjen, bare for å være sikker på at han ikke hadde oversett noe. Etter å ha gått en stund, snudde han seg, og så veien ligge bare ti meter unna. Han prøvde å trenge lenger inn i skogen, men det virket som om veien fulgte etter, uten at det syntes eller hørtes på en bestemt måte. Med et sukk gikk han tilbake. Tenkte over hvilken vei han hadde kommet fra, og hvor han skulle, høyre eller venstre. Kanskje det ikke spilte noen rolle? Han kom på at han skulle til høyre, og fortsatte skogsferden.

Mens han gikk der blant de hvite trærne, tenkte han igjen på hensikten med denne ferden. Kanskje han døde? Tanken skremte ham, han ville ikke dø slik, forvillet i en skog i sine egne tanker. Men dette var kanskje ikke hans egne tanker? Da han hadde lurt på om kvinnen i det mørke rommet hadde ledet andre folk enn ham selv, hadde det gått opp for ham at dette kanskje var noe mer, noe annet. Hva var umulig å si, men i grunn spilte det ingen rolle. Det eneste som betydde noe nå var å komme videre, til enden av denne ferden. For denne gangen kom han ikke til å våkne plutselig, såpass hadde han innsett. Tankerekken ble brutt av en endring i landskapet. Trærne ble mørkere og mørkere, litt som glassbygningen, og de så mer og mer livfulle ut. Etter litt mer spasering var han omgitt av mørke trær. Fuglekvitter kom fra trærne og himmelen var blå, med noen få hvite skyer. Solen lyste opp, og alt ble varmere. Livet var kommet til skogen, og den trykkende melankolien han hadde vært sikker skulle oppsluke hele dette stedet var forsvunnet. Et smil lyste over Augusts ansikt, dette var vakkert, skogen var som hentet utfra et av eventyrene han hadde elsket da moren fortalte ham dem da han var liten. Han motstod lysten til å igjen løpe inn blant trærne. Dette var fremdeles et isolert univers han måtte komme seg ut av før eller siden, selv om det også kunne være vakkert.

Stien gjorde en sving til venstre rundt tretti meter framme, og han gikk mot dette vendepunktet. Men ikke raskt, han valgte å nyte denne naturen mens han enda kunne. Han ante tross alt ikke når han ville se noe slikt igjen. Han nådde svingen, og så at den vakre naturen strakk seg rundt den og fortsatte til enda en sving mot venstre der fremme. Han grep seg i å tenke at Jessie skulle vært med ham i denne vakre naturen. Han burde komme seg over henne, det var det eneste logiske å gjøre, men var det ikke tankene på henne som hadde satt i gang alt dette? Og han hadde fremdeles et håp, om enn et vagt et, om at han til slutt ville ende opp sammen med henne.

Mens han tenkte dette hadde han begynt å bevege seg fortere, han tok en sving til høyre og plutselig kunne han se noe langt der fremme. Det så ut som et tårn. Det virket merkelig at han ikke hadde kunnet se det før nå, men igjen, dette var et merkelig sted. Det måtte være rundt hundre meter unna, og det strakte seg over trærne. Derfra kunne han se skogen og skaffe seg en oversikt, tenkte han. Og på en eller annen måte måtte det også være målet, siden veien endte der.

Da han nådde det så han at det var omgitt av en liten hage. Noen blomsterbed med blomster han aldri før hadde sett, og en liten fontene. Fontenen var laget av marmor, og hadde en jernstatue i midten av to fisk som sprutet vann mot hverandre, men bommet slik at vannstrålen gikk over den andre fisken og traff vannet bak. Ved fontenen vokste det et lite, men utrolig vakkert, og ikke minst levende tre. August gikk mot det, lot hånden gli over stammen. Med et sjokk kunne han kjenne at treet dunket regelmessig, som om det hadde et hjerte. Grenene, som var dekket av grønne blader, duvet frem og tilbake i vinden. Treet måtte være omlag to og an halv meter. August hørte en lyd bak seg, og vendte seg om. Der var kvinne fra det mørke rommet. Denne gangen stelte hun med plantene, men ikke slik man vanligvis tenker. Hun strøk dem forsiktig og ømt, som om de skulle vært barna hennes. Hun merket tydeligvis at han så på henne, for hun reiste seg og så på ham. Igjen ga hun ham det merkelige bukkeneiet, og han svarte med å løfte hånden i en slags hilsen. Hun ble stående urørlig, og han ble usikker på om hun ville ham noe. Han gikk forsiktig mot henne, valgte å ikke prøve å røre henne denne gangen. "Hva..." han klarte ikke helt å formulere spørsmålet, og måtte tenke litt. Hun ble stående se på ham, like urokkelig. Han prøvde igjen. "Hvorfor er jeg her?" Hun blunket sakte, før hun løftet høyre arm og pekte mot tårnet. Det var murt opp av grå stein, og han så to små trinn lede opp til nok en tredør. Uten å spørre mer gikk han inn i det.

For en gangs skyld ble han møtt med akkurat hva han hadde forventet. En trapp steg opp langs veggene i det firkantede tårnet, og uten å nøle gikk han oppover. Over ham var det et tretak, og da han nådde slutten av trappen så han en stige lede opp til en luke. Han klatret opp, åpnet luken, og nok en gang ble han møtt av hva han forventet, han var i toppen av tårnet. Det var ingenting annet der enn en kort steinmur, som gjorde at man ikke falt utenfor. Han gikk bort mot den ene delen av muren, og stirret utover landskapet. Den grønnkledde skogen strakk seg så langt han kunne se. Solen var i ferd med å gå ned i det fjerne, og himmelen var både i rosa, gult og rødt. Antagelig den vakreste solnedgangen han hadde sett, men han prøvde å konsentrere seg om å finne en vei videre. Uten stort sjokk kunne han konstatere at kvinnen nå stod bak ham. Han lurte på om hun hadde klatret opp etter ham, men han antok nesten at hun bare plutselig hadde åpenbart seg der. Han møtte blikket hennes, og i et øyeblikk, et kort øyeblikk, møtte hun ham med et smil. Så snudde hun seg og forsvant sakte, ble en del av luften. Han senket blikket, tenkte raskt. Dette hjalp ham ikke noe særlig, det var fremdeles ingen vei vekk herfra. I et kort øyeblikk vurderte han å kaste seg ned fra tårnet, kanskje det hjalp. Men han kom på tornene i hagen so hadde skadet ham, grenen som hadde gitt ham et kutt også utenfor drømmen. Å skade seg her var antagelig ikke noen god idé. Han kastet et siste blikk utover skogen, la merke til at partiet med hvite trær lot til å være borte. Men var det så unaturlig på et sted som dette? Her fantes bare nå, det som hadde vært var uinteressant. Et siste blikk på den nydelige, stillestående solnedgangen, så klatret han ned igjen.

I hagen under tårnet ble han stående å se på blomstene, han drakk fra fontenen, og han følte seg med ett i bedre form. Dette var et fristed. Men han måtte videre. Og han skjønte delvis hvordan. Det måtte være noe med det lille treet, det stakk seg ut på en spesiell måte. Han snudde seg mot det. "Jeg må videre." Et øyeblikks stillhet. Så strakk treet seg ut i bredden, formet en frodig vegg av rent tre, og en dør åpenbarte seg. August gikk sakte mot treveggen, snudde seg og tok et siste blikk på den vakre skogen vel vitende om at han sannsynligvis ikke ville se noe vakkert eller livlig på en god stund. Han åpnet døren i treet, eller veggen, og forsvant fra skogen.

Seksten

August skrittet ut av toget, og kjente byluften slå mot seg. Her var han altså, alene, fri. På en måte var det først nå livet hans begynte, tenkte han, mens han tok noen prøvende skritt ut på perrongen. Det kjentes ikke veldig annerledes, men hva kunne man vel forvente? På den annen side var det en følelse i brystet, som om det var fylt med luft. Alt var opp til ham nå, ingen foreldre å ta hensyn til. Han hørte selv hvor barnslig tanken lød, men det var allikevel noe i det. For her var han, bare han, klar til å legge opp en ny tilværelse, bygge et tårn av eksistens i denne byen hvor han hadde så få kontakter, så få holdepunkter. Starte fra scratch. Han fant ingen flere måter å uttrykke det på, og begynte heller å gå. Han likte å gå, hadde alltid likt det. Og det var lettere å bli kjent i byen på denne måten.

Han var naturligvis ikke helt ukjent, han hadde vært her mange ganger før, dog kun på korte besøk. Sist var vel da han så på leiligheten han nå skulle flytte til. Den lå nær sentrumets kjerne, det skulle bli digg å oppleve litt pulserende byliv på nært hold, tenkte han, mens han nynnet på en ubestemmelig melodi. Han ga seg raskt med denne halvbevisste handlingen, da et par jenter ga ham et visst blikk. En av ulempene, eller kanskje heller mangelen på en fordel, med å være fra bygda var at man ikke var vant til å være omringet av folk hele tiden. Han måtte roe ned på alle fakter som kunne oppfattes som sære, spesielt hvis han skulle klare å sjarmere Jess. Han gliste for seg selv, nok en handling som fikk noen forbipasserende til å skule stygt på ham. Faen!

I det fjerne kunne han se ingenting, for han var omgitt av høye bygninger. Hvor enn han så var det skutt opp et gigantisk metallfort, omgitt av asfaltsletter. En byjungel uten like, Urbania. Han kjente ikke til dens historie, fordi den hadde ingen. Folk hadde flyttet til samme sted, bosatt seg, flere og flere helt til det var hva man kan kalle en by, og slik utviklet det seg til byen den nå var, en by viss navn ikke er nevnt. Det er uansett uviktig. August iakttok med mild interesse byen og dens borgere, som han nå var en av. Han var altså ikke helt uten tilhørighet. Hovedforskjellen mellom folk på landet og folk i byen, var at folk i byen bor i en by. Det høres selvsagt ut, men når man tenker over det så sier det en hel del. Å bo sammen i et slikt massivt kollektiv, hvor alle praktisk talt er avhengige av hverandre, gjør noe med personer. Kulturelle forskjeller blir enten nedbrutt eller forsterket, religion forsvinner, og man sitter igjen med grupper av personer som enten leter forgjeves etter en mening, eller som har gitt opp alt håp og fyller livet med meningsfylt rutine. Mens August lot disse tankene gli gjennom hodet, prøvde han å huske om han skulle ta til høyre eller venstre i gateskillet han akkurat hadde nådd. Han spurte en tilfeldig forbipasserende, fikk vite svaret, høyre, og takket. Kollektivet fungerte.

August var ikke dratt inn i den harde, klaustrofobiske følelsen byen påførte enda. Den desperate hungeren etter kontakt, etter følelser, som forsvant i fremmedgjørelsen som omgav dem alle. Følelsen av å være fanget. Følelsen av å ligge begravet under sement, og når han åpnet munnen for å skrike ble den bare fylt av tung masse, han ble slukt og forsvant i mengden. Piggtråd presset seg rundt ham fra alle kanter. Den surret seg rundt kroppen hans, så hardt at den trengte gjennom huden hans. Mørkt blod piplet frem i kuttene, kilte mens det rant, men han kunne ikke tørke det vekk, bare observere det renne fra hundre mils avstand. Et mentalt hav av sement stoppet ham fra å foreta seg noe. Og piggtråden brant som ild, strammet seg mens den rev opp kjøttet. Prøvde han å bevege seg, virket det som den skjønte det. Selv om bevegelsene aldri virkelig hendte fysisk, skar piggtråden seg oppover i kjøttet slik at biter ble skåret tilnærmet løs, og blod sprutet overalt. En overdreven reaksjon, naturligvis, men hva bryr den seg, den er bare piggtråd. Den har ingen tanker, ingen følelser, kun en funksjon som den i dette tilfellet er gitt av ukjente krefter, og den utfyller denne funksjonen uten medynk. Jeg fulgte bare ordre. Den kutter seg inn til benet, uavhengig av sementen som omgir den. Det er to uavhengige maktfaktorer i et system uten mening. Maktfaktorer fordi de utøver makt, ikke fordi de har noen. Som sagt, eller skrevet, jeg fulgte bare ordre.

Men August er enn så lenge, eller var enn så lenge alt ettersom hvor man ser det fra, ikke i kontakt med denne psykiske manifestasjonen av et skapt begrep. Han har, eller hadde, en inneboende naivitet. Derfor også den lettere tonen i tankene hans, før for alvor sementen slukte ham, og dro ham med ned i et hav av smerte. Ikke at han var fullstendig fornøyd med alt, bare det at han fremdeles hadde en viss optimisme i seg, som senere eller tidligere ettersom hvordan man ser det, er mer eller mindre borte. Nok om dette, det er kun for å gi et bedre bilde av bakteppet, men hvorfor trengs det egentlig?

Han begynte å dra kjensel på omgivelsene, han nærmet seg leiligheten. Han kjente etter i lommen, kjente nøkkelen som lå der. En bit metall blant tusen, men her og nå trengte han den. En dum tanke, det var en nøkkel, ikke noe mer. Men den hadde kanskje også en funksjon som holdepunkt, det eneste fysiske beviset på at han faktisk hadde et mål. Bare en nøkkel, August konsentrerte seg om å ikke gli lenger ut i de usikre tankebanene. Det hadde skjedd oftere i det siste, han mistet all konsentrasjon mens kroppen gikk på autopilot. Bare han satt og snakket med noen...

Han husket en samtale han hadde hatt med Jess kun noen dager tidligere. Tanken fikk ham til å droppe all konsentrasjon. De hadde sittet rett ovenfor hverandre, kun en tom treplate mellom. Tomprat, men allikevel ikke helt betydningsløs, den typen samtaler man kun hadde med folk man stolte på. Treplaten ble mørkere og mørkere mens de snakket. Jess hadde begynte å greie ut om en eller annen hun ikke likte, han ante ikke hvem, og han hadde blitt sittende å stirre på henne, mens ordene strømmet forbi ham. Og jo mørkere bordplaten, jo mørkere ble også Jessies ansikt, han måtte fokusere for å se henne riktig, men det var som hun var fanget bak et slør. Det virket også som om avstanden økte, men August kunne ikke være sikker på om dette var en del av den underlige transen, eller bare en misforståelse. Kanskje avstanden var den samme selv om mørket ble tyngre og øynene hennes så vidt kunne ses, som lys gjennom tykk røyk. Og mellom dem kunne han forestille ting materialisere seg. Ord som ikke ble sagt, delte blikk, øyeblikk de gikk glipp av, hender som holdt hverandre i mørket, tårer i øyenkroken, latter, filmer, samtaler, krangler, måltider, sanger med tilhørende keitete dans fra hans side som hver gang fikk henne til å sende ham et blendende smil, stillhet delt mellom to personer, turer i regnet, åpen natthimmel under trær på endeløse sletter, bussen på vei til skolen, ord som ikke ble sagt, enighet uten samtale, nærhet, forståelse, muligheten til å stole på en person uten grunn, mønsteret buksen hennes hadde i det mørkeblå dongeristoffet, hvordan livet var meningsløst med en gang hun ikke var der, og hvordan det var ubeskrivelig helt når hun var der, ord som ikke ble sagt, kyss i mørket, forsiktige bevegelser, blikk som møttes kun millimeter fra hverandre, et par øyne som lyste opp, små detaljer kun han visste om, deres hemmeligheter. Ord som ikke ble sagt. Bordplaten ble lysere igjen. "Er du ikke enig?" Ansiktet hennes virket klarere igjen. Han trakk pusten. "Jo, " sa han.

August ristet seg ut av det igjen. Han måtte konse, kunne ikke loke rundt i byen hele dagen. Han kunne nå skimte blokkene der leiligheten lå, og han satte ned farten. Han hadde alltid en litt panisk, nervøs følelse helt til målet var i syne. Tenk om han gikk feil? Hva hvis han gikk inn i en annens leilighet? Totalt idiotisk, men han klarte ikke å stoppe tankene sine. Men nå så han altså de kjente omgivelsene, mens han sakte ruslet i den trange gaten som ledet frem til "den grønne sonen" i midten av boligfeltet. En liten grønn flekk med et tre, så vidt han husket, knapt verdt å kalles en hage. Alltids bedre enn ingenting. Han kunne skimte den nå, treet der borte, og bak det inngangen til blokken. Bare noen skritt, og han stod i hagen, beveget seg mot blokken. Han kikket opp mot treet. Det virket merkelig stille i vinden, trass grønne blader, og enkelte små bevegelser blant mikroskopiske skapninger og fugler. Det utstrålte en merkelig følelse, som om det var døende. August ristet på hodet, ikke noe å bry seg om. I verste fall var det vel bare å plante et nytt? Han fortsatte å gå mot blokken, og snudde seg ikke før han nådde døren. Byen lå bak ham, og det merkelig stille treet hvisket med vinden, ord han ikke forstod. Men hva lå foran ham?

Femten

August befant seg i en komplett villfarelse. Endelig stod alt litt stille, alt var litt rolig, og allikevel kokte det i hodet hans. Hva i all verden var det som hendte? Hvorfor ble han utsatt for disse hallusinasjonene? Han prøvde å resonere seg bakover i tid, tenke over begivenhetene som hadde ledet ham hit. Det måtte være noe smertestillende fra sykehuset, noe han ikke hadde tenkt gjennom som doktoren hadde gitt ham for eventuelle smerter. Han hadde vært plaget av drømmer, kanskje mareritt, om trær og lignende i det siste, og hadde ikke et tre utenfor skolen falt rett mot ham? Ikke rart han hallusinerte! Også var det hele greia med Jess. Den bidro til at han mistet fokuset, og når hele dette uværet hadde kommet på toppen av alle disse begivenhetene var det ikke rart at det fikk slike følelsesmessige utslag. Da han hadde sovnet i kirken hadde han hatt et nytt mareritt, glem realismen det hadde båret, dette var ikke ekte. Og allikevel stod han her med kuttskader, fillete klær... Han måtte ha beveget seg i søvne, gjort dette selv på en måte. Vandre blind rundt i søvne, selvfølgelig ble han skadet.

Han ristet voldsomt på hodet, prøvde å riste vekk marerittene, hallusinasjonene, uten at det hadde noen åpenbar effekt. Han kjente det svette håret klistre seg til pannen, og lot av sedvane hånden gli gjennom det. Han stirret opp mot himmelen, mer som en vanlig sommernattshimmel denne dagen, eller denne natten. Den var ikke helt mørk, snarere en merkelig blanding av lys og mørke, preget av gull, grått og en tynn anelse himmelblått, helt der oppe øverst i skyene. August hadde alltid latt seg fascinere av skyer, himmelen og vinden, og for første gang dette døgnet var han rolig. Han stod rolig og stirret opp mot nattskyene som sakte rullet over himmelen. Det var noe dunkelt med dem, men på en rolig, melankolsk måte. Det var ingenting der oppe, ikke noe mål, ingen følelser annet enn et åpent tomrom, et dyp som syntes å oppsluke alt. Igjen var kun en sår følelse av ensomhet og mangel på eksistensielle behov. Skyene beveget seg uendelig sakte, og man kunne så vidt høre vinden suse langt der nede under seg, som en slags påminnelse om alt man hadde mistet, latt være igjen. For langt der nede var det fremdeles noe, et underlig univers hvor tunge tanker fylte hjernekroker, hvor naturen holdt på å tape en kamp mot menneskeheten, og hvor det fantes noe mer enn bare dette tomrommet: Det fantes håp.

August kviknet til, blunket og trakk inn frisk luft. Han kjente seg mer opplagt, som om han hadde hvilt ordentlig ut. Han så rundt seg, alt virket klarere nå. Tankene summet heller ikke rundt slik de hadde gjort, han klarte å konsentrere seg igjen. Ingen vits i å tenke på alt dette, han burde komme seg hjem i stedet. Han begynte å gå gjennom de gamle, falleferdige gatene. Om gatene hadde vært døde i løpet av dagen, var det ingenting mot hvordan de var nå. De var dårlig opplyst, med vrakgods og søppel liggende i veikanten, og knuste vinduer dekket de råtne treveggene på begge sider av gaten. Det var som en spøkelsesby, mangelen av mennesker og byens sedvanlige natteliv var såpass påfallende at August skvatt da han igjen kom ut i den vanlige byen, med dens lyder og befolkning, strømmende inn og ut av godt opplyste hus. Det var godt å komme ut i denne virkelige verden igjen, hvor han kunne kjenne seg trygg blant andre, men allikevel var det ganske overveldende til å begynne med; han måtte holde seg for ørene etter å ha vært borte fra de høyfrekvente storbylydene i nesten et halvt døgn.

Han så på folks ansikter, observerte dem. Hvem var de, hvor kom de fra? Han hadde ingen spesiell grunn, det kjentes bare godt å glemme sine egne plager for en kort stund, leve gjennom noen andre. En høy, tynn jente i mørk kåpe som beveget seg raskt over gaten og inn i en døgnåpen kiosk. En aldrende mann i dress sjanglet langs fortauskanten, mens det løse slipset flagret bak ham, som en hale fanget i vinden. En ung gutt på Augusts alder kledd i mørk frakk, og med et nøkkelknippe knuget i venstre hånd, møtte blikket hans i noen sekunder da veiene deres møttes. En ung pike i en minimal kjole smilte flørtende mens hun passerte. En gammel kvinne med et blått sjal over skuldrene så skeptisk på ham, og da han møtte blikket hennes og presset frem et smil så det ut som hun snøftet, før hun marsjerte inn i en sidegate.

August gikk inn på en liten, døgnåpen kafé; det slo ham at han nesten ikke hadde spist i løpet av dagen. Kun enkle retter ble servert, og han bestilte et par smørbrød og en kopp kaffe. Han satte seg ved et bord nær et av vinduene som pekte ut mot gaten, slik at han kunne fortsette menneskeobservasjonene sine. Det virket på en måte riktig å gjøre det, forløsende, lindrende. Kaféen var så godt som folketom, på et bord i et mørkt hjørne satt to dresskledde menn og diskuterte, antagelig etter et slags businessmøte. Ved et bord nær midten satt en ung mor og hennes barn. Hun så trett ut, med store poser under øynene, men med en gang hun så på barnet sitt kunne man se det triste ansiktet sprekke opp i et smil; hun var lykkelig.

En servitør kom bort med en tallerken med smørbrødene på, og kom raskt tilbake med kaffekoppen August så sårt trengte. Ikke at han kjente seg spesielt trett, på en merkelig måte var han faktisk uthvilt, men han følte seg ubrukelig, han kunne liksom ikke få til noe. Han takket, og betalte, ba servitøren beholde vekslepengene. Lot blikket igjen falle på menneskene utenfor, mens han tok en bit av et av smørbrødene. Han lot sakte tankene flyte rundt menneskene utenfor, som beveget seg der ute i sommernatten. Fant på små historier rundt livene deres, eller lurte på hvordan det ville være å treffe en av dem. Da han nærmet seg slutten på det andre og siste smørbrødet, pustet han tungt ut. Han innså at han ikke kunne fortsette slik i det uendelige. Han måtte bearbeide alt som hadde hendt på en ordentlig måte. Ikke de fantastiske hendelsene i tankene hans, men de faktiske hendelsene. Jessie hadde sagt rett ut at hun ikke var interessert, før eller siden måtte han bevege seg videre. Det var merkelig å tenke på at det aldri ville bli dem, nesten surrealistisk. Han hadde aldri tenkt ordentlig over denne muligheten før den nå faktisk inntraff. Smørbrødene var borte, og han trakk kaffekoppen nærmere. Han kjente på utsiden av den, han hadde alltid vært nøye med å ikke drikke kaffen mens den var helt varm, det ble for ubehagelig i lengden. Han løftet den opp mot munnen, tok en slurk, for så å holde den i brysthøyde. Han stirret inn i det mørke innholdet, speilet seg i den blanke overflaten. Drømte seg bort. Trærne og den skrudde presten var allerede forsvunnet fra tankene hans, han tenkte heller på Ronny på sykehuset. Håpet at det gikk bra med ham. Tenkte nesten på å besøke ham før han kom på tiden på døgnet, og tilstanden vennen hadde vært i ved siste besøk. Han tenkte på Jessie, alt som hadde skjedd i løpet av det siste året. Hvordan kunne han la en person snu opp og ned på livet sitt på den måten?

Han hevet blikket fra kaffen, og så rett inn i øynene på sitt eget speilbilde i vinduet. Ansiktet så dratt ut, som om han ikke hadde sovet på lenge. Klærne hang uryddig på ham, og håret var uryddig. Ikke at det ikke var uryddig til vanlig, men da hadde han i alle fall en viss kontroll på kaoset. Nå bare hang det der, slitt og svett. Han så at han hadde blodrester på pannen, og skyndte seg å tørke dem vekk. Ikke rart han ikke hadde fått blikkontakt med mange! Tanken fikk ham til å smile. Hva tenkte de når de så en person som så slik ut vandre rundt i gatene på denne tiden av døgnet? De måtte tro han var en slags gærning, en narkoman fra en slåsskamp eller noe slikt. Han drakk de siste dråpene med kaffe, mens han tenkte over hvordan han selv ville reagert hvis en person kledd i fillete klær, og med blod i ansiktet, stirret på ham. Og en mer alvorlig side av tankerekken: Hvordan ville han reagert hvis han var Jessie? En hun trodde hadde vært en god venn hadde lurt henne, og på en eller annen måte hadde hun fått vite om det. Kanskje hun hadde forstått det selv. August tenkte over det, han hadde ikke akkurat vært veldig subtil, hadde han? Hvis hun først begynte å legge to og to sammen måtte veien være kort til konklusjonen hun tydeligvis hadde trukket. Han ristet på hodet; det hjalp ikke å tenke gjennom disse tingene nå, det var for sent. Han burde heller komme seg hjem, få seg litt ordentlig søvn.

August reiste seg, nikket til servitøren som stod nær inngangen, utgangen som den nå var blitt, og gikk ut av det lille lokalet. Han anslo at hjemturen ville ta omkring tyve minutter hvis han satte en grei fart, og lot bena begynne å gå på autopilot. Han anstrengte seg for å tenke på hverdagslige ting, som hvilken musikk han skulle høre på når han satte seg i den gode stolen i stuen hjemme, om han kanskje skulle friste skjebnen ved å lage en kopp kakao, kokkekunnskapene hans var heller labre, og om han skulle gidde å stelle seg og gå til sengs, eller om han skulle dra over seg et pledd og sove i stolen, foran vinduet. Han likte å sitte der iblant, se utover byen og la tankene fare fritt. Det var noe veldig tilfredsstillende ved å sitte der, neo frigjørende, i alle fall når han var i rett humør. Til sin store overraskelse kunne han foran seg skimte blokken han bodde i, og hagen med det ene treet nærmet seg i det fjerne. Det hadde gått raskere enn han hadde trodd, men da han sjekket klokken på mobilen han nesten hadde glemt at han hadde med seg, så han at det hadde gått omlag tyve minutter siden han så på klokken i den lille restauranten. Han hadde gått fullstendig oppslukt av sine egne tanker. Det var egentlig litt godt, å kunne tenkte på noe helt annet, noe nesten banalt normalt, istedenfor å hele tiden la seg oppsluke av følelsene sine.

Han fokuserte på å ikke se på treet i hagen mens han passerte det. Det siste han ville nå var å ha flere hallusinasjoner om overnaturlige hendelser forårsaket av naturlige objekter. Han skyndte seg inn i blokken, og tok av vane trappene opp til leiligheten. Vel fremme var han et øyeblikk redd for at han hadde mistet nøklene i løpet av dagen, men da han kjente etter i lommen fant han dem. Han låste seg inn, og da han hadde fått dratt av seg de skitne klærne og tatt en rask dusj følte han seg straks bedre rent fysisk. Han valgte ut en rolig CD fra jazzdelen av samlingen sin, og fikk endelig satt seg i stolen med et pledd over seg, kledd i rent undertøy og en t-skjorte med bandlogo, passe rebelsk, passe rolig. Et øyeblikk han hadde ventet på lenge. Han lente seg bakover i stolen, stilte den inn i nesten liggende stilling, og rettet blikket ut av vinduet. Alle idéer om kakao var oppgitt da han hadde konstatert at han ikke hadde noe kakaopulver, ei heller melk.

Utenfor vinduet var sommernatten kanskje på sitt mørkeste, himmelen var mørk, men ikke stjernedekket, og man kunne fremdeles skimte kveldsskyene, eller nattskyene, gli sakte over horisonten. Helt der oppe hvor de var fri, August kjente at han igjen lot seg fascinere av dem. Det var et vakkert syn, storslagent på sin egen måte, uten å være pompøst. Man kunne ofte se bilder av slike vakre himmelskikkelser, men det var ingenting mot å se naturen utfolde seg i virkeligheten. Man kunne nærmest kjenne den friske brisen der oppe kun ved å iaktta.

Det var akkurat da Augusts blikk ble tiltrukket av et lys han ikke hadde lagt merke til før. Det kom fra hagen under ham. Han måtte først myse for å se hva det var, før han gispet høyt. Det ensomme treet i hagen stod i flammer! Det lyste ikke opp omgivelsene rundt seg, det var tvert imot omgitt av et påtrengende mørke, alt man kunne se var flammene som slikket opp rundt treet. Ingen røyk heller, kun det spake lyset var en synlig effekt av flammene. August reiste seg opp, han var urolig, følte det som om hodet skulle sprekke. Dette var nok en hallusinasjon, han måtte motstå den. Ikke la den påvirke ham, sørge for at han ikke igjen ble utsatt for skade.

Han snudde seg vekk fra vinduet, det man ikke kan se kan man ikke frykte, og tok et skritt fremover, inn i rommets trygghet. Ingenting kunne skade ham i hans eget hjem. Omgivelsene var endret med en gang han satte foten i gulvet. Han stod på en mørk scene helt alene. Han kunne så vidt skimte konturene av en folketom sal, og et rødt teppe hang som et bakteppe. Han visste med en gang at det var en scene, det var noe med hele settingen som sa det. Og, tenkte han, dette er kun min egen fantasi, så jeg må vel ha kontroll over den. Scenen var ikke opplyst, det eneste lyset kom fra sceneteppet som syntes å være naturlig opplyst av ingenting, og en usynlig lyskaster, han stod i alle fall selv i en lys flekk på den mørke scenen. Han tok et par skritt til fremover, håpet at bildet skulle forsvinne, men han var fremdeles på scenen. Scenelyset fulgte etter ham.

Bak seg hørte han plutselig et knas, og han snudde seg. Et egg lå der, knust, men gjenkjennelig. Noe rant ut av det, og han bøyde seg ned for å se hva det var. Han dyppet fingeren ned i det, og løftet den opp i lyset. Mørkerødt og klissete. Blod. Han kunne høre et svakt sus over seg, og rakk så vist å se nok et egg falle i bakken, også denne gangen fylt med urovekkende blod. Han hørte flere sus, og reiste seg opp, rygget noen skritt unna. Eggene falt ned rundt ham, og blod sprutet til alle kanter. Det rant over de bare føttene hans, han kunne føle det, så at det dekket dem. Han rygget febrilsk bakover mens eggene falt over alt rundt ham, han kjente eggeskall knuse under føttene, kunne kjenne blodet dekke underlaget. Var det bare et skuespill? Hele livet er et skuespill, og det ender alltid med døden. Også en uskyldig mann kan lide, også en skyldig mann kan gråte. Eggene haglet ned nå, han hørte knasene høyere og høyere, og de blandet seg med en annen lyd. En latter steg fra den tomme salen, en febrilsk latter. Først svakt, så sterkere, flere stemmer ble med, lo psykotisk av dette morbide regnet som skyllet ned over ham. August konsentrerte seg. Dette er ikke virkelig, dette er fantasi. Jeg står mitt i stuen min, og sofaen, den står... Han beveget seg sakte mot venstre, stakk hånden ut i luften og kjente rundt seg, som en blind mann. han kjente ingenting, men den måtte være her et sted. han konsentrerte seg, men knasene og latteren ble høyere og høyere, blodspruten mer intens. Blodet fløt, koagulerte ikke slik det ville gjøre fra en død person, men holdt seg i en merkelig frisk form, dekket gulvet, og han kunne se det renne rundt der nede, danne merkelige mønstre. Han prøvde hardere, strakk seg etter sofaen, etter virkeligheten. Og han kjente noe, hånden grep rundt noe som umiskjennelig var sofatrekket. Han beveget hele kroppen mot den, kjente at han gled ned i liggende stilling på sofaen, mens det i scenarioet han befant seg i virket som han fløt i løse luften, mens eggene raste ned, bundet av en urokkelig tyngdekraft. Det var bare fantasien som spilte ham et puss. Og han måtte bare overse det. Han lot øyelokkene gli igjen, og raskt døde lydene ut. Han var i leiligheten nå, han kjente følelsen som stuen fremkalte, en slags hjemlig atmosfære. Og han kjente seg så uendelig trett, han trengte virkelig den hvilen nå. Sakte, og uten mulighet for protest, gled kroppen hans inn i søvnen, selv om en stemme bakerst i hodet hans advarte. Var det ikke slik det begynte? Han åpnet øynene. Han stod i hagen, omgitt av tomhet. Og han skjønte det, uten helt å ville innse det. Denne gangen var han kommet for å bli.

Fjorten

Tilbake. August stod med hodet lent mot veggen, ante ikke hvor lenge han hadde stått slik. Hans første innfall hadde vært å skrike ut, la følelsene flomme ut gjennom de følelseskalde veggene i de evige korridorene. Men han hadde latt være. Fikk seg ikke til å gjøre det. På den ene siden var han ikke sikker på om han klarte det, mer rasjonelt sett ville han ikke få oppmerksomhet. Han ville være alene litt, prøve å klarne opp i tankerotet som nå ség tilbake i hodet. Bare mørkere denne gangen, dystrere. Hun hadde sagt det rett ut, hadde hun ikke?

Han dro kroppen vekk fra veggen, dro seg ut av den mentale kokongen han hadde latt seg fange i; prøvde å samle seg, bevisstgjøre seg. En tanke stakk seg ut, klarere enn de andre: Han måtte ut herfra. Han begynte å gå, nærmest i transe. Korridorene var stort sett folketomme, og de få menneskene han støtte på enset ham ikke. Han valgte trappene, ikke heisene. Tanken på å være inneklemt i et lite rom med en annen person, uansett for hvor kort tid, virket lite innbydende. Etter en stund, han ante ikke hvor lenge, var han ved resepsjonen, overhørte resepsjonistens halvhøye "Kan jeg hjelpe deg med noe?", bare fortsatte. Ut, ut mot gaten, mot frisk luft, og mot frihet. De automatiske dørene åpnet seg foran ham, og i en halvtanke lurte han på om han ville kollidert med dem hvis de ikke hadde gjort det.

Akkurat da tankene var på sitt mest uryddige, ble han slått kraftfult ut av transen. "Hva faen, se deg for, gutt!" Han hadde gått rett på en stor skikkelse, som nå ruvet over ham. August dro seg sakte opp på bena, presset to fingre mot tinningen, konsentrerte seg om å være konsentrert. Ingen lett oppgave. "Beklager," sa han. Han hørte stemmen sin lagt borte, klar og unaturlig. Han fokuserte, og så at mannen han hadde kollidert med var en høy og bred skikkelse, med buskete, mørkt skjegg, og tjafsete hår. Han var ikledd en mørk frakk, og under den kunne man skimte en ensfarget, svart skjorte. Håret var grånende, mannen måtte være minst femti. Han snøftet av Augusts ubebrydde unnskyldning, og bøyde seg ned for å plukke noe opp fra bakken. August så ned, og så noen ark spredd utover, noe mannen tydeligvis hadde mistet under kollisjonen. August bøyde seg ned, og plukket opp ett som var utenfor mannens rekkevidde, for å vise at han brydde seg, for å hjelpe, eller kanskje bare for å gjøre noe i denne merkelige situasjonen. Han reiste seg, og tittet på arket han hadde plukket opp fra fortauet. Et maleri. En svart sten, flott utskåret til en nærmest perfekt, rektangulær form, med en spiss på toppen, plassert i en gråfarget ørken, med dårlige utkast liggende strødd rundt, dårlig utskårede stener, delvis dekket av sanden. Kun denne ene stod oppreist, og hadde en tydelig funksjon, selv om det var umulig å si hvilken. Hvordan August kunne være så sikker på at det var sten, var han usikker på. Men han kunne nesten føle den kalde overflaten, og harde konsistensen kun ved å se på maleriet. Og det ville være merkelig å lage noe slikt av plast eller skumgummi, for så å plassere det i en slik trist ørken, som et monument over kunstnerens innerste sorger.

August smilte, og så opp. Han møtte kunstnerens blikk, som så varsomt på denne utenforstående som stod der og bedømte verket hans. "Er det du som har laget dette?" Spørsmålet virket veldig unødvendig og selvsagt, fremstod nesten retorisk, men kunstneren nikket. "Det er veldig... Vakkert." August hørte selv hvor intetsigende utsagnet lød, og skyndte seg å føye til: "Altså, det viser noe ubeskrivelig, som en fysisk manifestasjon av en følelse. Fremmedgjørelse, sorg, perfeksjon, ikke lett å si..." Hvor han tok disse ordene fra ante han ikke, de kom av seg selv, i den merkelig vegetative tilstanden han befant seg i, men kunstneren ga ham et blikk som fortalte at han hadde sagt noe riktig. "Tusen takk, alltid hyggelig å få positiv kritikk," sa han, i en langt vennligere tone enn sitt første utbrudd. Han tenkte seg om et øyeblikk. "Hør her, gutt, det der er kun en skisse til et større maleri jeg allerede har laget, jeg er ferdig med den. Behold den, du trenger den mer enn meg." Før August rakk og takke, eller komme med et annet høflig utsagn, var kunstneren borte, han kunne se ryggen av den mørke frakken forsvinne i det fjerne, uten at eieren snudde seg en eneste gang. August så ned på maleriet igjen, og kunne konstatere at det ikke fantes noen signatur eller underskrift på det. Like fort som han hadde dukket opp, hadde også kunstneren forsvunnet, og kun etterlatt seg maleriet som et bevis på sin eksistens.

Den merkelige episoden hadde satt ut August for noen korte, frie øyeblikk, men alt begynte å komme tilbake til ham ettersom han stod der alene utenfor sykehuset med et maleri i hånden. Oss. Det fantes et oss, men på samme tid fantes det ikke. Kom aldri til å finnes, låst fast mellom idé og realisering. Tanken slo ham tilbake, ned der han hadde kommet fra, og nå var på full fart tilbake til. Han hadde aldri forestilt seg denne situasjonen, i de lange timene han hadde tenkt over alle mulige utfall. At hun tok skrittet, men i den andre retningen. Kanskje hadde tanken skremt ham for mye til å tørre å vurdere den, kanskje han hadde lullet seg selv inn i en fantasiverden han innerst inne visste ikke eksisterte.

Hvorfor hadde hun grått? Hun brydde seg om ham, ingen tvil, bare ikke på den måten. Han burde godta det, det var hennes valg, han hadde ingen rett til å vurdere det. Han hadde ingen rett til å bestemme over henne. Og allikevel kjente han at verden hadde falt sammen rundt ham. Han hadde ikke lagt merke til det før nå, noen minutter etter møtet med kunstneren, men han hadde begynt å gå, ikke fort, men allikevel bestemt, i en ubestemt retning, bare fulgte gatene slik det passet seg best der og da. Lot tiden og stedet flyte; alt som eksisterte var han, og han var nå helt på grensen til å tvile på sin egen eksistens. For hvem var han egentlig nå?

Hun hadde alltid gått, alltid hatt noe hun skulle gjøre. Han var usikker på hvor hun bodde, visste bare hvilken retning det lå, og noen stedsnavn fra der omkring. Hver gang de hadde vært sammen, bare de to, hadde hun måttet gå. Hun gikk alltid. Men nå hadde hun stoppet, om ikke fysisk, så i alle fall i sinnet hans. Hun hadde stoppet opp, og var nå i ferd med å forsvinne. For godt? Alle spørsmålene, alle de jævla spørsmålene tenkte han, nesten skrek han, inne i sitt eget hode, kjente det holdt på å eksplodere av trykket fra den indre stemmen, men realiteten, virkeligheten, stoppet alt slikt fra å skje. Isteden ble trykket samlet i hodet hans og fortsatte og presse på, helt på grensen til det uutholdelige. Men selvfølgelig måtte han holde det ut. Slike ting skjedde alle, hvorfor skulle det være noe annerledes for ham? Dette var kun nok en erfaring på livets reise, nok en gren på treet. Men denne grenen var nærmest død, og kunne sannsynligvis ikke vekkes til live igjen.

"Stopp med metaforene, for faen, ta deg sammen! Hva tror du at du holder på med?" Han ante ikke hvor stemmen kom fra, om den var virkelig eller kun i fantasien hans, men den dro ham i alle fall ut av den drømmeliknende tilstanden han hadde vært i, stoppet noe av den voldsomme og voldsomt unødvendige-men-allikevel-nødvendige indre monologen han hadde vært fylt av de siste... Han så på armbåndsuret sitt. Herregud, to timer! I to timer hadde han gått rundt uten mål, uten mening, kun kommet med tankeløse refleksjoner over et ikkeeksisterende forhold.

Han så seg rundt, prøvde å danne seg et bilde av hvor han var. Han så høye bygninger rage i det fjerne, han var ute av sentrum. Her fantes eldre stenbygninger med håndmalte treskilt, de fleste malt over med røde bokstaver: STENGT. Han måtte være i den gamle delen av byen. Han hadde hørt om den, om de praktfulle bygningene, fulle av minner og historie. Infrastruktur som strakk seg tilbake til begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Nå kun etterlatt som minner, fratatt enhver funksjon utenom å stå som et symbol for en tid som nå var over. For lengst.

Han begynte sakte å bevege seg nedover gaten han befant seg i. I den transelignende tilstanden han hadde befunnet seg i hadde han ikke lagt merke til det, men nå da bevisstheten hadde gjeninnfunnet seg så han at gatene var folketomme. De eneste personene som gadd å være her var turistene, og i dag var tydeligvis ikke dagen for dem. Det måtte være det grå været.

Han stirret opp akkurat samtidig som han hørte et tordenskrall, og sekunder senere kjente han de første regndråpene slå mot ansiktet. Han gikk raskere, prøvde å finne et sted i gaten hvor han kunne søke ly eller tilflukt, men alt han så var stengte dører. Han stirret hjelpeløst opp mot bygninger i det fjerne, da han så det: Et kirketårn som stakk opp, kanskje hundre meter unna. Det måtte være den gamle kirken, et av de første tegnene på at det faktisk var en sivilisasjon som holdt til her, og ikke bare en skokk bønder. Han løp nedover gaten, mens han prøvde så godt han kunne å la være å tråkke i sølepyttene som hadde materialisert seg i alle tenkelige og utenkelige kriker og kroker i den døde byen. Han prøvde samtidig og fokusere på kirketårnet som kom nærmere og nærmere, prøvde å bevege seg mot det, slik et skip beveger seg mot et fyrtårn i natten. August løp, kjente knapt blodsmaken i munnen, han var kun innstilt på å nå målet, få være i fred med tankene sine. I fred fra regnet, fra omgivelsene, kun ham selv. Han var det eneste nå.

Han nådde kirken, så den store tredøren materialisere seg foran ham, regnteppet ble på en måte dratt til siden når han nærmet seg. Han kastet seg mot den, og grep det store håndtaket der hvor døren delte seg i to. Døren rikket seg ikke, han prøvde å dra hardere. Det var intet tak over ham, og regnet slo ham i ansiktet mens han febrilsk prøvde å få opp den massive eikedøren. Nytteløst. Han dyttet seg vekk fra den, hamret fortvilt håndflatene mot treverket. Til ingen nytte. Han skrittet baklengs fra døren, med blikket rettet mot kirkebygget, oppgitt og overgitt. Det måtte være en annen inngang også. Han skyndte seg rundt til den andre siden av kirken, og kunne skimte en liten tredør bakerst på den høyre veggen. Han skyndte seg mot den, og tok tak i dørhåndtaket, presset seg nok en gang mot mørkt og fuktig treverk. Han kjente den ga etter, og etter et par kraftige dytt, stod den åpen foran han. Han gikk inn og lot døren gli igjen bak seg.

Han stod i et lite rom, kun spartansk dekorert med et lite bord og en stol, begge i samme trestil som døren. På bordet lå det noen ark, og uten å tenke over det gikk August bort og begynte å bla gjennom dem. Det var tydeligvis notater om kollektpenger, noe det forøvrig lot til å bli mindre og mindre av ifølge statistikken arkene la frem. August fulgte ikke så nøye med på hva han leste, bare bladde gjennom de for ham intetsigende sidene, helt til noe grep oppmerksomheten hans. Et ark uten de samme bokføringsskribleriene, et ark viss form og struktur heller ikke passet inn i bunken. Kun en liten tekst skrevet nederst i venstre hjørne, med en ubehagelig rød skrift, som stod i en merkelig kontrast til det nesten gulnede arket. "Verden lå foran dem, hvor de kunne velge sitt hvilested, og Forsynet var deres veiviser: Hånd i hånd, med vandrende skritt, og sakte gjennom Eden gikk sin egen vei." Milton? August ble stående og stirre ned på arket en stund. Fra "Paradise Lost", han husket å ha lest det en gang. Historien om hvordan menneskene gikk sin egen vei, ut av Edens hage. Temaet passet kanskje inn i den religiøse atmosfæren bygget representerte, antagelig var teksten noe en prest hadde tenkt å bruke i en preken. Kanskje var prekenen alt holdt?

August følte seg plutselig uvel, uten helt å forstå hvorfor. Det måtte være all vandringen, tenkte han. Han åpnet døren inn til kirkerommet, og skrittet forsiktig ut i den store salen. Kirken virket mye større enn fra utsiden, og veggene så ut til å være av betong, ikke tre. Glatte og grå, pynten var mer sparsom enn August kunne huske fra andre kirker. Over prekestolen hang et krusifiks, med den lille tremannen fastspikret. Ansiktet virket levende, skåret ut av hardt tre, men allikevel mykt. Det var få benker i forhold til rommets størrelse, kun åtte benker på hver side. Rommet virket sterilt innredet, men hadde en tung og alvorlig atmosfære. Det var ingen annen etasje, kun taket høyt der oppe. Veldig høyt faktisk, August kunne ikke huske at kirken hadde vært så høy fra utsiden. Antagelig kun en optisk illusjon, noe med konstruksjonen av taket som fikk det til å se ut som det var høyt der oppe. Han skrittet ut mot benkene, satte seg på den tredje på venstre side, og lente seg sakte over til siden. Vanligvis ville han strevd med å finne en komfortabel stilling på det harde treet, men nå falt han rett inn i søvnen uten problemer.

Ingen klar drøm denne gangen, kun korte glimt. En mann og en kvinne i en hage, sakte skrittet de ut i hva som enn befant seg utenfor, inn i det store ukjente. Forlot paradiset i håp om... Hva, egentlig? Og noe eller noen iakttok dem, August kunne føle det på en merkelig måte. Kunne høre en svak, ordløs hvisken rundt seg, men ute av stand til å finne kilden. Og Jessie, hun fremstod klarere for ham enn hun hadde gjort noensinne før. Tårene rant fra øynene hennes, og vasket vekk ansiktet. Trekkene ble mer og mer uklare, og til slutt var det kun en utvisket, fargeløs overflate igjen. Han ville skrike, men alt som kom fra munnen hans var den samme hviskingen han hadde hørt før, mens han kveilet seg rundt henne, fortærte henne. Og han så Ronny liggende alene i sykesengen, mens mørket krøp nærmere og nærmere. Ronny lå der bare, livløs, prøvde ikke engang å stoppe det da det ség inn over sengen han lå i. Han bare sukket livstrett, mens en skarp visling, som når man helte syre på noe, kom fra kroppen hans.

August kavet seg opp fra den liggende stillingen, fektet ut i luften mot noe som ikke var der. Før det gikk opp for ham at han kun hadde drømt, nok en gang, kjente han en intens frykt sive gjennom kroppen, få hårene til å reise seg. Ronny. Han hadde helt glemt ham etter alle hendelsene som hadde inntruffet denne strevsomme dagen. Mon tro om han hadde det bedre nå, om han hadde fått samlet seg igjen. Det hadde vært ganske forferdelig å se vennen i den tilstanden, men akkurat i dette øyeblikket var det en slags lindrende tanke, mye mer konkret enn hva det nå var som hendte mellom han og Henne.

Et lite kremt fikk ham til å rykke til, og se mot midtgangen. En høy skikkelse stod og så på ham, en gammel mann i en hvit kjortel. Det måtte være presten, tenkte August, uten helt å skjønne hvordan han kunne være så skråsikker, og reiste seg litt forlegent opp. Han ante ikke hvor godt mottatt det å sove i kirken ble av denne geistlige personen. "Beklager, jeg sovnet visst." Presten viftet kommentaren vekk med et smil. "Alt er i orden, dette er ikke et meget interessant rom. Jeg har vært veldig nær å gjøre det samme selv." August reiste seg, og gikk mot denne nyankomne personen. Det var alltid en gammel mann, ikke sant? "Er det storm fremdeles?" Den geistlige hadde et rolig trekk over ansiktet, det var nesten umulig å se hva han tenkte. "Stormen sluttet for noen timer siden. Jeg er redd du har sovet her en god stund." August lot hånden gli gjennom håret, litt ille berørt over hva han følte måtte ha vært et grovt misbruk av kirkens gjestfrihet. "Hvor mye er klokken?" "Tre på tolv." Presten hadde ikke på seg noen klokke så vidt August kunne se, og han hadde ikke flyttet blikket, møtte Augusts øyne med et par som fortalte like lite om humør og reaksjoner som ansiktsuttrykket hans. "Beklager," gjentok August, "Jeg burde ikke ha sovet her så lenge, jeg har vært plaget av mareritt og søvnløshet om hverandre i det siste." Presten svarte ikke, bare fortsatte å møte blikket hans, og August merket at blikket hans streifet litt rundt, selv om han prøvde å fokusere tilbake. Til slutt smattet presten. "Søvnløshet," gjentok han nesten for seg selv. "Det er ikke lett, er det?" fortsatte han, mer rettet mot August denne gangen. Det hørtes ikke ut som et spørsmål, kun som et faktum, og presten lot heller ikke til å forvente noe svar, han snudde seg mot prekestolen og begynte å bevege seg mot den, med en nesten glidende gang. August skyndte seg å følge etter, prøvde å holde følge, men havnet på en eller annen måte hele tiden bak presten, kunne kun se bakhodet hans, og den hvite kjortelen.

Brått snudde presten seg, han stod nå rett ved alteret som August ikke hadde lagt ordentlig merke til før nå, et stenbord med en rød duk brettet pent over. "Si meg, August, hva forventer du?" Spørsmålet kom brått på August, så brått at han ikke fant det naturlig å spørre hvordan presten visste navnet hans. Isteden bare svarte han. "Jeg vet ikke riktig. Det er et vanskelig spørsmål.” Presten nikket ettertenksomt, fremdeles med dette merkelig uttrykket i ansiktet. "Du vil bli elsket." Hvor presten tok det fra var uvisst, det virket på en måte naturlig at han visste det. August rakk heller ikke nå å komme med spørsmål eller innvendinger, presten bare fortsatte: "Du drømmer om bekymringsfri kjærlighet. Noe slikt finnes dessverre ikke. Om kjærlighet mellom to mennesker oppstår eller allerede er der er ikke for oss å avgjøre, men at den er kraftig og kan endre sitt vesen, det hersker det liten tvil om." Den geistlige hadde fått en mørkere tone i stemmen, og noe ved ham var forandret, han så ut til å være høyere, mer kraftfull. August ristet på hodet, ville ha vekk illusjonen. "Hvis du sier det..." Presten lot ikke til å høre ham, han stirret bare ut i luften med et blikk som så merkelig sultent ut. "Makt står bak alle valg, og er også målet ved valgene. Uten makt er du ingenting, men du vil heller aldri få den, ikke i dens sanne form." Presten skrek ikke, bare talte med en klar, høy stemme, med en merkelig umennesklig undertone som ble stadig sterkere og sterkere. "Okei du, jeg tror jeg stikker nå!" August snudde seg, og stod nok en gang med blikket vendt mot presten og alteret. Han snudde hodet, så døren bak seg, snudde kroppen mot den, men til ingen nytte, nok en gang stod han overfor denne geistlige skapningen. Talen var tydeligvis over, presten stod stille, før han plutselig lot blikket gli rett ned mot August. August kunne igjen kjenne den ubeskrivelige frykten som fylte hele kroppen, som om han ble dukket under iskaldt vann.

Uten forvarsel skjøt presten en hånd i været, og August kunne sjokkert se at hånden hadde en skarlagenrød farge. Rød uten noe tegn til blod eller sår. Hva var det, hud? Skall? Kjortelen var ikke hvit lenger heller, den var mørk, grå, svart, det var umulig å skjelne, den lot til å skifte hele tiden, ikke ha noen klar form eller farge. Resten av skikkelsen så ut slik den hadde gjort, men mektigere, sterkere. Med et brak kjente August stenen under føttene gi etter, og han kastet seg bakover akkurat tidsnok, da en enorm, levende gren skjøt opp fra gulvet, mens den skjøv tilside stenunderlaget, kastet det i været. Flere grener fulgte, overalt skjøt det opp grener som langet ut etter ham, mens han prøvde så godt han kunne å dukke unna. Presten, eller hva nå enn denne skikkelsen var, stod der like urørlig, men med et fast blikk rettet mot August. August møtte blikket i noen øyeblikk, ti minutter, en evighet, før han kastet seg rundt, og heldigvis kunne konstatere at han stod med ansiktet rettet mot døren. Friheten. Han løp, kjente grunnen gi etter bak føttene hans, kjente grener slå mot ham som pisker, kjente noen av dem trenge seg gjennom huden og lage åpne sår. Han brydde seg ikke, kunne ikke nå. Han nådde døren, og kastet seg mot den av all kraft. Han ble slått tilbake, reiste seg, og kastet seg mot den igjen, så at den fikk røde blodmerker på seg, men brydde seg ikke. Små fliser beveget seg som slanger over hele døren, også den var blitt levende. En siste gang slo August kroppen sin mot veggen, og den ga etter, slik muren i skogen hadde gjort. August snudde seg og fikk et siste blikk av grenene som rev i stykker sten fra gulv og vegger, den merkelige presteskikkelsen som med sin røde hånd tydeligvis påkalte disse monstrositetene, og det tomme korset som et bakteppe for hele scenen. Han smelte døren hardt igjen, lukket hele scenarioet ute.

Han ravet bakover, falt ned mot bakken, og ble liggende på ryggen. Han stirret opp mot himmelen, og taket av kirken. Den var virkelig kortere på utsiden. Han kjente etter gjennom kroppen, følte på skadene. Ingenting for galt, kun noen riper på bena, og et stygt skrubbsår på skulderen han hadde slengt mot døren. Det blødde stygt, men ikke for mye, trodde han i alle fall. Kirken bar ingen ytre preg av hva som foregikk der inne, faktisk var det utrolig stille. Han kunne så vidt ane byens vante skurring i bakgrunnen, men ingen lyder av ondsinnet treverk som dro bygningen fra hverandre. Han fikk en skremmende mistanke, og uten mer gjennomtenkning reiste han seg og gikk tilbake til kirken, åpnet kirkedøren, den gikk lett opp denne gangen, og så inn. Et rom med trevegger, og den sedvanlige pynten man forventet av en kirke. En digital klokke var merkelig plassert på et bord rett ved inngangen. Tre på tolv. Han snøftet, og lukket døren for siste gang.

Tretten

August lente seg bakover mot seteryggen, og stirret ut av togvinduet. Vinket adjø til faren, som hadde kjørt ham til togstasjonen. Han så de hjemlige omgivelsene passere, mens toget satte fart. Inn mot byen, den pulserende hovedstaden. Vekk fra alt, de landlige omgivelsene, jordene, den alt for friske luften, nabolaget, stemningen, togstasjonen. Han pustet ut, som om han akkurat hadde fullført en kraftprestasjon av de sjeldne. Endelig kunne han begynne livet sitt, selvrealisering og eksponering. Helt fritt for kvelertak og forpliktelser fra venner og familie. Klart, Ronny kom til å være der, men han var annerledes. Han var nærmere. Også Kim, han var alltid et kjærkomment innslag i hverdagen. August smilte for seg selv mens han tenkte på gangene han og Kim hadde trollbundet klassen med improviserte foredrag om alt fra kvinnelig syklus til dinosaurenes utslettelse. Og alle jentene de hadde sjarmert med lignende, men mer ustøe foredrag på lokalsamfunnets mange alene-hjemme-fester. Han smilte ettertenksomt. Jessie. Jenta han hadde møtt på en av disse festene litt over et år tidligere. Henne. Hun hadde ledd av alt han hadde sagt, i stor fortvilelse for hans daværende kjæreste, som han selvfølgelig hadde gjort det slutt med under en uke senere. I ettertid så han at det var en barnslig, pubertal avgjørelse, men der og da hadde det virket så riktig. Han glemte alt om andre jenter, lot seg kun fascinere av Henne. Han følte seg nesten litt skyldig hver gang han la øynene på noen andre, som han skulle være bortlovet kun til Jessie. Klart, i løpet de siste månedenes harde festing, før de høyere studiene ble igangsatt og gjengen stort sett ble spredd for alle vinder, hadde han hatt noen jenter, men aldri noe seriøst. Og han hadde tenkt på henne i den underlig melankolske stemningen som oppstår etterpå, og lurt på hvordan det ville være å ha henne ved siden av seg, holde rundt henne...

Som vanlig ble tankerekken avbrutt, denne gangen av en gammel, skjeggete mann som satte seg i setet på andre siden av vognen. August studerte han; han hadde en mørk strikkelue dratt et stykke ned i pannen, under den tittet et par grå øyne frem, omgitt av et hav rynker, og gråhvite tjafser ansiktshår. Den røde nesen kunne tyde på et over middels høyt alkoholforbruk, det samme kunne den grå og tydelig velbrukte frakken man nesten kunne ane alkoholdunsten av bare ved å se på den. August møtte blikket hans i et par sekunder, men trakk raskt til seg øynene i frykt for en samtale med denne underlige figuren. Han stakk hånden i lommen, og dro frem iPoden, bladde raskt gjennom menyen, og besluttet at Moby var et godt valg til den grå og melankolske morgenen. Med proppene i ørene, og hodet godt bakoverlent, stirret han på nytt ut av vinduet, lot øynene gli over landskapet som strakte seg ut på utsiden. De elektroniske rytmene gled i ett med landskapet, alt smeltet sammen til en slags film noir-virkelighet, hvor han var hovedpersonen, Den Ukjente som forlot alt det kjære for å oppsøke storbyens mørke side og vinne kjærligheten og døden. Tanken fikk ham til å smile på ny, før tankene mistet fokus, og drev med musikken.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet slik, da han hørte en lyd, stemmer fra setene på den andre siden av vognen. "Er det greit at jeg setter meg her?" En eldre kvinne stod oppreist i midtgangen, med blikket rettet mot den gamle mannen. Mannen løftet en hånd i en bevegelse som antagelig betydde ok. Kvinnen satte seg i alle fall ovenfor ham. Merkelig at hun ikke satte seg her i stedet, med en slik alkoholisert figur, må like fare. Tankene gled gjennom Augusts sinn, men han brydde seg ikke særlig, måtte være hyggelig for mannen å føle seg verdsatt, om enn på en så diffus måte. "Hvor skal De gå av?" August snudde seg tilbake mot de to eldre, kvinnen rettet spørsmålet tydelig ut av det blå mot den alkoholiserte mannen, som nå gransket henne med blikket. Målte henne. Hun måtte være rundt seksti, og utlyste en naturlig autoritet. En typisk "frue", en kvinne med klasse og penger. Desto merkeligere at hennes valg av samtale- og sittepartner hadde falt på denne gamle fylliken. "Skal inn til byen," sa han, med en stemme som bekreftet Augusts mistanker. Grov og snøvlete, men allikevel med et visst særpreg, og preg av at han ville virke høflig. "Har et par ærender," la han til, som om han var redd for hva hun måtte tro. "De også, altså? Jeg skal innover selv, legge roser på min manns grav." Hun hørtes ut som hun prøve å opprettholde en viss folkelig tone, holde seg på partnerens nivå. "Kondolerer," hostet fylliken. "Takk. Men min Georg levde godt, et verdig liv. Det er ti år siden han døde i dag." Fylliken smilte et smil, et smil som endret på trekkene i ansiktet hans. Plutselig så han mye visere ut, mer verdig. "Georg, ja. Ja, jeg ser det. En god mann." August slo av lyden på iPoden, uten helt å vite hvorfor. Han fulgte med på samtalen til de to eldre, uten å gjøre det for åpenbart at han lyttet. Lot proppene forbli i ørene, og stirret så lite som mulig. "Så absolutt," fruen smilte tilbake, og i et kort øyeblikk kunne man skimte noe i øynene hennes. "En god mann, intet spørsmål. Han døde av hjertesvikt hjemme, hushjelpen fant ham da det var for sent." Hun sukket. Fylliken la en hånd på skulderen hennes, og hun møtte blikket hans, blunket. "Hjertesvikt," sa han ettertenksomt. "Forferdelig. At hjertet skal briste, med så mye kjærlighet i det." Han så ettertenksomt ut av vinduet, uten å fjerne hånden fra skulderen hennes. "Det er sant som de sier, vet du." Stemmen hadde fått en annen tone, mykere, lettere, dypere. "Det er i hjertet kjærligheten lever, oppbevares. Hjernen eldes, men uansett hvor mye vi glemmer, hva vi ser, hva vi opplever, så vil kjærligheten bestå." Fruen førte hånden sin mot skulderen, lot den hvile på fyllikens, og han stirret tilbake på henne. "Du har rett." Blikket hennes vek ikke en tomme fra hans. "Kjærlighet er noe absolutt, den opphører aldri. Om noe blir den kun sterkere. Den næres av håp, tro, ja, til og med sjalusi og frykt. Den er alt!" August stusset over den rare vinklingen samtalen hadde fått, men lyttet oppslukt.

Fylliken nikket anerkjennende, også han uten å vike blikket. "Jeg hadde en venn en gang, han gikk hele livet med kun én kvinne i tankene. Totalt oppslukt, men hun hadde en annen mann, en riking. Han ante ikke hva han skulle gjøre stakkars, men til slutt fortalte han henne alt sammen. Viste seg at hun hadde hatt samme følelser for ham, ironisk nok, og de fortsatte og møtes. Aldri noe kjødelig selvfølgelig, det var ikke sånn. Men de var sjelefrender." Fruen fortsatte å stirre oppslukt på denne mannen som August ikke lenger forestilte seg som en fyllik. Hva han enn var, var det ikke en slik taper. "Hva skjedde?" Den gamle mannen beveget ansiktet en anelse nærmere hennes, det var omkring tyve centimeter som skilte dem nå. "En dag dør mannen hennes. Så de to elskende møtes, og tror de skal tilbringe alle sine dager sammen. Dagen etter får kvinnen vite at hun er døende, kreft av noe slag. Uhelbredelig, vel, i alle fall på den tiden." Han senket stemmen, og August måtte spisse ørene for å høre. "Når kompisen min får høre det, hva tror du er det første han gjør?" Fruen stirret spørrende og samtidig oppslukt på ham. "Han setter seg ned på kne og frir, sier at han skal gjøre resten av livet hennes til den lykkeligste tiden hun har opplevd. Hun sier selvfølgelig ja, og allerede neste uke er de gift. Han hadde et par sånne gamle gullringer etter foreldrene sine, de døde unge." Ansiktet hans var nå så nær fruens, at man skulle tro alkoholdunsten slo henne unna. Men både hun og August, den stille tilskueren, hadde passert slike tanker for lenge siden. "Tiden gikk, han oppfylte alle hennes ønsker. De hadde det flott sammen, klart, mot slutten var det ikke mye hun var i stand til, men han sørget for at hun hadde det godt. Bar henne rundt i huset. Til slutt svøpte han henne inn i et laken, og tente på huset."

August ventet sjokkert på at fruen skulle spørre hvorfor han hadde gjort noe slikt, men hun hadde ikke reagert, satt kun like oppslukt som før. "Beklager å kjede deg med en slik langtekkelig historie, men jeg tenker på dem hver gang det er snakk om kjærlighet. Du forstår, han elsket henne, han kunne ikke leve med minnene, så han utslettet alt, seg selv i slengen. Vel, ikke bokstavelig, men han er kun et tomt skall." Fortelleren stirret trist inn i øynene til sin tilhører, mens en tåre rant nedover kinnet hennes. Han tørket den forsiktig bort med en ru tommel. I et øyeblikk var de så nær som mulig, ansiktene deres gikk nesten i ett, øynene smeltet sammen og personlighetene forsvant. De bare var. Så reiste mannen seg. Toget hadde stoppet, og han beveget seg mot utgangen. August stirret ut av vinduet, klar til å reise seg han óg, men da han så at det kun var et jorde omgitt av en barskog, stoppet han. Han snudde seg og stirret rett inn i fortellerens dype øyne, og så noe som ikke hadde vært der da han satte seg. Fortelleren blunket til ham, og gikk av. Det siste August fikk et glimt av var to gullringer på hans høyre ringfinger. Det gikk et par sekunder, så reiste fruen seg, litt spørrende først, men så selvsikkert, fulgte etter fortelleren ut av toget. August ble sittende ettertenksom igjen, før han skrudde på musikken, og nok en gang lot landskap og lyd flyte sammen til et sammensurium av melankoli.

Tolv

Den kjølige atmosfæren og de hvite omgivelsene som innredet sykehuset var hva August våknet til etter et par timers urolig, drømmeløs søvn. Han satt i en korridor med ryggen mot veggen, i en ubehagelig stålstol. Han gryntet, satte seg bedre opp. Håpet om hvile var for lengst borte. Han hadde blitt med sykebilen som hentet Ronny, holdt ham i hånden mens han lå der, urørlig. Han ble raskt fraktet inn på sykehuset, og August hadde blitt sittende igjen der, ventende, avventende. Legene hadde ikke svart på spørsmålene hans: Er det alvorlig, vil han klare seg, hvordan er det med ham? Han hadde blitt sittende som en tilskuer.

Det var sent, få mennesker og bevegelser i korridoren. Han kunne se den mørke himmelen utenfor, uvanlig i det ellers varme, lyse sommerværet. Et kremt fikk ham til å løfte blikket. En lege, han kunne se at det var en lege på den hvite frakken og pappbrettet med pennen i hånden, i tillegg til noe i blikket, en egenskap, en merkelig rolighet. "Jeg spurte om det går bra med Dem," sa, eller snarere gjentok så vidt August kunne fatte, legen. "Ja," sa August ufokusert. "Ja, det går bra. Fått sovet litt. Hvordan... Hvordan har han det?" "Tilstanden er stabil, han vil klare seg." August pustet lettet ut. "Ingen varige mén?" Legen ristet på hodet. "Ingen varige, men han vil antagelig være litt, ehm, utenfor i den nærmeste fremtid." August la hodet i hendene, lot de siste tårene renne ut. Heldigvis! Legen så granskende ned på ham. "Kan jeg få se på armen din?" August strakte spørrende frem venstrearmen som legen nikket mot. Legen tok den og stirret undersøkende ned på den. "Du har et ganske stygt kutt her," sa han rolig. "Det kunne trenge en liten sjekk." "Åja, jeg... Jeg klarte å skade meg i søvne," August hadde glemt drømmen helt etter alt som hadde hendt med Ronny. "Litt absurd i grunn," la han til da han så at doktorens granskende blikk hadde rettet seg mot ansiktet hans. "Kom med meg." Doktoren geleidet August som nesten passivt fulgte med ham nedover korridoren. De stoppet ved en dør, og legen tok frem et stort nøkkelknippe. "Vi låser dørene så sent, i tilfelle innbrudd og slikt," forklarte han mens han åpnet døren, tildels unnskyldende, tildels av ren automatikk. De entret et lyst rom, et typisk legekontor med plakater av kroppen og instrumenter liggende på en benk. August ble vist til en stol, og legen satte seg ved siden av ham, med et lite brett redskaper på et bord ved siden av seg. "Så, la oss se," sa han, nesten til seg selv. Han la Augusts arm på bordet, ved siden av brettet med redskapene, og sørget for at kuttet ble liggende fullt synlig. "I søvne, sa du?" spurte han mens han gransket det. "Ja," svarte August, mens han prøvde å møte blikket til legen, noe som var håpløst da legen tilsynelatende var helt oppslukt av armen hans. "Jeg aner ikke hvordan det kan ha skjedd, jeg må ha kuttet meg på noe på bordet eller noe," la han til da legen ikke ga noe svar. "Mhm," sa legen, nærmest som han ikke hørte etter. August så også ned på armen sin, på kuttet. Det var styggere enn han hadde trodd, tre-fire centimeter og overraskende nok fremdeles åpent med ferskt blod piplende ut. "Det her kan svi litt," sa legen uinteressert mens han helte sprit i såret. Smerten var der, men ikke altfor sterk, og August lot armen ligge stille, selv om han knyttet neven hardt sammen. Legen så igjen granskende ned på kuttet. "Det sitter noe fast her nede," sa han, en setning som fikk August til å virkelig føle seg urolig. "Javel?" Legen svarte ikke, bare lot øynene komme enda nærmere såret mens han grep etter en pinsett fra redskapsbrettet. Han var i treveårsalderen, høy og mørk, med et nærmest plettfritt utseende, ikke ulikt doktorer fra såpeserier. Arrogant, men medfølende. "Skal vi se," legen lot pinsetten trenge inn i såret, rotet raskt rundt uten å gjøre smerten for sterk, og lot endelig pinsetten kneppe igjen. Han dro den sakte ut av kuttet, og fast i enden satt en liten, mørk flis. "Ikke verst," sa legen. "Bra vi fikk den ut, før den ble betent. Antagelig fra bordet du nevnte." Han holdt flisen opp så August kunne se. Den hadde en slags friskhet, mørk og levende, og treslaget var tydelig annerledes enn bordet. "Ja," svarte han sakte. "Antagelig."

Etter å ha blitt eskortert tilbake til plassen i korridoren, gled August sakte tilbake inn i transen. Legen hadde fortalt at han ikke kunne se Ronny før neste morgen, han var angivelig for neddopet på det nåværende tidspunktet. August studerte bandasjen rundt sin venstre arm. Han hadde syntes den var unødvendig, men legen hadde insistert. Selv om kuttet ikke var for dypt, hadde han fått beskjed om, så var det likevel på et utsatt område, og faren for at det skulle sette seg betennelse var for stor til å risikere. Han prøvde å overbevise seg selv om legens logiske resonnement, men kom stadig tilbake til drømmen i hodet sitt. Det var et sammentreff, på den annen side kunne det hende at han hadde drømt om kvisten i armen fordi han hadde kuttet seg på bordet. Fremdeles et sammentreff. Han lente hodet tilbake mot veggen i det hvite, kliniske landskapet som omgav ham. Det var stille rundt ham, kun en rolig during av maskinene som holdt sykehuset og pasientene i live. Han hadde nesten klart å komme tilbake til sitt vanlige jeg etter hendelsen med Kim og Jessie, men i neste sekund var han dratt inn i det igjen, som om det ikke ville slippe ham. Bare mens han satt der, urørlig opp mot veggen, følte han det; han ble dratt lenger og lenger inn i det, mørket som omgav ham, slukte ham.

Han satt slik lenge, han ante ikke hvor mange timer, men det hadde i alle fall lysnet opp utenfor, da en sykepleier kom bort til ham. "Du er pårørende i saken om den ugne mannen som ble påkjørt, ikke sant?" Hun smilte kort og medfølende da han nikket. "Det går bedre med ham nå. Bare fyll ut disse papirene, så skal du straks få se ham." Hun ga August et par skjemaer med spørsmål om standardinformasjon han raskt fylte ut. Utenfor kunne han høre lyden av en by som våknet. Trafikklydene økte i styrke, mens lyden av stadig flere durende maskiner både i sykehuset og i området rundt sakte dro August ut av transen han hadde befunnet seg i. Han reiste seg da sykepleieren kom tilbake, og ga henne papirene. "Takk, følg med meg." Han fulgte etter henne ned noen korridorer som alle var forbløffende like, til de stoppet ved en dør. Hun åpnet den sakte, og viste August inn. Ronny lå på en sykehusseng, med slanger koblet til armen, og bandasjer på overkropp og rundt hodet. Ansiktet hadde noen få kutt, men ikke noe alvorlig. Han så trett opp på August. "Jeg skal la dere være alene." Sykepleieren forlot rommet. August gikk sakte mot sengen, dro med seg en stol, og satte seg ved Ronnys høyre side. "Hei, mann." Det hørtes merkelig ut i denne atmosfæren, men Ronny lot i alle fall til å reagere, han fokuserte på August. "Hvordan går det?" Ronny ga fra seg en hes, gurglende lyd. "Unnskyld, jeg hørte ikke helt?" Ronnys ansikt brast opp i noe som antagelig var et glis, men som ikke så det minste glad ut i det trette, bleke fjeset. "Det går." sa han bare. August nikket. "De sier du kommer til å klare deg helt fint, bare være litt tåkete nå i begynnelsen." "Ja." Ronnys stemme var bare et vagt pust av sin normale styrke. "Jeg føler meg tåkete óg. Strukket ut." Han hostet litt. "Hva er klokken?" August så opp mot klokken på veggen. "Halv ti." Ronny hostet på ny. "Jeg har blitt operert hele jævla natta." August følte seg nesten litt hjelpeløs der han satt, uten å kunne gjøre noe for kameraten. Ronny lot til å kunne lese tankene hans. "Ingen fare, mann, jeg skulle vært mer forsiktig når jeg krysset gaten! Det går bra." Han hørtes litt piggere ut, og August lente seg litt mer avslappet tilbake. Ronny så ut til å være fornøyd over at han hadde roet ned kameraten. "Så, har jeg gått glipp av noe? Hatt noen kontakt med Jess?" August ristet på hodet. "Har nok ikke det, du. Ikke et ord." Han sukket. "Det går bra, det løser seg!" August smilte til ham. "Hva med deg, noen søte sykepleiere?" Ronny lo, en merkelig, hostende latter. "Dårlig med det. Er en mann som har hovedansvaret, svært lite tiltrekkende!" August smilte til ham, men sluttet raskt da han så at Ronnys blikk var festet på noe bak ham. Han snudde hodet rundt, og så rett inn i Jessies funklende, blå øyne.

"Hei." Så enkelt, det første ordet han hadde hørt fra henne siden hun gikk fra ham i Kims hage. Han reiste seg. "Hei." Hun så usikker ut, og August hadde en ubeskrivelig følelse som vellet opp inne i ham, prøvde å presse seg ut. "Hvordan går det?" hun henvendte seg til Ronny. "Greit," svarte han. "Kunne vært mye bedre, men kunne vært mye verre óg." Hun lot blikket gli over skadene hans. "Huff, det ser fælt ut." Ronny smilte til henne. "Ikke så fælt som det ser ut. Får smertestillende." Stemmen hørtes med ett svakere ut. "Går det bra, kompis?" August stilte seg ved siden av Jessie, og så bekymret ned på vennen. "Litt sliten bare," gryntet han til svar. "Kanskje vi skal gå?" Jessie så på August, så rett inn i øynene hans, og han måtte se vekk. "Ja, tror det." Han stirret ned på Ronny. "Vi stikker, Ronny, men ser deg senere." Ronny nikket. "Hadet." Før han lukket døren bak seg, kunne August se Ronny gli sakte ned i liggende posisjon, og sovne.

August og Jessie stod i den tomme korridoren utenfor Ronnys rom, et vindu ved ovenfor August viste et øde bylandskap med gamle, slitte murhus, antagelig brukt til tidlig industrivirksomhet. "Hvordan går det egentlig med ham?" Jessie så spørrende bort på August, og han møtte blikket hennes, prøvde å holde fast ved det. "Det går bra, han kommer til å være litt sånn nå i begynnelsen, men han blir helt frisk." "Bra." De ble stående å se på hverandre, en merkelig stillhet fylte korridoren. August kunne nesten ikke høre gatelydene eller duringen fra maskinene lenger. "Du." Jessie brøt på en måte stillheten, men den var der fremdeles. Hun ble en del av den, den trykkende stillheten som omgav dem. Hun fuktet leppene sine, tydelig usikker på hva hun skulle si, eller hvordan hun skulle si det. "På festen til Kim, du stakk." Hun så på ham, på en måte hun aldri hadde sett på ham før. Nesten medfølende. Han ble usikker selv. Hvorfor tok hun opp dette? "Ja, det ble litt... Mye." Hun nikket. "Ja, det ble det." Nok en gang så hun litt usikker ut, som om hun veide ordene i sinnet før hun slapp dem ut. "Jeg vet ikke om det er riktig," sa hun omsider. Ettertenksomt. "Hva da?" Han følte at han nå var nærmere noe enn han hadde vært før. Hun så ukomfortabel ut. "Glem det, jeg må gå!" Hun snudde seg, og begynte å gå mot heisen i andre enden av korridoren. "Hva da?" August ble overrasket over hvor klar og tydelig stemmen hans lød. Jessie stoppet, og snudde seg sakte mot ham. Hun hadde tårer i øynene. "Oss." Før August fikk sagt et ord, var hun inne i heisen, og dørene ble lukket, skilte dem fra hverandre. August ble stående igjen å stirre tomt ut i luften. Oss.