Tjue

August ventet enda et stort uteområde med surrealistiske detaljer, men hva blikket hans møtte var en lys korridor, hvor matt dagslys skinte gjennom vinduene. Det tok noen sekunder før det gikk opp for ham at han befant seg i korridoren på sykehuset der han hadde tilbrunget den rastløse natten i forveien. Bare et døgn siden, men uendelig langt borte nå. Men han skjønte raskt at dette ikke var det samme, omgivelsene var nesten fargeløse, og vinklene var merkelige, slik de ofte kunne være i et mareritt. Han var fremdeles i hagen, eller på stedet den hadde ledet ham til. Gangene var stille, ingenting beveget seg før den unge legen med såpeskuespillerutseendet rundet et hjørne og kom mot ham. Han ble totalt oversett, og han la merke til at legen var like fargeløs som resten av omgivelsene. Han hadde ingen tilværelse her, han var bare en tilskuer slik han iblant følte det når han snakket med Jessie.

Legen gikk nonchalant fremover med høyre hånd i lommen, den andre lekte med stetoskopet rundt halsen. August fulgte instinktivt etter, og han kunne ane destinasjonen: Ronnys rom. Og mistanken ble raskt bekreftet, legen nølte ved døren som ledet inn i det sterile rommet Ronny befant seg på. Stakkars Ronny, August hadde hatt så mye annet på tankene at han nesten hadde glemt at hans beste venn lå på sykehus. Men det gikk bra med ham, kunne han trøste seg med. Legen så ut som om han hadde fattet en beslutning, kanskje hva slags holdning han skulle ha overfor pasienten. August kunne forestille seg at legen var en slik person, like mye skuespiller i samspill med andre som utseendet hans tilsa. Skulle han gjøre seg til kamerat med pasienten, eller skulle han være kjørlig og profesjonell. Hadde pasienten vært en attraktiv ung kvinne hadde han sannsynligvis vært flørtende og selvsikker. Men utfra utrykket legens ansikt endte med antok August at han ville virke som en slags omsorgsperson. Ikke rart med tanke på tilstanden Ronny var i, glidende inn og ut av søvn og fanget av en utrolig tretthet når han endelig var våken. Legen gikk inn i rommet og lukket raskt døren bak seg, August rakk så vidt å smette inn. Samtidig gikk det opp for August at han ikke hadde merket sårene og trettheten han selv hadde, antagelig var han for oppsett på å komme seg videre. Men nå slo det mot ham igjen, og han satte seg på stolen ved Ronnys seng, mens han observerte legen bøye seg over ham slik man gjerne gjorde med et lite barn. Omsorgsperson, ja... Ronny var blek, ikke bare på grunn av de drømmeaktige omgivelsene, men også på en måte som gjorde at han virket svak. Han lå og blunket, det var umulig å si om han var bevisst eller ikke. Antagelig hadde han fått medisin nylig, han så rolig ut også.

"Så, hvordan har vi det i dag?" Klisjeen lød merkelig i det dunkle, kantete rommet. I en annen situasjon ville August tatt seg selv i å glise over bemerkningen, men han merket noe ligge bak det hele, og han satt avventende. Prøvde å hvile seg i dette pusterommet fra all gåingen og løpingen, for ikke å glemme fallingen, men han ble allikevel anspent, dette var tross alt mer hjemlige omgivelser, og Ronny var en viktig person i livet hans. Ronny svarte ikke, hvis han var bevisst så var det helt på grensen. Legen smattet, antagelig hadde han kommet til samme konklusjon. Uten forvarsel dro han raskt høyrehånden opp av lommen, og August gispet. Den var knallrød i en mørk, blodig farge. Og da legen nå stirret rett på ham med et glis, så han at ansiktet ikke lenger var den unge legens, men det nøkterne skjønt skremmende oppsynet til presten. Presten som noen timer (eller var det år, han husket ikke) tidligere hadde manifestert seg som ondskapen selv. Og han stirret rett på August, rett inn i øynene, og blottet tennene i et snerr. Han kjørte den blodrøde hånden ned i Ronnys bryst. August prøvde å bevege seg, men han var låst til stolen, han merket kalde grener låse seg om benene og armene sine. Presset ham mot stolen, og han kjente smerten fra såret han fikk på isflaten joge gjennom benet. Han skrek, men det gjorde ingen forskjell. Legen, eller presten, eller Ondskapen, hva han eller det enn var, hadde laget et dypt sår i Ronnys bryst. August kjente kroppen bli løftet opp og ført fremover av grenene, slik at han ble hengende på skrått over Ronny fra motsatt side av legen. Han så ned i det gapende såret, og så Ronnys hjerte banke der inne. Synet var grufullt, han prøvde å lukke øynene, men det virket som små grener holdt dem oppe også, han fikk i alle fall ikke lukket dem. Denne skapningen som ødela vennen hans så ikke lenger på ham, men så rett ned på Ronnys hjerte. Grep tak i det, og med en uutholdelig, rivende lyd som fikk August til å kaste opp, rev han det ut. Et par korte, nærmest desperate bank, så stoppet det. Og August falt, grenene var ikke der lenger. Hodet slo mot kanten av Ronnys seng, mens kroppen falt mot gulvet. Han rullet seg rundt, ble liggende med ansiktet rettet mot taket i noen sekunder, pustende og pesende. Reiste seg sakte opp og snudde seg mot Ronny. Skapningen, han valgte å kalle den det, var borte, rommet var tomt bortsett fra Ronny med det gapende, tomme hullet i brystet. August gråt, tårene rant nedover ansiktet hans.

Han ante ikke hvor lenge han hadde stått slik før han hørte et kremt. Han løftet blikket, og så kvinnen fra det mørke rommet stå med et lys i hånden på andre side av sengen. Rommet var blitt atskillig mørkere, han merket det først nå, men det var på grensen til bekmørke. Kvinnen lot hånden som ikke holdt lyset bevege seg i retning den lukkede døren. Veien videre. "Nei!" August skrek det mot henne, i en vill frustrasjon. Det var nok nå, han ville vekk herfra. Ikke bare fra rommet, men fra hagen. Han taklet det ikke lenger. Han pustet raskt, og stirret på kvinnen, som kun så rolig tilbake. "Jeg vil ut herfra, skjønner du? Vekk fra hele den jævla hagen din!" Hun viste ingen andre tegn på å høre etter enn at hun så direkte på ham. "Slipp meg fri." Det lød som en bønn, ikke rasende som de to første utropene. Hun gikk et skritt fremover, tok tak i dynen i Ronnys seng, og dro den over ham. Ikke bare over såret i brystet, men over hodet hans. "Nei." August hørte sin egen stemme i det fjerne, ikke lenger skrikende, men som en kommando. "Jeg vil... Jeg må se ham." Han tok selv tak i dynen og dro den ned fra Ronnys hode igjen. Bare at det ikke var noe der, det var tomt. Han dro dynen lenger ned, han måtte ta feil! Men det var ingenting. Han dro dynen ut av sengen, kastet den mot en vegg. Sengen var tom, det var ikke en gang blodspor etter den fryktelige handlingen som akkurat hadde funnet sted. Han hadde igjen vært et maktesløst vitne. Aldri igjen, sa han til seg selv. Han så på kvinnen, og hun så rolig tilbake. "Det er en illusjon," sa han høyt til seg selv. Han prøvde å roe seg ned, tørket de siste restene av oppkast fra ansiktet sitt. Det hadde ikke skjedd Ronny noe. Dette var bare en slags drøm, eller en fantasi! Han ristet på hodet, og myste mot kvinnen. Rommet var helt mørkt nå, han merket at sengen ikke var der lenger. Kulissene til skuespillet han hadde falt så lett for var fjernet. Det var ikke noe sykehusrom der lenger, han kunne sverge på at de var tilbake i det store, mørke rommet. Han nikket til kvinnen, usikker på om hun kunne se det. "Ta meg videre."

Han ante ikke hvor lenge han hadde fulgt etter henne, det virket lengre denne gangen. Kanskje det var det. Kanskje ikke. Da de endelig nådde døren gikk han bare gjennom den, lukket den raskt bak seg. brydde seg ikke lenger om å studere det intetsigende ansiktet til den mystiske kvinnen. Han ville ut herfra, koste hva det koste vil. Han var nå i en fjellheim, kun formet av skarpe steiner. Det var kjølig, og han ønsket at han ikke hadde kastet fra seg jakken i ørkenen. Vel, ingenting å gjøre med det nå. Og det var alt han rakk og tenke før han falt mot bakken, truffet av et hardt slag. Han så noe bevege seg i øyenkroken. "Jessie?" Han sluknet.

Bilder flimret forbi ham. En kvinne med en lykt, det var noe kjent med henne. Hvem kunne hun være? En ung mann, antagelig på hans egen alder, stod over en sykeseng. I sengen lå en gammel mann med en rød høyre hånd. August la med en gang merke til den, fordi den skilte seg grotesk ut fra de dunkle omgivelsene. Den unge mannen, det var noe kjent med ham også, boret hånden inn i den gamle mannen, og dro ut et pulserende hjerte, hvitt med et skarpt lys som skar i øynene i det ellers mørke rommet. En ung mann og en konge, han var åpenbart en konge, med krone og det hele, stod i heftig diskusjon, den unge mannen skar gjennom kongen med sitt skarpe blikk. Og ikke bare billedlig talt, eller skrevet, et glimt, og et kutt befant seg plutselig over kongens brystkasse. Han skrek, August kunne ikke høre det, men han så munnen forme seg. To glimt, og kongen lå på gulvet, blod strømmende fra leggene. Sakte begynte blod også å piple frem fra halsen. Kongen lot fingrene gli over halsen, kjente hva som var i ferd med å se, og August kunne se fingrene hans gli intetanende ut og inn av det stadig større såret. Den unge mannen gikk sakte frem, og tok fatt i kongens hår. Kuttet dekket nå hele halsen, og etter et par øyeblikk stod den revolusjonære der med kongens hode i hånden. Han snudde seg mot August, og ansiktene, både kongens og den unge mannens, var nå hans eget. For en klisjé, tenkte han i halvørske. Alt gled over i et ørkenlandskap, bare kongens hode, igjen med en konges ansikt, lå igjen, men nå mer lik en hodeskalle. Råtten og med hårtjafser stikkende ut av hodebunnen der den fremdeles var noenlunde hel. Ørkenen begynte å helle over til siden, og hodet rullet utfor kanten til noe der under. August kastet seg etter, fanget i et svart og lilla tomrom. Men han kom raskt ut av det, og landet på toppen av et tårn. Omgitt av en nydelig skog, og med en gyllen solnedgang på himmelen. Og det var noe der nede på bakken under ham. Han lente seg over kanten for å se det bedre. Hun vinket til ham.

Han hostet, blunket. Han lå på bakken i fjellheimen, det var fremdeles lyst på den grå himmelen, og det var fremdeles kjølig. Nok en gang fikk han følelsen av at tid var ikkeeksisterende her. Det var ubehagelig på en måte, som når man forsøker å sove på dagtid. Det føltes så meningsløst, og vekket på ny en melankoli i han. Alt var nok en gang, alt var på ny. Var det rett og slett hjernen hans som ikke var original nok, var det derfor denne labyrinten av en hage forvirret ham slik? Han reiste seg fortumlet opp, og tok seg til hodet. Det jog gjennom kroppen da fingrene berørte det ømme området på hodet hans, der det søvnfremkallende slaget hadde truffet, og da han fjernet hånden så han blodet renne nedover dem. Ikke noe dypt kutt, men plassert slik at det gjorde mest mulig skade. Hva hadde forårsaket det, var det bare en sten som hadde falt, eller var han ikke lenger alene her ute? Svaret kom raskt da han hørte noe bevege seg på stengrunnen bak ham. Han virvlet rundt, men så ingen. Plutselig kjente han noe på skulderen, en hånd som grep fatt i ham, og dro ham bakover. Han falt på ryggen mot de skarpe stenene, stirret febrilsk rundt etter personen, han antok at det var en person, som angrep ham. Men han så ingen tegn på bevegelse, hørte ikke en eneste lyd. Sakte reiste han seg opp, mens han prøvde å holde utkikk til alle retninger samtidig. Tanken på å treffe de harde stenene igjen var ikke spesielt innbydende. Han hørte stener begynte å gli i stenveggen foran ham, og stirret opp. En skikkelse stod der og stirret ned på ham. August myste for å prøve å se ansiktet på skikkelsen, men det var så godt som umulig fra denne avstanden, fjellveggen strakte seg langt oppover. Kanskje ørkenen han hadde forlatt lå der et sted langt under ham, kanskje det golde stenlandskapet befant seg oppe i fjellet.

Et skrik. Det flerret gjennom stillheten fjellandskapet hadde befunnet seg i, skar gjennom den tomme følelsen August hadde hatt. Skikkelsen der oppe hadde utgytt et hyl av nærmest umennesklig natur. Det inneholdt en råhet og en overraskende ondskap som fikk blodet hans til å fryse til is og koke samtidig. Han kjente allerede noe adrenalin pumpe gjennom kroppen, han fikk den dirrende følelsen man får i en slik situasjon hvor man frykter for noens liv, i dette tilfellet hans eget. På noen sekunder hadde skikkelsen der oppe kastet seg ned mot ham, omgitt av et stenras som ville pulverisert alle andre angripere. Men altså ikke denne. August kastet seg til siden, tanken på den harde grunnen han stod på virket plutselig langt mer innbydende. Han kjente skikkelsen slå forbi, bare centimeter unna ham. Han så en arm lange ut etter seg, men klarte å unngå den. Han reiste seg opp og snudde seg mot angriperen i en bevegelse. Han, August så at det var en mannsskikkelse nå, stod noen meter unna med ryggen til, ikledd en mørk bukse og en hvit t-trøye, en grå vest bandt antrekket sammen. Det kunne ikke... Angriperen la hodet bakover, og et hyl, tifoldige ganger sterkere gjomet gjennom landskapet. August var nesten overrasket over at stener ikke løsnet, ja, at ikke selve fjellet gikk under i det sterke trykket. Bare nesten, ingenting kunne overraske ham på dette stedet mer, han prøvde i det minste å forsikre seg om dette. Angriperen snudde seg mot ham, og August så inn i sine egne øyne, akkurat slik han hadde fryktet. Kopiens hår så til og med like fett og svett ut som hans eget var blitt etter alle strabasene. Men det var noe med øynene, noe som skilte den fra ham selv. De var kalde og tomme, samtidig som en ild, et hat, lyste ut av dem. Dette var hva August rakk og tenke i de to sekundene han hadde til rådighet før angriperen på ny kastet seg mot ham. I tillegg til å innta motstanderens utseende hadde August også pustet ut og tatt et valg. Han kastet seg mot kopien, trass dennes tilsynelatende uendelige styrke. Han fikk et tak rundt motstanderens kropp, sin egen kropp, og presset mot. De landet på bakken, det var ikke lett å si hvem som hadde vunnet basketaket i luften, men August kjente at angriperen ikke var så sterk som han først hadde antatt; han hadde nok raskere reflekser og bedre koordinasjon, slik man kan forvente av en kopi med kun et mål for øye, men styrken var jevn.

Han kjente kopiens slag treffe seg, kjente blodet renne fra ferske kutt i ansiktet og på overkroppen. Han nådde ikke frem med sine slag, angriperen var for rask. Han la all sin styrke i et spark som traff motstanderen i mellomgulvet, og sendte ham gjennom luften inn i bergveggen. Han falt, og August kastet seg mot ham. Han rakk å få inn et par slag før kopien igjen slo ham unna. De stod begge to oppreist nå, stirret på hverandre. Kopien snerret, hylte nok en gang, en lyd som nå kun virket irriterende på August. Han skulle drepe denne tingen, måtte drepe den, selv om det innebar å drepe seg selv. Han snerret tilbake, kastet seg mot kopien, og i et par sekunder var det umulig å skille dem fra hverandre, blikket i Augusts øyne var minst like morderisk som kopiens. Han landet oppå kopien, og nølte ikke med å legge inn et par slag, før han ble rullet over på ryggen med motstanderen over seg. Kopien blødde nå, like realistisk som August selv. Et sår dekket for kopiens høyre øye, det var en slags blodig masse der istedenfor. Vanligvis ville August blitt sjokkert, kanskje til og med kvalm, over det blodige resultatet, men akkurat nå brydde det ham ikke. Eller, det gledet ham faktisk, når han tillot seg å tenke på det. Han ville skade motstanderen ytterligere. Med denne nye kampgløden reiste han seg opp i en halvsittende stilling under motstanderen, og rettet et slag inn mot kjeven dens. Med glede så han noen tenner løsne og fly gjennom luften sammen med blod. Dette fikk kopien til å hyle igjen, men denne gangen lød det sårere, noe som fikk Augusts nyfunnede kampglød til å blusse enda mer opp. Kopien slo ham i brystkassen, han mistet pusten og kjente bakhodet slå mot bakken. Han ble svimmel, og i noen omtåkede sekunder var han tilbake i drømmeverdenen, så den unge mannen kappe hodet av kongen, begge med hans eget ansikt. Parallellen til virkeligheten var slående, men han hadde ikke noe sverd. Bare ren styrke, dette var en primal kamp, den kunne ha blitt utkjempet likt når som helst i historien, og kanskje den ble nettopp det.

Et nytt slag røsket August ut av drømmetåken, denne gangen var det han som kjente et par tenner løsne, kjente dem gli ned i halsen, og han svelget dem. Raseriet hans var raskt tilbake, hatet mot denne figuren som lignet på ham selv. Og han fant en kilde til krefter, han rettet alt raseri han følte mot seg selv, all irritasjon over sin egen tafatthet, over hvor redd han følte seg i det kalde samfunnet, han rettet det alt mot denne kopien. Lot den representere alle sine dårlige sider. Akkurat i det det så ut som kopien hadde et overtak, et par slag til og han hadde vært borte for alltid, rettet han de nye kreftene mot den. Han slo den bakover, og kastet seg etter. Fingrene hans grep om halsen dens og klemte mot adamseplet. Han kjente neglene borre seg inn i motstanderens hud, sin egen hud, og prøvde i et irrasjonelt sekund å stoppe dette, kun presse, unngå sølet. Men han tok seg sammen, hvis man kan bruke det uttrykket om en slik handling, og lot fingrene borre seg inn i kopiens hals. Han så blodet renne fra dype kutt, kjente hvordan den prøvde å frigjøre seg, den grep etter halsen hans, men det var allerede avgjort. Noen sekunder til med sprelling, så lå den stille.

August pustet raskt, sperret øynene opp. Litt etter litt stoppet intensiteten i pustingen, farten avtok, og han stirret ned på hva han akkurat hadde gjort. Raskt dro han hendene til seg, så fortvilet ned på dem og flekkene de hadde fått, de små kuttene og blodet. Han rettet blikket ned mot kopien, så hvordan halsen var maltraktert med to dype sår etter tomlene. Han kastet hodet til siden og kastet opp. Kjente pulsen stige igjen, men denne gangen av frykt og avsky. Øynene utvidet seg, hva hadde han gjort? Hva faen var det han akkurat hadde gjort? Han hadde drept en mann! ikke bare det, han hadde drept seg selv! Han spyttet ut blod og oppkastrester, lot tungen gli over de bare gummene der tennene hadde blitt slått ut. Han lot kroppen gli ned, la seg ved siden av motstanderen. Han la seg på siden, med øynene rettet mot ansiktet dens, sitt eget ansikt. Han så på siden der øyet ikke var ødelagt, der ansiktet var mest uberørt. Det var som å se i et speil, den unaturlige gløden i øynene hadde forsvunnet fra kopien også. Han la armene rundt offeret sitt, dro det mot seg. Holdt seg fast i det, som om det var det siste som forbandt ham med livet. Slik ble han liggende i evigheter, han ante ikke hvor lenge. Så kom natten.