En (prolog)

August våknet av en lyd han i øyeblikkets forvirrede tilstand ikke var i stand til å kjenne igjen. Det tok noen øyeblikk før han mentalt kunne plassere seg i liggende stilling på sofaen, liggende på hva som før hadde vært en svært så dekorativ pyntepute, nå kun en sammenpresset klump etter noen timers urolig søvn. Klokken måtte være rundt halv fem. Han stirret ut av vinduet. Det hadde begynt å regne; små striper nedover vindusruten viste banene noen av de mange tusen dråpene hadde laget.

Nok en gang denne lyden, som han nå gjenkjente som mobilens meldingsvarsel. Han reiste seg halvveis opp, og lot hånden gli over bordet, noe som resulterte i et par tomme ølboksers meningsløse ferd ned på gulvteppet, og en nestenulykke med et halvfullt glass vann. Til slutt fant han mobilen, og i stille triumf sjekket han displayet. Resultatet var heller skuffende. Ikke en eneste av de tre meldingene han hadde mottatt mens han befant seg i dyp søvn var fra henne. Han la fra seg mobilen, på et lettere tilgjengelig sted denne gangen, og reiste seg opp. Han kjente seg på langt nær utvilt, men det fikk holde. Han hadde ikke mulighet til å gjenfinne søvnen nå.

Utenfor vinduet kunne han se at regndråpene ble færre over det urbane landskapet leiligheten befant seg i. Boligblokker omringet de nærmeste kvadratmeterne, kun avbrutt av små grønne flekker som skulle dempe lengselen etter å ha en virkelig hage. Himmelen var begynt å bli lysere, og August kunne ane at dagen som nå var på anmarsj ville bli like grå og trøstesløs som miljøet han befant seg i. Han gikk mot ytterdøren, fast bestemt på at han like godt kunne nyte den melankolske stemningen landskapet utenfor bød på, nå som han aller først var våken. Han valgte å ikke ta på seg noen jakke, da temperaturen de siste dagene hadde vært langt bedre enn været skulle tilsi.

Utenfor boligblokken han aldri klarte å se på som "hjemme", ble han møtt av den friske, råe morgenluften. Han likte denne tiden på døgnet; alle gatene var tomme, det eneste livet man kunne observere var de få fuglene som fremdeles bosatte seg i byen, trass innbyggernes mange forsøk på å ødelegge alle livsgrunnlag for dem. De slapp ut et par toner nå og da for å minne om at det fremdeles fantes liv. August begynte å spasere, uten noe spesielt mål, kun med den hensikt å nyte scenarioet, og all stemningen det kunne by på. Han klarte ikke å unnlate å tenke at dersom hun hadde vært der, ville det vært ganske romantisk.

Han vandret langs en av de grønne flekkene. Den hadde et tre plantet nær sentrum, et tre som trass grønne blader, og friske bark bar lite tegn på liv. Hadde han hatt interesse for slikt hadde han sikkert visst hvilken art treet tilhørte, og om det var uvanlig at så få dyr bosatte seg i det, men meningen med å se forskjell på en bøk og en eik hadde aldri slått ham som noe annet enn artsbestemmelse i naturfagtimene på ungdomsskolen. Han gikk mot det for å se om det ikke kunne være et lite tegn på liv fra et nærere perspektiv. Hånden hans møtte stammens ru overflate, og han lot sakte fingrene gli langs treet. Så ekte. Men ingen tegn på liv. Han tittet raskt på armbåndsuret sitt, og kunne med stor overraskelse se at klokken allerede nærmet seg halv seks. Nær en time hadde gått med til hans lille utflukt. Han returnerte til leiligheten for å se om det ikke var mulig å få en liten dose til med søvn før dagens videre utfordringer stod for tur. Det var med et lite smil om munnen at han igjen inntok den halvkomfortable stillingen på sofaen.