Seksten

August skrittet ut av toget, og kjente byluften slå mot seg. Her var han altså, alene, fri. På en måte var det først nå livet hans begynte, tenkte han, mens han tok noen prøvende skritt ut på perrongen. Det kjentes ikke veldig annerledes, men hva kunne man vel forvente? På den annen side var det en følelse i brystet, som om det var fylt med luft. Alt var opp til ham nå, ingen foreldre å ta hensyn til. Han hørte selv hvor barnslig tanken lød, men det var allikevel noe i det. For her var han, bare han, klar til å legge opp en ny tilværelse, bygge et tårn av eksistens i denne byen hvor han hadde så få kontakter, så få holdepunkter. Starte fra scratch. Han fant ingen flere måter å uttrykke det på, og begynte heller å gå. Han likte å gå, hadde alltid likt det. Og det var lettere å bli kjent i byen på denne måten.

Han var naturligvis ikke helt ukjent, han hadde vært her mange ganger før, dog kun på korte besøk. Sist var vel da han så på leiligheten han nå skulle flytte til. Den lå nær sentrumets kjerne, det skulle bli digg å oppleve litt pulserende byliv på nært hold, tenkte han, mens han nynnet på en ubestemmelig melodi. Han ga seg raskt med denne halvbevisste handlingen, da et par jenter ga ham et visst blikk. En av ulempene, eller kanskje heller mangelen på en fordel, med å være fra bygda var at man ikke var vant til å være omringet av folk hele tiden. Han måtte roe ned på alle fakter som kunne oppfattes som sære, spesielt hvis han skulle klare å sjarmere Jess. Han gliste for seg selv, nok en handling som fikk noen forbipasserende til å skule stygt på ham. Faen!

I det fjerne kunne han se ingenting, for han var omgitt av høye bygninger. Hvor enn han så var det skutt opp et gigantisk metallfort, omgitt av asfaltsletter. En byjungel uten like, Urbania. Han kjente ikke til dens historie, fordi den hadde ingen. Folk hadde flyttet til samme sted, bosatt seg, flere og flere helt til det var hva man kan kalle en by, og slik utviklet det seg til byen den nå var, en by viss navn ikke er nevnt. Det er uansett uviktig. August iakttok med mild interesse byen og dens borgere, som han nå var en av. Han var altså ikke helt uten tilhørighet. Hovedforskjellen mellom folk på landet og folk i byen, var at folk i byen bor i en by. Det høres selvsagt ut, men når man tenker over det så sier det en hel del. Å bo sammen i et slikt massivt kollektiv, hvor alle praktisk talt er avhengige av hverandre, gjør noe med personer. Kulturelle forskjeller blir enten nedbrutt eller forsterket, religion forsvinner, og man sitter igjen med grupper av personer som enten leter forgjeves etter en mening, eller som har gitt opp alt håp og fyller livet med meningsfylt rutine. Mens August lot disse tankene gli gjennom hodet, prøvde han å huske om han skulle ta til høyre eller venstre i gateskillet han akkurat hadde nådd. Han spurte en tilfeldig forbipasserende, fikk vite svaret, høyre, og takket. Kollektivet fungerte.

August var ikke dratt inn i den harde, klaustrofobiske følelsen byen påførte enda. Den desperate hungeren etter kontakt, etter følelser, som forsvant i fremmedgjørelsen som omgav dem alle. Følelsen av å være fanget. Følelsen av å ligge begravet under sement, og når han åpnet munnen for å skrike ble den bare fylt av tung masse, han ble slukt og forsvant i mengden. Piggtråd presset seg rundt ham fra alle kanter. Den surret seg rundt kroppen hans, så hardt at den trengte gjennom huden hans. Mørkt blod piplet frem i kuttene, kilte mens det rant, men han kunne ikke tørke det vekk, bare observere det renne fra hundre mils avstand. Et mentalt hav av sement stoppet ham fra å foreta seg noe. Og piggtråden brant som ild, strammet seg mens den rev opp kjøttet. Prøvde han å bevege seg, virket det som den skjønte det. Selv om bevegelsene aldri virkelig hendte fysisk, skar piggtråden seg oppover i kjøttet slik at biter ble skåret tilnærmet løs, og blod sprutet overalt. En overdreven reaksjon, naturligvis, men hva bryr den seg, den er bare piggtråd. Den har ingen tanker, ingen følelser, kun en funksjon som den i dette tilfellet er gitt av ukjente krefter, og den utfyller denne funksjonen uten medynk. Jeg fulgte bare ordre. Den kutter seg inn til benet, uavhengig av sementen som omgir den. Det er to uavhengige maktfaktorer i et system uten mening. Maktfaktorer fordi de utøver makt, ikke fordi de har noen. Som sagt, eller skrevet, jeg fulgte bare ordre.

Men August er enn så lenge, eller var enn så lenge alt ettersom hvor man ser det fra, ikke i kontakt med denne psykiske manifestasjonen av et skapt begrep. Han har, eller hadde, en inneboende naivitet. Derfor også den lettere tonen i tankene hans, før for alvor sementen slukte ham, og dro ham med ned i et hav av smerte. Ikke at han var fullstendig fornøyd med alt, bare det at han fremdeles hadde en viss optimisme i seg, som senere eller tidligere ettersom hvordan man ser det, er mer eller mindre borte. Nok om dette, det er kun for å gi et bedre bilde av bakteppet, men hvorfor trengs det egentlig?

Han begynte å dra kjensel på omgivelsene, han nærmet seg leiligheten. Han kjente etter i lommen, kjente nøkkelen som lå der. En bit metall blant tusen, men her og nå trengte han den. En dum tanke, det var en nøkkel, ikke noe mer. Men den hadde kanskje også en funksjon som holdepunkt, det eneste fysiske beviset på at han faktisk hadde et mål. Bare en nøkkel, August konsentrerte seg om å ikke gli lenger ut i de usikre tankebanene. Det hadde skjedd oftere i det siste, han mistet all konsentrasjon mens kroppen gikk på autopilot. Bare han satt og snakket med noen...

Han husket en samtale han hadde hatt med Jess kun noen dager tidligere. Tanken fikk ham til å droppe all konsentrasjon. De hadde sittet rett ovenfor hverandre, kun en tom treplate mellom. Tomprat, men allikevel ikke helt betydningsløs, den typen samtaler man kun hadde med folk man stolte på. Treplaten ble mørkere og mørkere mens de snakket. Jess hadde begynte å greie ut om en eller annen hun ikke likte, han ante ikke hvem, og han hadde blitt sittende å stirre på henne, mens ordene strømmet forbi ham. Og jo mørkere bordplaten, jo mørkere ble også Jessies ansikt, han måtte fokusere for å se henne riktig, men det var som hun var fanget bak et slør. Det virket også som om avstanden økte, men August kunne ikke være sikker på om dette var en del av den underlige transen, eller bare en misforståelse. Kanskje avstanden var den samme selv om mørket ble tyngre og øynene hennes så vidt kunne ses, som lys gjennom tykk røyk. Og mellom dem kunne han forestille ting materialisere seg. Ord som ikke ble sagt, delte blikk, øyeblikk de gikk glipp av, hender som holdt hverandre i mørket, tårer i øyenkroken, latter, filmer, samtaler, krangler, måltider, sanger med tilhørende keitete dans fra hans side som hver gang fikk henne til å sende ham et blendende smil, stillhet delt mellom to personer, turer i regnet, åpen natthimmel under trær på endeløse sletter, bussen på vei til skolen, ord som ikke ble sagt, enighet uten samtale, nærhet, forståelse, muligheten til å stole på en person uten grunn, mønsteret buksen hennes hadde i det mørkeblå dongeristoffet, hvordan livet var meningsløst med en gang hun ikke var der, og hvordan det var ubeskrivelig helt når hun var der, ord som ikke ble sagt, kyss i mørket, forsiktige bevegelser, blikk som møttes kun millimeter fra hverandre, et par øyne som lyste opp, små detaljer kun han visste om, deres hemmeligheter. Ord som ikke ble sagt. Bordplaten ble lysere igjen. "Er du ikke enig?" Ansiktet hennes virket klarere igjen. Han trakk pusten. "Jo, " sa han.

August ristet seg ut av det igjen. Han måtte konse, kunne ikke loke rundt i byen hele dagen. Han kunne nå skimte blokkene der leiligheten lå, og han satte ned farten. Han hadde alltid en litt panisk, nervøs følelse helt til målet var i syne. Tenk om han gikk feil? Hva hvis han gikk inn i en annens leilighet? Totalt idiotisk, men han klarte ikke å stoppe tankene sine. Men nå så han altså de kjente omgivelsene, mens han sakte ruslet i den trange gaten som ledet frem til "den grønne sonen" i midten av boligfeltet. En liten grønn flekk med et tre, så vidt han husket, knapt verdt å kalles en hage. Alltids bedre enn ingenting. Han kunne skimte den nå, treet der borte, og bak det inngangen til blokken. Bare noen skritt, og han stod i hagen, beveget seg mot blokken. Han kikket opp mot treet. Det virket merkelig stille i vinden, trass grønne blader, og enkelte små bevegelser blant mikroskopiske skapninger og fugler. Det utstrålte en merkelig følelse, som om det var døende. August ristet på hodet, ikke noe å bry seg om. I verste fall var det vel bare å plante et nytt? Han fortsatte å gå mot blokken, og snudde seg ikke før han nådde døren. Byen lå bak ham, og det merkelig stille treet hvisket med vinden, ord han ikke forstod. Men hva lå foran ham?