Elleve

August fikk ikke mye søvn den natten, trass det bedrede humøret. Han ble liggende med åpne øyne under dynen, stirrende opp i taket. Ingen skygger danset der lenger, han kunne isteden observere hvordan lyset som skinte inn gjennom en sprekk i gardinene, lyste opp en stadig større del av takflisene over ham. Han lå med den ene hånden bak nakken som støtte, kjente delvis på det fete håret, delvis var tankene hans et helt annet sted.

Rundt titiden hørte han lyder fra stuen, og reiste seg opp fra sengens myke komfort, som hadde gått over til å bli et klamt fengsel for kroppen hans. Ute i stuen satt Ronny og studerte morgennyhetene på frokostsendingen. "Takk for praten i går." Ronny snudde seg mot ham. "Det hjalp." "Ingen årsak, noen må jo passe på deg!" Ronny smilte til ham, tydelig overbevist om at problemet var sterkt minsket. August smilte tilbake, og gikk ut på badet. En rask dusj, og noe morgenstell senere kom han inn i stuen til lukten av nystekte egg. "Jeg begynner seriøst å gå lei av den lukten," sa han, for å skape samtale. Om noe annet. "For ikke å si smaken!" repliserte Ronny raskt, og de lo. De satte seg ved frokostbordet, akkompagnert av en nyhetsoppleser som gjentok de samme budskapene August hadde hørt en snau halvtime tidligere. "Jeg forstår virkelig ikke at du kan se på det der," sa han, mens han la egget ved siden av brødstykket på tallerkenen, og smurte inn sistnevnte med et syltetøy av uvisst type han som han var stygt redd hadde gått ut på dato noen dager tidligere. Fremdeles bedre enn ingenting. "Bare hjernedød objektivitet, det savner integriteten i den ekte pressen." "Er du plutselig mediespesialist også?" Ronny geipet til ham. August bare smilte, glad for å se at han hadde fått vennen på andre tanker. Vissheten om at han hadde dratt kameraten med ned i det dragsuget som var sinnet hans, hadde vært knugende og gitt ham dårlig samvittighet. Han måtte slutte å tenke på seg selv hele tiden, begynne å bry seg om menneskene rundt seg. Og han måtte slutte å være så selvkritisk, innså han da disse tankene for gjennom hodet hans.

De fortsatte måltidet med enkel småprat, og etterpå tok August oppvasken, noe som tillot Ronny et raskt morgenbad før han skulle ned til biblioteket. Det virket som at sommer ikke nødvendigvis betydde studiestopp for studenter i Ronnys klasse, og alle der hadde fått i oppgave å skrive en lang avhandling før neste semester for å understreke dette. Da døren slo igjen bak Ronny, utnyttet August sjansen til å skru av frokostsendingen og heller sette på en tilfeldig utvalgt CD fra den stadig voksende samlingen. Han lot seg synke ned i sofaen mens Reinhardts gitartoner sang gjennom rommet. Han måtte konstatere at han faktisk var i bedre humør enn han hadde vært siden hendelsene som det nå var over et døgn siden hadde inntruffet. Han hadde fått tid til å fordøye det hele. Og det var ikke en så stor sak, var det? Hun hadde rotet med vennen hans, hva så? Mange folk rotet på fest, det betydde ingenting. Han burde være glad for at det ikke var ham som hadde ligget der på sofaen i en het omfavnelse med henne, det ville betydd at han ikke betydde noe for henne! Han måtte le av denne tanken, men selv om den var absurd var det kanskje et snev av sannhet i den. Han la hodet ettertenksomt mot sofakanten, prøvde å finne en behagelig stilling i den. Hvordan Ronny fikk sove her var over hans fatningsevne.

Det var i dette øyeblikket han ironisk nok innså at han ikke lenger var våken. Mangelen på søvn den foregående natten var tydeligvis det som skulle til for at sofaen skulle fremstå som komfortabel. Han så seg omkring. Han var ikke i hagen, han var i et mørkt rom med murvegger. En gammel tredør var bak ham, som om han akkurat hadde gått inn gjennom den. Mitt i rommet stod en trestol, grovt utskåret i mørkt tre, lik døren, og i den... August gispet, trass vissheten om at det var en drøm. En mann satt i den, naken og forsvarsløs, holdt fast av hva som lot til å være grener som bøyde seg rundt armene og bena hans, snirklet seg rundt dem og holdt dem fast. Langt, fett hår hang ned i ansiktet hans, gjorde det usynlig. Brystkassen hadde mange kutt, noen tydelig ferskere enn andre, med mørkt blod fremdeles piplende ut gjennom sprekkene i huden. Han måtte ha vært fanget der lenge. August kjente en følelse av ubehag, han følte med denne mannen, selv om han var klar over drømmen, slik man iblant er. Mannen beveget seg ikke, det eneste som gjorde August sikker på at han var i live var de sakte bevegelsene i brystkassen som viste at han pustet og blodet som rant ferskt og levende fra enkelte av kuttene hans.

"Hallo?" August beveget seg et skritt mot mannen i stolen, prøvde å få kontakt med ham. "Kan jeg hjelpe deg?" Intet svar, ikke en bevegelse tydet på at ordene hans hadde blitt hørt. Han måtte være ganske ung, tenkte August. Nær hans egen alder, bak kuttene og det ustelte utseendet kunne man ane en ungdommelighet som ikke lot seg kue, kanskje den ene tingen som fremdeles holdt denne mannen, denne gutten, i live. August gikk enda et skritt nærmere ham, bøyde hodet på skakke, prøvde å få et glimt av ansiktet hans. Det var nytteløst, det skitne, filtrete håret nærmest klistret seg til eieren, gjorde det umulig å skjeldne ansiktstrekkene hans. "Hører du meg?" Fremdeles intet svar, men pusten til mannen hadde endret seg, avventende. Han måtte være klar over at August var der. "Vær så snill og svar meg!" August ble pint av synet av denne mannen, kjente kvalmen og medlidenheten nesten ta overhånd over ham. "Gi meg et tegn!" ropte han ut, nærmest på måfå. En liten bevegelse, pekefingeren på fangens høyre hånd hevet seg så vidt fra stillingen den hadde hatt på stolens armlene. Like fort som fingeren hevet seg, skjøt en av grenene som holdt armen fast ut mot den. Den grep tak rundt fingeren og brakk den ubarmhjertig bakover. Det hele skjedde på sekunder, og igjen satt fangen der urørlig, med blod nå også fra den ødelagte fingeren. Han satt der fremdeles uten bevegelse, viste ingen tegn på smerten, bortsett fra at det nå også rant tårer ned fra øynene hans. August kunne ikke se øynene, men han så tårene dryppe fra haken, blande seg med blodet på kroppen hans.

Fangens grusomme skjebne gikk opp for August: Han satt der, fastbundet, uten mulighet til å bevege seg, sakte torturert av hva det når var som holdt ham der. Stillheten hans fikk nå mening for August, og han følte seg ansvarlig for hva som akkurat hadde hendt. "Jeg... Jeg beklager," stotret han, mens han stirret på den deformerte fingeren, hvor blod piplet fra et åpent sår. "Jeg ante ikke..." Han ble møtt med stillhet, selvfølgelig. Han gikk sakte rundt stolen, observerte fangen. Ryggen, i alle fall den delen han kunne se, var like arrete som resten av kroppen, blodige kutt overalt. Hva slags forferdelig skjebne var dette? Hva hadde denne mannen gjort for å fortjene en slik forferdelig skjebne? Han hadde sett fangen fra alle vinkler, stod nå igjen foran ham. August følte seg like hjelpeløs som fangen, hva kunne vel han gjøre uten at fangen ble kappet opp i småbiter? Men allikevel... Han måtte gjøre noe! Det var hans ansvar, hans drøm. "Jeg skal hjelpe deg," sa han stille, nesten uten å tenke over det. "Jeg skal sette deg fri." Han så seg rundt i rommet, så om det var noe der som kunne hjelpe ham. Et blink i et hjørne tildro seg oppmerksomheten hans. En av mursteinene var et speil. Han gikk bort til den, og stirret på dem. Han så sitt eget speilbilde, akkurat slik han hadde sett ut da han la seg ned på sofaen. Han lot fingeren gli sakte over speilet. Det var kaldt og glatt, og kjentes nærmest mykt mot fingeren hans. Han presset hardere, ville finne ut hvor mykt det faktisk var. Speilet brast, oppløste seg i en million mindre deler. Og bak det ingenting, bare nok en murstein lik alle de andre. Han reise seg skuffet opp, da noe gikk opp for ham. Lyset i rommet! Det hang to fakler der, en på hver side av rommet når man kom inn gjennom tredøren. Han gikk mot den ene, den til høyre, og dro den sakte opp av hjernringen den var tredd gjennom. Han veide dette nye våpenet i hånden, kjente vekten av det. Overraskende lett, dødt tremateriale.

Han snudde seg mot stolen. Fangen satt der like urørlig. August pustet dypt inn, og gikk mot stolen, stod nå rett ved fangens høyre arm. Raskt og uten forvarsel slo han ned mot den, ned mot grenene og kvistene som holdt den fast. En høyfrekvent lyd, og det slo flammer ut fra dem, de buktet og kveilet seg, slo ut mot August, samtidig som de kastet seg mot fangen i et siste forsøk på å ende livet hans. August fortsatte og slå mot dem, beveget seg raskt rundt stolen, slo mot de andre grenene før de rakk å kutte i stykker fangen. En av dem boret seg inn i Augusts venstre arm og laget et kutt i den, men han brydde seg ikke, bare veivet mot den med fakkelen, så den ta fyr mens han fortsatte å bekjempe treet, slo mot enhver kvist som beveget seg mot ham selv eller fangen. I et sekund var det ingenting som holdt fangen fast, og August tok et fast tak i skulderen hans og dro ham ut av stolen, kastet han vekk fra den. Han ble liggende urørlig på gulvet, men August kunne høre ham puste nå, det rallet i lungene hans, det var tydelig at dette var første gang han virkelig pustet på lang tid. August slo nå hensynsløst mot stolen, satte fyr på hver gren innenfor rekkevidde. Til slutt stod hele stolen i flammer, og treverket utga en høyfrekvent lyd som mest av alt minnet om skrik. Det ristet i gulvet, og plutselig falt stolen ned gjennom et hull, mens kvister fortsatte å skyte opp, slå mot August, famle seg frem mot ham. Han slo mot dem, fikk dem til å trekke seg tilbake mens han selv kom nærmere hullet, kilden. Med en siste kraftanstrengelse slo han alle grener unna, og kastet fakkelen med all kraft ned i gulvet. Den høyfrekvente lyden økte i styrke, før den døde ut, og de siste grenene forsvant. August så ned i hullet. Der hersket et totalt mørke, det var umulig å sjeldne noe der nede. Han fant ro i at det som hadde vært der nede måtte være dødt.

Et host bak ham fikk ham til å snu seg. Den tidligere fangen lå med ryggen mot gulvet og harket opp blod. Kroppen var sterkt oppskåret, men tatt i betraktning tilstanden han hadde vært i allerede før August ankom, hadde han sluppet unna relativt billig. August kastet seg ned ved siden av ham, dro håret vekk fra ansiktet hans og gispet. Bak håret skjulte det seg et ansikt han kjente alt for godt: Sitt eget. Det var mer herjet, med noen stygge kutt, og det hadde et rufsete skjegg, men det var fremdeles tydelig ham selv slik han stod over fangen. Fangen, ham selv, på sin side lot ikke til å være overrasket, bare stirret tilbake. August samlet seg, innså at dette fremdeles bare var en drøm, tiden for spørsmål var ikke moden. Han hjalp seg selv opp fra gulvet, støttet den nakne kroppen mot seg mens han beveget seg mot døren. Han nådde den, og den knirket mens han dro den opp. På den andre siden var det en korridor. En lang, mørk korridor, også her med mursteinsvegger og fakler. I den andre enden var en hvit dør. Den nakne, torturerte utgaven av ham selv lot til å kjenne døren, for han rettet seg opp, August kjente mye av vekten han hadde holdt forsvinne. Uten et ord beveget de seg mot den, den nakne strakk hånden ut mot dørklinken, og dro den sakte opp. August rakk og se et glimt av noe grønt, et levende landskap, før han kjente noe ta tak i foten. Han falt, og ble raskt dratt bakover av grenen som hadde grepet tak i ham. Den nakne fortsatte gjennom døren, og snudde seg da August klarte å gripe tak i døren de akkurat hadde gått gjennom for å entre korridoren. Blikket deres møttes, og August nikket til ham. Den hvite døren lukket seg bak den nakne, og August ble liggende igjen alene. I noen sekunder ble han liggende og holde seg fast, med blikket festet mot den hvite døren, før han slapp og lot seg bli dratt bakover, ned i det mørke hullet.

Han våknet med et rykk på sofaen, badet i svette. Han kjente seg andpusten, og det tok noen øyeblikk før han innså at det hele hadde vært en drøm. Han satte seg opp og så ut av vinduet. Det var vesentlig mørkere ute. Hvor lang tid hadde gått? Den lille klokken på veggen viste halv seks. Han følte seg allikevel ikke utvilt, trass søvnen. Han følte seg snarere oppjaget. Drømmen hadde vært så ekte, så realistisk. Han gikk ut på badeværelset, fylte hendene med vann og lot det renne over ansiktet og gjennom håret. Han dro opp ermene for å vaske hendene, men stoppet da han så noe på venstre underarm. Et kutt hvor en liten bloddråpe piplet frem. Han ristet på hodet. han måtte ha skåret seg på noe mens han sov, så hadde vel det blandet seg med handlingen i drømmen. Det var eneste mulige forklaring, ikke sant? Han gjorde seg ferdig med vaskingen, og gikk tilbake inn i stuen. Ronny burde være der snart. Han ble stående ubesluttsom noen øyeblikk før han bestemte seg for å gå å møte Ronny. Han hadde noen penger til overs, de kunne spise ute eller noe. Såpass skyldte han vennen etter samtalen natten i forveien, den hadde virkelig lettet på sinnet hans. Vel, i alle fall til nå. Han ristet på hodet igjen. Bare en drøm.

Han gikk gjennom gatene mot biblioteket. For en gang skyld var det en del folk der, været hadde blitt vesentlig gråere enn det hadde vært om morgenen, og dette førte til at folk gjorde ting de ikke gjorde resten av sommeren, som å handle, gå på kino og spise ute. Temperaturen var allikevel ganske høy, og August angret litt på at han for en gangs skyld hadde dratt på seg den lette regnjakken sin. Den kjentes klam i dette klimaet. Da han nærmet seg biblioteket så han en lite folkegruppe samlet rundt en bil i gaten utenfor. Han gikk mot den, og så at bilen hadde knust en del av frontruten. Folk stod rundt noe foran den, og da August kom nærmere hørte han sirener, og så en sykebil komme mot dem. "Hva har skjedd?" spurte han. En eldre mann snudde seg mot ham. "Trafikkulykke," sa han dystert. "Gutten er ganske hardt skadet." August fikk en dårlig følelse og presset seg frem gjennom folkemengden. Han så ned på gutten som lå foran bilen med blod rennende fra et kutt i pannen, og selv om tanken hadde streifet ham sekunder tidligere gispet han, og tok hånden over munnen, samtidig som tårer begynte å renne nedover kinnene hans. På bakken, urørlig og med lukkede øyne lå hans beste venn. Ronny.