Seks

Dagene som fulgte gikk for det meste i hardt arbeid. Innspurten av psykologlinjens skoleår var et hardkjør av repetisjon og eksamener, noe som ikke bidro i noen nevneverdig grad til å rense den allerede overfylte tankestrømmen i Augusts hode. Professorene tok ikke smålige hensyn, og studentenes følelser ble borte i byråkratiet som fulgte denne skjøre perioden. August så frem til ferien, og roen den ville medbringe. Det hjalp ikke stort at været bekreftet Ronnys spådommer, og kokte vekk de siste sporene av intelligens i studentenes hoder. Kombinasjonen av heten og presset var såpass stor at et par av Augusts medstudenter hoppet av før eksamenene kom.

De siste ukene av skoleåret, etter eksamen, tilbrakte han og Ronny i en park ikke altfor langt fra leiligheten. Der lå de på benker eller gresset og leste alt annet enn faglitteratur. Eller de satt på kaféer og diskuterte felles bekjente. Eller de var i leiligheten og så filmer de leide. Dette var noe de måtte inngå en del kompromiss om; August likte romantiske filmer, gjerne basert på Jane Austen, mens Ronny var mer glad i filmer som inneholdt pistoler og eksploderende bygninger. Derfor gikk det i mafiafilmer, en undergenre de begge likte godt. Blandingen av eksistensiell dialog, voldsomme henrettelser gjorde at begge ble sittende fjetret, enten det var Coppola eller Scorsese som stod bak. Alt i alt gikk dagene sakte unna, og August prøvde etter beste evne å rydde opp i tankene, klarne hodet, selv om han nå også hadde eksamensresultatet å tenke på. Han lurte på om han ikke var egoistisk i sine tanker om Jessie. Hun var tross alt også en person, med sitt eget liv og sine egne tanker, noe han måtte ta hensyn til. I tillegg fortsatte en tanke og gnage: "Hva hvis hun ikke liker meg på den måten?" Å risikere alt ved å snakke med henne om følelser var ikke noe han var opplagt til nå.

Han hadde møtt henne noen ganger i løpet av de slappe ukene, oftest i parken der han satt og leste. Hun slo alltid av en prat, og hadde takket ham for hjelpen han hadde gitt henne, oppgaven hadde visst blitt vellykket. Nærværet hennes var nær berusende på ham, og han ble alltid sittende smilende igjen når hun måtte gå. Alltid "måtte" gå, aldri fordi hun selv ville. Den tanken varmet ham. Og blikket hennes. Han prøvde å speile seg i øynene hennes, se hva det var hun så. Men i stedet ble han fjetret av hvor vakre de var. Klare og blå, skarpe, men allikevel myke, blanke, men allikevel faste. Det brune, nestenkrøllete håret. Den brune, glatte, myke huden. Og leppene, som han hadde drømt om igjen og igjen. Han hadde ikke drømt mer om hagen, den hadde forlatt tankene hans. Han sov godt nå, og ble liggende lenge og tenke før han stod opp. Tenke på henne.

Endelig en dag var det over. Maset og stresset, og de slappe dagene fylt av meningsløs aktivitet. Han gikk til universitetet for å få overrakt en evaluert eksamen. Det var en stor stenbygning, som helt klart var ment å se flott ut. Den lignet på et engelsk gods fra attenhundretallet, bare kraftigere, mer svulstig. Da han var inne hørte han et rop. "August!" Det var Kim, den eneste på psykologistudiet August hadde kjent fra før semesterstart. De hadde gått på ungdomsskole og videregående sammen, og hadde alltid vært ganske close. "Kim, hvordan gikk det?" Kim smilte bredt. "B minus, mann!" Kim gliste, og kastet seg i Augusts armer. "Grattis, ikke verst, kompis!" "Ser deg utenfor etterpå? Tror du bare kunne stikke opp nå, de andre møter opp når de får beskjed skjønner du." August så på klokken. Elleve. Han gikk opp til salen de vanligvis brukte, hvor de skulle få overrakt resultatet av professor Falkenberg, mannen som hadde hovedansvar for psykologistudentene. "Tidlig oppe som vanlig, ser jeg," sa han spøkefullt da August kom inn. Han rakte frem et ark. August så på det. "A minus?" "Skulle gjerne sett en ren A der, men jeg antar det kommer. Du var altså best i klassen, men det kom vel ikke uventet?" August var for overveldet til å svare. Dette var over all forventning. Professoren lot til å skjønne hva som gikk gjennom tankene hans, og smilte. "Ikke la meg holde på deg, August." "Takk, professor!"

August forlot forelesningssalen smilende, flyvende på suksessens vinger fra denne unødvendige scenen. Plutselig stoppet han. Det var et tre utenfor vinduet foran han, og han kunne sverge på at han akkurat hadde sett det bøye seg, i et slags bukk. Han gikk frem mot vinduet for å se nærmere. Treet stod helt stille nå, men han var sikker på at han hadde sett det bevege seg. Nok en gang var han fullstendig blank på hvilket treslag han stod og beskuet, men det lignet en del på treet i hagen. Han ristet på hodet. Det plutselige gledessjokket rotet med hjernen hans. Han vente seg bort, og gikk ned for å møte Kim.

"Så, hvordan gikk det?" Kim hadde tydeligvis tolket Augusts smil, for han så på ham med en slags forventning. "Gjett!" Kim gliste. "A minus?" Gliset ble etterfulgt av en latter. "Jeg snakket med Falkenberg før jeg gikk." "Din snikende luring!" August skulle til å foreslå at de skulle gå et sted, da han hørte et knekk bak seg. "August, pass deg!" Kim rygget unna. August snudde seg, og rakk akkurat å kaste seg vekk fra treet som kom fallende mot ham. Han ble liggende på bakken. Hva hadde akkurat skjedd? Var han blitt angrepet av treet? Han reiste seg sakte opp, og snudde seg mot treet. Der lå det, utstrakt i sin helhet. Så vidt han kunne se var ingen skadet. Det så nesten ut som om hele treet var dratt opp fra bakken, med roten og alt. Små røtter stakk opp i luften, som om de strakk seg etter noe å holde fast i. Kim kom løpende bort til ham. "Går det bra?" "Jada." "Hva faen var det som skjedde?" "Aner ikke." "Hele jævla treet er røsket opp, jo!" En mann kom mot dem. "Går det bra, gutter?" De nikket. "Det må være noe av det merkeligste jeg har sett," fortsatte mannen, "Treet bare veltet seg mot dere, sånn helt uten videre. Nesten som det kastet seg mot dere for å angripe!" han lo kort, og gikk videre. Kim og August ble stående å se på hverandre. "Gå et sted?" Kim så lettere desorientert ut. August nikket.

De gikk til kaféen August og Jessie hadde besøkt noen uker tidligere. Inne traff de Ronny, som satt og leste på et ark han hadde foran seg. Han smilte da de kom inn. "Gått bra med dere?" Før de rakk og svare fortsatte han. "Jeg fikk B!" "Grattis!" sa August. "Hva skjer med dere, ser ut som dere har sett et spøkelse eller noe, jo!" Kim forklarte kort om hendelsen med treet. "Jøss, det gamle treet utenfor universitetet deres? Spooky!" Mens Kim forklarte hadde både han og August klart å summe seg. "Så, hvordan gikk det med dere, da?" spurte Ronny, etter at han hadde sett litt ut i luften, antagelig i et forsøk på å visualisere hendelsen han akkurat hadde fått beskrevet. "Jeg fikk B minus," forklarte Kim. Smilet var tilbake på fjeset hans. "Ikke verst!" plystret Ronny. Han snudde seg mot August. "Hva med deg, kompis?" "A minus." "Seriøst, mann?" Ronny så imponert på ham. "Dette må feires! At vi tre klarte såpass bra karakterer er verdt en skål!" August lente seg ettertenksomt tilbake i stolen, og lot Kim og Ronny fortsette planleggingen av kvelden. Han hadde ikke tenkt på hagen eller trær generelt i det siste, men nå var alt kommet tilbake. Hva i all verden foregikk her? Han måtte innbille seg det, det var ingen annen mulig forklaring. Han stirret ut av kafévinduet, ut på bladene av et tre utenfor. De blåste i den friske sommervinden, beveget seg og danset til vindens rytme. Nesten som de levde. Han ristet på hodet. Ingen vits i å fantasere nå. Han meldte seg inn igjen i samtalen, og lot alle tanker om levende natur forsvinne.