Nitten

Jessie var en ny jente på skolen, August hadde med en gang lagt merke til henne. Til stor irritasjon hos hans daværende kjæreste. Men hva brydde det han, forholdet deres skrantet uansett, en typisk ungdomsromanse. Med Jessie merket han med en gang at det var noe spesielt. Hun hadde smilt til ham første gang blikkene deres hadde møttes, og han smilte tilbake, fullstendig klar over at han rødmet. Rødmet! Hvor lenge siden var det han sist hadde rødmet av at en jente så på ham? Barneskolen?

Hun kom bort i et friminutt. Han og Ronny satt og pratet om et eller annet, han husket ikke lenger hva, kanskje akkurat fordi det var da hun kom bort. Kjæresten hans og et par andre jenter satt der, men han enset henne ikke en gang, hele hans oppmerksomhet var festet på denne nye jenta som nå vandret bort til ham, og inn i livet hans. På en måte kunne man si at det var her alt begynte. Eller kanskje ved blikket, kanskje allerede ved alt det usagte blikket uttrykte: Hvem er du, har vi en fremtid? Men nå kom hun i alle fall bort, hun hadde akkurat stått sammen med noen andre jenter og snakket. August hadde kastet hva han håpet var skjulte blikk bort mot henne. Observerte hvor fort det virket som hun fikk nye venner, en evne som både imponerte og skremte ham. Nok en gang møtte hun blikket hans og smilte, og denne gangen rødmet han ikke. Det virket mye mer naturlig nå. Mer akseptert. "Så, dere er de nye klassekameratene mine?" Han husket kommentaren godt, de første ordene sagt rettet mot ham. Men det var Ronny som hadde svart, han var den singel, og August var uansett ikke sikker på om han ville klart å presset ut noen ord. Han husket ikke helt hvordan samtalen utviklet seg, men den hadde virket naturlig, han hadde ikke slitt med å komme på noe å si slik han hadde forventet. Han så på henne hele tiden, tenkte ikke på det før kjæresten gikk til det steg å kremte høyt for å oppnå oppmerksomheten hans. Til og med da hadde han bare lyst til å se Jessie, bare snakke med henne. Det var i dette øyeblikket at hun ble henne.

Etter hvert hadde Ronny og de andre gått til en time hverken August eller Jessie hadde, og de hadde blitt sittende igjen alene. Hun spurte om Augusts kjæreste var Augusts kjæreste, og August svarte ja. Inni seg ropte han nei. Dette var et av mange små hint som han stadig tok seg selv i å tolke til sin egen fordel. Hun lurte sikkert fordi hun håpet at han var singel! Klart, han hadde en stemme i hodet som sa at han overtolket, at hun sannsynligvis bare ville vite det for informasjonens skyld, det var vanlig å vite slikt om venner. Men i denne perioden valgte August å overhøre den.

En måned senere hadde han slått opp med kjæresten. En måned, og alt han hadde tenkte var at han måtte bli kvitt henne, som hun var en ekkel avfallsbit som hadde satt seg fast under skoen hans. Det hadde vært en tårevåt affære, hun hadde skreket til ham, kastet et glass i veggen. Som i en såpeopera. Han stod der passiv, snakket når det falt seg naturlig, "det er ikke deg, det er meg", gikk så snart han hadde muligheten. Lukket dette kapittelet bak seg uten videre ettertanke. Det eneste han tenkte på var henne.

Vennskapet deres vokste raskt, de lo av de samme tingene, kom med lignende utsagn, og kunne snakke i timevis, det var i alle fall slik det var i Augusts hode. Neste episode som hadde festet seg ekstra i den endeløse strømmen av bilder og inntrykk var da hun hadde kommet bort til et bord han satt alene ved. Han satt alene fordi han prøvde å skrive, konsentrasjonen ble raskt dårligere med andre til stede, men han slo det fra seg med en gang hun satte seg. "Kan du fortelle meg hvordan dere gutter tenker?" Hun hørtes oppgitt ut. Han smilte til henne, for å prøve å få henne i bedre humør. Hun var sentrum i hans konsentrasjon, alt handlet om å få henne til å føle seg bra. "Tror dessverre ikke jeg har mye å bidra med der." Han holdt en fleipete tone, men lot allikevel en viss seriøsitet skinne gjennom. Kanskje hun likte ham bedre da. Hun ga ham et smil det ikke var lett å lese, han håpet det betydde at hun så på ham som den ene gutten det var verdt å snakke med. Den ene hyggelige gutten. Så sukket hun. "Jeg er bare så jævlig lei av gutter som ikke gidder å bry seg, liksom." Han nikket. "Stort problem, de jævlene." Han sjanset mer med humoren denne gangen, men hun var med. Hva nå enn det betydde, i ettertid så han hvor selvgod han måtte ha virket. Selve samtalen var kanskje ikke det mest interessante, men heller det at de nå diskuterte kjærlighet, forhold. Hun diskuterte det med ham. Ville hun ha et forhold med ham? Vel, det var det han tenkte på det tidspunktet, det var strengt tatt nok en overtolkning, men for ham der og da var det "viktig". Det var noe, hun betrodde seg til ham. De var nære. Eller de snakket i det minste om noe annet, noe utenfor skolen, bare det var nok til å få ham inn på en endeløs tankestrøm om hans rolle i livet hennes.

Tredje episode. Klassetur, og de satt oppe hele natten og snakket. Aldri hadde han vært så nær å snakke med henne, droppe skuespillet og faktisk snakke som seg selv. Han ville fortelle henne om følelsene sine, han hadde tenkte gjennom hva han skulle si uendelig mange ganger, men aldri helt kommet opp med et perfekt manus. Var ikke det en del av sjarmen? Budskapet var det viktigste, at han fikk frem hva han følte:

Han skulle vente til et passende stopp i samtalen, hvor han kunne sette seg nærmere, kanskje bare noen centimeter unna ansiktet hennes. Og se henne inn i øynene, de nydelige blå øynene som han lengtet slik etter. "Du, kan vi snakke? Sånn seriøst liksom?" Ikke noen god ordlegging, men hvorfor skulle han skjule seg bak flotte formuleringer når det han faktisk følte var her og nå! Og hun ville forstå ham, nikke forsiktig, kanskje, bare kanskje, til og med rødme litt. Hun kledde det. "Jeg har prøvd å finne en måte å si dette på lenge nå, men har liksom ikke fått til. Men her er det i alle fall." Alltid unnskyldninger, alltid forklaringer. Han var så usikker når det kom til slikt! Kanskje et lite smil ville danne seg i ansiktet hennes, og varmen det utstrålte ville få ham til å fortsette. Det måtte han uansett nå, det var ingen vei tilbake, han satt der nå totalt ubeskyttet og blottet seg for et hogg. "Okei, greia er... Jeg er veldig glad i deg. Eller, det er så mye mer, helt siden første dag jeg så deg har jeg visst det. Over et år nå." Nå kom det. "Jeg er forelsket i deg, Jessie, jeg har vært det lenge nå, og jeg må bare få sagt det!" Et skjebnesvangert øyeblikk, det var her alt ble blottlagt, sannheten kom for en dag, og han måtte se hvordan hun reagerte. Så tilbake til unnskyldningene og forklaringene: "Jeg vet at du sikkert ikke er interessert i meg, men jeg har tenkt dette lenge nå, og jeg trengte bare å få det ut. Så hvis du ikke er forelsket i meg så er det helt greit, vi... Vi bare later som samtalen som samtalen ikke har hendt eller noe, ok?" Forberedt på det verste, nesten så han tilrettela for det. Men i sitt stille sinn var hun alltid forelsket i ham også, han var ikke forberedt på avslag. Det var nå han skulle se frustrert ut og holde på å gå, hun skulle gripe fast i armen hans, og dra ham mot seg, øynene deres en knapp centimeter fra hverandre, og leppene møttes. Først et kort kyss, de skulle bevege ansiktene litt fra hverandre og se hverandre. For første gang å se hverandre. Og de ville begynne å kysse igjen, gli sammen å bli ett i natten...

Det var slik han hadde planlagt det, og for første gang hadde han faktisk virkelig bestemt seg for å si det, gjennomføre det. Han hadde tenkt på det hele dagen, han måtte bare prøve å få henne på egenhånd denne kvelden, de kunne snakke sammen om hva som helst, la båndet mellom dem virkelig komme til syne før han skulle prøve å forsterke det. Og det gikk etter planen, han fikk henne på egenhånd, og de snakket sammen hele kvelden slik bare folk med et helt spesielt forhold kunne. Aldri hadde han vært mer sikker på at hun var glad i ham som mer enn venn. Alt gikk etter planen helt til øyeblikket han skulle begynne foredraget, men det kom aldri. Han feiget ut, og etter en stund gikk de til soverommene sine. Da han var i ferd med å gå inn spurte hun: "Har du tenkt å sove nå?" "Ja, eller..." Han tok seg i det. "Vet ikke, skal du?" "Tror det." Siste sjansen og han forspilte den. Han la seg, og slo hendene over ansiktet. Han var en feig dust.

I ettertid slo det ham hvor selvsentrert han faktisk var. Hele den lille talen om hans kjærlighet til Jessie handlet om ham, om hvordan han følte det og hvordan det ville påvirke han. Han var en feig dust som kun tenkte på seg selv. Var han i det hele tatt interessert i henne, eller var det bare at han ville være det?

Slik fortsatte det fremover, han flyttet for seg selv inn til byen og begynte å studere. Han så henne i blant, og slik kom det fjerde og siste øyeblikket. Det hadde vært på en fest tilbake i hjembygden deres, han var der sammen med Ronny. En liten tur hjem fra byen for å treffe de gamle kjente. Og en venninne av Jessie kom bort til ham. "Hun vet det," hadde hun sagt. Han spilte dum, spurte for å prøve å unngå sannheten: "Vet hva?" Hun himlet med øynene. "At du er interessert i henne." Hun så prøvende på ham, og han nikket bare. Det ble stille et øyeblikk. "Så... Hva sier hun om meg, eh, om det?" Nå kom det, illusjonen brast. Han hadde vært for treg, for feig. Selvfølgelig visste folk det, og selvfølgelig måtte Jessie ha fått høre om det. Jenta så på ham med en anelse medynk. "Hun er ikke interessert i deg." "Ok." det var alt han klarte å svare. Hun fortsatte å snakke, prøvde kanskje å trøste ham eller noe, Ronny satt ved siden av ham, det var kun litt før på kvelden da de hadde sett Jessie at han hadde fått vite om Augusts følelser. Han hørte ikke etter lenger, tankene hadde begynt å spinne. Ok, han måtte bare tåle det, slik var det, han kunne ikke endre på følelsene hennes. Kunne ikke tvinge henne til å like ham. Han hadde ødelagt et vennskap uten grunn, og uten en gang å tørre å satse selv. Han husket ikke mye av resten av kvelden, bortsett fra en ting: Han hadde sett bort på Jessie, og plutselig så hun tilbake. Og det var noe i blikket hennes, han ante ikke hva det var, men det stakk inni ham, og han måtte ut for å få frisk luft.

Etter dette hadde han ikke snakket med henne på lenge, de hadde for så vidt sett hverandre, og han prøvde å være høflig. Han antok at det ikke lykkes, men han prøvde i alle fall. Han måtte ikke feile mer nå. Og hun latet som om ingenting hadde skjedd. Kanskje jenta hadde løyet? Det var dette August klamret seg til og etter hvert tok for en sannhet. Det var derfor han satt oppe en sen kveld og ventet på meldinger som ikke kom, han ventet på å få høre om hvordan hun hadde hørt hva venninnen hadde sagt, ventet på å få høre at det ikke var sant. At han fremdeles hadde en mulighet. Den samme kvelden tok han for første gang en nærmere titt på hagen utenfor blokken han bodde i, og samme kveld han hadde drømt om den samme hagen, men noe var annerledes. Og i tiden som fulgte bygget forholdet til Jessie seg opp igjen, han glemte det som hadde vært, og seg nok en gang inn i den irrasjonelle rusen. Kjærlighet.

Dette var hva han husket best, episodene som bant hans kanskje ikke-eksisterende forhold til Jessie sammen. Sammen med uttallige blikk og tanker. Og kanskje var det dette som til slutt ledet ham til hagen han nå befant seg i. Bare kanskje, han visste ikke. Han dyttet tankene ut av hodet, han hadde bare trengt å finne mening. Nå gransket han sine nye omgivelser.