Tretten

August lente seg bakover mot seteryggen, og stirret ut av togvinduet. Vinket adjø til faren, som hadde kjørt ham til togstasjonen. Han så de hjemlige omgivelsene passere, mens toget satte fart. Inn mot byen, den pulserende hovedstaden. Vekk fra alt, de landlige omgivelsene, jordene, den alt for friske luften, nabolaget, stemningen, togstasjonen. Han pustet ut, som om han akkurat hadde fullført en kraftprestasjon av de sjeldne. Endelig kunne han begynne livet sitt, selvrealisering og eksponering. Helt fritt for kvelertak og forpliktelser fra venner og familie. Klart, Ronny kom til å være der, men han var annerledes. Han var nærmere. Også Kim, han var alltid et kjærkomment innslag i hverdagen. August smilte for seg selv mens han tenkte på gangene han og Kim hadde trollbundet klassen med improviserte foredrag om alt fra kvinnelig syklus til dinosaurenes utslettelse. Og alle jentene de hadde sjarmert med lignende, men mer ustøe foredrag på lokalsamfunnets mange alene-hjemme-fester. Han smilte ettertenksomt. Jessie. Jenta han hadde møtt på en av disse festene litt over et år tidligere. Henne. Hun hadde ledd av alt han hadde sagt, i stor fortvilelse for hans daværende kjæreste, som han selvfølgelig hadde gjort det slutt med under en uke senere. I ettertid så han at det var en barnslig, pubertal avgjørelse, men der og da hadde det virket så riktig. Han glemte alt om andre jenter, lot seg kun fascinere av Henne. Han følte seg nesten litt skyldig hver gang han la øynene på noen andre, som han skulle være bortlovet kun til Jessie. Klart, i løpet de siste månedenes harde festing, før de høyere studiene ble igangsatt og gjengen stort sett ble spredd for alle vinder, hadde han hatt noen jenter, men aldri noe seriøst. Og han hadde tenkt på henne i den underlig melankolske stemningen som oppstår etterpå, og lurt på hvordan det ville være å ha henne ved siden av seg, holde rundt henne...

Som vanlig ble tankerekken avbrutt, denne gangen av en gammel, skjeggete mann som satte seg i setet på andre siden av vognen. August studerte han; han hadde en mørk strikkelue dratt et stykke ned i pannen, under den tittet et par grå øyne frem, omgitt av et hav rynker, og gråhvite tjafser ansiktshår. Den røde nesen kunne tyde på et over middels høyt alkoholforbruk, det samme kunne den grå og tydelig velbrukte frakken man nesten kunne ane alkoholdunsten av bare ved å se på den. August møtte blikket hans i et par sekunder, men trakk raskt til seg øynene i frykt for en samtale med denne underlige figuren. Han stakk hånden i lommen, og dro frem iPoden, bladde raskt gjennom menyen, og besluttet at Moby var et godt valg til den grå og melankolske morgenen. Med proppene i ørene, og hodet godt bakoverlent, stirret han på nytt ut av vinduet, lot øynene gli over landskapet som strakte seg ut på utsiden. De elektroniske rytmene gled i ett med landskapet, alt smeltet sammen til en slags film noir-virkelighet, hvor han var hovedpersonen, Den Ukjente som forlot alt det kjære for å oppsøke storbyens mørke side og vinne kjærligheten og døden. Tanken fikk ham til å smile på ny, før tankene mistet fokus, og drev med musikken.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet slik, da han hørte en lyd, stemmer fra setene på den andre siden av vognen. "Er det greit at jeg setter meg her?" En eldre kvinne stod oppreist i midtgangen, med blikket rettet mot den gamle mannen. Mannen løftet en hånd i en bevegelse som antagelig betydde ok. Kvinnen satte seg i alle fall ovenfor ham. Merkelig at hun ikke satte seg her i stedet, med en slik alkoholisert figur, må like fare. Tankene gled gjennom Augusts sinn, men han brydde seg ikke særlig, måtte være hyggelig for mannen å føle seg verdsatt, om enn på en så diffus måte. "Hvor skal De gå av?" August snudde seg tilbake mot de to eldre, kvinnen rettet spørsmålet tydelig ut av det blå mot den alkoholiserte mannen, som nå gransket henne med blikket. Målte henne. Hun måtte være rundt seksti, og utlyste en naturlig autoritet. En typisk "frue", en kvinne med klasse og penger. Desto merkeligere at hennes valg av samtale- og sittepartner hadde falt på denne gamle fylliken. "Skal inn til byen," sa han, med en stemme som bekreftet Augusts mistanker. Grov og snøvlete, men allikevel med et visst særpreg, og preg av at han ville virke høflig. "Har et par ærender," la han til, som om han var redd for hva hun måtte tro. "De også, altså? Jeg skal innover selv, legge roser på min manns grav." Hun hørtes ut som hun prøve å opprettholde en viss folkelig tone, holde seg på partnerens nivå. "Kondolerer," hostet fylliken. "Takk. Men min Georg levde godt, et verdig liv. Det er ti år siden han døde i dag." Fylliken smilte et smil, et smil som endret på trekkene i ansiktet hans. Plutselig så han mye visere ut, mer verdig. "Georg, ja. Ja, jeg ser det. En god mann." August slo av lyden på iPoden, uten helt å vite hvorfor. Han fulgte med på samtalen til de to eldre, uten å gjøre det for åpenbart at han lyttet. Lot proppene forbli i ørene, og stirret så lite som mulig. "Så absolutt," fruen smilte tilbake, og i et kort øyeblikk kunne man skimte noe i øynene hennes. "En god mann, intet spørsmål. Han døde av hjertesvikt hjemme, hushjelpen fant ham da det var for sent." Hun sukket. Fylliken la en hånd på skulderen hennes, og hun møtte blikket hans, blunket. "Hjertesvikt," sa han ettertenksomt. "Forferdelig. At hjertet skal briste, med så mye kjærlighet i det." Han så ettertenksomt ut av vinduet, uten å fjerne hånden fra skulderen hennes. "Det er sant som de sier, vet du." Stemmen hadde fått en annen tone, mykere, lettere, dypere. "Det er i hjertet kjærligheten lever, oppbevares. Hjernen eldes, men uansett hvor mye vi glemmer, hva vi ser, hva vi opplever, så vil kjærligheten bestå." Fruen førte hånden sin mot skulderen, lot den hvile på fyllikens, og han stirret tilbake på henne. "Du har rett." Blikket hennes vek ikke en tomme fra hans. "Kjærlighet er noe absolutt, den opphører aldri. Om noe blir den kun sterkere. Den næres av håp, tro, ja, til og med sjalusi og frykt. Den er alt!" August stusset over den rare vinklingen samtalen hadde fått, men lyttet oppslukt.

Fylliken nikket anerkjennende, også han uten å vike blikket. "Jeg hadde en venn en gang, han gikk hele livet med kun én kvinne i tankene. Totalt oppslukt, men hun hadde en annen mann, en riking. Han ante ikke hva han skulle gjøre stakkars, men til slutt fortalte han henne alt sammen. Viste seg at hun hadde hatt samme følelser for ham, ironisk nok, og de fortsatte og møtes. Aldri noe kjødelig selvfølgelig, det var ikke sånn. Men de var sjelefrender." Fruen fortsatte å stirre oppslukt på denne mannen som August ikke lenger forestilte seg som en fyllik. Hva han enn var, var det ikke en slik taper. "Hva skjedde?" Den gamle mannen beveget ansiktet en anelse nærmere hennes, det var omkring tyve centimeter som skilte dem nå. "En dag dør mannen hennes. Så de to elskende møtes, og tror de skal tilbringe alle sine dager sammen. Dagen etter får kvinnen vite at hun er døende, kreft av noe slag. Uhelbredelig, vel, i alle fall på den tiden." Han senket stemmen, og August måtte spisse ørene for å høre. "Når kompisen min får høre det, hva tror du er det første han gjør?" Fruen stirret spørrende og samtidig oppslukt på ham. "Han setter seg ned på kne og frir, sier at han skal gjøre resten av livet hennes til den lykkeligste tiden hun har opplevd. Hun sier selvfølgelig ja, og allerede neste uke er de gift. Han hadde et par sånne gamle gullringer etter foreldrene sine, de døde unge." Ansiktet hans var nå så nær fruens, at man skulle tro alkoholdunsten slo henne unna. Men både hun og August, den stille tilskueren, hadde passert slike tanker for lenge siden. "Tiden gikk, han oppfylte alle hennes ønsker. De hadde det flott sammen, klart, mot slutten var det ikke mye hun var i stand til, men han sørget for at hun hadde det godt. Bar henne rundt i huset. Til slutt svøpte han henne inn i et laken, og tente på huset."

August ventet sjokkert på at fruen skulle spørre hvorfor han hadde gjort noe slikt, men hun hadde ikke reagert, satt kun like oppslukt som før. "Beklager å kjede deg med en slik langtekkelig historie, men jeg tenker på dem hver gang det er snakk om kjærlighet. Du forstår, han elsket henne, han kunne ikke leve med minnene, så han utslettet alt, seg selv i slengen. Vel, ikke bokstavelig, men han er kun et tomt skall." Fortelleren stirret trist inn i øynene til sin tilhører, mens en tåre rant nedover kinnet hennes. Han tørket den forsiktig bort med en ru tommel. I et øyeblikk var de så nær som mulig, ansiktene deres gikk nesten i ett, øynene smeltet sammen og personlighetene forsvant. De bare var. Så reiste mannen seg. Toget hadde stoppet, og han beveget seg mot utgangen. August stirret ut av vinduet, klar til å reise seg han óg, men da han så at det kun var et jorde omgitt av en barskog, stoppet han. Han snudde seg og stirret rett inn i fortellerens dype øyne, og så noe som ikke hadde vært der da han satte seg. Fortelleren blunket til ham, og gikk av. Det siste August fikk et glimt av var to gullringer på hans høyre ringfinger. Det gikk et par sekunder, så reiste fruen seg, litt spørrende først, men så selvsikkert, fulgte etter fortelleren ut av toget. August ble sittende ettertenksom igjen, før han skrudde på musikken, og nok en gang lot landskap og lyd flyte sammen til et sammensurium av melankoli.