Tolv

Den kjølige atmosfæren og de hvite omgivelsene som innredet sykehuset var hva August våknet til etter et par timers urolig, drømmeløs søvn. Han satt i en korridor med ryggen mot veggen, i en ubehagelig stålstol. Han gryntet, satte seg bedre opp. Håpet om hvile var for lengst borte. Han hadde blitt med sykebilen som hentet Ronny, holdt ham i hånden mens han lå der, urørlig. Han ble raskt fraktet inn på sykehuset, og August hadde blitt sittende igjen der, ventende, avventende. Legene hadde ikke svart på spørsmålene hans: Er det alvorlig, vil han klare seg, hvordan er det med ham? Han hadde blitt sittende som en tilskuer.

Det var sent, få mennesker og bevegelser i korridoren. Han kunne se den mørke himmelen utenfor, uvanlig i det ellers varme, lyse sommerværet. Et kremt fikk ham til å løfte blikket. En lege, han kunne se at det var en lege på den hvite frakken og pappbrettet med pennen i hånden, i tillegg til noe i blikket, en egenskap, en merkelig rolighet. "Jeg spurte om det går bra med Dem," sa, eller snarere gjentok så vidt August kunne fatte, legen. "Ja," sa August ufokusert. "Ja, det går bra. Fått sovet litt. Hvordan... Hvordan har han det?" "Tilstanden er stabil, han vil klare seg." August pustet lettet ut. "Ingen varige mén?" Legen ristet på hodet. "Ingen varige, men han vil antagelig være litt, ehm, utenfor i den nærmeste fremtid." August la hodet i hendene, lot de siste tårene renne ut. Heldigvis! Legen så granskende ned på ham. "Kan jeg få se på armen din?" August strakte spørrende frem venstrearmen som legen nikket mot. Legen tok den og stirret undersøkende ned på den. "Du har et ganske stygt kutt her," sa han rolig. "Det kunne trenge en liten sjekk." "Åja, jeg... Jeg klarte å skade meg i søvne," August hadde glemt drømmen helt etter alt som hadde hendt med Ronny. "Litt absurd i grunn," la han til da han så at doktorens granskende blikk hadde rettet seg mot ansiktet hans. "Kom med meg." Doktoren geleidet August som nesten passivt fulgte med ham nedover korridoren. De stoppet ved en dør, og legen tok frem et stort nøkkelknippe. "Vi låser dørene så sent, i tilfelle innbrudd og slikt," forklarte han mens han åpnet døren, tildels unnskyldende, tildels av ren automatikk. De entret et lyst rom, et typisk legekontor med plakater av kroppen og instrumenter liggende på en benk. August ble vist til en stol, og legen satte seg ved siden av ham, med et lite brett redskaper på et bord ved siden av seg. "Så, la oss se," sa han, nesten til seg selv. Han la Augusts arm på bordet, ved siden av brettet med redskapene, og sørget for at kuttet ble liggende fullt synlig. "I søvne, sa du?" spurte han mens han gransket det. "Ja," svarte August, mens han prøvde å møte blikket til legen, noe som var håpløst da legen tilsynelatende var helt oppslukt av armen hans. "Jeg aner ikke hvordan det kan ha skjedd, jeg må ha kuttet meg på noe på bordet eller noe," la han til da legen ikke ga noe svar. "Mhm," sa legen, nærmest som han ikke hørte etter. August så også ned på armen sin, på kuttet. Det var styggere enn han hadde trodd, tre-fire centimeter og overraskende nok fremdeles åpent med ferskt blod piplende ut. "Det her kan svi litt," sa legen uinteressert mens han helte sprit i såret. Smerten var der, men ikke altfor sterk, og August lot armen ligge stille, selv om han knyttet neven hardt sammen. Legen så igjen granskende ned på kuttet. "Det sitter noe fast her nede," sa han, en setning som fikk August til å virkelig føle seg urolig. "Javel?" Legen svarte ikke, bare lot øynene komme enda nærmere såret mens han grep etter en pinsett fra redskapsbrettet. Han var i treveårsalderen, høy og mørk, med et nærmest plettfritt utseende, ikke ulikt doktorer fra såpeserier. Arrogant, men medfølende. "Skal vi se," legen lot pinsetten trenge inn i såret, rotet raskt rundt uten å gjøre smerten for sterk, og lot endelig pinsetten kneppe igjen. Han dro den sakte ut av kuttet, og fast i enden satt en liten, mørk flis. "Ikke verst," sa legen. "Bra vi fikk den ut, før den ble betent. Antagelig fra bordet du nevnte." Han holdt flisen opp så August kunne se. Den hadde en slags friskhet, mørk og levende, og treslaget var tydelig annerledes enn bordet. "Ja," svarte han sakte. "Antagelig."

Etter å ha blitt eskortert tilbake til plassen i korridoren, gled August sakte tilbake inn i transen. Legen hadde fortalt at han ikke kunne se Ronny før neste morgen, han var angivelig for neddopet på det nåværende tidspunktet. August studerte bandasjen rundt sin venstre arm. Han hadde syntes den var unødvendig, men legen hadde insistert. Selv om kuttet ikke var for dypt, hadde han fått beskjed om, så var det likevel på et utsatt område, og faren for at det skulle sette seg betennelse var for stor til å risikere. Han prøvde å overbevise seg selv om legens logiske resonnement, men kom stadig tilbake til drømmen i hodet sitt. Det var et sammentreff, på den annen side kunne det hende at han hadde drømt om kvisten i armen fordi han hadde kuttet seg på bordet. Fremdeles et sammentreff. Han lente hodet tilbake mot veggen i det hvite, kliniske landskapet som omgav ham. Det var stille rundt ham, kun en rolig during av maskinene som holdt sykehuset og pasientene i live. Han hadde nesten klart å komme tilbake til sitt vanlige jeg etter hendelsen med Kim og Jessie, men i neste sekund var han dratt inn i det igjen, som om det ikke ville slippe ham. Bare mens han satt der, urørlig opp mot veggen, følte han det; han ble dratt lenger og lenger inn i det, mørket som omgav ham, slukte ham.

Han satt slik lenge, han ante ikke hvor mange timer, men det hadde i alle fall lysnet opp utenfor, da en sykepleier kom bort til ham. "Du er pårørende i saken om den ugne mannen som ble påkjørt, ikke sant?" Hun smilte kort og medfølende da han nikket. "Det går bedre med ham nå. Bare fyll ut disse papirene, så skal du straks få se ham." Hun ga August et par skjemaer med spørsmål om standardinformasjon han raskt fylte ut. Utenfor kunne han høre lyden av en by som våknet. Trafikklydene økte i styrke, mens lyden av stadig flere durende maskiner både i sykehuset og i området rundt sakte dro August ut av transen han hadde befunnet seg i. Han reiste seg da sykepleieren kom tilbake, og ga henne papirene. "Takk, følg med meg." Han fulgte etter henne ned noen korridorer som alle var forbløffende like, til de stoppet ved en dør. Hun åpnet den sakte, og viste August inn. Ronny lå på en sykehusseng, med slanger koblet til armen, og bandasjer på overkropp og rundt hodet. Ansiktet hadde noen få kutt, men ikke noe alvorlig. Han så trett opp på August. "Jeg skal la dere være alene." Sykepleieren forlot rommet. August gikk sakte mot sengen, dro med seg en stol, og satte seg ved Ronnys høyre side. "Hei, mann." Det hørtes merkelig ut i denne atmosfæren, men Ronny lot i alle fall til å reagere, han fokuserte på August. "Hvordan går det?" Ronny ga fra seg en hes, gurglende lyd. "Unnskyld, jeg hørte ikke helt?" Ronnys ansikt brast opp i noe som antagelig var et glis, men som ikke så det minste glad ut i det trette, bleke fjeset. "Det går." sa han bare. August nikket. "De sier du kommer til å klare deg helt fint, bare være litt tåkete nå i begynnelsen." "Ja." Ronnys stemme var bare et vagt pust av sin normale styrke. "Jeg føler meg tåkete óg. Strukket ut." Han hostet litt. "Hva er klokken?" August så opp mot klokken på veggen. "Halv ti." Ronny hostet på ny. "Jeg har blitt operert hele jævla natta." August følte seg nesten litt hjelpeløs der han satt, uten å kunne gjøre noe for kameraten. Ronny lot til å kunne lese tankene hans. "Ingen fare, mann, jeg skulle vært mer forsiktig når jeg krysset gaten! Det går bra." Han hørtes litt piggere ut, og August lente seg litt mer avslappet tilbake. Ronny så ut til å være fornøyd over at han hadde roet ned kameraten. "Så, har jeg gått glipp av noe? Hatt noen kontakt med Jess?" August ristet på hodet. "Har nok ikke det, du. Ikke et ord." Han sukket. "Det går bra, det løser seg!" August smilte til ham. "Hva med deg, noen søte sykepleiere?" Ronny lo, en merkelig, hostende latter. "Dårlig med det. Er en mann som har hovedansvaret, svært lite tiltrekkende!" August smilte til ham, men sluttet raskt da han så at Ronnys blikk var festet på noe bak ham. Han snudde hodet rundt, og så rett inn i Jessies funklende, blå øyne.

"Hei." Så enkelt, det første ordet han hadde hørt fra henne siden hun gikk fra ham i Kims hage. Han reiste seg. "Hei." Hun så usikker ut, og August hadde en ubeskrivelig følelse som vellet opp inne i ham, prøvde å presse seg ut. "Hvordan går det?" hun henvendte seg til Ronny. "Greit," svarte han. "Kunne vært mye bedre, men kunne vært mye verre óg." Hun lot blikket gli over skadene hans. "Huff, det ser fælt ut." Ronny smilte til henne. "Ikke så fælt som det ser ut. Får smertestillende." Stemmen hørtes med ett svakere ut. "Går det bra, kompis?" August stilte seg ved siden av Jessie, og så bekymret ned på vennen. "Litt sliten bare," gryntet han til svar. "Kanskje vi skal gå?" Jessie så på August, så rett inn i øynene hans, og han måtte se vekk. "Ja, tror det." Han stirret ned på Ronny. "Vi stikker, Ronny, men ser deg senere." Ronny nikket. "Hadet." Før han lukket døren bak seg, kunne August se Ronny gli sakte ned i liggende posisjon, og sovne.

August og Jessie stod i den tomme korridoren utenfor Ronnys rom, et vindu ved ovenfor August viste et øde bylandskap med gamle, slitte murhus, antagelig brukt til tidlig industrivirksomhet. "Hvordan går det egentlig med ham?" Jessie så spørrende bort på August, og han møtte blikket hennes, prøvde å holde fast ved det. "Det går bra, han kommer til å være litt sånn nå i begynnelsen, men han blir helt frisk." "Bra." De ble stående å se på hverandre, en merkelig stillhet fylte korridoren. August kunne nesten ikke høre gatelydene eller duringen fra maskinene lenger. "Du." Jessie brøt på en måte stillheten, men den var der fremdeles. Hun ble en del av den, den trykkende stillheten som omgav dem. Hun fuktet leppene sine, tydelig usikker på hva hun skulle si, eller hvordan hun skulle si det. "På festen til Kim, du stakk." Hun så på ham, på en måte hun aldri hadde sett på ham før. Nesten medfølende. Han ble usikker selv. Hvorfor tok hun opp dette? "Ja, det ble litt... Mye." Hun nikket. "Ja, det ble det." Nok en gang så hun litt usikker ut, som om hun veide ordene i sinnet før hun slapp dem ut. "Jeg vet ikke om det er riktig," sa hun omsider. Ettertenksomt. "Hva da?" Han følte at han nå var nærmere noe enn han hadde vært før. Hun så ukomfortabel ut. "Glem det, jeg må gå!" Hun snudde seg, og begynte å gå mot heisen i andre enden av korridoren. "Hva da?" August ble overrasket over hvor klar og tydelig stemmen hans lød. Jessie stoppet, og snudde seg sakte mot ham. Hun hadde tårer i øynene. "Oss." Før August fikk sagt et ord, var hun inne i heisen, og dørene ble lukket, skilte dem fra hverandre. August ble stående igjen å stirre tomt ut i luften. Oss.