Fem

Han kom ikke tilbake til hagen den natten. I stedet svømte fjeset hennes et eller annet sted mellom netthinnen og sinnet hans, for langt unna til at han kunne røre ved henne, men allikevel så uendelig nær; han så hver lille detalj ved fjeset hennes, hver detalj han hadde observert og drømt om så mange ganger før. For han var hun perfekt, feilfri. Og han drømte om blikket hennes, øynene som gjennomboret ham, skar seg inn gjennom huden og inn til hjertet hans, uten at han kjente den minste antydning til smerte. Og leppene hennes nærmet seg hans, han så hvor nydelige de var, ganske tynne og små, men fremdeles inneholdt de en enorm sensuell kraft som dro ham mot henne, som en magnet. Han kunne nesten kjenne lukten av henne, bare millimeter borte nå.

Han ble dratt ut av søvnen av en lyd han konstaterte måtte være Ronny som slapp ut igjen den sparsommelige middagen, blandet sammen med en anelse for mye alkoholholdig drikke. Han løftet mobilen fra nattbordet og konstaterte at klokken var syv over ni søndag morgen, samtidig som han merket seg at den ikke inneholdt nye meldinger. Ingen fra henne. Han ergret seg litt over at Ronny hadde dratt ham ut av drømmelandet hvor han hadde vært nærmere henne enn han kunne drømme om, selv om han visste at disse drømmene kun pinte ham enda mer. Han dro det nok en gang fete håret vekk fra ansiktet og reiste seg opp fra sengen.

Da han kom ut fra badet en halv time senere, hadde Ronny begynt å tørke middagsrestene vekk fra gulvet. Han så ganske sløv ut. August gikk bort til CD-spilleren, og lot Ian Curtis mørke budskap fylle rommet. "Unknown Pleasures er for meg et bedre album enn Closer," sa han delvis til seg selv, delvis for å holde Ronny noenlunde bevisst. "Closer blir ofte dratt frem som mesterverket, magnum eposet, men Unknown Pleasures har en mer menneskelig og organisk atmosfære." Alt han fikk til svar var et grynt. Han smilte. Det var langt fra første gangen han passet på Ronny mens han var bakfull. "Skuffende at du ikke bidro med flere CD-er, jeg hadde håpet på en større utvidelse av samlingen." Ronny var ferdig med å fjerne restene av natten fra gulvet, og satt nå delvis oppreist i sofaen, som mirakuløst nok så ganske ren ut. August satte seg på den nyervervede stolen. "She's lost control," erklærte avdøde Ian Curtis gjennom høytalerne, som et spøkelse av hva som hadde vært. "Du vet hvorfor du hører så mye musikk, ikke sant?" August kunne høre på stemmen til Ronny at han var i ferd med å bli belært om et av disse interessante fenomenene kameraten var dypt opptatt av. "Fordi jeg liker det?" halvgjettet han. "Du fyller opp hjernen med opplevelser og følelser som ikke er dine egne. Du har ikke opplevd nok, så du forsyner deg av andres erfaringer, og plasserer dem i sinnet ditt som dine egne." August ville gjerne være oppgitt over vennens utsagn, men merket at det var sannhet i det. "Det gjelder alle medier, film, musikk og kunst. Hadde du byttet ut Allen, Curtis og Dalì med ekte opplevelser, med egne erfaringer, da ville du hatt et rikere liv. Jeg lover!" Ronny lovte alltid ting når han ville være ekstra overbevisende. August var ikke i humør til å si imot, så han lot ballen ligge.

De tilbragte dagen ved å gjøre stort sett ingenting. Ronny gikk ut for å kjøpe en avis, mens August la seg på sofaen med et eller annet intetsigende program på TVen. Han lå egentlig bare og tenkte, men han trengte å ha noe i bakgrunnen, som et slags landskap tankene kunne utfolde seg over. Han anstrengte seg for å ikke tenke på henne, noe som selvsagt førte til at hun befant seg foran øynene hans hele tiden, uten at hun noensinne ble så virkelig som i drømmen, eller enda bedre: Som dagen før. Virkelig virkelig. Han lå og stirret meningsløst opp i taket da Ronny kom tilbake med avisen. Han fortalte kort at avisen spådde flott vær uken som kom, før han satte seg i stolen, og lot ansiktet forsvinne bak dagens nyheter. August observerte ham der han satt og trakk i seg informasjon, ting han kunne trekke frem i samtaler senere. August skrudde av det intetsigende programmet. "Jeg går en tur!"

Utenfor blokken var det like stille som vanlig, og hagen var kun en liten grønn flekk omringet av grå masse. Himmelen var grå denne dagen, som om den tok en pause før været Ronny hadde lovet. Det gjorde noe med stemningen. Blokkene så mer enn noen gang tidligere ut som gravstener. Gigantiske gravstener som skjøt i været, et symbol på alt liv som hadde gått tapt da byen ble plassert der. Og de var alle den sørgende enken som vannet graven, med alt slit og arbeid de gjorde. Vannet den, slik at den vokste. Større og større, til den skar gjennom de tunge, grå skyene. En enorm kirkegård som tiltrakk seg alt liv, og lot det gå til grunne.

August begynte å bevege seg, inn i hagen, mot det ensomme, døde treet. Han følte at han hadde et spesielt forhold til det nå, det hadde tross alt påvirket ham såpass at det hjemsøkte drømmene hans. Han lot hånden hvile mot barken. Her kunne han ta på det, røre ved det, men her hadde det heller ingen betydning. Der derimot. Der klarte han det ikke. Og det var fremdeles intet liv i det, bare død. Han fortsatte forbi treet, og var snart ute på byens gater, grå og forlatt lik skyene som hang over dem. Han så ikke et eneste menneske ute på gatene. Han var den eneste som hadde valgt å bruke søndagen sin på å ferdes i det grå landskapet, blant gravstenene. Og på en måte foretrakk han det sånn. Han fikk være alene med tankene sine, i et landskap som passet dem bedre enn leiligheten. Det var merkelig hvordan en by kunne gå fra å være lys og full av liv, til å bli mørk og livløs, en grå skygge av hva den hadde vært. Asfalten under føttene hans var hard og tung, han kjente det ved hvert skritt. Den holdt alt annet ned, trykket naturen ned under seg og druknet den. Og gravstenene ble plassert oppå den, holdt den nede med et enda sterkere grep, som om det gikk på liv og død, at livet måtte begraves for en hver pris.

En regndråpe brøt Augusts tankerekke, og den ble raskt etterfulgt av flere. På et par sekunder hadde det begynt å hølje ned, noe som ikke nødvendigvis passet August, som hadde gått ut i t-skjorte i tro og håp om at Ronnys værspådommer skulle inntreffe med en gang. Han begynte ferden tilbake mot blokken mens han kjente vannet trenge inn i klærne og gjøre kroppen fuktig. Det var som om himmelen og skyene gråt over byen, eller som det var enken som vannet graven. Han gikk gjennom hagen utenfor blokken, gjennom gresset, og akkurat da han passerte treet var han sikker på at han hørte noe. Et dypt, overjordisk, eller kanskje underjordisk, sukk. Han snudde seg og så opp på treet. Ingenting. Bare fantasien. Han fortsatte å gå mot leiligheten, men stoppet nesten med en gang. Nok en gag hadde han hørt det, et dypt og klagende sukk. Det var ikke vinde, det var han sikker på. Den kunne ikke fremkalle noe så emosjonelt. Han snudde seg mot treet igjen, men det var fremdeles livløst. Han gikk bort til det, og strakk ut hånden. Sakte presset han håndflaten mot den døde barken. Et sukk. Det var helt klart ikke jordisk, og han var heller ikke sikker på om han faktisk hørte det, eller om han bare følte det. Selvfølgelig overbeviste han seg selv om at det var innbilning, men allikevel ble han stående. Han stod der i regnet og klynget seg fast til et livløst tre, mens det laget klagende sukk og ul som det ultimate beviset på naturens tap mot mennesket.