Femten

August befant seg i en komplett villfarelse. Endelig stod alt litt stille, alt var litt rolig, og allikevel kokte det i hodet hans. Hva i all verden var det som hendte? Hvorfor ble han utsatt for disse hallusinasjonene? Han prøvde å resonere seg bakover i tid, tenke over begivenhetene som hadde ledet ham hit. Det måtte være noe smertestillende fra sykehuset, noe han ikke hadde tenkt gjennom som doktoren hadde gitt ham for eventuelle smerter. Han hadde vært plaget av drømmer, kanskje mareritt, om trær og lignende i det siste, og hadde ikke et tre utenfor skolen falt rett mot ham? Ikke rart han hallusinerte! Også var det hele greia med Jess. Den bidro til at han mistet fokuset, og når hele dette uværet hadde kommet på toppen av alle disse begivenhetene var det ikke rart at det fikk slike følelsesmessige utslag. Da han hadde sovnet i kirken hadde han hatt et nytt mareritt, glem realismen det hadde båret, dette var ikke ekte. Og allikevel stod han her med kuttskader, fillete klær... Han måtte ha beveget seg i søvne, gjort dette selv på en måte. Vandre blind rundt i søvne, selvfølgelig ble han skadet.

Han ristet voldsomt på hodet, prøvde å riste vekk marerittene, hallusinasjonene, uten at det hadde noen åpenbar effekt. Han kjente det svette håret klistre seg til pannen, og lot av sedvane hånden gli gjennom det. Han stirret opp mot himmelen, mer som en vanlig sommernattshimmel denne dagen, eller denne natten. Den var ikke helt mørk, snarere en merkelig blanding av lys og mørke, preget av gull, grått og en tynn anelse himmelblått, helt der oppe øverst i skyene. August hadde alltid latt seg fascinere av skyer, himmelen og vinden, og for første gang dette døgnet var han rolig. Han stod rolig og stirret opp mot nattskyene som sakte rullet over himmelen. Det var noe dunkelt med dem, men på en rolig, melankolsk måte. Det var ingenting der oppe, ikke noe mål, ingen følelser annet enn et åpent tomrom, et dyp som syntes å oppsluke alt. Igjen var kun en sår følelse av ensomhet og mangel på eksistensielle behov. Skyene beveget seg uendelig sakte, og man kunne så vidt høre vinden suse langt der nede under seg, som en slags påminnelse om alt man hadde mistet, latt være igjen. For langt der nede var det fremdeles noe, et underlig univers hvor tunge tanker fylte hjernekroker, hvor naturen holdt på å tape en kamp mot menneskeheten, og hvor det fantes noe mer enn bare dette tomrommet: Det fantes håp.

August kviknet til, blunket og trakk inn frisk luft. Han kjente seg mer opplagt, som om han hadde hvilt ordentlig ut. Han så rundt seg, alt virket klarere nå. Tankene summet heller ikke rundt slik de hadde gjort, han klarte å konsentrere seg igjen. Ingen vits i å tenke på alt dette, han burde komme seg hjem i stedet. Han begynte å gå gjennom de gamle, falleferdige gatene. Om gatene hadde vært døde i løpet av dagen, var det ingenting mot hvordan de var nå. De var dårlig opplyst, med vrakgods og søppel liggende i veikanten, og knuste vinduer dekket de råtne treveggene på begge sider av gaten. Det var som en spøkelsesby, mangelen av mennesker og byens sedvanlige natteliv var såpass påfallende at August skvatt da han igjen kom ut i den vanlige byen, med dens lyder og befolkning, strømmende inn og ut av godt opplyste hus. Det var godt å komme ut i denne virkelige verden igjen, hvor han kunne kjenne seg trygg blant andre, men allikevel var det ganske overveldende til å begynne med; han måtte holde seg for ørene etter å ha vært borte fra de høyfrekvente storbylydene i nesten et halvt døgn.

Han så på folks ansikter, observerte dem. Hvem var de, hvor kom de fra? Han hadde ingen spesiell grunn, det kjentes bare godt å glemme sine egne plager for en kort stund, leve gjennom noen andre. En høy, tynn jente i mørk kåpe som beveget seg raskt over gaten og inn i en døgnåpen kiosk. En aldrende mann i dress sjanglet langs fortauskanten, mens det løse slipset flagret bak ham, som en hale fanget i vinden. En ung gutt på Augusts alder kledd i mørk frakk, og med et nøkkelknippe knuget i venstre hånd, møtte blikket hans i noen sekunder da veiene deres møttes. En ung pike i en minimal kjole smilte flørtende mens hun passerte. En gammel kvinne med et blått sjal over skuldrene så skeptisk på ham, og da han møtte blikket hennes og presset frem et smil så det ut som hun snøftet, før hun marsjerte inn i en sidegate.

August gikk inn på en liten, døgnåpen kafé; det slo ham at han nesten ikke hadde spist i løpet av dagen. Kun enkle retter ble servert, og han bestilte et par smørbrød og en kopp kaffe. Han satte seg ved et bord nær et av vinduene som pekte ut mot gaten, slik at han kunne fortsette menneskeobservasjonene sine. Det virket på en måte riktig å gjøre det, forløsende, lindrende. Kaféen var så godt som folketom, på et bord i et mørkt hjørne satt to dresskledde menn og diskuterte, antagelig etter et slags businessmøte. Ved et bord nær midten satt en ung mor og hennes barn. Hun så trett ut, med store poser under øynene, men med en gang hun så på barnet sitt kunne man se det triste ansiktet sprekke opp i et smil; hun var lykkelig.

En servitør kom bort med en tallerken med smørbrødene på, og kom raskt tilbake med kaffekoppen August så sårt trengte. Ikke at han kjente seg spesielt trett, på en merkelig måte var han faktisk uthvilt, men han følte seg ubrukelig, han kunne liksom ikke få til noe. Han takket, og betalte, ba servitøren beholde vekslepengene. Lot blikket igjen falle på menneskene utenfor, mens han tok en bit av et av smørbrødene. Han lot sakte tankene flyte rundt menneskene utenfor, som beveget seg der ute i sommernatten. Fant på små historier rundt livene deres, eller lurte på hvordan det ville være å treffe en av dem. Da han nærmet seg slutten på det andre og siste smørbrødet, pustet han tungt ut. Han innså at han ikke kunne fortsette slik i det uendelige. Han måtte bearbeide alt som hadde hendt på en ordentlig måte. Ikke de fantastiske hendelsene i tankene hans, men de faktiske hendelsene. Jessie hadde sagt rett ut at hun ikke var interessert, før eller siden måtte han bevege seg videre. Det var merkelig å tenke på at det aldri ville bli dem, nesten surrealistisk. Han hadde aldri tenkt ordentlig over denne muligheten før den nå faktisk inntraff. Smørbrødene var borte, og han trakk kaffekoppen nærmere. Han kjente på utsiden av den, han hadde alltid vært nøye med å ikke drikke kaffen mens den var helt varm, det ble for ubehagelig i lengden. Han løftet den opp mot munnen, tok en slurk, for så å holde den i brysthøyde. Han stirret inn i det mørke innholdet, speilet seg i den blanke overflaten. Drømte seg bort. Trærne og den skrudde presten var allerede forsvunnet fra tankene hans, han tenkte heller på Ronny på sykehuset. Håpet at det gikk bra med ham. Tenkte nesten på å besøke ham før han kom på tiden på døgnet, og tilstanden vennen hadde vært i ved siste besøk. Han tenkte på Jessie, alt som hadde skjedd i løpet av det siste året. Hvordan kunne han la en person snu opp og ned på livet sitt på den måten?

Han hevet blikket fra kaffen, og så rett inn i øynene på sitt eget speilbilde i vinduet. Ansiktet så dratt ut, som om han ikke hadde sovet på lenge. Klærne hang uryddig på ham, og håret var uryddig. Ikke at det ikke var uryddig til vanlig, men da hadde han i alle fall en viss kontroll på kaoset. Nå bare hang det der, slitt og svett. Han så at han hadde blodrester på pannen, og skyndte seg å tørke dem vekk. Ikke rart han ikke hadde fått blikkontakt med mange! Tanken fikk ham til å smile. Hva tenkte de når de så en person som så slik ut vandre rundt i gatene på denne tiden av døgnet? De måtte tro han var en slags gærning, en narkoman fra en slåsskamp eller noe slikt. Han drakk de siste dråpene med kaffe, mens han tenkte over hvordan han selv ville reagert hvis en person kledd i fillete klær, og med blod i ansiktet, stirret på ham. Og en mer alvorlig side av tankerekken: Hvordan ville han reagert hvis han var Jessie? En hun trodde hadde vært en god venn hadde lurt henne, og på en eller annen måte hadde hun fått vite om det. Kanskje hun hadde forstått det selv. August tenkte over det, han hadde ikke akkurat vært veldig subtil, hadde han? Hvis hun først begynte å legge to og to sammen måtte veien være kort til konklusjonen hun tydeligvis hadde trukket. Han ristet på hodet; det hjalp ikke å tenke gjennom disse tingene nå, det var for sent. Han burde heller komme seg hjem, få seg litt ordentlig søvn.

August reiste seg, nikket til servitøren som stod nær inngangen, utgangen som den nå var blitt, og gikk ut av det lille lokalet. Han anslo at hjemturen ville ta omkring tyve minutter hvis han satte en grei fart, og lot bena begynne å gå på autopilot. Han anstrengte seg for å tenke på hverdagslige ting, som hvilken musikk han skulle høre på når han satte seg i den gode stolen i stuen hjemme, om han kanskje skulle friste skjebnen ved å lage en kopp kakao, kokkekunnskapene hans var heller labre, og om han skulle gidde å stelle seg og gå til sengs, eller om han skulle dra over seg et pledd og sove i stolen, foran vinduet. Han likte å sitte der iblant, se utover byen og la tankene fare fritt. Det var noe veldig tilfredsstillende ved å sitte der, neo frigjørende, i alle fall når han var i rett humør. Til sin store overraskelse kunne han foran seg skimte blokken han bodde i, og hagen med det ene treet nærmet seg i det fjerne. Det hadde gått raskere enn han hadde trodd, men da han sjekket klokken på mobilen han nesten hadde glemt at han hadde med seg, så han at det hadde gått omlag tyve minutter siden han så på klokken i den lille restauranten. Han hadde gått fullstendig oppslukt av sine egne tanker. Det var egentlig litt godt, å kunne tenkte på noe helt annet, noe nesten banalt normalt, istedenfor å hele tiden la seg oppsluke av følelsene sine.

Han fokuserte på å ikke se på treet i hagen mens han passerte det. Det siste han ville nå var å ha flere hallusinasjoner om overnaturlige hendelser forårsaket av naturlige objekter. Han skyndte seg inn i blokken, og tok av vane trappene opp til leiligheten. Vel fremme var han et øyeblikk redd for at han hadde mistet nøklene i løpet av dagen, men da han kjente etter i lommen fant han dem. Han låste seg inn, og da han hadde fått dratt av seg de skitne klærne og tatt en rask dusj følte han seg straks bedre rent fysisk. Han valgte ut en rolig CD fra jazzdelen av samlingen sin, og fikk endelig satt seg i stolen med et pledd over seg, kledd i rent undertøy og en t-skjorte med bandlogo, passe rebelsk, passe rolig. Et øyeblikk han hadde ventet på lenge. Han lente seg bakover i stolen, stilte den inn i nesten liggende stilling, og rettet blikket ut av vinduet. Alle idéer om kakao var oppgitt da han hadde konstatert at han ikke hadde noe kakaopulver, ei heller melk.

Utenfor vinduet var sommernatten kanskje på sitt mørkeste, himmelen var mørk, men ikke stjernedekket, og man kunne fremdeles skimte kveldsskyene, eller nattskyene, gli sakte over horisonten. Helt der oppe hvor de var fri, August kjente at han igjen lot seg fascinere av dem. Det var et vakkert syn, storslagent på sin egen måte, uten å være pompøst. Man kunne ofte se bilder av slike vakre himmelskikkelser, men det var ingenting mot å se naturen utfolde seg i virkeligheten. Man kunne nærmest kjenne den friske brisen der oppe kun ved å iaktta.

Det var akkurat da Augusts blikk ble tiltrukket av et lys han ikke hadde lagt merke til før. Det kom fra hagen under ham. Han måtte først myse for å se hva det var, før han gispet høyt. Det ensomme treet i hagen stod i flammer! Det lyste ikke opp omgivelsene rundt seg, det var tvert imot omgitt av et påtrengende mørke, alt man kunne se var flammene som slikket opp rundt treet. Ingen røyk heller, kun det spake lyset var en synlig effekt av flammene. August reiste seg opp, han var urolig, følte det som om hodet skulle sprekke. Dette var nok en hallusinasjon, han måtte motstå den. Ikke la den påvirke ham, sørge for at han ikke igjen ble utsatt for skade.

Han snudde seg vekk fra vinduet, det man ikke kan se kan man ikke frykte, og tok et skritt fremover, inn i rommets trygghet. Ingenting kunne skade ham i hans eget hjem. Omgivelsene var endret med en gang han satte foten i gulvet. Han stod på en mørk scene helt alene. Han kunne så vidt skimte konturene av en folketom sal, og et rødt teppe hang som et bakteppe. Han visste med en gang at det var en scene, det var noe med hele settingen som sa det. Og, tenkte han, dette er kun min egen fantasi, så jeg må vel ha kontroll over den. Scenen var ikke opplyst, det eneste lyset kom fra sceneteppet som syntes å være naturlig opplyst av ingenting, og en usynlig lyskaster, han stod i alle fall selv i en lys flekk på den mørke scenen. Han tok et par skritt til fremover, håpet at bildet skulle forsvinne, men han var fremdeles på scenen. Scenelyset fulgte etter ham.

Bak seg hørte han plutselig et knas, og han snudde seg. Et egg lå der, knust, men gjenkjennelig. Noe rant ut av det, og han bøyde seg ned for å se hva det var. Han dyppet fingeren ned i det, og løftet den opp i lyset. Mørkerødt og klissete. Blod. Han kunne høre et svakt sus over seg, og rakk så vist å se nok et egg falle i bakken, også denne gangen fylt med urovekkende blod. Han hørte flere sus, og reiste seg opp, rygget noen skritt unna. Eggene falt ned rundt ham, og blod sprutet til alle kanter. Det rant over de bare føttene hans, han kunne føle det, så at det dekket dem. Han rygget febrilsk bakover mens eggene falt over alt rundt ham, han kjente eggeskall knuse under føttene, kunne kjenne blodet dekke underlaget. Var det bare et skuespill? Hele livet er et skuespill, og det ender alltid med døden. Også en uskyldig mann kan lide, også en skyldig mann kan gråte. Eggene haglet ned nå, han hørte knasene høyere og høyere, og de blandet seg med en annen lyd. En latter steg fra den tomme salen, en febrilsk latter. Først svakt, så sterkere, flere stemmer ble med, lo psykotisk av dette morbide regnet som skyllet ned over ham. August konsentrerte seg. Dette er ikke virkelig, dette er fantasi. Jeg står mitt i stuen min, og sofaen, den står... Han beveget seg sakte mot venstre, stakk hånden ut i luften og kjente rundt seg, som en blind mann. han kjente ingenting, men den måtte være her et sted. han konsentrerte seg, men knasene og latteren ble høyere og høyere, blodspruten mer intens. Blodet fløt, koagulerte ikke slik det ville gjøre fra en død person, men holdt seg i en merkelig frisk form, dekket gulvet, og han kunne se det renne rundt der nede, danne merkelige mønstre. Han prøvde hardere, strakk seg etter sofaen, etter virkeligheten. Og han kjente noe, hånden grep rundt noe som umiskjennelig var sofatrekket. Han beveget hele kroppen mot den, kjente at han gled ned i liggende stilling på sofaen, mens det i scenarioet han befant seg i virket som han fløt i løse luften, mens eggene raste ned, bundet av en urokkelig tyngdekraft. Det var bare fantasien som spilte ham et puss. Og han måtte bare overse det. Han lot øyelokkene gli igjen, og raskt døde lydene ut. Han var i leiligheten nå, han kjente følelsen som stuen fremkalte, en slags hjemlig atmosfære. Og han kjente seg så uendelig trett, han trengte virkelig den hvilen nå. Sakte, og uten mulighet for protest, gled kroppen hans inn i søvnen, selv om en stemme bakerst i hodet hans advarte. Var det ikke slik det begynte? Han åpnet øynene. Han stod i hagen, omgitt av tomhet. Og han skjønte det, uten helt å ville innse det. Denne gangen var han kommet for å bli.