Fjorten

Tilbake. August stod med hodet lent mot veggen, ante ikke hvor lenge han hadde stått slik. Hans første innfall hadde vært å skrike ut, la følelsene flomme ut gjennom de følelseskalde veggene i de evige korridorene. Men han hadde latt være. Fikk seg ikke til å gjøre det. På den ene siden var han ikke sikker på om han klarte det, mer rasjonelt sett ville han ikke få oppmerksomhet. Han ville være alene litt, prøve å klarne opp i tankerotet som nå ség tilbake i hodet. Bare mørkere denne gangen, dystrere. Hun hadde sagt det rett ut, hadde hun ikke?

Han dro kroppen vekk fra veggen, dro seg ut av den mentale kokongen han hadde latt seg fange i; prøvde å samle seg, bevisstgjøre seg. En tanke stakk seg ut, klarere enn de andre: Han måtte ut herfra. Han begynte å gå, nærmest i transe. Korridorene var stort sett folketomme, og de få menneskene han støtte på enset ham ikke. Han valgte trappene, ikke heisene. Tanken på å være inneklemt i et lite rom med en annen person, uansett for hvor kort tid, virket lite innbydende. Etter en stund, han ante ikke hvor lenge, var han ved resepsjonen, overhørte resepsjonistens halvhøye "Kan jeg hjelpe deg med noe?", bare fortsatte. Ut, ut mot gaten, mot frisk luft, og mot frihet. De automatiske dørene åpnet seg foran ham, og i en halvtanke lurte han på om han ville kollidert med dem hvis de ikke hadde gjort det.

Akkurat da tankene var på sitt mest uryddige, ble han slått kraftfult ut av transen. "Hva faen, se deg for, gutt!" Han hadde gått rett på en stor skikkelse, som nå ruvet over ham. August dro seg sakte opp på bena, presset to fingre mot tinningen, konsentrerte seg om å være konsentrert. Ingen lett oppgave. "Beklager," sa han. Han hørte stemmen sin lagt borte, klar og unaturlig. Han fokuserte, og så at mannen han hadde kollidert med var en høy og bred skikkelse, med buskete, mørkt skjegg, og tjafsete hår. Han var ikledd en mørk frakk, og under den kunne man skimte en ensfarget, svart skjorte. Håret var grånende, mannen måtte være minst femti. Han snøftet av Augusts ubebrydde unnskyldning, og bøyde seg ned for å plukke noe opp fra bakken. August så ned, og så noen ark spredd utover, noe mannen tydeligvis hadde mistet under kollisjonen. August bøyde seg ned, og plukket opp ett som var utenfor mannens rekkevidde, for å vise at han brydde seg, for å hjelpe, eller kanskje bare for å gjøre noe i denne merkelige situasjonen. Han reiste seg, og tittet på arket han hadde plukket opp fra fortauet. Et maleri. En svart sten, flott utskåret til en nærmest perfekt, rektangulær form, med en spiss på toppen, plassert i en gråfarget ørken, med dårlige utkast liggende strødd rundt, dårlig utskårede stener, delvis dekket av sanden. Kun denne ene stod oppreist, og hadde en tydelig funksjon, selv om det var umulig å si hvilken. Hvordan August kunne være så sikker på at det var sten, var han usikker på. Men han kunne nesten føle den kalde overflaten, og harde konsistensen kun ved å se på maleriet. Og det ville være merkelig å lage noe slikt av plast eller skumgummi, for så å plassere det i en slik trist ørken, som et monument over kunstnerens innerste sorger.

August smilte, og så opp. Han møtte kunstnerens blikk, som så varsomt på denne utenforstående som stod der og bedømte verket hans. "Er det du som har laget dette?" Spørsmålet virket veldig unødvendig og selvsagt, fremstod nesten retorisk, men kunstneren nikket. "Det er veldig... Vakkert." August hørte selv hvor intetsigende utsagnet lød, og skyndte seg å føye til: "Altså, det viser noe ubeskrivelig, som en fysisk manifestasjon av en følelse. Fremmedgjørelse, sorg, perfeksjon, ikke lett å si..." Hvor han tok disse ordene fra ante han ikke, de kom av seg selv, i den merkelig vegetative tilstanden han befant seg i, men kunstneren ga ham et blikk som fortalte at han hadde sagt noe riktig. "Tusen takk, alltid hyggelig å få positiv kritikk," sa han, i en langt vennligere tone enn sitt første utbrudd. Han tenkte seg om et øyeblikk. "Hør her, gutt, det der er kun en skisse til et større maleri jeg allerede har laget, jeg er ferdig med den. Behold den, du trenger den mer enn meg." Før August rakk og takke, eller komme med et annet høflig utsagn, var kunstneren borte, han kunne se ryggen av den mørke frakken forsvinne i det fjerne, uten at eieren snudde seg en eneste gang. August så ned på maleriet igjen, og kunne konstatere at det ikke fantes noen signatur eller underskrift på det. Like fort som han hadde dukket opp, hadde også kunstneren forsvunnet, og kun etterlatt seg maleriet som et bevis på sin eksistens.

Den merkelige episoden hadde satt ut August for noen korte, frie øyeblikk, men alt begynte å komme tilbake til ham ettersom han stod der alene utenfor sykehuset med et maleri i hånden. Oss. Det fantes et oss, men på samme tid fantes det ikke. Kom aldri til å finnes, låst fast mellom idé og realisering. Tanken slo ham tilbake, ned der han hadde kommet fra, og nå var på full fart tilbake til. Han hadde aldri forestilt seg denne situasjonen, i de lange timene han hadde tenkt over alle mulige utfall. At hun tok skrittet, men i den andre retningen. Kanskje hadde tanken skremt ham for mye til å tørre å vurdere den, kanskje han hadde lullet seg selv inn i en fantasiverden han innerst inne visste ikke eksisterte.

Hvorfor hadde hun grått? Hun brydde seg om ham, ingen tvil, bare ikke på den måten. Han burde godta det, det var hennes valg, han hadde ingen rett til å vurdere det. Han hadde ingen rett til å bestemme over henne. Og allikevel kjente han at verden hadde falt sammen rundt ham. Han hadde ikke lagt merke til det før nå, noen minutter etter møtet med kunstneren, men han hadde begynt å gå, ikke fort, men allikevel bestemt, i en ubestemt retning, bare fulgte gatene slik det passet seg best der og da. Lot tiden og stedet flyte; alt som eksisterte var han, og han var nå helt på grensen til å tvile på sin egen eksistens. For hvem var han egentlig nå?

Hun hadde alltid gått, alltid hatt noe hun skulle gjøre. Han var usikker på hvor hun bodde, visste bare hvilken retning det lå, og noen stedsnavn fra der omkring. Hver gang de hadde vært sammen, bare de to, hadde hun måttet gå. Hun gikk alltid. Men nå hadde hun stoppet, om ikke fysisk, så i alle fall i sinnet hans. Hun hadde stoppet opp, og var nå i ferd med å forsvinne. For godt? Alle spørsmålene, alle de jævla spørsmålene tenkte han, nesten skrek han, inne i sitt eget hode, kjente det holdt på å eksplodere av trykket fra den indre stemmen, men realiteten, virkeligheten, stoppet alt slikt fra å skje. Isteden ble trykket samlet i hodet hans og fortsatte og presse på, helt på grensen til det uutholdelige. Men selvfølgelig måtte han holde det ut. Slike ting skjedde alle, hvorfor skulle det være noe annerledes for ham? Dette var kun nok en erfaring på livets reise, nok en gren på treet. Men denne grenen var nærmest død, og kunne sannsynligvis ikke vekkes til live igjen.

"Stopp med metaforene, for faen, ta deg sammen! Hva tror du at du holder på med?" Han ante ikke hvor stemmen kom fra, om den var virkelig eller kun i fantasien hans, men den dro ham i alle fall ut av den drømmeliknende tilstanden han hadde vært i, stoppet noe av den voldsomme og voldsomt unødvendige-men-allikevel-nødvendige indre monologen han hadde vært fylt av de siste... Han så på armbåndsuret sitt. Herregud, to timer! I to timer hadde han gått rundt uten mål, uten mening, kun kommet med tankeløse refleksjoner over et ikkeeksisterende forhold.

Han så seg rundt, prøvde å danne seg et bilde av hvor han var. Han så høye bygninger rage i det fjerne, han var ute av sentrum. Her fantes eldre stenbygninger med håndmalte treskilt, de fleste malt over med røde bokstaver: STENGT. Han måtte være i den gamle delen av byen. Han hadde hørt om den, om de praktfulle bygningene, fulle av minner og historie. Infrastruktur som strakk seg tilbake til begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Nå kun etterlatt som minner, fratatt enhver funksjon utenom å stå som et symbol for en tid som nå var over. For lengst.

Han begynte sakte å bevege seg nedover gaten han befant seg i. I den transelignende tilstanden han hadde befunnet seg i hadde han ikke lagt merke til det, men nå da bevisstheten hadde gjeninnfunnet seg så han at gatene var folketomme. De eneste personene som gadd å være her var turistene, og i dag var tydeligvis ikke dagen for dem. Det måtte være det grå været.

Han stirret opp akkurat samtidig som han hørte et tordenskrall, og sekunder senere kjente han de første regndråpene slå mot ansiktet. Han gikk raskere, prøvde å finne et sted i gaten hvor han kunne søke ly eller tilflukt, men alt han så var stengte dører. Han stirret hjelpeløst opp mot bygninger i det fjerne, da han så det: Et kirketårn som stakk opp, kanskje hundre meter unna. Det måtte være den gamle kirken, et av de første tegnene på at det faktisk var en sivilisasjon som holdt til her, og ikke bare en skokk bønder. Han løp nedover gaten, mens han prøvde så godt han kunne å la være å tråkke i sølepyttene som hadde materialisert seg i alle tenkelige og utenkelige kriker og kroker i den døde byen. Han prøvde samtidig og fokusere på kirketårnet som kom nærmere og nærmere, prøvde å bevege seg mot det, slik et skip beveger seg mot et fyrtårn i natten. August løp, kjente knapt blodsmaken i munnen, han var kun innstilt på å nå målet, få være i fred med tankene sine. I fred fra regnet, fra omgivelsene, kun ham selv. Han var det eneste nå.

Han nådde kirken, så den store tredøren materialisere seg foran ham, regnteppet ble på en måte dratt til siden når han nærmet seg. Han kastet seg mot den, og grep det store håndtaket der hvor døren delte seg i to. Døren rikket seg ikke, han prøvde å dra hardere. Det var intet tak over ham, og regnet slo ham i ansiktet mens han febrilsk prøvde å få opp den massive eikedøren. Nytteløst. Han dyttet seg vekk fra den, hamret fortvilt håndflatene mot treverket. Til ingen nytte. Han skrittet baklengs fra døren, med blikket rettet mot kirkebygget, oppgitt og overgitt. Det måtte være en annen inngang også. Han skyndte seg rundt til den andre siden av kirken, og kunne skimte en liten tredør bakerst på den høyre veggen. Han skyndte seg mot den, og tok tak i dørhåndtaket, presset seg nok en gang mot mørkt og fuktig treverk. Han kjente den ga etter, og etter et par kraftige dytt, stod den åpen foran han. Han gikk inn og lot døren gli igjen bak seg.

Han stod i et lite rom, kun spartansk dekorert med et lite bord og en stol, begge i samme trestil som døren. På bordet lå det noen ark, og uten å tenke over det gikk August bort og begynte å bla gjennom dem. Det var tydeligvis notater om kollektpenger, noe det forøvrig lot til å bli mindre og mindre av ifølge statistikken arkene la frem. August fulgte ikke så nøye med på hva han leste, bare bladde gjennom de for ham intetsigende sidene, helt til noe grep oppmerksomheten hans. Et ark uten de samme bokføringsskribleriene, et ark viss form og struktur heller ikke passet inn i bunken. Kun en liten tekst skrevet nederst i venstre hjørne, med en ubehagelig rød skrift, som stod i en merkelig kontrast til det nesten gulnede arket. "Verden lå foran dem, hvor de kunne velge sitt hvilested, og Forsynet var deres veiviser: Hånd i hånd, med vandrende skritt, og sakte gjennom Eden gikk sin egen vei." Milton? August ble stående og stirre ned på arket en stund. Fra "Paradise Lost", han husket å ha lest det en gang. Historien om hvordan menneskene gikk sin egen vei, ut av Edens hage. Temaet passet kanskje inn i den religiøse atmosfæren bygget representerte, antagelig var teksten noe en prest hadde tenkt å bruke i en preken. Kanskje var prekenen alt holdt?

August følte seg plutselig uvel, uten helt å forstå hvorfor. Det måtte være all vandringen, tenkte han. Han åpnet døren inn til kirkerommet, og skrittet forsiktig ut i den store salen. Kirken virket mye større enn fra utsiden, og veggene så ut til å være av betong, ikke tre. Glatte og grå, pynten var mer sparsom enn August kunne huske fra andre kirker. Over prekestolen hang et krusifiks, med den lille tremannen fastspikret. Ansiktet virket levende, skåret ut av hardt tre, men allikevel mykt. Det var få benker i forhold til rommets størrelse, kun åtte benker på hver side. Rommet virket sterilt innredet, men hadde en tung og alvorlig atmosfære. Det var ingen annen etasje, kun taket høyt der oppe. Veldig høyt faktisk, August kunne ikke huske at kirken hadde vært så høy fra utsiden. Antagelig kun en optisk illusjon, noe med konstruksjonen av taket som fikk det til å se ut som det var høyt der oppe. Han skrittet ut mot benkene, satte seg på den tredje på venstre side, og lente seg sakte over til siden. Vanligvis ville han strevd med å finne en komfortabel stilling på det harde treet, men nå falt han rett inn i søvnen uten problemer.

Ingen klar drøm denne gangen, kun korte glimt. En mann og en kvinne i en hage, sakte skrittet de ut i hva som enn befant seg utenfor, inn i det store ukjente. Forlot paradiset i håp om... Hva, egentlig? Og noe eller noen iakttok dem, August kunne føle det på en merkelig måte. Kunne høre en svak, ordløs hvisken rundt seg, men ute av stand til å finne kilden. Og Jessie, hun fremstod klarere for ham enn hun hadde gjort noensinne før. Tårene rant fra øynene hennes, og vasket vekk ansiktet. Trekkene ble mer og mer uklare, og til slutt var det kun en utvisket, fargeløs overflate igjen. Han ville skrike, men alt som kom fra munnen hans var den samme hviskingen han hadde hørt før, mens han kveilet seg rundt henne, fortærte henne. Og han så Ronny liggende alene i sykesengen, mens mørket krøp nærmere og nærmere. Ronny lå der bare, livløs, prøvde ikke engang å stoppe det da det ség inn over sengen han lå i. Han bare sukket livstrett, mens en skarp visling, som når man helte syre på noe, kom fra kroppen hans.

August kavet seg opp fra den liggende stillingen, fektet ut i luften mot noe som ikke var der. Før det gikk opp for ham at han kun hadde drømt, nok en gang, kjente han en intens frykt sive gjennom kroppen, få hårene til å reise seg. Ronny. Han hadde helt glemt ham etter alle hendelsene som hadde inntruffet denne strevsomme dagen. Mon tro om han hadde det bedre nå, om han hadde fått samlet seg igjen. Det hadde vært ganske forferdelig å se vennen i den tilstanden, men akkurat i dette øyeblikket var det en slags lindrende tanke, mye mer konkret enn hva det nå var som hendte mellom han og Henne.

Et lite kremt fikk ham til å rykke til, og se mot midtgangen. En høy skikkelse stod og så på ham, en gammel mann i en hvit kjortel. Det måtte være presten, tenkte August, uten helt å skjønne hvordan han kunne være så skråsikker, og reiste seg litt forlegent opp. Han ante ikke hvor godt mottatt det å sove i kirken ble av denne geistlige personen. "Beklager, jeg sovnet visst." Presten viftet kommentaren vekk med et smil. "Alt er i orden, dette er ikke et meget interessant rom. Jeg har vært veldig nær å gjøre det samme selv." August reiste seg, og gikk mot denne nyankomne personen. Det var alltid en gammel mann, ikke sant? "Er det storm fremdeles?" Den geistlige hadde et rolig trekk over ansiktet, det var nesten umulig å se hva han tenkte. "Stormen sluttet for noen timer siden. Jeg er redd du har sovet her en god stund." August lot hånden gli gjennom håret, litt ille berørt over hva han følte måtte ha vært et grovt misbruk av kirkens gjestfrihet. "Hvor mye er klokken?" "Tre på tolv." Presten hadde ikke på seg noen klokke så vidt August kunne se, og han hadde ikke flyttet blikket, møtte Augusts øyne med et par som fortalte like lite om humør og reaksjoner som ansiktsuttrykket hans. "Beklager," gjentok August, "Jeg burde ikke ha sovet her så lenge, jeg har vært plaget av mareritt og søvnløshet om hverandre i det siste." Presten svarte ikke, bare fortsatte å møte blikket hans, og August merket at blikket hans streifet litt rundt, selv om han prøvde å fokusere tilbake. Til slutt smattet presten. "Søvnløshet," gjentok han nesten for seg selv. "Det er ikke lett, er det?" fortsatte han, mer rettet mot August denne gangen. Det hørtes ikke ut som et spørsmål, kun som et faktum, og presten lot heller ikke til å forvente noe svar, han snudde seg mot prekestolen og begynte å bevege seg mot den, med en nesten glidende gang. August skyndte seg å følge etter, prøvde å holde følge, men havnet på en eller annen måte hele tiden bak presten, kunne kun se bakhodet hans, og den hvite kjortelen.

Brått snudde presten seg, han stod nå rett ved alteret som August ikke hadde lagt ordentlig merke til før nå, et stenbord med en rød duk brettet pent over. "Si meg, August, hva forventer du?" Spørsmålet kom brått på August, så brått at han ikke fant det naturlig å spørre hvordan presten visste navnet hans. Isteden bare svarte han. "Jeg vet ikke riktig. Det er et vanskelig spørsmål.” Presten nikket ettertenksomt, fremdeles med dette merkelig uttrykket i ansiktet. "Du vil bli elsket." Hvor presten tok det fra var uvisst, det virket på en måte naturlig at han visste det. August rakk heller ikke nå å komme med spørsmål eller innvendinger, presten bare fortsatte: "Du drømmer om bekymringsfri kjærlighet. Noe slikt finnes dessverre ikke. Om kjærlighet mellom to mennesker oppstår eller allerede er der er ikke for oss å avgjøre, men at den er kraftig og kan endre sitt vesen, det hersker det liten tvil om." Den geistlige hadde fått en mørkere tone i stemmen, og noe ved ham var forandret, han så ut til å være høyere, mer kraftfull. August ristet på hodet, ville ha vekk illusjonen. "Hvis du sier det..." Presten lot ikke til å høre ham, han stirret bare ut i luften med et blikk som så merkelig sultent ut. "Makt står bak alle valg, og er også målet ved valgene. Uten makt er du ingenting, men du vil heller aldri få den, ikke i dens sanne form." Presten skrek ikke, bare talte med en klar, høy stemme, med en merkelig umennesklig undertone som ble stadig sterkere og sterkere. "Okei du, jeg tror jeg stikker nå!" August snudde seg, og stod nok en gang med blikket vendt mot presten og alteret. Han snudde hodet, så døren bak seg, snudde kroppen mot den, men til ingen nytte, nok en gang stod han overfor denne geistlige skapningen. Talen var tydeligvis over, presten stod stille, før han plutselig lot blikket gli rett ned mot August. August kunne igjen kjenne den ubeskrivelige frykten som fylte hele kroppen, som om han ble dukket under iskaldt vann.

Uten forvarsel skjøt presten en hånd i været, og August kunne sjokkert se at hånden hadde en skarlagenrød farge. Rød uten noe tegn til blod eller sår. Hva var det, hud? Skall? Kjortelen var ikke hvit lenger heller, den var mørk, grå, svart, det var umulig å skjelne, den lot til å skifte hele tiden, ikke ha noen klar form eller farge. Resten av skikkelsen så ut slik den hadde gjort, men mektigere, sterkere. Med et brak kjente August stenen under føttene gi etter, og han kastet seg bakover akkurat tidsnok, da en enorm, levende gren skjøt opp fra gulvet, mens den skjøv tilside stenunderlaget, kastet det i været. Flere grener fulgte, overalt skjøt det opp grener som langet ut etter ham, mens han prøvde så godt han kunne å dukke unna. Presten, eller hva nå enn denne skikkelsen var, stod der like urørlig, men med et fast blikk rettet mot August. August møtte blikket i noen øyeblikk, ti minutter, en evighet, før han kastet seg rundt, og heldigvis kunne konstatere at han stod med ansiktet rettet mot døren. Friheten. Han løp, kjente grunnen gi etter bak føttene hans, kjente grener slå mot ham som pisker, kjente noen av dem trenge seg gjennom huden og lage åpne sår. Han brydde seg ikke, kunne ikke nå. Han nådde døren, og kastet seg mot den av all kraft. Han ble slått tilbake, reiste seg, og kastet seg mot den igjen, så at den fikk røde blodmerker på seg, men brydde seg ikke. Små fliser beveget seg som slanger over hele døren, også den var blitt levende. En siste gang slo August kroppen sin mot veggen, og den ga etter, slik muren i skogen hadde gjort. August snudde seg og fikk et siste blikk av grenene som rev i stykker sten fra gulv og vegger, den merkelige presteskikkelsen som med sin røde hånd tydeligvis påkalte disse monstrositetene, og det tomme korset som et bakteppe for hele scenen. Han smelte døren hardt igjen, lukket hele scenarioet ute.

Han ravet bakover, falt ned mot bakken, og ble liggende på ryggen. Han stirret opp mot himmelen, og taket av kirken. Den var virkelig kortere på utsiden. Han kjente etter gjennom kroppen, følte på skadene. Ingenting for galt, kun noen riper på bena, og et stygt skrubbsår på skulderen han hadde slengt mot døren. Det blødde stygt, men ikke for mye, trodde han i alle fall. Kirken bar ingen ytre preg av hva som foregikk der inne, faktisk var det utrolig stille. Han kunne så vidt ane byens vante skurring i bakgrunnen, men ingen lyder av ondsinnet treverk som dro bygningen fra hverandre. Han fikk en skremmende mistanke, og uten mer gjennomtenkning reiste han seg og gikk tilbake til kirken, åpnet kirkedøren, den gikk lett opp denne gangen, og så inn. Et rom med trevegger, og den sedvanlige pynten man forventet av en kirke. En digital klokke var merkelig plassert på et bord rett ved inngangen. Tre på tolv. Han snøftet, og lukket døren for siste gang.