Tjue-en

Han merket det ikke øyeblikkelig, men mørket sev inn rundt ham. Selv om tid kanskje var et ikkeeksisterende fenomen på dette stedet, kom allikevel natten. Den kom på et helt vilkårlig tidspunkt, ikke noe tilsa at den skulle komme der og da. Eller kanskje noe gjorde det, noe annet, noe August ikke hadde grep på. Faktum var i alle fall at da han snudde seg opp mot himmelen etter å ha ligget et uvisst antall timer, dager?, ved siden av sin egen døde kropp, var den mørk. Og ikke nok med det, noen stjerner hadde også tittet frem mot det dystre scenarioet. Og som en krone på verket hang månen øverst der oppe, omtrent tre kvart full. Han la alltid merke til slikt, han ante ikke hvorfor. Ikke at det interesserte ham mye å vite hvilken fasong månen hadde, men han observerte alltid omgivelsene sine, spesielt himmelen.

Han reiste seg opp, prøvde å ikke berøre den døde kroppen ved siden av seg på veien opp. Han gikk noen skritt vekk, og la merke til at han ikke lenger var i det steinete fjellandskapet. Han stod på toppen av et fjell, men så vidt han kunne se bestod det mer av gress enn av sten. Under ham var det en dal like gressfylt som fjellet, og flere større og mindre bakker og åser i samme type terreng kunne skimtes utover mot horisonten. Han ble ikke lenger overrasket av de plutselige landskapsforandringene. De passet på merkelig vis til sinnsstemningene hans, selv om han for øyeblikket langt fra brydde seg om hva som hendte. Han var nærmest ute av det, preget som han var av sjokket - Han var ingen drapsmann, var han? Og allikevel lå det en kropp igjen bak... Han snudde seg sakte mot stedet han akkurat hadde ligget, han burde forutsett dette også. Det lå ingenting der. Han falt ned på kne, en tåre rant ned fra øyenkroken, bega seg på den kronglete ferden nedover kinnet hans, ned til haken, hvorfra den i et byks traff bakken og ble knust. Hadde i det hele tatt kampen funnet sted? Han ante ikke en gang om han hadde opplevd den innenfor rammene dette fantasilandet ga ham, eller om han var borte herfra også. Han visste ingenting lenger, selv om han i øyeblikk trodde han forstod, og ting hendte som han forutså, forsvant like fort alt grep han hadde om omgivelsene, han ble slynget ut i et endeløst tomrom, og igjen stod en naken figur uten begreper om hva som hendte.

Han lente hodet bakover, stirret igjen opp mot den stjerneklare nattehimmelen. Noe beveget seg der opp, noen hvite omriss av en fugleaktige skapninger gled gjennom mørket. De lyste opp seg selv, men ikke mørket bak dem. Dette var første gang han hadde sett noen form for dyreliv, eller åndeliv, eller hva nå enn dette var. Han hadde vært isolert her, men nå var murene brutt ned. Hvorvidt han selv hadde brutt murene, gått utenfor boksen sinnet hans befant seg i, eller om de hadde falt sammen rundt ham, sviktet av en eksistens som nå var så svak at han mistet sikkerheten på at han selv var virkelig, ante han ikke. Drømmefuglene, eller hva man kunne kalle dem, fortsatte ferden sin over himmelen. De fløt i en elegant bue over ham, fortsatte mot den andre siden av dalen. De hadde ingen synlige fysiske trekk annet enn vinger og kropp, de bestod av en uformet, elegant glatt masse, som ble holdt sammen av ukjente krefter. Og sant nok, når de nådde horisonten gled de fra hverandre, ble til tynne tåkestrimer som stille forsvant i den kalde natteluften som omga landskapet.

August hadde i mellomtiden reist seg, stod med godt utsyn til landskapet under seg, men hadde allikevel blikket retter mot stjernene. Var dette de samme stjernene han hadde sett på himmelen da han vokste opp, eller var dette kun en falsk inkarnasjon av himmel, skapt av hans egen fantasi eller en kraft som kontrollerte ham? En tanke slo ham: Hva hvis dette var virkeligheten, den virkelige verden slik mennesker og dyr aldri kunne se den? En tanke som mest av alt minnet om en halvdårlig science fiction-film tenkte han i sin første klare tanke siden han hadde slettet sitt eget skyggebilde, men som allikevel fascinerte ham. Var det i så fall hit man kom når man døde, eller var det da slutt også her? Var han selv død? Nei, han trodde ikke det. I så fall måtte han ha merket det, dette var mer som en drøm, noe hjernen hans ble utsatt for, ikke en slutt på hans egen fysiske eksistens i en kald, sjelløs verden. Dype tanker, han prøvde å tenke på andre ting for å slippe unna den vonde følelsen av tomhet og tap. Hvordan gikk det med Ronny? Hvis han gikk utfra at dette var samme kveld som han hadde entret hagen, og at tiden "på utsiden" ikke hadde bykset av gårde, så kunne han besøke ham i morgen, når han kom ut igjen fra drømmen. Når han våknet opp. Og for at det skulle skje, måtte han komme seg ut av hagen. Han stirret rundt seg, lette etter et tegn på hvor han skulle fortsette.

Ved siden av seg så han noe som lyste, kun et par meter unna. Han nærmet seg det, og lot hendene gli over styret på en hvit sykkel. Den så nesten ut til å være laget av marmor, men virket fjærlett når han rugget på den. Den stod oppe uten synlige hjelpemiddel, ingen støtte stod ut til siden for den. Et framkomstmiddel, kanskje denne ville bringe ham videre. Han satte seg overskrevs på setet, lot føttene finne pedalene, og la hendene på styret. Man glemmer aldri hvordan man sykler tenkte han, mens han prøvende lot føttene arbeide på pedalene. Det kjentes utrolig tungt først, han så forhjulet borre seg ned i bakken foran seg. Han presset hardere, hjulet foran ham snurret raskere og raskere rundt, til det plutselig slapp taket. Han klamret seg fast mens sykkelen fløy gjennom luften, og han stålsatte seg for møtet med bakken. Men det kom ikke, sykkelen holdt seg i luften. Forbløffet, selv om han kanskje ikke burde være det, stirret han ned på bakken som forsvant under seg, alle de gresskledde bakkene og åsene som fikk en merkelig, mørkegrønngrå farge av nattemørket. Han stirret oppover, frem foran og over seg. Han var på vei i samme retning som de underlige fuglene. Månen lyste opp til venstre for ham, og han kunne se små forandringer og unntak i landskapet. Elver strakk seg rundt under ham, i det fjerne skimtet han skogdekte områder, og gresskledde enger som skilte seg fra det bølgete landskapet han hadde hatt sin oppvåkning. Kun stjernene og mørket lå foran ham.

Han merket en bevegelse til høyre for seg, og snudde seg forsiktig for ikke å falle, mot den. Det var et par av fuglene han hadde sett, eller fugler som var identiske med dem. Drømmefugler, like store som han selv, kanskje større. Det var umulig å danne seg et klart bilde av størrelsen deres, for det lot til at den var i en stadig forandring. Formene gled ut og inn i hverandre, de gikk fra å være fugler til å bli slanger, fisk, eller bare hvite, formløse ånder som gled ved siden av ham. En av dem, i en form som var en blanding av fugl og slange, vendte fordelen av kroppen sin, hva man kanskje ville kalle et hode, mot ham. Det gled nærmere til det bare var noen centimeter unna ansiktet hans. Det virket som den studerte ham. Den trakk seg tilbake, og begynte å endre form igjen. Delene gled inn i hverandre til den ble en uformelig skapning. Den lot ben og armer skyte ut, og plutselig var det en menneskeform som spaserte der ved siden av ham. De andre, de var kanskje fem stykker nå, fulgte eksempelet, og plutselig var det menneskeskikkelser som vandret i løse luften på begge sider av ham. Han kunne ikke lenger skimte landskapet under dem, og månen var tydeligvis borte. Alt som var igjen var den endeløse himmelen, og hans nye følgesvenner som gled og vandret ved siden av ham. Det virket som de var flere nå, selv om det ikke var lett å danne seg en oversikt over dem. Alle hadde det samme målet, og han følte det som han var den eneste som ikke visste hvor det var, han var ikke en del av den kollektive bevisstheten deres.

Nye skygger omga dem, om dette også var ånder, og om de i så fall var av samme karakter som følgesvennene ante han ikke. Det kunne like godt være noe helt annet, kanskje de bare var skygger. Men de var der de også, og hvis ikke hjernen hans spilte ham nok et puss, noe som i og for seg var godt mulig, så hadde disse også en slags menneskeform. Hodene var lavere, de hadde ikke konturer av hals, og det virket som armene var lengre, og bena kortere enn på et vanlig menneske. Men de gikk der fredfylt ved siden av følget som omsluttet ham. De beveget seg sakte, han tråkket forsiktig ned pedalene på den hvite sykkelen. Han lettet ikke lenger med den, den brakte ham bare fremover, inn i det endeløse tomrommet som ble forsiktig opplyst av stjernene. Alle stjernene var identiske, det var ikke noe synlig mål blant dem, og ingen klar mening i hvilken retning han skulle. Det var bare fremover, han ante ikke om han svingte. Hun et lite dytt på sykkelstyret ville i lengden sende ham i en annen kurs, men alt var uansett framgang, kanskje målet fantes i ham selv?

Og ikke før hadde han tenkt det, så oppdaget han et briljant lys et sted der fremme. Han ante ikke om han faktisk så det, det var så drømmeaktig at det like godt kunne være en illusjon, et fatamorgana. Men han nærmet seg det. Og de svarte skikkelsene gled over de hvite i følget, smeltet sammen med dem, og gled ut i gråaktige tåkestriper i mørket rundt dem, rundt ham. Han var alene, og var nå midt inni det sterke lyset. Det omga ham, slukte ham, og han kunne ikke lenger se. Han ble ett med det, men dypt der inne var fremdeles bevisstheten hans. Den røsket tak i ham, og dro ham ut av drømmene. I et byks, eller et rykk, alt ettersom hvordan man ser det, forlot han hvor enn han var.

Han åpnet øynene, og skimtet konturene av leiligheten rundt seg. Han satte seg halvveis opp. Utenfor vinduet så han stjernehimmelen, og det var virkelig ikke den samme som han hadde blitt omgitt av sekunder, eller var det timer, tidligere. Han var hjemme.