Ti

Klokken var seks om morgenen. Den deilige, altoppslukende søvnen hadde ikke vart lenge, og August fant seg selv liggende med vidåpne øyne, stirrende på det mørke taket hvor skygger danset en uforståelig vals. De beveget seg nærmest hypnotiserende sakte, som om det var et skjult mål bak mørkets stille symfoni; allikevel klarte ikke August å la seg beroligende, han ble heller usikker av skyggespillet. Det minte ham for mye om sitt eget liv, hvordan han ble dratt rundt i en dans han ikke kunne, med en mening han ikke forstod. Han følte seg fortapt, etterlatt ute på havet og vugget rundt av bølgene i en faretruende rolig døs. Han kastet dynen av seg, og satte seg på sengekanten. Bildet av ansiktet hennes fylte tankene hans, men ikke slik det hadde gjort før. Han var usikker, følte seg usikker. Hva ville han med henne? Han lente seg bakover, lot hodet falle mot lakenet. Tørket svette av pannen. Hvordan skulle han noensinne få henne? Han! Han var et null, en venn hun snakket med når hun trengte hjelp, betrodde seg til i beste fall. Og hvordan kunne han klandre henne? Han hadde aldri gitt tegn om følelsene sine, ikke virkelig. Han hadde bare vært der, uten å kunne gjennomføre tankene sine, gjennomføre drømmene, leve ut fantasien. Han var et null.

Han veltet seg rundt, dyttet seg opp fra sengen, og dro raskt på seg noen enkle klær. Han trengte friskluft, ikke for å avreagere slik som sist, men for å klarne tankene. Han listet seg stille ut av rommet. Ronny sov stille på sofaen, og August beveget seg sakte for ikke å dra ham ut av søvnen. Det var nok at en av dem var søvnløs. Sakte åpnet han døren og gikk ut i gangen. Døren knirket en smule da han lot den gli igjen bak seg, han måtte huske å få oljet den. Han gikk nedover trappene i bygningen, enset knapt de stygge sårene i veggen. Bygningen begynte å bli gammel, og var dårlig vedlikeholdt. Vanskjøtsel, men Augusts tanker var andre steder. Hvis han hadde snakket med Jessie da de gikk ute sammen, fortalt henne om følelsene sine, ville det da vært ham som lå i tett omfavnelse med henne på Kims sofa? Og var det det han ville? Det var ikke et rent fysisk forhold han var ute etter, kjærligheten han følte for henne var noe mer, strakk seg høyere. Den var vakker, fortalte han seg selv. Ren. Han var patetisk, han så det selv. Han gikk rundt og tenkte på en jente som ikke ante noenting, en jente hvis liv han kun var et støvkorn i, en bekjent. Hun hadde ikke den fjerneste anelse om tankene hans, kunne aldri forestille seg dem, hvordan kunne hun? Han hadde slått av en prat med henne i ny og ne, snakket om studier, kultur, politikk, ingenting som betydde noe, vel, ikke på den måten. Og her gikk han hver eneste dag og tenkte på henne, vurderte henne opp mot alt han gjorde, i tilfelle hun skulle fatte interesse for det. Tok på seg klær han innbilte seg hun likte i tilfelle han skulle støte på henne, sørget for å ha kvelder fri i tilfelle hun helt ut av det blå ville finne på noe med ham. Som om hun ville det! Hvorfor skulle hun, hun hadde andre venner, bedre venner, og hun kjente andre gutter. Antagelig kjekkere, mer interessante typer som fortalte hva de følte uten problem, hun forelsket seg i dem og hadde ingen grunn til å la tankene dvele ved den skoleflinke bekjente som hadde hjulpet henne med en oppgave en gang. Klart, han hadde kjent henne en stund, men det betydde vel bare at hun hadde vent seg til ham, tatt ham forgitt som en del av kulissene, en som hang i samme miljø som henne. Men allikevel... Hun hadde snakket med ham på tomannshånd av egen fri vilje. Hva var tanken bak det? Sannsynligvis ingenting, hun ville takke for hjelpen med oppgaven, være høflig.

August hadde beveget seg ut fra blokken, og skrittet over den grønne flekken som angivelig skulle være hagen, forbi det døde treet, han ville ikke se på det. Han hadde nok med tankene om henne, om han ikke skulle ha andre idiotiske bekymringer i tillegg. Han beveget seg ut i byen, ut i gatene. Det var nesten helt stille nå, de fleste lå inne og sov, brydde seg ikke med romantikk på denne tiden av døgnet. Gatene var nok en gang hans, han kunne gå uhindret rundt. En merkelig frihetsfølelse i et ellers pulserende byliv. Roen hadde senket seg, og den smittet over på han óg. Han lot tankene om Jessie ligge, og studerte heller gatene rundt seg. Lyktestolper lyste opp, og han kunne se asfalten ganske tydelig, med alle dens ujevnheter og allikevel var den merkelig rett, viste byråkratisk hvor man kunne og skulle bevege seg. En vanndam befant seg i skille mellom fortauet og veien, og han stilte seg ved den. Stirret ned i den. Speilbildet hans, brokete, men fremdeles tydelig, stirret tilbake på ham. Håret var som vanlig fett og rufsete, han dro hånden gjennom det for å prøve å oppnå et noenlunde normalt utseende, men han kunne raskt konstatere at uansett hva han prøvde la det seg bare tilbake i en unaturlig stilling. Han stirret inn i sine egne øyne, og kunne nesten se hvor ubetydelig han måtte være for henne.

Han følte seg utslitt. Han reiste seg opp fra stillingen han hadde inntatt ved kanten av vanndammen, strakk ut armene. Han måtte ha sittet slik i noen minutter, han følte seg ganske støl. Selv nå, når han ertet seg selv mentalt, rakket ned på sitt allerede dårlige selvbilde, klarte han nesten ikke å få tankene vekk fra henne. Hun var jo hele grunnen til at han ga seg selv denne mentale skyllebøtten! Han lot virkelig tankene om henne gå altfor mye innpå seg, tok det for alvorlig. Han begynte å bevege seg tilbake mot blokken og leiligheten, trass sommervarmen var luften såpass fuktig at han følte seg kald.

Da han nærmet seg blokken så han en silhuett stå ved foten av treet i hagen. Han gikk sakte mot den, kjente den igjen. "Ronny." "Hei, August." August stoppet opp ved siden av ham. De stod under grenene til det døde treet, morgenhimmelen hadde begynt å danne seg. Det var lysere enn da August hadde gått ut, han skjeldnet detaljene i hagen bedre nå, men allikevel var det mørkt, natten hadde enda ikke sluppet taket. "Jeg så du var borte," Ronny så ikke på ham, bare stirret ut i luften, opp mot himmelen hvor man i det fjerne kunne skjeldne de første tegnene av sollys. "Døren til rommet ditt var åpen, jeg så at du ikke var der." Det var ikke lett å få med seg Ronnys tonefall, han snakket mye lavere enn han pleide. August måtte spisse ørene for å få med seg hva han sa. "Jeg var redd for at du hadde... Du vet..." Ronnys stemme skalv litt ved akkurat dette punktet. Han snudde seg mot August. "Men du stikker ikke av igjen, ikke sant?" August ristet på hodet. "Flott, flott." Ansiktet til Ronny var ikke stort lettere å tyde enn stemmen, det hadde alvorlige folder og han så sliten ut. "Du, hør her." Det hørtes ut som om han gjorde seg klar til å si noe han hadde forsøkt å forberede seg på, men ikke helt hadde klart. "Du lar dette gå altfor mye innpå deg, ikke sant?" Som et ekko av Augusts egne tanker. Ronny nikket til seg selv, kom mer inn i samtalen. "Du kan ikke la det gjøre det," fortsatte han, med høyere stemme nå. "Det er nesten skummelt å se at du bryr deg om henne, jeg mener, i en så stor grad. Vi har alle vært forelsket, men dette er litt mye. Jeg har aldri sett noen reagere som..." Det var underforstått hva han siktet til, August nikket ettertenksomt. "Jeg vet det," sa han. "Jeg vet ikke helt, jeg prøver å rasjonalisere tankene mine, handlingene mine, men..." Ronny nikket. "Jeg forstår det, mann. Jeg forstår det. Det kan umulig være lett å ha så sterke følelser for noen, og ikke vite om de besvarer dem eller ikke." De ble begge stille.

August begynte sakte å gå mot den ene enden av hagen, stoppet nær skillet mellom natur og menneske. Han lente hodet bakover, og stirret mot soloppgangen der oppe i det fjerne. Uendelig vakker, og allikevel mystisk, nesten uforståelig. Ronny fulgte sakte etter, stilte seg ved siden av ham og løftet blikket. "Vakkert," sa han stille. "Ja," svarte August. "Ja, det er det virkelig." De gikk tilbake til stillheten, bare stod der begge to. Stod og nøt synet, samtidig som de lot tankene fare. "Ti kroner for tankene dine." Ronny smilte. "Jeg tror du har nok med dine egne, kompis." "Du har antagelig rett." August lot en hånd gli gjennom håret, nærmest av instinkt. "Hun er helt fantastisk," sa han ettertenksomt. "Jeg kan ikke finne en bedre måte å forklare det på. Sannheten er at jeg faktisk ikke vet, hun bare er..." han lot en hånd gli gjennom luften som om det skulle være en forklaring på det uforklarlige. Ronny nikket, sa ingenting. "Jeg vet jeg burde snakke med henne om dette, jeg vet virkelig det." August lot hånden gli gjennom håret nok en gang, senket blikket til bakken. "Jeg klarer bare ikke. Jeg skjønner at du ikke forstår det, for det er totalt idiotisk." Ronny la en hånd på skulderen hans. "Jeg forstår det kanskje ikke," sa han. "Men jeg ser det. Jeg ser det på deg." August løftet blikket, og ga Ronny et matt smil. "Det spiser meg opp innenifra, Ronny. Jeg... Jeg er bare så jævla usikker, jeg vet ikke hva jeg skal tro om... Om noe." Han lot blikket gli opp mot himmelen igjen. Et par fugler hadde tydeligvis våknet, og danset nå rundt der oppe. Forent av en uforklarlig stemning, de fløt rundt der oppe, i en merkelig synkron felles bevegelse.

Ronny stirret på ham, nesten med medynk i blikket. "Du får ikke gjort noe med dette." August nærmest unnskyldte seg. "Det er mitt eget problem, kun jeg kan løse det." "Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, kompis, jeg skulle virkelig ønske det." August møtte blikket hans, og presset fram et smil. "Jeg må bare skjerpe meg," sa han, rasjonaliserte problemet for vennen. "Ta meg sammen, ikke la meg rive med av følelsene mine. Det er det som er problemet mitt." Ronny smilte tilbake, et varmt smil. "Det er kanskje problemet ditt, men det er også en av de største fordelene, styrkene, dine. Du lar deg rive med, men du er ikke besatt, du er ikke gal. Du er bare... Annerledes." Ronny gliste av mangelen på å finne et riktig ord. August måtte også le, Ronnys positive holdning hadde sakte, men sikkert klart å smitte mer og mer over på ham. "Takk, Ronny, den hjalp." Høyt der oppe, over dem hadde fuglene trukket nærmere hverandre, var nå kun noen få centimeter unna hverandre. De kurtiserte hverandre, flørtet og var lekne, slapp seg løs i fritt fall for så å sveve opp igjen, alt underlig samspilt, som om de kunne lese hverandres tanker, forstod hverandre.

"Vet du hva?" Ronny så på August, som lot blikket gli fra fuglene over dem og møte hans eget. "Hva?" Ronny smilte. "Jeg tror du kommer til å klare deg veldig bra!" Ronny beveget seg tilbake mot treet, stirret på det en kort stund før han snudde seg mot August. "Vi burde kanskje gå inn igjen? Det er fremdeles flotte muligheter for å få litt søvn!" August smilte til ham. "Gå i forveien, du, jeg kommer straks!" Ronny nikket, og gikk mot blokken. Før han forsvant inn, snudde han seg en siste gang og så på August som stod igjen, stirrende ut i luften. Han pustet lettet ut, og gikk inn.

August lot blikket gli over blokkene som omgav ham. Vinduene var mørke og tomme, ingen andre var oppe. Dette ga en slags ro, en merkelig tilfredsstillelse. Samtalen med Ronny hadde hjulpet, han følte det ikke lenger som han fløt i et vakuum, han var mer opplagt, benene var nærmere bakken om du vil. De siste stjernene hadde forsvunnet fra himmelen, nå var det lyset fra soloppgangen som tildro seg all oppmerksomhet på himmelvelvingen. Den begynte å bli sterk, overta hele scenarioet. Alle detaljer var skarpere, gresset under Augusts føtter var mye tydeligere, han kunne nesten se dråpene av morgendugg. Byens during hadde også begynt å utvikle seg. Mange, stort sett maskinelle, lyder samlet seg og laget til sammen en bakgrunnsstøy som gjorde det umulig å ikke vite hvor du var. August strakk armene i været, opp mot den lysende himmelen. Lot musklene og senene strekke seg, kjente han var trett. Han kastet et siste blikk utover scenen som utspilte seg, byen som stod opp, før han fulgte Ronnys eksempel og gikk inn. Over ham hadde fuglene forsvunnet, dratt til et annet, hemmelig sted hvor de kunne dele hverandres selskap i fred.