Søtten

Hagen virket mye større denne gangen, mye mer ekte. Han kunne ikke se noen slutt, kun den grå himmelen. Hvis det var en himmel, kanskje noe slikt ikke eksisterte her. Bare tomrom. Han så å seg selv, han var kledd akkurat slik han var da han fløt gjennom en slags fysisk barriere og kom hit. Etter at de blodige eggene hadde regnet nedover scenen hvor hans eksistens ble vist frem for et usynlig publikum. Var dette det? Den endelige overgangen til galskap? Hvordan kunne han ha latt det gå så langt?

I en slags flukt fra tankene begynte August å gå fremover, veien han hadde gått før. Gikk gjennom gresset, som ikke virket som gress, men heller som et underlag av myk gummi som bøyde seg etter motstand, men forble uforanderlig. Han gikk fort, og kjente den kalde luften slå mot seg. Han lot hendene gli inn i lommene på buksa, men konstaterte raskt at det ikke virket, det var for kaldt. Han holdt armene rundt seg under dressjakken han hadde vurdert å henge av seg da han kom hjem. Godt at han hadde latt den være på, kulden ble stadig mer ulidelig. Den tynne ullvesten og den enda tynnere, hvite t-skjorten hjalp ikke særlig heller. Kulden virket uvanlig påtrengende, og selv om han prøvde å få varmen ved å gå fort, ble han stadig kaldere.

Små hvite flak begynte å falle rundt ham. Hans første tanke var at det måtte være snø, men akkurat som gresset var det noe uvanlig med denne snøen. Den kom ikke fra noen spesiell retning, den bare var der, og omga ham. Det virket som brorparten landet på ham, mens kun noe av det la seg på bakken. Han kunne så vidt skimte omgivelsene foran seg, og det ble stadig hardere å bevege seg, til dels på grunn av snøen som hindret ham, til dels på grunn av kulden som tappet ham for krefter. Sakte men sikkert ble stegene hans tyngre, og etter kort tid begynte han å snuble, dro seg opp igjen og fortsatte så raskt han kunne. Han brydde seg ikke lenger om å beskytte hendene, han brukte dem til å nærmest svømme gjennom snøen som nå dekket all mulig utsikt fremover. Han måtte gi tapt, kjente tæringen på musklene og hvordan kulden gjorde ham stiv og ubevegelig. Han falt om, og rullet seg instinktivt over på ryggen, for å ha et slags siste syn. Men det var ikke noe å se, bare snøen som trengte seg på fra alle sider. Og nå så han hva som gjorde den annerledes: Den var lik små hudflak, dødsens hvite og uten spor etter blod. På en underlig måte virket de levende, en tanke han fort slo fra seg. For urovekkende.

Og like fort som den var kommet forsvant snøen. Den smeltet ikke engang, bare forsvant som en blafrende flamme i mørket. August blunket, overrasket over stoppet. I noen korte øyeblikk hadde han vært sikker på å møte døden, ja, til og med beredt på det. Han ble liggende, lot den lille varmen som var i det kjørlige landskapet sive inn i ham, gjøre kroppen varm igjen. Han burde nesten ha forventet det, hvor enn dette stedet var, så måtte det være i tankene hans. Ikke sant? Han kunne vel ikke dø i tankene sine. Forhåpentlig.

Tankene var nok en gang en anelse for illevarslende, så han valgte å reise seg rolig opp, og fortsette turen i et roligere tempo. Det var som om den lille snøstormen aldri hadde funnet sted, ikke et spor var igjen. Foran ham var en liten bakke. Han kunne se over den herfra, men visste at han ikke kunne se hva som var på den andre siden før han kom til toppen. Noe av stedets skjeve logikk hadde slått inn i hjernen hans, om ikke annet fordi han hadde gått opp denne lille bakken to ganger tidligere. Eller, som han selv trodde, fordi dette var hjernen hans, eller i alle fall sinnet hans.

Han skrittet i alle fall rolig opp bakken, og da han nådde toppen så han dette noe av glass på en roseeng, og han visste at jo nærmere han kom denne bygningen når han først kom ned på enga, jo svartere ville den bli, helt til den hadde en konkret svart form. Nesten som den i utgangspunktet skulle vært av luft heller enn glass, luft som sakte tetnet og formet noe. August gikk sakte ned til roseengen. Ingen spor fra forrige gang han hadde vært her, akkurat som gresset stod rosene totalt uberørt. Fantes tid i det hele tatt på dette stedet? Kanskje den stod stille? Men når August hadde drømt seg hit før hadde tiden godt, og han våknet timer senere. Bortsett fra at det ikke var en drøm denne gangen, i alle fall ikke i vanlig forstand. Var dette et sekunds tankeblaff som utspilte seg stillestående?

Han beveget seg gjennom rosene, mot bygningen han sakte så mørkne. Tornene stakk ham, skrapet seg gjennom jakken og inn i huden, men han brydde seg ikke. Det måtte være en grunn til at han var her, og han skulle finne den! Bygningen var nesten helt svart nå, han befant seg rundt femten meter unna. I noen få sekunder stoppet alt opp, ikke et overnaturlig angrep, men bare et slik øyeblikk man har iblant. Rundt seg kunne August se roseengen, hagen, og tomheten som omga alt, og foran seg så han bygningen, nå helt solid, en svart koloss i landskapet. Den passet på en måte ikke inn i naturen, akkurat som byen omgitt av skog. Men den stod der, uten noe klart opphav. Med tanke på at tid kanskje ikke eksisterte her, August kunne tross alt bare ha glidd over i normal søvn etter sine besøk, hadde den kanskje alltid stått der, siden alltid i så fall var nå. Det var denne tanken som gjorde øyeblikket, fikk alt til å stoppe i et par sekunder, og som fikk følelsene; frykt, tomhet, nysgjerrighet, lengsel; til å stoppe opp. Han så situasjonen ovenfra, kunne se seg selv og hva han måtte gjøre. Kun et øyeblikk. Deretter fortsatte han. Han så en liten, i alle fall i forhold til bygningens proporsjoner, rektangulær innhulning i veggen foran seg, og inne i den så han en massiv tredør. Han stoppet et par sekunder, han hadde fått en irrasjonell redsel for trær og alt som var laget av tre den siste tiden, men han mannet seg opp, dette var tross alt den eneste veien. Han gikk frem til døren, tok tak i en speilblank dørklinke (døren hadde ikke nøkkelhull), vred den, og gikk inn. Døren slo igjen bak ham med en gang, og bygningen ble sakte lysere til den igjen stod der som glass eller luft.

August måtte myse for med en gang å kunne se rommet han hadde entret. Men straks han tok et par skritt ut på gulvet kunne han skimte noe lyse i det fjerne. Sakte beveget det seg mot ham, til han så en kvinne materialisere seg fra mørket, bærende på en lysestake med et enkelt, hvitt stearinlys. Flammen blafret litt mens hun beveget seg mot ham. Det var umulig å gjette alderen hennes, ikke bare på grunn av mørket, men det var også noe med ansiktet hennes. Hun kunne ikke være menneskelig, egentlig ingen overraskelse med tanke på at hun var her. Hvor nå enn her var. Hun kom frem til ham. "Hei," sa han, det første som falt ham inn. Hun svarte ikke, men ga ham en mellomting av et bukk og et nei. Det burde ant ham at hun ikke snakket. Hun snudde seg igjen, og beveget seg innover i mørket, snudde seg mot ham og stoppet etter et par skritt. Han skjønte og fulgte etter, men hun fortsatte ikke med en gang. Hun satte lysestaken på et bord August kunne sverget på at ikke stod der sekundet før, og gikk bak ham. Han så henne bøye seg ned på gulvet og tørke det med et slags skjerf. Han skjønte ikke med en gang hvorfor, men så innså han at han hadde gått inn med skoene på. Han skyndte seg å ta dem av, nølte et par sekunder, før han også tok av seg sokkene. Han satte det på bordet ved siden av lysestaken, og da han snudde seg, stod kvinnen nok en gang ved ham. Han hadde ikke hørt at hun var kommet tilbake. Uten å si noe mer tok hun lysestaken og fortsatte fremover, han fulgte kun noen skritt bak. Han prøvde å se seg rundt, men alt var mørkt. Han kunne ikke føle noe trykk, og hørte ingenting, så han antok at rommet var stort. For alt han visste, kunne det være større enn bygningen han hadde gått inn i, på dette stedet måtte det ikke være sammenheng mellom slike forhold.

Hun ledet ham framover en stund, kunne være fem minutter, kunne være en time. Det var ikke lett å si, tiden var like stillestående her inne. Hun svingte til venstre på et sted som for ham virket som det var helt vilkårlig. Det var ingen tegn og ingen forskjeller fra resten av rommet. Men naturligvis visste hun hvor hun skulle. Kanskje det hadde vært folk her før ham, alle tatt med til en ny del av rommet for å fortsette ferden videre. Det falt ham naturlig at dette ikke var alt, at rom fulgte etter dette. Noe kunne skimtes der framme, og med ett stod de ved en dør. Den så slitt ut, laget av grånende tre. Alle dører var tydeligvis laget av tre på dette stedet, hva nå enn det betød. Hun stoppet opp til høyre for den, og lyste opp. Hun hadde kommet fra inne i rommet i utgangspunktet, kanskje hun akkurat hadde fulgt noen andre. Jessie? Tanken slo ned i ham uten noen spesiell opptakt, men plutselig ble han opplagt. Var det slik, var hun her også? Å, alle de ubesvarte spørsmålene! Han burde bare slutte å tenke så mye. Kvinnen stod der helt urørlig, ventende. Han kremtet. "Var det noen før meg? Er det noen andre her?" Endelig noen å stille spørsmålene til! Men hun la bare hodet litt på skakke, så på ham. Svarte ikke. Han tok et skritt mot henne, hun ble stående urokkelig. "Er det noen andre her?" Han merket at stemmen var mer brysk enn den burde, men der og da betydde det ingenting. Hun stod der med det samme ansiktsuttrykket. Han strakk seg mot henne, for å gripe tak i skuldrene hennes, riste henne. Men med et poff var hun borte, og alt var igjen mørke, unntatt den grå døren. Han åpnet den og gikk gjennom, oppgitt og uten andre muligheter.

Han befant seg plutselig på en skogsti. Han skvatt av å plutselig være ute igjen, og snudde seg. Bak ham var det mørke rommet, og kvinnen stod i døråpningen. Før han rakk å si noe lukket hun døren bak ham. Han grep etter klinken, men det var ingen. Kun en glatt treflate, og den stod av seg selv midt ute på stien. Han gikk rundt på den andre siden, og så at døren ikke syntes derfra. Han gikk tilbake, men døren var fremdeles borte. Han sukket, han burde forstått det. Bak ham, det vil si der døren skulle vært, sluttet stien, og kun tett skog befant seg der. Han ola merke til at alle trærne så døde ut, kritthvite og uten spor av løv, kun bare grener som strakk seg mot tomheten der oppe. Men dette var ikke samme tomhet som i hagen, dette var en himmel. Han kunne skimte skyer og han kjente vind blåse mot seg. Dette var mer virkelig enn hagen, selv om været var like grått. Han vandret langs stien, mens han lurte på hva som ventet i enden, hvor stien førte ham. På en måte var dette spennende, han hadde alltid drømt om å befinne seg i en slik fantasiverden, lik bøkene han hadde lest da han var liten. Men dette var annerledes, dette var ikke er eventyr.

De hvite, døde trærne ga skogen et skummelt inntrykk. Han så innover blant dem på venstre side av veien, men alt han så var flere trær. Han bestemte seg plutselig for å utfordre illusjonen, og gikk inn blant trærne. En tanke slo ham, og han snudde seg, tok av seg jakken, og kastet den ut på veien. Det var kjørlig, men han tålte det. Han gikk innover, men landskapet forandret seg ikke, kun samme trær. Han så over nakken, og så trær omgi ham der og. Han fortsatte, til han igjen så en sti krysse foran seg. Han gikk ut på den, og som han hadde trodd lå jakken hans der. Han begynte å skjønne dette stedet nå. Han tok på seg jakken, snudde seg mot skogen han hadde kommet fra, og beveget seg inn igjen, bare for å være sikker på at han ikke hadde oversett noe. Etter å ha gått en stund, snudde han seg, og så veien ligge bare ti meter unna. Han prøvde å trenge lenger inn i skogen, men det virket som om veien fulgte etter, uten at det syntes eller hørtes på en bestemt måte. Med et sukk gikk han tilbake. Tenkte over hvilken vei han hadde kommet fra, og hvor han skulle, høyre eller venstre. Kanskje det ikke spilte noen rolle? Han kom på at han skulle til høyre, og fortsatte skogsferden.

Mens han gikk der blant de hvite trærne, tenkte han igjen på hensikten med denne ferden. Kanskje han døde? Tanken skremte ham, han ville ikke dø slik, forvillet i en skog i sine egne tanker. Men dette var kanskje ikke hans egne tanker? Da han hadde lurt på om kvinnen i det mørke rommet hadde ledet andre folk enn ham selv, hadde det gått opp for ham at dette kanskje var noe mer, noe annet. Hva var umulig å si, men i grunn spilte det ingen rolle. Det eneste som betydde noe nå var å komme videre, til enden av denne ferden. For denne gangen kom han ikke til å våkne plutselig, såpass hadde han innsett. Tankerekken ble brutt av en endring i landskapet. Trærne ble mørkere og mørkere, litt som glassbygningen, og de så mer og mer livfulle ut. Etter litt mer spasering var han omgitt av mørke trær. Fuglekvitter kom fra trærne og himmelen var blå, med noen få hvite skyer. Solen lyste opp, og alt ble varmere. Livet var kommet til skogen, og den trykkende melankolien han hadde vært sikker skulle oppsluke hele dette stedet var forsvunnet. Et smil lyste over Augusts ansikt, dette var vakkert, skogen var som hentet utfra et av eventyrene han hadde elsket da moren fortalte ham dem da han var liten. Han motstod lysten til å igjen løpe inn blant trærne. Dette var fremdeles et isolert univers han måtte komme seg ut av før eller siden, selv om det også kunne være vakkert.

Stien gjorde en sving til venstre rundt tretti meter framme, og han gikk mot dette vendepunktet. Men ikke raskt, han valgte å nyte denne naturen mens han enda kunne. Han ante tross alt ikke når han ville se noe slikt igjen. Han nådde svingen, og så at den vakre naturen strakk seg rundt den og fortsatte til enda en sving mot venstre der fremme. Han grep seg i å tenke at Jessie skulle vært med ham i denne vakre naturen. Han burde komme seg over henne, det var det eneste logiske å gjøre, men var det ikke tankene på henne som hadde satt i gang alt dette? Og han hadde fremdeles et håp, om enn et vagt et, om at han til slutt ville ende opp sammen med henne.

Mens han tenkte dette hadde han begynt å bevege seg fortere, han tok en sving til høyre og plutselig kunne han se noe langt der fremme. Det så ut som et tårn. Det virket merkelig at han ikke hadde kunnet se det før nå, men igjen, dette var et merkelig sted. Det måtte være rundt hundre meter unna, og det strakte seg over trærne. Derfra kunne han se skogen og skaffe seg en oversikt, tenkte han. Og på en eller annen måte måtte det også være målet, siden veien endte der.

Da han nådde det så han at det var omgitt av en liten hage. Noen blomsterbed med blomster han aldri før hadde sett, og en liten fontene. Fontenen var laget av marmor, og hadde en jernstatue i midten av to fisk som sprutet vann mot hverandre, men bommet slik at vannstrålen gikk over den andre fisken og traff vannet bak. Ved fontenen vokste det et lite, men utrolig vakkert, og ikke minst levende tre. August gikk mot det, lot hånden gli over stammen. Med et sjokk kunne han kjenne at treet dunket regelmessig, som om det hadde et hjerte. Grenene, som var dekket av grønne blader, duvet frem og tilbake i vinden. Treet måtte være omlag to og an halv meter. August hørte en lyd bak seg, og vendte seg om. Der var kvinne fra det mørke rommet. Denne gangen stelte hun med plantene, men ikke slik man vanligvis tenker. Hun strøk dem forsiktig og ømt, som om de skulle vært barna hennes. Hun merket tydeligvis at han så på henne, for hun reiste seg og så på ham. Igjen ga hun ham det merkelige bukkeneiet, og han svarte med å løfte hånden i en slags hilsen. Hun ble stående urørlig, og han ble usikker på om hun ville ham noe. Han gikk forsiktig mot henne, valgte å ikke prøve å røre henne denne gangen. "Hva..." han klarte ikke helt å formulere spørsmålet, og måtte tenke litt. Hun ble stående se på ham, like urokkelig. Han prøvde igjen. "Hvorfor er jeg her?" Hun blunket sakte, før hun løftet høyre arm og pekte mot tårnet. Det var murt opp av grå stein, og han så to små trinn lede opp til nok en tredør. Uten å spørre mer gikk han inn i det.

For en gangs skyld ble han møtt med akkurat hva han hadde forventet. En trapp steg opp langs veggene i det firkantede tårnet, og uten å nøle gikk han oppover. Over ham var det et tretak, og da han nådde slutten av trappen så han en stige lede opp til en luke. Han klatret opp, åpnet luken, og nok en gang ble han møtt av hva han forventet, han var i toppen av tårnet. Det var ingenting annet der enn en kort steinmur, som gjorde at man ikke falt utenfor. Han gikk bort mot den ene delen av muren, og stirret utover landskapet. Den grønnkledde skogen strakk seg så langt han kunne se. Solen var i ferd med å gå ned i det fjerne, og himmelen var både i rosa, gult og rødt. Antagelig den vakreste solnedgangen han hadde sett, men han prøvde å konsentrere seg om å finne en vei videre. Uten stort sjokk kunne han konstatere at kvinnen nå stod bak ham. Han lurte på om hun hadde klatret opp etter ham, men han antok nesten at hun bare plutselig hadde åpenbart seg der. Han møtte blikket hennes, og i et øyeblikk, et kort øyeblikk, møtte hun ham med et smil. Så snudde hun seg og forsvant sakte, ble en del av luften. Han senket blikket, tenkte raskt. Dette hjalp ham ikke noe særlig, det var fremdeles ingen vei vekk herfra. I et kort øyeblikk vurderte han å kaste seg ned fra tårnet, kanskje det hjalp. Men han kom på tornene i hagen so hadde skadet ham, grenen som hadde gitt ham et kutt også utenfor drømmen. Å skade seg her var antagelig ikke noen god idé. Han kastet et siste blikk utover skogen, la merke til at partiet med hvite trær lot til å være borte. Men var det så unaturlig på et sted som dette? Her fantes bare nå, det som hadde vært var uinteressant. Et siste blikk på den nydelige, stillestående solnedgangen, så klatret han ned igjen.

I hagen under tårnet ble han stående å se på blomstene, han drakk fra fontenen, og han følte seg med ett i bedre form. Dette var et fristed. Men han måtte videre. Og han skjønte delvis hvordan. Det måtte være noe med det lille treet, det stakk seg ut på en spesiell måte. Han snudde seg mot det. "Jeg må videre." Et øyeblikks stillhet. Så strakk treet seg ut i bredden, formet en frodig vegg av rent tre, og en dør åpenbarte seg. August gikk sakte mot treveggen, snudde seg og tok et siste blikk på den vakre skogen vel vitende om at han sannsynligvis ikke ville se noe vakkert eller livlig på en god stund. Han åpnet døren i treet, eller veggen, og forsvant fra skogen.