Tjue-fire

Å igjen være i hagen vekket en slags følelse av sammenheng i August. Han var antagelig fremdeles inne i den mørke bygningen som han forøvrig ikke kunne se herfra, selv om det så vidt han kunne se var det høyeste punktet i hagen, men nå så han allikevel en slags konneksjon mellom hagen og sitt eget liv. Det var byen, bare en tematisk motsetning av den. Det virket som en skikkelig miljøvennlig hallusinasjon, tenkte han og hostet av latter. Hostet blod, som forøvrig også rant fra der benet hadde sittet. Det var revet av rett over kneet, fra vinkelen han så det i kunne han ane et blodig kjøttsår. Han lente seg mot staven, og hostet hardere. Han hadde lite tid igjen nå, og han måtte slutte det han hadde startet, som det så fint het i actionfilmene Ronny tvang ham til å se.

Treet strakk seg ned fra himmelen kanskje en halv kilometer i luftlinje bortenfor, så istedenfor å stå og sakte blø i hjel, begynte August den stillegående ferden mot det. Når han nådde det kunne han orientere seg bedre, og det måtte være der borte et sted at veien videre befant seg. Å komme seg ned fra åsen var hardere enn han hadde trodd, han var nær å falle hodestups flere ganger, men klarte på mirakuløst vis å komme seg helskinnet ned. Han så fremdeles treet tydelig der borte, og prøvde å bevege seg så rett mot det som mulig, ikke en enkel oppgave grunnet alle kurvene i landskapet. Han måtte gå sakte og forsiktig for ikke å gjøre ytterligere skade på den allerede vanskjøttede kroppen sin, men han var klar over at han måtte komme seg frem rimelig fort. I denne tilstanden måtte han regne med å måtte inngå slike kompromisser. Eksistensen hans vandret langs en tynn knivsegg, og kunne når som helst ramle over kanten, eller bare bli delt i to av det utrygge underlaget. Hva skjedde hvis han døde her? Han hadde enda ikke fått svar på dette spørsmålet, men husket flisen i armen etter at han hadde sluppet seg selv fri i en drøm. Kanskje også det ville bli annullert hvis han døde her, kanskje også det var en del av drømmen. Eller kanskje han virkelig ville dø, og aldri komme tilbake. Tanken på døden hadde alltid skremt August, og uten at han så på seg selv som religiøs, hadde han en slags innebygget tro om at det skulle finnes noe etterpå, på den andre siden som det het.

Han så små tåkeskikkelser samle seg på begge sider av ham, denne gangen ikke høyere enn maksimalt en halvmeter. De lignet de delvis uformelige skikkelsene som han naivt nok hadde trodd eskorterte ham ut fra dette stedet. Det virket ikke som de så på ham eller fulgte med på hva han gjorde, men de beveget seg allikevel i forhold til ham, alltid minst en meter unna. Små ben og armer var vel det som gjorde at han kunne se at det ikke bare var litt morgentåke, det var helt klart små skikkelser. For all del, hvorfor ikke, på et sted som dette. Han kunne samtidig konstatere at himmelen over ham var lyseblå, ikke et grått tomrom slik den var i hagen på utsiden. Han var altså helt klart inne i bygningen.

Noen ytterst få steder på veien kunne han skimte tegn etter sivilisasjonen som så raskt hadde forsvunnet, sunket i jorden på en mer bokstavelig måte enn hva normalt var. Små biter av asfalt, metall, plast, til og med en parasollramme. Tøyet hadde råtnet vekk eller brent opp i miniatyrapokalypsen, kun harde metaller lå igjen, men også de nedbrutt til det ugjenkjennelige. Det som en gang kanskje hadde vært noen kjele, en postkasse, en tjueetasjers bygning, nå små metallbiter. De lå ikke strødd over alt slik man kanskje kunne ha forventet, men her og der, på vilkårlige steder. De var ikke et siste tegn på sivilisasjonen, nei, de var bare små, forvridde, meningsløse klumper på bakken. Han lot fokuset gli vekk fra dem, og over på hovedoppgaven: Å komme frem til treet, hjem. Det var en monoton atmosfære, å sakte jobbe seg frem mot et mål han ikke engang var sikker på at var der. Det samme landskapet gjentok seg og gjentok seg. Han kunne ikke være sikker på om han i det hele tatt beveget seg fremover, eller om landskapet rundt ham spilte ham nok et puss. Han unngikk oppoverbakker, det ville bli en for stor påkjenning å bevege seg i slikt terreng med skaden, men da han hadde godt i nærmere en time uten å komme frem, måtte han konstatere at det umulig kunne ta så lang tid å bevege seg drøye fem hundre meter. Han dro seg så godt han kunne opp på den høyeste bakken han så. Da han nådde toppen speidet han rundt etter treet. Derfra så han at han hadde passert treet cirka femti meter for langt mot høyre. Han trosset smertene, og begynte å bevege seg direkte mot det, uansett underlag.

Han brydde seg ikke om hvor lenge han gikk, det hadde ingenting å si. Smertene var de samme, det var ikke noe han fikk gjort noe med. Det eneste han kunne gjøre var å gå, fortsette å gå. Og endelig så han det tydelig foran seg. Treet, og ved siden av lå restene av en grunnmur. Det måtte være grunnmuren til blokken han bodde i, det var besynderlig at han ikke hadde sett den fra avstand. Kanskje den ikke hadde vært der før nå. Treet så merkelig ut, falskt, som å se på et fotografi. Eller et dårlig speilbilde, han husket at moren til Ronny alltid humoristisk klaget over dårlige speilbilder når hun var misfornøyd med utseendet sitt. Noe det forøvrig var lite å si på sett bort fra det hundreogtyve kiloene hun drasset på. Det var den første noenlunde normale tanken August hadde hatt de siste timene, og den fikk ansiktet til å sprekke opp i et smil. Nesten bokstavelig talt også, jord og søle hadde skitnet til ansiktet hans og nærmest konstruert en maske som nå sprakk opp etter den første forandringen i ansiktsuttrykk han hadde hatt siden han begynte å dra seg gjennom dette skyggebildet av hagen. Treet var det altså ikke noe særegent sted, det måtte være i ruinene av gravstøtten at veien videre lå.

En åpning slapp han inn der døren hadde ligget tidligere. Det var ikke spor av tregulvet, det var bare gress som underlag inne i bygningen, og himmelen som tak. Han rundet et hjørne, og plutselig var alt lys borte. Det var som om himmelen og solen hadde sluttet å eksistere, og, tenkte han, det var vel akkurat det som hadde skjedd. Han famlet etter restene av veggen, strakk seg etter den og falt da den ikke var der. Smerten jog enda sterkere gjennom kroppen, det sitret i benstumpen. "Faen!" ropte han, nærmest på måfå. Han fikk et visst inntrykk av romklangen i sin egen stemme, han var i et stort, kanskje gigantisk, rom. Kunne det være..? Ja, han fikk den samme følelsen, men denne gangen var ikke den mystiske kvinnen der, med en lampe for å vise ham veien. Han prøvde alt han kunne å skjerpe øynene, slik at han i det minste kunne ane konturene av omgivelsene sine, men det var noe tungt med mørket i rommet, det omga ham og presset seg på ham. Kanskje var det ikke engang et mørkt rom, kanskje det bare var han som ikke kunne se det. Tankene hjalp ham ikke med å finne veien, han var blitt en utålmodig person av å ha dødsfrykten konstant hengende over seg. Og inne i ham var det en liten stemme som hele tiden hadde ytret en vag tanke: kanskje jeg allerede er død? Var dette døden, en dødens hage, en bygning full av umulige hemmeligheter. Nei, det kunne det ikke være, bestemte han seg for. Han måtte holde motet oppe, han måtte i det minste prøve å komme seg videre, komme seg ut av bygningen. Han var ikke lenger sikker på om han ville videre, eller om det i det hele tatt fantes et videre. Han ville tilbake, ut herifra.

Og spørsmålet han stadig kom tilbake til, som han var blitt så dødsens lei nå. Hvorfor var han her? Det var Jessie som hadde utløst dette i ham, hun hadde rett ut sagt at det ikke kom til å bli noe mellom dem. Og allikevel, det hadde startet før henne. En tilsynelatende normal kveld, hvor han lå våken, fremmedgjort for verdenen rundt seg, i et desperat håp om at hun skulle kontakte ham, sende ham en melding, hva som helst.

Det fortrengte skjøt opp i August, kvelden før, en vanlig vennesammenkomst. De hadde stått for seg selv og snakket, virkelig snakket, slik han hadde lengtet etter. De var utenfor de daglige livene sine, barrierer skapt av sosiale forhold hadde ingenting å si akkurat der og da. De fortalte hverandre ting de aldri hadde fortalt noen før, sine innerste tanker. Alle forventninger om hva de skulle og burde gjøre var borte, det var bare de to. Og hun hadde kysset ham. I noen sekunder hadde leppene deres møttes, før hun raskt dro seg vekk og gikk. Ingen hadde sett det, han var ikke engang sikker selv lenger. Men etter dette hadde det vært noe usagt i luften mellom dem, de møttes, snakket sammen, men plutselig hadde hun gått, hver eneste gang. Alltid når samtalen fløt lett, som den kvelden. "Unnskyld, jeg må gå." Akkurat når de kunne ha snakket om hva som hadde hendt. Følelsene de undertrykket, ikke fordi de ikke var der, men fordi det ikke skulle være slik. Det passet ikke. Følelsene hun undertrykket, men som han ikke klarte. Kvelden etter hadde han ligget alene, stirret ut i natten, og håpet på at hun skulle kontakte ham, i det minste sende en melding. "Beklager det i går" eller "Vi må snakke" eller "Jeg elsker deg". Det hadde ikke hendt, og...

Tårene rant nedover ansiktet hans, og løste opp skitten som hadde samlet seg der. Han hadde fortrengt hendelsen, den hadde vært en fjern drøm i bevisstheten hans, og allikevel hadde han visst det hele tiden. Den hadde vært der hos han også, den usynlige samtalen som ikke ble nevnt. Når de hadde sett hverandre i øynene, og han visste hun tenkte på det. Det var da hun reiste seg for å gå. Og til slutt, når de møttes i en følelsesladet stund, Ronny lå skadet på sykehuset... Og hun hadde endelig sagt noe, men allikevel ikke. Hun hadde visket ut hendelsen. Det handlet ikke om trær, om syndefallet, eller om noe som helst annet enn en undertrykt følelse. Dette måtte være sinnet hans, tankene hans. Og om det ikke var det, om dette var noe annet... Hva hadde det å si? Han måtte komme seg ut av dette, komme seg videre. Hva hvis hun hadde undertrykte følelser for ham? Hvordan skulle han vite det, det måtte bli opp til henne. Han kunne ikke pushe på, et forhold må være to parter! Treet utenfor skolen var ekte, flisen i armen var ekte, men det var følelsene hans også. Hvis andre krefter enn hans egne stod bak, så var det allikevel han dette angikk.

Han dro seg opp, dyttet seg opp med staven. I forbifarten funderte han over hva gulvet bestod av, det kjentes ikke som noe materiale han hadde kjent før. Tanken passerte. Han var målbevisst, han ante ikke hvor han var eller hva han skulle gjøre, allikevel gikk han bestemt fremover. Hvis dette var hans egne tanker, så... Og uansett måtte det basere seg på hans handlinger. Ingen vits i å analysere det, han ville bare videre. Han haltet bortover, men var aldri nær å falle. Han visket ut alt fra hjernen sin, satte alt inn på handling. Og der kjente han det foran seg, en hard vegg. Det dirret når han rørte den, veldig kort, kanskje et sekund. Kanskje den ikke gjorde det i det hele tatt. Men allikevel følte han at han hadde nådd et mål. Han lot hånden som ikke støttet ham mot staven gli over veggen i leten etter et dørhåndtak. Det var ikke noe der, bare en hard vegg. Det kjentes likt ut som gulvet, og han forestilte seg det mørke stoffet hele bygningen var konstruert av, som så ut som gjennomsiktig glass fra lang avstand. Uten helt å vite hvorfor, presset han seg hardt mot veggen. Han mobiliserte alle sine siste krefter. Den ga ikke etter først, han kjente bare en sterk smerte, men litt etter litt føltes det som den ga etter, eller at han ga etter. Han gled sakte men sikkert inn i veggen, selv om den fremdeles føltes hard og solid. Og nok en gang falt han.

Han slo seg mot et hardt tregulv. I et par sekunder mens han fremdeles blunket med øynene i det nye lyset, trodde han at han var ute av det hele. Men da han endelig klarte å fokusere, så han at han var i et slags skjul, et uthus som måtte være bygget vegg i vegg med den sorte bygningen. På den andre siden av den, den inneholdt tydeligvis bare det mørke rommet. Alt annet var et annet sted. Og nå lå han her, og klarte ikke å reise seg.

Himmelen i hagen var ikke grått tomrom lenger, den var blå, og solen skinte inn gjennom vinduet i skjulet. Døren stod på vidt gap, og slapp inn en varm, sommerlig vind. Og han kunne bare se det, klarte ikke å presse seg opp. Det virket som alle krefter hadde forlatt kroppen hans da han presset seg gjennom veggen. Hva hendte nå? Skulle han ligge her, så nær målet sitt, og dø? Dø mens han så friheten rett foran seg, for gjennom hodet hans, en nestenpoetisk tanke. Kanskje litt for banal. En anelse. Han hørte skritt utenfor, en skikkelse materialiserte seg i døren. En kvinneskikkelse, nok en gang var hun altså der for å redde ham. Forhåpentlig. Og ja, hun gikk sakte mot ham, med et nærmest underdanig blikk. Bøyde seg ned ved ham, og løftet ham i armene som om han skulle vært et spedbarn. Hun tok noen tilsynelatende tunge skritt, ansiktet som før hadde vært så glatt, uten uttrykk, var nå fylt av smerte. Han ville hjelpe henne, men var bare en passiv tilskuer. Mot døren og ut, hun la ham utenfor skjulet, med staven ved siden av seg, før hun falt om. August kom seg raskt på benet, det virket ikke vanskelig lenger. Hun lå urørlig igjen i skjulet, han skulle til å rekke ut hånden for å hjelpe henne opp, da døren smalt igjen. Han prøvde raskt å trykke ned håndtaket, men... Hun ofret seg.

Målbevisstheten kom raskt tilbake i August, han kunne ikke miste motet nå. Han ville tilbake til treet, treet hele denne drømmen eller marerittet hadde startet med. Han gikk rundt den mørke bygningen, turen virket kort, spesielt sett i forhold til alt han hadde gått hittil. Han nådde roseengen som strakk seg ut som en dørmatte foran bygningen, og gikk bestemt gjennom den, brydde seg ikke om tornene som skar i det ødelagte benet, eller om bladene som kilte det. Og han kom seg gjennom dem, alt virket så enkelt nå. Over bakkene, og der så han det strekke seg ned fra himmelen. Kronbladene var kanskje to meter unna bakken, han husket ikke om de hadde vært nærmere eller lengre unna da han først hadde kommet hit. På rent instinkt, uten å helt kunne si hvorfor, kastet han fra seg staven. Det virket bare naturlig. Han dro også av seg de siste klesrestene som satt klistret mot kroppen hans. Naken dro han seg langs bakken mot det endelige målet.

Da han endelig lå under det, la han seg på ryggen og stirret opp. Gjennom kronbladene kunne han skimte solen høyt der oppe på den blå himmelen. Vinden fikk bladene til å danse, treet var fult av uforklarlig liv. Han smilte, det var som en herlig drøm. Lyset skar ikke i øynene, men balsamerte dem etter at de var blitt såre av alt mørket. Og bladene strakk seg ned etter ham, gned vekk all smuss fra kroppen hans. Han ble renset, og han strakk armene ut etter trekronen. Den grep fatt i ham, og dro ham oppover, oppover mot skyene. Smilet var der fremdeles, han skjønte delvis hva som hendte. I alle fall essensen. Kroppen steg oppover i treets favn, han ble endelig dratt ut av hagen.