Ni

Lyset skar i øynene hans. Han kjente den myke, fuktige mosen mot ryggen, mens han prøvde å presse seg opp i sittende stilling. Det var ikke lett, da hendene gled i morgenduggen, men han klarte det. Han lot hånden gli gjennom håret, få det vekk fra øynene. Øynene hans var sprekker, han stirret opp mot himmelen. Morgenen hadde kommet, himmelen var lyseblå, med lette skyer. Solen varmet ikke helt enda; August anslo klokken til å være rundt åtte. Han så seg rundt, tremuren som hadde dekket lysningen bare timer tidligere var sporløst forsvunnet, kun vanlige trær omga ham. Han reiste seg forbløffet opp.

Skogen så helt annerledes ut nå, ikke bare det faktum at han nå hadde lys, men selve strukturen i den var forandret. Trærne så mye vanligere ut, ikke som de skrekkingydende, skarpe monstrene de hadde vært. De var heller helt vanlige trær, dog mer døde, lik trærne August tidligere hadde hatt kontakt med. Han overtalte sakte seg selv til at hendelsene natten før kun hadde foregått i hodet hans, en slags reaksjon på hendelsene. På henne. Han hadde nesten glemt det, men nå kom det tilbake. Det var et hardt slag, og han måtte ta seg kraftig sammen for ikke å få nok et følelsesmessig utbrudd. Det var det som var årsaken til alt han hadde følt kvelden før, forklarte han seg selv, selvfølgelig hadde ikke trærne grafset etter ham med de lange, tynne grenene, selvfølgelig hadde ikke lysningen vært omgitt av en mur av mannevonde trær, alt hadde vært i hodet hans. Det hadde ikke vært noe hvitt, levende, dansende tre i lysningen, det var... Han snudde seg. Der stod hun, det. Han tok seg i gispe. Treet som hadde vært hvitt, og merkelig livfullt var nå mørkt, nesten svart, og like dødt som resten av skogen. Han tok et skritt nærmere, strakte ut hånden, og lot den gli langs stammen. Kjærtegnet ble ikke besvart, og han la hånden sin mot det, henne. Råtten. Han kjente det, fullstendig død. En tåre rant nedover kinnet hans. Borte. Han var forlatt, av alle kjentes det ut som. Alene.

"August!" Ronnys stemme vekket ham fra transen han nærmest hadde sunket inn i. Ronny og Aksel kom halvveis løpende, halvveis veltende mot ham over den ulendte skogbunnen. Ronny var den første som nådde bort til ham, og ga ham en tårevåt klem. "Jeez, mann, jeg var sikker på at vi hadde mistet deg!" Han så på Augusts møkkete, våte klær. "Ikke si at du har sovet her ute?" August nikket bekreftende, orket ikke å svare med ord. Aksel kom mot dem. "Vi har lett hele kvelden, mann," sa han, mye renere enn kvelden før. Begge hadde tydeligvis løpt av seg store deler av rusen, og de så mildt sagt trette ut. "Kom, så kommer vi oss vekk fra denne jævla skogen," Ronny nærmest befalte, og August adlød. "Gå foran, Aksel, du som husker veien." Sakte begynte de å bevege seg ut av lysningen. August kastet et siste blikk på treet. Hun beveget seg fremdeles ikke, bare stod der, død som resten av dem. Fra uskyldsren hvit, til mørk, nesten svart, og død. Han blunket for å unngå flere tårer.

De gikk gjennom skogen i taushet, Aksel foran, August og Ronny bak. Ronny kastet hele tiden blikk bort på August, prøvde å lese tankene hans, knekke koden. "Dette er på grunn av henne, ikke sant?" Han så prøvende på August, nesten utfordrende. "Jessie." Som om det ikke var underforstått. "August møtte blikket hans, studerte ham litt. Kameraten hans. Han nikket; "Ja." Ronny ristet bedrøvet på hodet. "Du ødelegger deg selv, vet du det? Det er ikke sunt for deg å tenke på henne. Jeg vet det er en klisjé, men det er flere fisk i havet." "Du har rett." August smilte til ham, men det var et trist smil. "Det er en klisjé." Det ble stille mellom dem. De vekslet få ord mens de brøytet vei gjennom skogen og tilbake ut på veien. Aksel og Ronny sendte hverandre noen blikk, men August valgte å overse dem. Han hadde nok med alle tankene som fylte hodet hans, forvirret ham.

De var snart tilbake til Kims hus, og Ronny geleidet August stille inn, mens Aksel sa noe om en avtale han måtte rekke, og fortsatte langs veien til busstoppet lenger nede i gaten. Huset bar preg av festen kvelden før, flasker og glass lå strødd rundt på ulogiske steder, gulvet var dekket av fotmerkene til de som ikke hadde brydd seg om å ta av skoene, og i et hjørne var en våt flekk hvor noe tydeligvis var tørket vekk. I sofaen satt Kim. Han hadde tydeligvis skiftet klær og dusjet etter festen, men så allikevel ganske shabby ut. "August..." Han ble oversett. Dusjen er rett opp trappen til høyre der," sa Ronny og pekte. "Jeg skal se om jeg kan finne noen rene klær til deg." August nikket til Ronny, kastet et blikk bort på Kim, og gikk opp trappen. Da han gikk inn på badet kunne han høre Ronnys stemme nedenfra, hevet og henvendt til Kim. "Du er tidenes største dust, er du klar over det?" August lukket døren bak seg, ville ikke høre krangelen nedenunder. Skjønt, krangel var ikke rett ord, Kim var fullstendig ydmyk, utskjellelse var et bedre ord.

Det var først da han dro av seg klærne at han innså hvor skitne de var. Fullstendig våte, hang nærmest fast i kroppen hans. Han la dem i et hjørne, og studerte seg selv i baderomsspeilet. Håret var enda mer uryddig enn det vanligvis var, og ansiktet så dratt ut, som om han ikke skulle fått noe søvn. Øynene var blanke, og hadde et matt preg. Han var trøtt, han var sliten. Han la alle tanker bak seg, alle teorier, alle drømmer, alt. Kastet det ut av hodet. Han trengte det ikke, ville ikke ha det der. Kvernende rundt, det voldte bare smerte. Han måtte takle situasjonen slik den var, der og da, ikke gå rundt og analysere hver minste ting. Ronny hadde rett, han tenkte for mye.

Han gikk inn i dusjen, lot vannet renne over kroppen. Det varmet og lindret. De støle leddene hans ble mykere, all svette og skitt ble skyldt vekk fra huden hans. Han bøyde hodet, og lot vannet renne gjennom håret, nedover ansiktet, blande seg med tårene. Han gråt. Gråt ut den siste frustrasjonen. Lot vannet skylle den vekk, skylle alt vekk. Ansiktet hennes materialiserte seg i tankene hans, der hvor rotet før hadde vært. Han elsket henne uansett, samme hva. Han elsket henne. Selv om han ikke kunne få henne. En uendelig trist tanke, og den presset frem flere tårer fra sinnet hans, ut i vannet, ned i sluket, vekk. Trærne, skogen, natten blåste ut av hodet hans, ut av tankene hans. Han bare stod der og eksisterte, var en del av alt, og det var herlig, på en spesiell måte. Lindrende, alt ble vasket av ham, både fysisk og mentalt.

Et drøyt kvarter senere gikk han sakte ut av dusjen, strakk seg, tok et håndkle fra en hylle. Han stoppet opp, og spisset ørene. Ingen høye lyder nedenfra, Ronny var tydeligvis ferdig med å skjelle ut Kim. August tørket vekk vannet fra kroppen, lot håndkleet gli over håret. Lånte en deodorantspray fra en hylle. Det banket på døren. "Går det bra, kompis? Kan jeg komme inn?" August svøpte håndkleet rundt livet. "Ja." Ronny kom inn, bærende på noen klær. "Aksel var så grei og hentet disse til deg, etter at jeg tvang ham til å gjøre det," gliste han, tydeligvis i bedre form nå. August smilte, og Ronny så lettet ut over responsen. "Jeg legger dem her," sa han, og la klærne på gulvet, rett ved siden av de skitne klærne, som han plukket opp. "Skal se om Kim har en pose til disse. Gjør deg ferdig, du." Han gikk ut, og lukket døren etter seg. August smilte fremdeles, det føltes som det var år siden sist.

Etter å ha tatt på seg klærne, jeans og t-skjorte i tillegg til rent undertøy og sokker, gikk August ned trappen igjen, og ut på kjøkkenet etter å ha konstatert at stuen var tom. Den var ryddigere nå, tom for flakser og glass. Ronny måtte ha hjulpet Kim med ryddingen. Ute på kjøkkenet satt Ronny og Kim ved bordet, som var dekket av brød og diverse pålegg. Kim reiste seg med en gang han så August. "Jeg beklager virkelig!" sa han, mens han gikk August i møte. "Jeg aner ikke hva som gikk av meg. Jeg visste jo så jævlig godt at du var forelsket i henne, mann, og så gjør jeg det der. Jeg er virkelig tidenes største idiot, Ronny har helt rett." Ronny nikket fornøyd fra bordet, tydelig glad for at budskapet hans hadde gått hjem hos Kim. "Det går greit," sa August i en overraskende mild tone; han hadde forestilt seg at han ville være rasende. "Du får ikke endret det nå uansett, det som er gjort er gjort." Kim nikket, men så fremdeles temmelig nedstemt ut. De satte seg, og August forsynte seg med brød og ost. Det virket som han ikke hadde spist på ukevis. "Så," August hadde mannet seg opp for å stille spørsmålet han fryktet svaret til: "Er du og Jessie et par nå?" Han pustet ut, og hevet blikket, stirret inn i Kims øyne. "Nei... Nei, selvfølgelig ikke. Jeg ville aldri finne på å... Vi bare rotet og..." Kim var veldig utilpass. August nikket, og vendte tilbake til måltidet. Alle håp var altså ikke ute.

Etter å ha spist frokost dro han og Ronny fra Kim, overnattingen de hadde planlagt hadde blitt totalt annerledes enn de hadde forventet, og det var en spak Kim som vinket farvel før han lukket døren. Stemningen var allikevel bedre, August og Ronny delte små historier fra festen hvor de unngikk alt som hadde med Jessie å gjøre. Da de kom tilbake til leiligheten, gikk August rett inn på rommet sitt, og lot døren stå på gløtt. Han dro av seg klærne, og la seg i sengen, dro dynen godt over seg, og sluknet momentant. Han ofret ikke en tanke til noe, bare lå, bare sov. Bare eksisterte.