Tjue-fem (epilog)

Han våknet, gjenoppstod, hva man enn skal kalle det. Han lå på ryggen, utstrakt på sofaen i leiligheten, og kjente solstråler kile over ansiktet. Den lille klokken på veggen viste at klokken var elleve på formiddagen, en perfekt tid å våkne på i en rolig ferie. Han visste øyeblikkelig at dette var virkeligheten, ikke nok en illusjon. Det var bare noe med følelsen, både i rommet og i ham selv. Han følte seg merkelig utvilt, tross alle strabasene han hadde vært gjennom, og kunne med glede konstatere at skadene var borte, begge bena var i godt behold. Han hadde fremdeles såret på armen etter den uforklarlige flisen, men det fikk så være. Han levde, og han hadde det faktisk bra, for første gang på flere måneder, kanskje over et år. Han hadde lyst til å løpe ut, danse i gatene.

Og allikevel hang tanken om Jessie fremdeles igjen. Det var antagelig for mye å håpe på at den skulle forsvinne over natten slik. Det usagte dem imellom måtte forbli usagt, det var slik hun ville ha det. Det måtte han bare respektere, eller i alle fall tåle. Han hadde drømt om henne så lenge at han kanskje hadde gjort henne til noe større enn det hun egentlig var, hun var trossalt bare et menneske slik som ham. Hvorfor skulle hun bruke tid på et forhold hun ikke ønsket.

Etter å ha ligget i sollyset en stund, kanskje tyve minutter, reiste August seg. Han gikk målbevisst rett inn på badet og pusset tennene slik han gjorde hver morgen. Han vrengte også av seg klærne han hadde sovnet, eller hva man skal kalle det, i, som over natten var blitt i overkant svette. Han gikk raskt ut i leiligheten og satte på noe musikk, et album av M83 han hadde kjøpt brukt noen måneder tidligere, og lot badedøren stå åpen mens han dusjet. Det var den beste dusjen han noensinne hadde hatt, det virket i alle fall slik der og da, vannet rant mot kroppen hans, og endelig kjente han en ekte følelse av velvære. Da han hadde kledd på seg og spist en rask, provisorisk frokost (stekte egg og brødskiver) gikk han ut og vandret i gatene. Han gikk innom et par butikker, og bedrev window shopping for fullt. Alt som kunne hjelpe ham med å tenke på noe annet.

Han besøkte Ronny, som nå hadde det betraktelig bedre enn sist. Han lå utstrakt på sykesengen, og lyste opp da August kom inn. August valgte å ikke fortelle om hagen, men fortalte om den siste utviklingen mellom han og Jessie. Ronny smattet. "Synd, men hun går glipp av en knakandes kjekk kar." Han smilte, og August smilte tilbake. "Du finner noen andre, hun er ikke så spesiell som du har skullet hatt det til." August så ut av vinduet. "Nei, kanskje ikke." På hjemveien kjøpte han noen friske blomster, han ante ikke hva slags, som kunne hjelpe på den sommerlige stemningen i leiligheten. Han satte dem i en pen vase på stuebordet, og satte seg i sofaen, lente seg godt bakover. Det var over. Hele greia var avsluttet. Han trengte ikke være redd for trær lenger, tenkte han med et glis. Jessie var det eneste som gjorde ham nedtrykt nå, men man kunne vel aldri bli totalt lykkelig.

Akkurat da banket det på døren, kvart over fem en varm sommerdag. Han fikk en merkelig følelse av lyden, det var noe nærmest kjent ved den. Han gikk bort, lot håndtaket sakte gli ned og dro døren den opp, alt veldig møysommelig. Der stod hun. Det var første gang han så henne ansikt til ansikt etter at de hadde møttes på sykehuset. "Hei." Han var sikker på at han kom til å stotre, men stemmen lød klar. "Hei, August." Hun så på ham med et merkelig blikk, og han lot øynene sine se direkte tilbake. Det var et av disse blikkene, men det var noe nytt der. Det usagte imellom dem kjentes ikke trykkende mer, det fløt der midt mellom dem. Og hun smilte, et smil han aldri hadde sett før. Han kunne ikke annet enn å smile tilbake. "Kan vi snakke sammen?" Hun spurte litt usikkert, tross smilet mellom dem. "Jeg tror vi trenger det." Smilet ble litt kortere, men var der fremdeles. "Ja." August svarte, og kjente en byrde lette seg fra brystet. "Kom inn." Han lukket døren igjen bak henne. På himmelen stod fremdeles solen sterkt, det var flere timer igjen til solnedgang.