Sju

De var blitt enige om å ta feiringen i Kims hus. Foreldrene hans satt rimelig godt i det, og hadde latt ham få bruke et hus de eide i ytterkanten av byen mens han studerte. Et ganske stort, toetasjeshus som lot til å være bygget en gang på femtitallet. August hadde kun vært der et par ganger tidligere, og hadde rent glemt hvor stort det var, da Ronnys bil stoppet på parkeringsplassen rett utenfor. August hadde ingen bil selv, da det ble for mange utgifter for ham.

"Det er et jævla slott!" utbrøt Ronny da de gikk ut av bilen. "Vel, ikke langt unna, i alle fall," mumlet han brydd da Kim kom mot dem fra trappen, hvor han hadde stått og snakket med et par jenter. "Jeg ville ikke sagt slott, men antagelig bedre enn den rønna dere deler!" sa Kim spøkefullt. "Yeah, yeah." Han geleidet dem bort til trappen, presenterte dem for jentene, noe som var totalt uinteressant for August (han hadde henne), og deretter bar turen inn. Det var et relativt stilig innredet hus, med plakater av kjente kunstverk og tremøbler August gjettet var Kims foreldre valg. Han og Ronny ble vist inn på kjøkkenet. "Ølen bor i kjøleskapet, gutter, sterkere saker står på benken der borte." Benken Kim viste til hadde en imponerende samling flasker i ymse størrelser med innhold som variert i farge fra mørkebrunt, til grønt, til fullstendig gjennomsiktig. "Kos dere!" Kim var allerede på vei tilbake til jentene sine før ordene hadde forlatt leppene helt. "Fullstendig player!" Ronny lo. "Men han er grei innerst inne. Og ytterst ute óg, i grunn." August bare nikket, han hadde helt andre ting i tankene. For hvem andre hadde ikke kommet inn i rommet, om ikke henne. Ronny la merke til at August så forbi ham, og snudde seg. "Jess!" "Hei, Ron!" Hun ga ham en klem. Hun så over ryggen hans, og stirret rett inn i Augusts øyne. De blå øynene hennes var så uendelig vakre. August kunne stirret inn i dem hele kvelden, badet seg i lyset av dem. "Hei, August!" stemmen hennes var som sang i ørene hans. "Eh... Hei, Jessie!" Hun kom mot ham, og la armene rundt ham. Hun hadde aldri vært så nær ham før, vel, i alle fall ikke i virkeligheten. Han kjente kroppen hennes mot seg, alle formene. Kun et lett press, men allikevel... Klemmen var over, det lille øyeblikket da kroppene deres faktisk hadde møttes var forbi. Hun smilte til ham. "Vi må snakkes senere i kveld! Jeg må bare stikke bort til noen venninner først." Hun snudde seg og gikk, og etterlot ham, stående og gape. "Tørk det uttrykket av deg, folk kan tro du lider av noe!" Ronny var som vanlig tørrvittig. "Vel, jeg gjør jo egentlig det," sa August lavt, nesten bare til seg selv. Ronny himlet med øynene. "Skal se om jeg kan bli smittet av noe av det samme selv," sa han, mens han tok en av flaskene fra benken. "Men bare for i kveld!" gliste han, mens han satte stø kurs mot en liten gruppe jenter ute på verandaen. Nå var det Augusts tur til å himle med øynene.

Kim kom tilbake inn i rommet. "Koser du deg?" "Jessda." August smilte til ham. "Du sa ikke at Jessie skulle komme?" Kim gliste. "Tenkte du ville like det, ja." "Absolutt. Kanskje jeg snakker med henne i kveld. Jeg mener, virkelig snakker med henne." Han hadde ikke tenkt på det, før han nå sa det høyt. Kanskje han skulle det, kanskje i kveld ble kvelden han skulle fortelle henne om følelsene han så lenge hadde sperret inne. Det var tross alt et ypperlig tidspunkt, sommerferien hadde begynt, han kunne konsentrere seg fullt og helt om henne i månedene som kom. Tanken tok nesten pusten fra han. Kim lot til å forstå hva han tenkte. "Dette klarer du, kompis." Han så på Augusts tomme hender. "Du trenger bare noe å roe nervene på først." Han gikk bort til kjøkkenbenken og kastet en flaske med grønt innhold mot August. Han klarte så vidt å fange den i luften. "Forsiktig der, mann, vil ikke ha noe søl på gulvet," lo Kim. Han geleidet August ut i den relativt store stuen, hvor brorparten av de besøkende oppholdt seg.

August kjente straks igjen en av studiekameratene sine. "Hei, Aksel!" Aksel snudde seg, og smilte da han dro kjensel på August. "Snakkes," sa han til Kim, som hadde sett venninnene sine, og knapt enset at August var der lenger. "August!" nærmest ropte Aksel da August kom bort til ham. De håndhilste, og gav hverandre en rask klem. "Hvordan gikk eksamenen din?" August hørte selv hvor skoleinteressert det fikk ham til å fremstå, men det lot ikke til at Aksel brydde seg om det. "Helt greit egentlig. Fikk C minus." Han gliste til August. "Men du da, mann, hørte du fikk A!" "A minus faktisk." "Går for det samme, mann, det er jo kjempebra! Best i klassen og greier." August smilte. Å være på toppen av klassens faglige hierarki hadde aldri vært viktig for ham, men det var allikevel en ganske god følelse. "Nja, tenkte jeg skulle klage på den," spøkte han. Dette syntes tydeligvis Aksel var ustyrtelig festlig, for han snøftet av latter, og klappet August på skulderen. "Det er ånden, mann!" Plutselig ble ansiktet han mer alvorlig. "Men du, hørte du og Kim ble utsatt for en stygg ulykke i dag? Et tre som falt på dere, ikke sant?" August hadde klart å holde hendelsen ute av hodet hittil, men nå kom det tilbake, og også hans ansikt fikk mer alvorlige folder. "Ja, det var ganske sykt, egentlig. Det store treet utenfor universitetet bare falt ned mot oss. Bare sånn helt ut av det blå. Røsket opp med roten og alt." Aksel nikket alvorlig. "Stygge saker det der, mann! Dere kom unna uten skader?" "Ja, vi klarte akkurat å hoppe unna i tide. Men kunne blitt stygt." Han ble stående å reflektere et par sekunder. "Naturens hevn på mennesket, ikke sant?" han smilte da han sa det, men en del av ham syntes ikke påstanden var morsom i det hele tatt. Aksel lo nok en gang ganske overdrevent av morsomheten. "Øyh, mann, ser ut til at flere vil snakke med deg. Ikke la meg oppholde deg!" August snudde seg dit Aksel pekte, og ble nok en gang stående og stirre inn i de utrolig vakre, blå øynene han hadde lært og kjenne og elske. "Hei, Jessie!" sa han, i noe han håpet hørtes ut som en ledig tone. Hun smilte til ham. "Kan vi gå ut i hagen, eller noe? Det er litt bråkete her i lengden." August nikket, og gikk sammen med henne ut. Hjertet han banket utrolig fort, og han var sikker på at hvis han hadde samtykket med ord istedenfor et nikk, ville han ha stammet, eller ikke en gang klart å si noe.

De spaserte sammen ute i den halvstore hagen som omga huset. Han nøt å være så nær henne, og ikke minst alene med henne. Han kunne nesten kjenne lukten av henne, hvordan den omga henne, som en aura av skjønnhet. "Så, hva er det jeg hører om at du og Kim ble angrepet av et ondsinnet tre?" Hun smilte, og så på ham. Han så tilbake, eller rettere sagt, stirret tilbake. "Vel, vi hadde tenkt oss på en kafé eller noe for å snakke om eksamensresultatene og sånt, og vi gikk forbi det store treet utenfor universitetet, hvis du har sett det?" Hun nikket. Han merket at han ble mer selvsikker, og fortsatte. "Vel, plutselig rygger Kim unna meg, og sier noe sånt som "Pass deg, August!". Jeg snur meg, og ser dette gigantiske treet falle rett mot meg. Jeg rakk akkurat og kaste meg unna i tide." Hun så nesten oppslukt på ham, så han utbroderte. "Skikkelig sære greier, treet veltet, og dro med seg røtter og alt. Nesten så det kastet seg mot oss!" Hun smilte, men ikke på samme måte som Aksel eller Ronny hadde gjort; dette smilet var av en helt annen natur, og varmet hele kroppen hans. "Vel, fint at dere kom uskadde fra det." De fortsatte å spasere litt, han var veldig nær henne nå, bare noen centimeter unna. "Jeg hører at det ikke bare er Kims gode karakter vi feirer i kveld?" Nok en gang så hun på ham, og hvis kroppen hans hadde vært varm fra før, så kokte den nå. "Ryktet sier at du fikk A." fortsatte hun, og la hodet delvis på skakke, i et uttrykk som fikk henne til å se virkelig søt ut. "Vel, A minus, faktisk." August smilte, og ble møtt av et smil som kunne blende solen. "Det går for det samme, veldig bra gjort!" Hun klappet ham på skulderen. Berøringen, og kjenne hånden hennes mot skulderen sin, var utrolig. At en så liten bevegelse kunne virke sånn var nesten uforståelig. "Ehm... Så, hvordan gikk det med juseksamenen din?" Hun så litt usikkert på ham. "Jeg fikk A," sa hun, nesten unnskyldende. "Nei, seriøst? Det er virkelig bra, Jessie! "Positiviteten hans smittet over på henne, og hun smilte igjen. Hvordan kunne hun tro at han skulle bli såret av å bli slått av henne? Nei, han var enda gladere for hennes toppkarakter enn for sin egen. Hun var lynende intelligent, hun var perfekt, hun var... "Jessie!" Noens stemme lød gjennom natten. "Kom hit litt!" Hun så unnskyldende på ham nok en gang. "Beklager, vi får ta opp tråden senere! Virkelig hyggelig å snakke med deg!" "Det var hyggelig å snakke med deg óg!" nesten utbrøt han. Han rødmet, men heldigvis syntes det ikke i den varme sommernatten. Hun smilte til ham, og gikk tilbake mot huset. Han ble stående igjen, allerede lengtende. Han var litt irritert over at han ikke hadde snakket med henne om ha han følte, men følelsene fra samtalen, varmen den hadde skapt i ham, overskygget alt annet.

Han gikk nedover i hagen, mot en benk som stod nede ved et lite tre. Ved siden av benken var det en liten, kunstig laget dam. Vannet var speilblankt nå i sommernatten. Han la seg på benken, og stirret opp i treets blader. En lett bris fikk dem til å danse rolig. Han ble beroliget av å se på det, han fikk bearbeidet de voldsomme følelsene som hadde brutt opp i ham gjennom samtalen med Jessie. Han var virkelig forelsket i henne. Selve følelsen var herlig. Ansiktet hennes svømte foran hans eget i tankene hans, og hun smilte. Bare tanken på dette smilet varmet ham, og han smilte selv. Smilte tilbake. Han lente hodet helt tilbake, og stirret på treets stamme. I motsetning til de andre, det vil si de han hadde hatt befatning med tidligere denne sommeren, virket det som at dette var livfullt. Barken så på en måte sunn ut, som om den var frisk, og bladene danset så levende i vinden. Danset og danset, mens den friske brisen sang for dem. De beveget seg sakte frem og tilbake...

Han var tilbake i hagen. Den var den samme, med de tåkete, grå utenom-omgivelsene, og det gigantiske treet som vokste ned fra himmelen. Han hadde nesten glemt hele denne drømmen, men nå var den tilbake, sterkere enn noensinne. Han følte seg allikevel overraskende våken og opplagt, han husket detaljert hendelsene med Jessie, og forstod at han antagelig hadde sovnet på benken. Han skrittet fremover, nesten på måfå, til han så blinket i det fjerne, fra glassbygningen på roseengen. Igjen fant han seg selv gående mot blinkingen, i det våte gresset, nok en gang barbent. Han kjente ingen jord eller annen materie, kun gresset, som om det fløt oppå ingenting, svømte i luften, eller danset som blader i vinden. Han nærmet seg roseengen, og kunne se dette noe av glass strekke seg opp i midten, som en gigantisk morrose, som kunne kontrollere alle de andre. Han tråkket forsiktig ut på roseengen, og kjente noen torner skjære i de nakne føttene hans. Men på en måte merket han det ikke. Det var tross alt en drøm, fortalte han seg selv.

Han kom nærmere og nærmere glassbygningen i sentrum av engen, og han merket at den ble mørkere og mørkere jo nærmere han kom, som om han bringte noe med seg som forpestet det. Glasset begynte å tetne til, og han begynte å se konturene av bygningen mye klarere. Han var bare omkring femti meter unna den nå, og kunne skimte hvilken form den hadde. Han så den nesten helt klart, da...

"Så her er du!" Stemmen til Ronny dro ham ut og vekk fra hagen. Han så ansiktet til Ronny over seg, itrukket et dumt glis. Han kjente han var irritert på Ronny. Nok en gang hadde han dratt ham ut av søvnen akkurat idet han oppdaget... Noe. "Lurte på hvor du var!" Ronnys stemme bar preg av at han hadde drukket langt mer enn flasken han hadde fått av Kim. "Det er over tyve minutter siden Jessie kom tilbake igjen." Ronny så litt alvorlig på ham. "Snakket du med henne? Du vet hva jeg mener. Avviste hun deg?" August samlet seg, satte seg på benken, og Ronny satte seg ved siden av ham. "Rakk ikke å komme så langt," forklarte han. "En eller annen ropte henne tilbake til huset." "Skjønner," Ronny blunket til ham. "Så, hva snakket dere om på den romantiske turen deres?" August tenkte seg om. Hva hadde de egentlig snakket om? "Ingenting, egentlig," sa han ettertenksomt. "Og allikevel er det den beste, mest interessante samtalen jeg har tatt del i." Ronny smilte overbærende til ham. "Du er ganske tragisk, vet du, men du kunne vært verre. Du kunne grått." August langet ut et tulleslag mot ham, og Ronny gliste og dro seg unna. "Nei, seriøst, August, vi får vel gå opp til huset igjen. Kim savner oss sikkert." August lo. "Med den veninneflokken? Tvilsomt!" Allikevel reiste han seg. Noe i øyenkroken dro til seg oppmerksomheten han. Han snudde seg for å se hva det var. Det var den lille dammen, den funklet og glitret som aldri før. Han gikk nærmere, og så ned i den. Den viste et speilvendt bilde av den nærmeste delen av hagen, av benken, og av det lille treet... Det lille treet! August så nærmere. Speilbildet av benken og alt annet var som det skulle, men speilbildet av treet var... Galt. Treet i dammen var helt dødt og hvitt, med lange, bare grener, som strakk seg i endeløs tortur vekk fra jorden det satt fast i. Det var et sjokkerende syn, og August trakk seg raskt et par skritt unna. "Hva er det?" Ronny sto også oppreist nå. August så ned i dammen en gang til. Visjonen av det døde treet var borte, nå viste den blanke vannoverflaten kun en speilvendt kopi av treet som befant seg naturlig i hagen. "Ikke noe," svarte han langsomt. Jeg bare syntes jeg så noe." "Sikkert bare fjeset ditt," gliste Ronny. "Kom igjen, vi går tilbake!" August nikket, og ble med opp mot huset igjen. Det måtte være søvnen som hang i fremdeles, eller alkoholen, eller kanskje en kombinasjon. Han ristet på hodet. Han skulle sørge for å sove godt den natten.

Da de var oppe ved inngangen av huset igjen, ble de møtt av en enda mer entusiastisk Aksel. "Der er han! Der er geniet!" utbrøt han i vill glede over å se August igjen. August smilte til ham, og tok imot hi-fiven som nærmest ble kastet mot ham. "Bli med inn å få deg noe å drikke," nærmest befalte Ronny, og dro både August og Aksel med seg inn på kjøkkenet, hvor den imponerende flaskesamlingen hadde minket betydelig. Ronny åpnet kjøleskapet, dro ut tre øl, og fordelte dem. De åpnet dem på likt. "Skål for geniet!" utbrøt Aksel, og de tre boksene klirret mot hverandre omkring to meter over Kims kjøkkengulv. "Det er virkelig godt gjort, August, A minus er så godt som..." Ronnys setning døde ut da han så over Augusts skuler, og ut i stuen hvor brorparten av festen fremdeles pågikk. August skulle til å snu seg, men Ronny la en hånd på skulderen hans. "Ikke... Eh, ikke se ut i stuen, August, stol på meg!" Aksel så ut i stuen, men så tydeligvis ikke hva Ronny maste for. Et smil bredte seg utover ansiktet hans. "Hei, ser ut som husets herre har valgt ut kveldens offer," gliste han. "Hold kjeft, Aksel!" snerret Ronny, men August hadde allerede snudd seg. Synet som møtte ham var som et hardt slag i mellomgulvet. Utstrakt på sofaen i stuen lå Kim, tett sammenfiltret i en het omfavnelse med Jessie.