Åtte

Alt frøs. August hørte kun et vagt ekko av Ronnys stemme, umulig å sjeldne ordene. Alt liv var plutselig vekk, tatt fra ham. Røsket ut. Kim. Og henne. Det hadde ingen mening, ingenting hadde mening mer, og han... Nei, det kunne ikke stemme, det måtte være en annen. Men der var de, rett foran øynene hans. Enset ham ikke, fullstendig oppslukt av hverandre. Det var bare dem. Dem og han, i en innelukket sfære. All tid var borte, alt var stille. Smerten var i hele kroppen hans, fylte ham på samme måte varmen fra smilet hennes hadde gjort bare en snau time i forveien. Bare minutter. Sekunder. Tid. Alt hadde opphørt unntatt dem, og han ble tvunget inn i rollen som en passiv skuespiller, en voyeurist: Ingen. For hva skulle vel han gjøre?

Sakte men sikkert merket han at alt begynte igjen. Tiden begynte å gå, sakte først, men så raskere. Og raskere. Det vage ekkoet i bakhodet hans ble sterkere, nærmere. Og han kjente en hånd på skulderen. Han snudde seg, sakte. Ronny så på ham, med et uleselig ansiktsuttrykk. Ordene begynte å ta form og tolkes i Augusts hjerne. I en krok av sinnet ble de oversatt, og han hørte dem. Som en skurrete radio, men allikevel milevis annerledes. Mil i en navnløs ørken, kun tørsten og den oppgitte følelsen man får når man ikke lenger ser et mål.

"Går det bra med deg, mann?" Aksel hadde tydeligvis endelig forstått situasjonen, og stod bekymret et lite stykke unna, utenfor noe han ikke var sikker på om han hadde noe med. August svarte ikke, beveget seg ikke. Ronny gikk nærmere, snakket så lavt at bare August kunne høre det. "Beklager, slikt skjer. Du må ikke klandre deg selv for det." Ordene betydde ingenting for August der og da; alt var tapt. Ronny trakk seg litt unna, slapp Augusts skulder, hadde tydeligvis forstått at han trengte rom. "Jeg skal drepe Kim for dette," murret han, mens han lot blikket gli ut i stuen igjen. "Han visste hva August følte for henne!" "Det er ikke hans skyld." Et vagt visk, en skygge av Augusts virkelige stemme. "Man kan ikke styre slike ting. Hun har valgt ham, jeg bestemmer ikke over det." "Det behøver ikke å være slik." Ronny prøvde alt han kunne å hjelpe, men alt han gjorde var og flerre opp sårene. "De har drukket mye, de roter sikkert bare litt." Ordene nådde ikke inn til August i det hele tatt, han var mentalt fraværende. Han rettet seg sakte opp, prøvde å holde seg der, gjenvinne mening. Ingen i stuen hadde lagt merke til dem noe mer enn de lot til å legge merke til Kim og Jessie. Kessie og Jim. De lå så sammenfiltret der at det ikke lenger var lett å se hvem som var hvem, selv om det egentlig var det, og... August snudde seg vekk fra det, så på Aksel og Ronny som stod der sammen med ham. Hans venner i nøden, men han brydde seg ikke. De hadde ingenting å si. Ikke noe de gjorde kunne rette opp på dette. "Jeg trenger litt frisk luft." Stemmens skygge talte nesten uten å vite det selv, kun av instinkt. "Selvfølgelig." Ronny virket nesten litt forfjamset der han fulgte August ut av kjøkkenet og mot døren. Aksel ble stående igjen, visste ikke hva han skulle gjøre, eller hva han kunne for den saks skyld. "Alene!" sa August, en anelse krassere enn han hadde ment, da Ronny holdt på å følge ham ut døren. "Selvfølgelig, mann, bare si ifra hvis jeg..." var det stotrende svaret han registrerte før døren avskar dem, skilte dem i to forskjellige verdener.

August ble stående å se ut i luften i stund. Fokuserte ikke, bare lot blikket drive, slik han lot tankene. Det var hans egen feil, hvisket en stemme, i den mørkeste delen av bakhodet. Han skulle ha snakket med henne før, utnyttet sjansen han fikk før hun gikk. Til Kim. Han sukket, og kastet hodet bakover, stirret opp mot himmelen. Den var ganske mørk, i det fjerne kunne han se det første lyset av den nye dagen. Han hadde ingen anelse om hva klokken var. Alle begreper om tid og rom var ute av oppfattelsen hans. Han hadde enda ikke helt klart å vri hjernen sin rundt situasjonen han var i, scenen han akkurat hadde vært vitne til. Han var tilskuer i sitt eget hode, og skjønte ikke helt handlingen.

Han begynte å gå. Ingensteder, bare fremover. Han beveget seg bort fra huset, mot gaten utenfor, snudde seg til siden og begynte å gå ved siden av den, da han vagt husket noe om at han ikke måtte gå midt i veien. Huset lå helt i utkanten av byen, der urbaniteten møtte natur, tre møtte metall, jord møtte asfalt. Her måtte mennesket vike, naturen hadde kontroll her. August snudde seg, og så byen bak seg, som den gigantiske gravstøtten den var der midt ute i naturen, i skogen. Han fortsatte å gå, noen hundre meter foran seg så han en skog på høyre side av veien. Det virket riktig å gå mot den. Han gikk med raske, bestemte skritt, noe som ikke passet med tilstanden han var i. Den var alt annet enn bestemt, hjernen hans spydde ut nærmest schizofrene tanker. På den ene siden var det tanker som prøvde å se håp i fremtiden. Som Ronny hadde sagt, de hadde drukket en del, bare rotet litt. På den andre siden var det tanker som veltet seg i selvmedlidenhet, medynk med hans egen situasjon. Et sted i midten var det en eneste rasjonell tanke: Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg herfra? Den gjaldt både den generelle tilstanden hans, men kanskje også det han faktisk gjorde, gikk målrettet mot en skog han aldri hadde enset før, midt på natten, alene. Det var kanskje feil å si at han ikke hadde enset den, hver gang han kjørte inn og ut av byen tildelte han den en liten tanke, en anelse av oppmerksomheten sin. Den var ganske iøynefallende, en relativt stor skog, rett utenfor byen, et perfekt skille mellom natur og menneske. Ikke symbiose, men segregering.

Akkurat da tankene om skillet mellom natur og metall holdt på å overta sinnet hans (nok en gang), befant han seg inne i skogen. Han hadde krysset grensen mellom det menneskeskapte og det naturlige, som i ren fysisk form bestod av en grøft fylt med mennesklig avfall. Han fant seg selv omringet av trær, og kunne nesten ikke begripe at han sekunder før hadde stått ved en veikant. Han så bak seg, men det var umulig å se veien mellom de tette, sammenfiltrede grenene. Han beveget seg fremover, innover, bakover, inn i skogen. Trærne stod tett, og han var nær ved å snuble mange ganger, men klarte allikevel og holde seg oppreist på en sti som kun fantes i hodet hans. Skogbunnen var mosebegrodd, med et ukjent antall andre typer gress og vekster. Det var få grener på dette nivået, de fleste satt lengre oppe. Når vokste egentlig en gren ut av et tre? Var det bestemt på forhånd, visste treet når det skulle skyte ut en lang arm, en falloserstatning, var det i det hele tatt noen grunn til de bladløse grenene nederst på et tre? Døde grener, armer som strakte seg ut etter ham, ned etter ham. Han kjente seg fanget, både av skogens klør, og oppe i sitt eget hode. Det var en klaustrofobisk opplevelse, og alt han kunne gjøre var å bevege seg fremover, innover, bakover.

Han snublet, ble liggende. Han så skogbunnen nøye nå, og merket seg at den var livløs. Mosen var mer grå enn grønn, og den var kald. Ikke fuktig, men tørr og skarp. Skogen var mørk og klam, og han kunne nesten merke grenene der oppe strekke seg ned, prøve å få tak i ham. Han hørte vinnen ule, og faretruende, knirkende, mørke lyder fra trærne. Noe sveipet gjennom skogbunnen bare centimeter unna hånden hans, rett utenfor synsfeltet. Han kjente panikken gripe seg, og kastet seg opp, begynte å bevege seg. Raske skritt gjennom skogbunnen, hoppet over ting som lignet hindringer. Knirkene fra trærne og ulingen fra vinden fylte ørene hans. Han beveget seg raskere, tok imot trær som kom mot ham, og dyttet seg forbi dem, skrubbet opp håndflatene mot den tørre, svarte, mørke barken. Skogbunnen var ujevn, full av groper og forhøyninger, som gjorde ferden hans hardere. Han hadde en følelse av at noe fulgte etter, noe som sveipet gjennom skogbunnen, rett i helene hans. Han følte grenene over og rundt ham strekke seg, dra seg mot ham. Lydene ble bare høyere, hørtes ut som skrik. Han begynte å løpe. Flykte. Han snublet, men karret seg opp igjen, løp videre mot noe ukjent, og kanskje enda mer faretruende enn det som fantes bak ham. Det knaket i skogbunnen under ham, små knekk av kvister, og tørr rasling i den uttørrede mosen. Plutselig befant han seg foran en vegg av trær, en vegg av skog. Natur så sammenfiltret at det var umulig å se hva som fantes på den andre siden. Han stoppet ikke, løp mot den, møtte den. Han presset seg mot den, kjente sakte at kvister og grener bøyde seg mot vekten hans. Han presset hardere, med all kraft han hadde, og veggen brast, han falt igjennom.

Han befant seg på en åpen plass, en lysning i skogen. Han lå på bakken og kjente mosen, mykere her, fuktigere. Han presset seg opp. Veggen bak ham var sammenfiltret, som om ingenting hadde brutt gjennom den. Den omgav hele lysningen, det fantes ingen vei ut. August var usikker på om dette var positivt eller negativt; alt som fantes der ute, ute i skogen, var utelåst, kunne ikke nå ham, men han var også en fange, kunne ikke bevege seg utenfor dette området. Innestengt med det som fantes her inne. Han så seg rundt. Ikke noe spesielt, bare en lysning, lik tusen andre lysninger. Vel, bortsett fra den organiske muren som omgav den. Han stirret opp mot himmelen. Soloppgangen hadde så vidt begynt, han så et gryende lys der oppe, men himmelen var i hovedsak mørk, uten stjerner eller måne til å lyse opp. Det gryende lyset hadde ingen klar farge, det var gult, rosa, rødt, lyseblått, grått, hvitt. Det var lyst.

August tok sakte et steg ut i lysningen, vekk fra muren. Den var tom, oval, grunnen var jevn og ganske flat, mosebekledd, intet av interesse, ikke noe som kunne skremme. Et lite tre stod nær den andre enden av ovalen, til venstre for August. Bortsett fra det fantes det ingenting der. Han beveget seg mot treet, sakte siden dette var det eneste som kunne være farlig. Hva tenker du på? spurte en stemme i bakhodet, Hva skulle være farlig, det er bare ett tre! Men allikevel var det noe med skogen, med lysningen, med muren, med treet som fikk August til å være varsom, bevege seg sakte mot treet.

Det var omkring to meter høyt, litt høyere enn ham selv. Han stod omkring to meter unna det, observerte det stille, oppmerksom. Det var hvitt, men ikke på den livløse, døde måten som treet han hadde sett i speilbildet i Kims dam. Han hadde nesten glemt det, men nå kom alt tilbake til ham, panikken han hadde følt i skogen begynte å legge seg, de rasjonelle tankene seg tilbake. Igjen gled tankene mot henne, mot Jessie. Henne. Han kjente en tåre renne nedover det høyre kinnet, og merket at øynene var helt våte. Han hadde latt henne gli unna, hadde ikke utnyttet sjansen sin. Det var han egens skyld, som den idioten han var. Verdens største dust. Han lot blikket gli over treet mens tankene for gjennom hodet. Det var en rett stamm på halvannen meter, med grener som strakk seg ut fra toppen, og dannet en krone, majestetisk trass størrelsen. Det var ingen blader på det, intet liv. Kun marmorhvitt tre. Men det var ikke dødt, han kunne formelig merke livet i det. Hadde hun noensinne vært interessert i ham? Var han bare en venn for henne, en som hjalp henne med oppgaver og fikk henne til å le? En samtalepartner, en hun kunne betro seg til, fortelle om hvordan hun delte kvelden med Kim, du vet, han kompisen din, en virkelig tiger i sengen...

Han merket noe mot skulderen sin. Han så ned, og så en av de marmorhvite grenene stryke ømt, varsomt mot ham. Han ble merkelig nok ikke skremt, han skvatt ikke, bare lot den kjærtegne. Resten av grenene hadde også fått liv, beveget seg sakte, danset i luften, mot himmelen. Stammen krunget, og bøyde seg til siden, på skakke, for å få en bedre titt på ham. Det var et merkelig samspill mellom grenene, de tilhørte samme bevissthet. De var ikke skarpe og ru, men myke og bevegelige, som tentakler. De var fremdeles laget av tre, men hadde inntatt en mer bevegelig form. August lot seg sakte rive med av bevegelsene, av dansen. Han danset med, nærmere treet, lot grenene gli over seg, rørte ved stammen, kjærtegnet den. De glidende bevegelsene innehadde en merkelig kraft, han beveget seg med treet nå, ble ett med det. Menneske møtte natur, i den reneste mulige form.