Fire

Ronny la ikke merke til Den Nyankommede med en gang. "Hva skjer? Satt noe i halsen eller noe?" Han så at Augusts blikk ikke møtte hans eget, og snudde seg for å se hvem det var som kunne være mer interessant en det for han altoppslukende, altbetydende kvantemekanoe. Da han oppfattet at Jessie akkurat hadde gjort entré, vendte han blikket tilbake mot August. "Skjønner." Det var ikke bare August og Ronny som hadde oppfattet tilstedeværelsen av likesinnede; Jessie så mot dem, smilte og vinket. August vinket tilbake, og håpet at håndbevegelsen ikke fremstod som for ivrig. Hun gikk bort til dem.

"Så, hva gjør dere inne i godværet, gutter?" Bare stemmen hennes var nok... "August hjelper meg med studiene," forklarte Ronny i en humørfylt tone. "Med hjelper mener jeg at han sitter og leser poesi av ukjente forfattere, mens jeg sliter med betydningen av..." August falt ut av samtalen. Delvis fordi Ronnys studier var så uforståelige og snevre at man kunne dø av kjedsomhet av å se på et bokomslag som omhandlet temaet, og delvis fordi Jessie hadde gitt ham et blikk. Kun et kort blikk. Ingen skjult beskjed, ingen bevegelse i øynene. Men allikevel et blikk. Og et smil. Det var kun blikkene hennes han følte seg helt trygg på. Det var kun gjennom øyenkontakt han kunne fortelle henne hva han følte. Det var en ufarlig kommunikasjonsform, fri for ord. Ingen hadde mot eller vilje til å ta opp temaer fra blikkontakt i en samtale, det var altfor usikkert, man kunne ikke vite hva den andre mente. Og allikevel visste man det innerst inne.

"August!" Ronnys stemme dro ham vekk fra tankerekken. Både Ronny og Jessie så på ham. "Jeg spurte akkurat om du hadde tid til en kaffe etterpå, jeg har en oppgave hvor jeg kan trenge litt psykologi-kjennskap." Jessie smilte mens hun snakket, som om hun visste hva han hadde tenkt. "Åja, ehm... Selvfølgelig!" August hadde en blandet følelse: På den ene siden hadde han akkurat sittet apatisk under en samtale med henne, men på den annen side hadde hun akkurat bedt om hans hjelp. Han valgte å legge hovedvekt på den siste siden. "Beklager, jeg bare datt ut litt," reddet han seg inn, "Ronnys studie må være de minst spennende på jordens overflate." Hun lo. "Vel, ikke la mitt kjedelige liv oppta deg," sa Ronny sarkastisk. "Gå og ta en kaffe med Jess, du."

Et kvarter senere satt han sammen med Jessie på en liten kafé han ikke hadde besøkt før. Et koselig og stille sted, som på denne halvvarme dagen kun hadde et par besøkende utenom dem. De satt med hver sin kopp te, selv om kaffe hadde vært grunnlaget for avtalen. August sluttet med kaffe da han fant ut hvor avhengighetsskapende den var, mens Jessie hadde antatt at han drakk det da hun spurte et kvarter før. Nå hadde hun tatt opp en bok om Freud hun hadde fått i oppgave å lese, uvisst i hvilken sammenheng, til jusstudiet sitt, og hun og August diskuterte alle mor/sønn-problematikkene i en lystig tone, kun avbrutt av at hun dro håret unna ansiktet, eller at han skiftet stilling på stolen.

Vi skal ikke dvele for lenge ved denne samtalen, da den kun var en samtale, dog mellom August og kvinnen han elsket. I alle fall, rundt en time senere forlot de stedet, og gikk sammen nedover gaten utenfor. De hadde en lett og ledig tone, mens de diskuterte løst og fast. Livet. Ved et veiskille skiltes også deres veier. "Tusen takk for hjelpen. Det var utrolig snilt av deg!" Ordene varmet ham mer enn noen skogsbrann kunne gjort. "Når som helst, Jessie! Bare si ifra hvis det er noe annet jeg kan hjelpe med." "Det skal jeg," tindret hun. Et siste smil, et siste blikk, og de gikk hver sin vei. De rosende ordene varmet ham fremdeles. De fløy inne i ham, fløy rundt i ham. Hver eneste centimeter av kroppen hans sitret, ble varmet. Han var mer i live enn han hadde vært noensinne. For hadde hun ikke takket ham? Og hadde hun ikke sagt at hun skulle si ifra hvis det var mer hun trengte hjelp med? Klart, på hans tilbud, men fremdeles. Smilet hennes hadde boret seg inn i ham, inn i sinnet hans, og nå fløt det rundt i hodet hans. Han smilte hele veien tilbake til leiligheten.

"Så, hvordan gikk det?" Ronny reiste seg fra sofaen med en gang Augusts ansikt dukket opp i døren, og han ventet ikke til døren var lukket før han stilte spørsmålet han antagelig hadde lurt på helt siden de hadde forlatt ham på biblioteket. August lukket døren. "Bra, tror jeg." "Så, ble det noe..." Ronnys ansiktsuttrykk viste klart hva de tre prikkene symboliserer. "Du tenker kun på en ting!" August satte seg i en stol de tidligere på dagen hadde flyttet fra Ronnys gamle leilighet. "Og du er uforbederlig! En uhelbredelig romantiker!" Nok en gang var Ronnys ansikt overtatt av et nær enormt glis. August sukket.

De snakket ikke mer om Jessie den dagen, de brukte isteden tiden på å gjøre den siste finpussen på ryddearbeidet. Leiligheten inntok nok en gang en nokså hjemlig form, allikevel annerledes enn hjemmet August hadde hatt der det siste året. Det var ikke bare hans hjemerstatning nå, Ronny hadde på ekstremt kort tid funnet seg til rette i det beskjedne husværet. Allikevel var det først og fremst Augusts leilighet, han hadde vært der først, og uansett hvor hjemlig Ronny ville få det var det han som var gjesten og August som var "husets" herre. I femtiden inntok de en svært enkel middag som bestod av spagetti og (nok en gang) et par egg. Etter dette snakket de om løst og fast mens de halvveis fulgte med på et TV-program om aztekernes rike. Til slutt var det på tide for Ronny og dra på en fest August høflig hadde avslått. Trass det gode humøret han hadde fått av samværet med Jessie, var han ikke i humør til fest. Ronny akket seg over at noen kunne velge å sitte alene inne på en lørdagskveld som denne, men August var urokkelig. Da Ronny hadde gått skrudde han av TV-en og la seg mer behagelig på sofaen. Han lukket øynene og gled sakte men sikkert inn i en døs mens han tenkte på smilet Jessie hadde sendt ham.

Han befant seg nok en gang i hagen utenfor blokken, og nok en gang var blokken borte, omgivelsene utenfor hagen var tåkete og treet vokste ned fra himmelen. Han så seg rundt i dette drømmescenarioet, og undret seg over at han hadde returnert hit i drømmene sine. I det fjerne, borte i hagen som i drømmen hadde utvidet seg til en nær uendelig utstrekning, så han noe som glimtet. Han begynte sakte å gå mot det. Underlaget kjentes underlig vått, og da han så ned oppdaget han at han gikk barbent i gresset som var dekket av dugg. Han fortsatt ferden mot glimtene i det fjerne, gjennom det uendelige gresset. Det fantes ingen ujevnheter i bakken, hvert skritt var likt det forrige, og dette fikk uendelighetsprinsippet til å spinne videre i hodet hans. Da han kom nærmere glimtene så han at det var noe stort, en struktur, en bygning, i hva som så ut til å være en eng av roser. Selve bygningen lot til å være av glass. Han skulle til å gå nærmere da...

"Hei, sover du?" Ronnys stemme bar tegn av at han hadde drukket. August gryntet. "Jeg gjorde det i alle fall..." "Åja, sorry," Ronny virket nesten like desorientert som August følte seg etter å ha blitt revet ut av sin ferd mot glasshuset på roseengen. "Du sover liksom på sofaen der jeg skal sove, kompis." "Åja, beklager." August reiste seg og lot Ronny legge seg ned. Det ble momentant stille, og August undret seg over hvor mye alkohol kameraten hadde fått i seg, samtidig som han sjekket om han hadde låst døren etter seg, noe han ikke hadde gjort. August kastet et blikk bort på den lille klokken på veggen og konstaterte at klokken nærmet seg fire. Han gikk inn på rommet sitt, og begynte å dra av seg klærne han hadde sovnet i mens han lukket døren etter seg. Han la seg i den mer komfortable sengen, og glemte alt om hagen. Isteden gled tankene nok en gang tilbake på henne. Han sovnet med et smil om munnen. Hennes smil.