Atten

Det var et lite sjokk for August å bevege seg fra sommervarmen og rett ut i et fuktig og kjølig klima. Han stod på noe som liknet på en skøytebane, sirkelformet, og omgitt av et svartlilla tomrom. Flaten under ham var speilblank, og han kunne se tomrommet omgi plattformen han befant seg på, også under ham. Han hutret mens han bega seg ut på isflaten. Denne gangen hadde han nesten ikke reagert på at treveggen og døren bak ham var borte med en gang han var kommet inn. Og han kunne tenke seg til hva som ville komme. Han hørte en delvis surklende, delvis knakende lyd under føttene, og kastet seg vekk da en del av isen knakk sammen under ham. Han landet hardt på kanten av hullet som nå åpenbarte seg på midten av plattformen, og han så isen forsvinne i tomrommet langt der nede under ham. Landingen hans førte til at mer is knakk sammen og falt ned i hullet, og til sin store redsel kjente August at han var i ferd med å gli mot det. Det venstre benet gled over kanten, og han kjente det tynne islaget, som nå føltes mer som glass, noe det kanskje også var, trenge gjennom huden på baksiden av leggen. Han dro til seg benet, og et sår ble flerret opp. Han presset seg opp, mens isen eller glasset rundt ham begynte å kollapse. Den brast fra sentrum og beveget seg utover, og August beveget seg raskt mot kanten. Han hadde ingen steder å løpe. Og da gikk det åpenbare nok en gang opp for ham: Det var ingen dør. Ingen vei videre. Han stirret mot det stadig større hullet som truet med å oppsluke ham, dro inn litt av den kjølige luften, og kastet seg ned i det, prøvde å unngå flere kutt på veien ned.

Han kjente ikke den voldsomme luftmotstanden han hadde ventet, det var snarer en lett bris som bar ham forsiktig nedover. Rundt seg så han isen eller glasset falle i større og mindre stykker, men alle unngikk ham på mirakuløst vis. Over ham var nå plattformen helt forsvunnet, og den siste isen, eller det siste glasset, drev forbi ham. Han prøvde å finne en komfortabel stilling i den bisarre ferden, samtidig som han prøvde å undersøke skaden på benet. Det blødde, såpass kjente han, og da han strakk seg for å se det så han et rent kutt med et isflak, eller en glassbit, stikkende ut. Han tok uten videre tak i den og dro den ut, blod strømmet ut av det nå åpne kuttet, og smerten jog gjennom benet. Han strakk seg i en underlig stilling, fikk tak i det spjærede buksebenet, og klarte å få knytt det stramt rundt såret. Det fikk duge inntil videre. Til han kom seg ut herfra, og kunne få legehjelp. Han kjente kroppen dale saktere og saktere nedover, og antok dette betydde at han nærmet seg målet, hva det enn var. Han snudde seg fra den komfortable innstillingen han hadde inntatt slik at han kunne se omgivelsene under seg, eller hva han trodde hva var under seg. Han hadde mistet begrepet om retninger, det var umulig å vite om han steg eller sank. Det viste seg raskt at bakken var på den andre siden, da han landet på ryggen.

Han snudde seg mot sine nye omgivelser, men det var ikke enkelt å se, alt var omgitt av det lillasvarte tomrommet, som en kreftsyk tåke. Han reiste seg opp, og sakte men sikkert klarnet landskapet rundt ham. Tomrommet ble erstattet av gress og blomster. Over seg kunne han se tomrommet gli over til en perfekt blå himmel. Han befant seg på en eng som strakk seg så langt han kunne se. I underbevisstheten konstaterte han at dette måtte være slik hagen ville ha sett ut i en mer solrik og sommerlig tilværelse. Det var et vakkert landskap, tanken om at skogen ville være det siste vakre han så hadde slått feil. Kanskje dette stedet ikke var så ille? Denne siste tanken irriterte ham litt, selvfølgelig var det ille! Han var her mot sin egen vilje, holdt vekk fra virkeligheten, det virkelige livet sitt. Hvilket liv? spurte en liten stemme i bakhodet. Han overhørte den.

Plutselig kom han på noe, en detalj han hadde oversett i den opprinnelige hagen: Treet som vokste ned fra himmelen. Han snudde seg mot stedet han trodde det befant seg, men nei, engen strakk seg uberørt så langt han kunne se, med små buer og hauger. Dette var åpenbart ikke hagen, kun et lignende landskap. Gresskledd og med blomster, som noe tatt ut av nasjonalromantisk drøm.

Han så noe, en skygge i øyenkroken. "Jessie?" Han hadde vært sikker på at det var henne, men da han snudde seg så han bare gress og himmel møtes i horisonten. Han holdt ikke på å bli gal allerede? Hvis man i det hele tatt kunne bli gal på et sted som dette, man måtte være rimelig gal for å komme hit i utgangspunktet. Men nok en gang så han noe blafre der et sted foran seg. Han beveget seg sakte mot det, ante så vidt en silhuett, men den var raskt forsvunnet bak en haug. Han kunne ha sverget på at det var hennes. Han småjogget frem mot haugen, titten inn bak den. Der var det igjen, hun beveget seg i utkanten av synsfeltet, og forsvant raskt. "Jessie!" Stemmen hans runget over den ellers ganske så stille engen. Noen fugler fløy opp i horisonten, bortsett fra det var alt stille igjen. Han begynte å løpe, løp mot stedet han trodde han hadde sett henne sist. Han nådde frem raskere enn han hadde trodd, og snublet i gresset, rullet seg rundt og spratt opp igjen. Han syntes han hørte en forsiktig latter, hennes latter. Og skikkelsen hennes, det var hennes skikkelse, var der foran ham, beveget seg, eller gled fremover. Det virket som hun stadig snudde seg leende mot ham. Han visste ikke om han skulle smile eller ikke, men et smil presset seg uansett frem på leppene hans. Han satte fart etter henne, samtidig som tankene beveget seg raskt og rotete. Hvordan i all verden kunne det være henne, hun var ikke her! Det var kun fantasien hans som lurte ham, og også kanskje et indre ønske om å se henne. Men han merket henne der foran seg, fnisende og lokkende mens hun holdt seg på en jevn avstand. Dette måtte være en felle, sa tankene hans, nok et triks fra dette... dette stedet, som nok en gang prøvde å skade ham. Han glemte nesten smerten i benet mens han beveget seg raskt etter henne, det var som den ikke var der, bare som en svak ringing i ytterkanten av bevisstheten. Han måtte stoppe, tenke seg om, dette var ikke måten å komme seg ut herfra på! Men trass tankene fortsatte han, overhørte all logikk og tenkning, han ville bare se henne, være med henne.

Han følte det nesten som han nærmet seg, syntes latteren ble sterkere. Hvis han i det hele tatt hørte den. Og han kunne nesten se silhuetten tydelig nå, kunne nesten skimte krøllene hennes i sollyset, kunne nesten se de blå øynene skjære seg gjennom kroppen og inn til ham. Nesten. Han var i en merkelig drømmerus. Han forfulgte en skygge over en eng han ikke ante hvor var, og det virket som den mest naturlige ting i verden. Hun lokket ham etter seg, som en edderkopp sakte fanger en flue i nettet sitt, for å fortære den. August var sørgelig uvitende om dette, klarte ikke, ville ikke innse at skyggen ikke var Jessie. Han bare fulgte etter, snublet og dro seg opp igjen uten å ta øynene fra skyggen han nesten kunne se helt tydelig nå. Vel, så tydelig man får sett en skygge. Det var fremdeles bare små blaff, og hun holdt seg på avstand. Men han visste at hun var der nå, og han var fast bestemt på å nå henne.

Hun stoppet. Han reagerte ikke med en gang, og snublet da det gikk opp for ham. Han ble liggende nesegrus foran denne silhuetten han hadde jaget. Hodet hans lå mot varm sand. Han tittet opp og så føttene hennes bare en meter unna. "Nei, ikke..." Men hun ble borte. Han reiste seg fortvilet opp. "Jessie!" Som han visste godt fikk han intet svar. Han stod alene, og oppdaget at gresset var borte. Blomstene også, det som lå igjen var sand, og en intens hete svevde over ham, fra fire stekende soler på himmelen. En i hver himmelretning, eller han antok i det minste at det var der de var plassert. Den plutselige heten dro ham ut fra rusen han hadde befunnet seg i. Han hadde oppført seg som en idiot, nok en gang, han kunne ikke begi seg ut på meningsløse jakter på et sted som dette. Konsekvensene kunne koste mer enn han var villig til å betale. På den annen side, kanskje det var poenget at han skulle følge etter henne. Hva faen var poenget her? Hvorfor gidder jeg? Hvis han ikke hadde fulgt etter henne, kunne utfallet blitt annerledes. Eller kanskje det hadde blitt katastrofalt. Eller, og dette var den mest skremmende av tankene, kanskje han aldri hadde hatt noe valg. August fant det best å ikke grunne over dette, det hjalp ham ikke noe nå. Han dro av seg jakken, kastet den i sanden bak seg. Kanskje ikke så lurt, tenkte han, han kunne fort få bruk for den på et sted hvor klimaskifte tydeligvis var hyppig. Han snudde seg. Men den var borte. Selvfølgelig var den borte, han hadde kastet bort sjansen sin. Oppgitt snudde han seg tilbake, saumfarte landskapet med blikket for å finne neste mål. Og langt der borte i horisonten så han noe, en fjellkjede eller i det minste et fjell. Bortsett fra det var det ingenting, så han valgte å bevege seg mot det, fast bestemt på at dette var hagens vilje. Samtidig forbannet han seg selv for å følge reglene på et sted han ikke ville være.

Det er ikke mye å si om Augusts vandring gjennom ørkenen, det var kun en ensformig fottur gjennom varm sand, med fire stekende soler som grillet ham fra alle kanter. Svetten sildret nedover pannen, og året hang nok en gang flat ned; han måtte stadig dra det vekk fra stedet rett over øyenbrynene hvor det gjorde synet ukonsentrert. I den store sammenhengen var denne turen uviktig, han tålte den fint som et avbrekk fra plutselige fall og overraskelser. Men viktigst av alt ga den ham muligheten til å tenke. Og det var i løpet av denne turen at han aksepterte situasjonen sin. Kanskje var dette en drøm, kanskje var det en hallusinasjon, eller kanskje, bare kanskje var det virkelig, hvis virkelighet eksisterte her. Uansett hvordan det lå an hadde han ingen bruk for å vite det nå, hvis det var en drøm ville han våkne før eller senere. Og hvis det var virkelig... Vel, da fikk han bare se hvor det førte. Det eneste han kunne gjøre var å fortsette, han hadde ingen andre valg som dekket alle muligheter. Klart, hadde han vært sikker på at det var en drøm kunne han valgt å dø og våkne hjemme på sofaen. Men noe i denne opplevelsen var reelt på en måte han aldri før hadde opplevd i en drøm, og det ba ham i mot å ende det på en slik måte.

Disse tankene hadde passert gjennom Augusts sinn da han nådde frem til hva som hadde vist seg å være et stort, grått fjell, og han var fast bestemt på å fortsette, og eventuelt møte skjebnen eller hva nå enn dette stedet hadde i vente for ham. Det som slo ham raskt, var at det så ut som bakdelen av fjellet manglet. Han var nær den venstre siden, og beveget seg rundt mot baksiden for å se hva som lå der. Og det var ingenting. Absolutt ingenting, et rent kutt, et stopp i ørkenlandskapet, utenfor var bare den blå himmelen med de stekende solene. Han gikk mot kanten, for landskapet hadde en kant, og stirret ned. Himmelen fortsatte der nede, og ble mørkere ettersom den kom lenger og lenger unna sollysene. Bakdelen av fjellet var skjært like rett av, fjellet gikk ikke lenger enn maksimalt tjue meter innover. August ristet på hodet. Dette stedet var bygget etter en underlig logikk han ikke hadde sett andre steder enn i dårlige videospill. Assosiasjonen fikk ham til å trekke på smilebåndet, noe han ikke hadde gjort siden han kom hit, vel, ikke på samme måte.

Han gikk tilbake rundt fjellet, så etter hulen han visste måtte være der et sted. For ikke faen om han skulle klatre i det, det så steilt og skarpt ut, og han ville ikke vite hva som hendte hvis han falt ned i tomrommet på baksiden. Og sant nok, hulen lå der, etter noen minutters gange hadde han funnet den. Et mørkt hull, akkurat høyt nok til at han kunne stå oppreist på veien innover. En fakkel hang ved døren, originalt nok, og han skjønte at den sannsynligvis ville være nyttig i den mørke tunnelen. Stedets logikk var ikke kun sær. Han tok ned fakkelen og bega seg inn i mørket. Og da han snudde seg var ørkenen borte, det var kun mørke utenfor. Hen begynte å bevege seg innover. Tunnelen hadde noe fuktig ved seg, han kunne høre små drypp i det fjerne, som om det kom fra bak veggene et sted.

Uten noen åpenbar grunn kom August på en historie han hadde hørt på barneskolen. Ikke noe spesielt, men av en eller annen grunn hadde den festet seg. Den handlet om en konge i et fjernt land. "For mange år siden," som læreren hadde sagt med et smil. Denne kongen satt i en nedarvet posisjon, og visste egentlig lite om å styre landet, derfor var kongen en usikker mann. Så når nabolandet valgte å forstørre hæren, valgte kongen å forstørre hæren. Når nabolandet tok større skatter fra folket, tok kongen større skatt fra sitt eget folk. Ja, til og med når kongen i nabolandet, forøvrig denne kongens fir-fem-seksmenning på farssiden, valgte å skaffe seg enda en kone, valgte kongen å skaffe seg enda en kone. Slik fortsatte det lenge, til kongen en dag fikk besøk av en ung mann. Den unge mannen hadde et klart og skarpt blikk, og kongen turte ikke å møte blikket hans. Denne beskrivelsen hadde August alltid likt, det var noe med denne unge mannen med et kraftfult blikk som tiltalte ham. Han kunne nesten se for seg et par klare, blå øyne borre seg inn i kongen og stirre inn i ham. "Hva ønsker De?" spurte kongen forsiktig, i håp om å besøket snarlig overstått. "Jeg kommer fra nabolandet ditt," svarte den unge mannen, uten å ta blikket fra kongen. "Jeg ledet folket i et opprør mot kongen, og hans strenge styresett. Og nå har jeg kommet hit." Det gikk opp for kongen hva som var i gjære, og han kastet seg på kne foran den unge mannen. "Vær så snill, spar meg, jeg prøvde bare å være en god konge!" Og den unge mannen så ham rett inn i øynene, kongen var nå for redd til å bryte blikkontakten. "Forstår du ikke?" sa han. "Det er ikke opp til meg." Kongen tenkte litt over utsagnet før han spurte: "Hvem er det så opp til?" Den unge mannen ga ham et granskende smil. "Kun du kan bestemme." Og med dette utsagnet forlot den unge mannen rommet. Kongen kalte raskt sammen hoffet, og bestemte med en gang å gjøre hæren mindre, gi penger og gode vilkår til folket, og ikke minst valgte han å skille seg fra sin andre kone. Da alt dette var overstått satte han seg ned på sin trone og gråt. "Hvorfor gråter De, deres majestet?" spurte en tjener forbauset. Kongen tørket tårene, og svarte: "Jeg har akkurat forstått hva makt er."

Det var ingen spesiell historie i seg selv, men for August var den viktig, han husket at han samme dag han fikk høre den for første gang hadde gått hjem og fortalt den til moren sin. Hadde spurt henne hva det betydde, og hun hadde fortalt. Om demokrati, om medmenneskelighet, og det hadde gått opp for ham hvor mange nivåer det strakk seg over. Og han hadde ønsket at han selv aldri måtte komme i en slik maktsituasjon; det skremte ham.

Og plutselig forsvant mørket, og han kom ut i en stor hule. Fakler på veggene lyste opp, og han kunne se en slags sirkel i midten av rommet. Han gikk frem, og så ned i hva som viste seg å være et hull i gulvet. Og han kunne se lys der nede, ikke lik lyset fra faklene, men dagslys, om enn blekt. Veien kunne ikke bare gå videre slik, kunne den? Han slapp seg selv ned i hullet, uten å tenke videre på det. Et sted der fremme måtte det finnes et mål.