Tjue-to

Det merkelige tåkete filteret han lette etter med blikket var ikke der. Ingen unormale gråtoner, intet snikende mørke. Kun han og leiligheten hans. Han var ute. På en eller annen mirakuløs måte hadde han forlatt hagen, og var tilbake i leiligheten. Det tok noen sekunder før realiteten virkelig sank inn i August. Da det endelig gikk opp for ham, reiste han seg raskt opp, nærmest bykset bort til vinduet som pekte ut mot den lille hagen mellom blokkene. Treet stod der, like dødt som alltid. Det brant ikke lenger, det så helt uberørt ut. Han trakk sakte inn pusten, gikk tilbake mot sofaen og satte seg ned. La hodet i hendene. Han var virkelig ute, var han ikke? Hagen var borte, August befant seg nå i den virkelige verden, uten langstrakte, intetsigende landskap, uten feller og magi, uten den konstant usikre følelsen. Den hang selvsagt fremdeles i, det var enda bare minutter siden han hadde blitt sugd inn i stjernehimmelen og forlot drømmeriket, eller hva det nå var.

Han lot fingrene gli over der skadene hadde vært på kroppen. Ingenting. Absolutt ingenting. Ikke engang kuttet han måtte ha fått fra bordet i stuen da han hadde sluppet seg selv fri i drømme. Det måtte ha grodd allerede, den legen var sannelig en flink fyr. Bildet av Ronny liggende utstrakt på sykesengen, med et blodig hull der hjertet skulle være for gjennom hodet hans, men han feide det vekk. Bare en drøm. Han klarte ikke å være lettet, bare utmattet. Han la seg på ryggen og stirret opp i taket, i hodet hans materialiserte stjernehimmelen seg. Stjernehimmelen han hadde forsvunnet inn i, med følgesvenner på begge sider. Hva de enn hadde vært, kanskje de bare var tåke. Han var ikke en gang sikker på om de hadde vært der, det var vel ofte slik etter en drøm. Man husket ikke alle detaljer. Ville ikke huske...

*************

August var utmattet etter togturen, og den lange ferden gjennom bygatene. Alt han ville var å entre sitt nye hjem, legge seg på sofaen som forhåpentligvis lå og ventet på ham (bare flyttefolkene hadde gjort sitt, han stolte ikke helt på den nonchalante holdningen deres) og døse ut resten av dagen. Ikke tenke mer på hva som hadde vært og hva som ville komme, bare leve i nuet, i alle fall for et par timer. Laxe i den nye leiligheten og bli vant til omgivelsene liksom, det skulle bli herlig å tilbringe disse siste dagene, før han startet på studiene, i sin egen sfære. Mye nytt ansvar, det var klart, men også nye muligheter. Han lekte med idéen om å ha et innflyttingsparty om et par dager, bare slik at han fikk roet seg ned og ble vant til leiligheten. Det ville sannsynligvis ikke gå, det var i beste fall plass til fem, kanskje seks, personer i leiligheten, og bare da ble det trangt om plass. Men det hadde vært gøy. Han husket med glede en fest han og Ronny hadde dratt på i byen, han husket ikke hos hvem. En eller annen kompis av Ronnys bror. Den hadde blitt holdt i en knøttliten leilighet, men trass alle logiske begrensninger var det det presset inn nesten tyve fullvoksne mennesker. Det hadde vært overraskende koselig, selv om ingen av dem kjente de andre så godt. Slike barrierer ble raskt brutt av alkohol, dette hadde vært i en periode hvor festene kom ofte, og det var en selvfølgelighet for ham å drikke så mye som mulig.

Han smilte for seg selv mens han gikk oppover trappene i sitt nye hjem, og mimret om gamle bragder. Leiligheten befant seg i ellevte etasje, bare tanken på så mange etasjer i en og samme bygning var snål, tross sin urbane tankegang var August tross alt oppvokst i mer rurale strøk. Han nådde døren der oppe. Tallene som viste etasjenummer på veggen til høyre tilsa at han var i syvende etasje, en rimelig tydelig feil utført i sin tid av en vaktmester med regnevansker. Det var i alle fall det mannen som hadde solgt ham leiligheten hadde fortalt ham, mens han ivrig åpnet døren inn til Augusts nye hjem, slik han nå åpnet døren inn til sitt nye liv. Grensene mellom gammelt og nytt ble brutt, men det var en forstyrrelse, eller rettere sagt, da August åpnet døren kunne han se en annen skikkelse ligge på sofaen han så nylig hadde drømt om å befinne seg på. Han gikk sakte, litt usikkert, inn i rommet, og lukket døren etter seg.

*************

August våknet urolig opp. Han brukte et par sekunder på å plassere seg selv i tid og rom, i et øyeblikk trodde underbevisstheten hans at han befant seg i hagen. Men han lå på sofaen fremdeles. Søvnen hadde vært drømmeløs og relativt rolig, noe han takket høyere makter for. Han trengte å roe seg ned. Men noe hadde altså vekket ham, han var sikker på, selv om han ikke hadde vært våken på tidspunktet, at han hadde hørt noen utenfor. Noe som raslet i døren. Han løftet hodet, og stirret mot den. Og jo visst, nå hørte han det helt klart, noe raslet i låsen, og døren gled opp. En silhuett stod i døråpningen, stod der noen sekunder og iakttok ham, før den kom inn og lukket døren bak seg. August skyndte seg å skru på lampen ved siden av sofaen, samtidig som han satte seg opp i sofaen. Og han så den nyannkommedes ansikt. Han gispet, det var hans eget. Nok en gang kunne man nesten si, men helt annerledes denne gangen. Den hadde ikke det groteske, dyriske fliret, eller det drømmeaktige ved seg som han hadde sett før, i hagen. Dette var hans eget ansikt som stirret på tilbake på ham, like forbløffet som han selv var.

August, det vil si den eldre, reiste seg opp, tok noen usikre steg mot den yngre. Den yngre kom også et par steg nærmere, men ikke like usikkert. Den yngre hevet stemmen: "Er dette en spøk? Er det deg Ronny?" Den eldre var usikker på hva han skulle svare. "Ronny er på sykehuset." Den yngre så overrumplet ut. "Hvorfor det, går det bra med ham?" De to så usikkert på hverandre litt. "Dette vet du jo, han ble overkjørt, husker du ikke?" Husker jeg ikke kom som et ekko i hodet hans. Den yngre så forfjamset opp på ham, han var kanskje et par centimeter kortere. "Du tuller?" Den eldre ristet på hodet. Han begynte å skjønne tegningen, han kjente seg selv igjen. "Si meg," begynte han sakte. Den yngre så oppmerksomt på ham, han hadde tilsynelatende allerede godtatt det overnaturlige aspektet. En evne den eldre kanskje missunte ham. "Hvor gammel er det? Er det nå du flytter inn her?" Han kjente igjen scenarioet slik han hadde opplevd det, minus den merkelige følelsen av å praktisk talt møte seg selv i døra. Den yngre nikket bare, han skjønte tydeligvis også situasjonen. Det så ut som han tenkte et par sekunder, før han åpnet munnen. "Litt over et år," kom den eldre ham i forkjøpet. Den yngre nikket sakte, de forstod hverandre på litt forskjellig måte. Den eldre kunne huske tilbake på hva han hadde tenkt og gjort, mens den yngre på sin side i det minste visste hvordan han fungerte, sine innerste tanker. Det var ikke behov for noen test, de trengte ikke å legge frem beviser, det bare var slik.

De satt ved siden av hverandre i sofaen. Det var stille i leiligheten, August kunne høre lydene av et regnvær utenfor, hittil var det bare opptakten. Kun et par dråper som slo mot ruten og sakte rant nedover, før de ble knust av vinduskarmen og gled sammen. Den yngre brøt stillheten, etter en lang stund stillhet. Den hadde ikke vært ukomfortabel, kanskje heller kjærkommen. De hadde trengt dette, å komme seg vekk fra dagliglivets normer, og bare eksistere en stund. "Hvorfor?" De visste begge hva det betydde. Den eldre tenkte seg om. Han ante egentlig ikke hvorfor, men han følte at det var hans ansvar å forklare her, det var han som hadde braset inn i livet til denne yngre utgaven av seg selv, ikke omvendt. Han sukket. "Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg mener... Jeg har ikke hatt det bra i det siste." Han løftet blikket, og stirret rett inn i sine egne øyne. Opplevelsen satte en liten støkk i ham, det virket så uvirkelig samtidig som det etter forutsetningene helt klart var virkeligheten han befant seg i, om enn en litt mindre virkelig en. "Det er alle greiene med Jess. Du har en hard fremtid i møte." Han forsøkte seg på et smil, men det ble bare en skygge. Isteden reiste han seg opp, og gikk bort til vinduet. Regndråpene slo nå taktfast mot det, og i mørket utenfor kunne han se konturene av bladene i treet som duvet i den tiltagende vinden, nesten så de strakk seg opp mot ham.

Han prøvde hardt å tenke frem en bedre forklaring på alt som hadde skjedd i det siste, en forklaring på hvorfor han praktisk talt hadde gått fra forstanden. Lå fremdeles kroppen hans på sofaen i denne leiligheten et år senere og drømte alt dette? Han kremtet før han fortsatte. "Jeg skal prøve å gjøre dette lett. Det virker som en umulig oppgave, men jeg forsøker, ok?" Han snudde seg ikke for å se sitt eget nikk, han visste det kom. "Jeg er som besatt av henne, du begynner å merke hvordan det er, ikke sant? Hun virker så uoppnåelig samtidig som hun er rett der. I det siste har jeg følt at jeg ikke har kontroll lenger, jeg... Jeg fantaserer, eller noe, om at trær beveger seg, angriper meg. Trær, herregud, er det så dypt jeg har sunket?" Øynene hans var fulle av tårer, han klamret seg fast i vinduskarmen som den var det eneste som forbant ham med virkeligheten. Han svelget, han måtte forklare seg. Ikke lenger bare for at den yngre skulle forstå, men for å få oversikten selv. Han ante ærlig talt ikke hva som hendte med ham. "I drømmene mine har jeg vært i en hage. Men de er så virkelige, nesten som lucidiske drømmer. Eller, jeg vet ikke, som om det er virkelig. Og for en stund siden, jeg aner ikke hvor lenge, ble jeg fanget i denne hagen, og jeg har vært i mange forskjellige scenarioer, i mange landskaper som må være skapt av drømmer. De må være det, ikke sant? Jeg aner ikke om jeg har vært borte en time, et sekund, en måned..." Tårene rant nå, og han merket at stemmen skalv. Men han måtte betro seg, om enn bare til seg selv, for å stadfeste at i alle fall han var virkelig. "Jeg vet ikke en gang om jeg er levende eller død." Det var det. Tanken som hadde gnaget inni ham så lenge nå, eller så kort, alt ettersom hvordan man så det. Han visste virkelig ikke, og det var denne uvissheten som skremte ham. Han hadde alltid likt å ha oversikten, men nå var han etterlatt ute i mørket uten den fjerneste anelse om hvor. Om hva. Og om hvorfor.

Regnet slo nå ned utenfor, taktfast, og merkelig nok i samme takt som tårene rant nedover kinnene hans. Denne merkelige speileffekten fikk virkeligheten til å stoppe for August. For en stakket stund var han bare seg selv, uten tanker og bekymringer. Utenfor, bak regnet, så han byen skyskrapere, gravsteinene, strekke seg utover i mørket. Titusenvis av små lys representerte en hel populasjon, vært lille lys kunne være en liten scene. En stor blokk lyste med uendelig mange lys, når han kom nærmere kunne han se konturer av mennesker bevege seg bak glassene. En mor dro dynen godt over datteren. Hun stoppet opp, og lot hånden gli gjennom håret hennes. "Du må aldri forandre deg." En mann satt alene på kjøkkenet sitt. En flaske stod foran ham, og et halvfult glass. Han stirret tomt ut i luften utenfor. "Hvorfor er jeg her?" To unge mennesker var i en het omfavnelse i stuen, de beveget seg sakte mot soverommet, mens de kledde av hverandre. Det virket så godt koreografert, de kjente hverandre, visste hva hver minste bevegelse skulle besvares med. "Skulle ønske denne kvelden aldri tok slutt." En ung jente satt på rommet sitt. Døren var låst i bakgrunnen, som et symbol på retningen livet hennes tok. Isolasjon. Tårene rant nedover kinnene, foran henne lå en oppslått dagbok hun skriblet i, mens hun lot høyrehånden, hun var venstrehendt, gli gjennom det lange, nydelige håret. "Jeg vil ikke være en av alle."

Alt tok til igjen, August pustet ut. Tårene sluttet å renne, og han lot høyrehånden tørke dem vekk mens venstrehånden fremdeles hadde et fast tak i vinduskarmen. "Så, skjønner du? Jeg aner ikke hvordan jeg kommer meg tilbake, eller om jeg i det hele tatt kan det. Jeg trodde det endelig var slutt, men det bare fortsetter og fortsetter! Hva skal jeg gjøre? Hva faen skal..." Han snudde seg mot sofaen, men den var tom. Han lot blikket gli raskt gjennom rommet, men den yngre ham var ikke der. Han var alene. Han brast i gråt. Mens han fremdeles klamret seg fast til vinduskarmen, lot han kroppen gli ned på gulvet. Han la høyrehånden over ansiktet, som om det hjalp å gjemme seg. Som om det hjalp å gjøre noe på dette stedet. Han var for godtroende, selvsagt var han i hagen enda. Det hadde vært idiotisk å anta noe annet, han ante ikke noe om hvilke endringsmuligheter omgivelsene her hadde.

Han lå og hikstet. Jeg vil ut, det var den eneste klare tanken han hadde. Han var lei alt, hadde han ikke mistet forstanden i utgangspunktet, så var han nær nå. Hva var det som skjedde her? Var dette en straff for noe? Var det fordi han var så manisk forelsket i Jessie, eller var det noe annet? Kanskje det bare hadde vært en utløsende faktor for en galskap han hadde båret på hele livet. Vel, det eneste som ikke hjalp var å ligge her og stille seg selv spørsmål han ikke hadde mulighet til å svare på, såpass var klart. Med en liten kraftanstrengelse dro han seg opp. Regnet var ikke taktfast lenger, det var sporadisk, nesten som om tiden var ustabil. Han var det eneste konstante elementet i en verden hvor alt var tilfeldig. Eller han var et ustabilt element som var blitt fjernet. Han åpnet vinduet og slapp inn den kalde natteluften. Regndråpene slo med en gang mot ham, rant nedover fjeset og vetet klærne. Treet under ham var like dødt som det alltid hadde vært, kun vinden fikk det til å virke som det hadde et lite snev av liv, med bladene som danset. Hadde det vært blader i det før? Han ante ikke. Det hadde kanskje ikke noe å si. Ingenting hadde noe å si, han fikk ikke utrettet noe her annet enn å bevege seg videre. Og denne gangen så han kun en mulig utvei.

Han løftet det høyre benet opp i vinduskanten, mens han klamret seg til rammen. Han dro venstrebenet etter, og satt på huk i vinduskanten. Han stirret ned mot bakken under seg. Hvis dette var en feil... Hadde det noe å si? Han spente fra, og befant seg i luften utenfor vinduet, svevde uten tak i noe fysisk. Regndråpene slo mot ham fra alle retninger, mens han rettet ut kroppen, nesten som om han stupte. Bakken nærmet seg raskt under ham. Hvis dette var en feil...