Søtten

Hagen virket mye større denne gangen, mye mer ekte. Han kunne ikke se noen slutt, kun den grå himmelen. Hvis det var en himmel, kanskje noe slikt ikke eksisterte her. Bare tomrom. Han så å seg selv, han var kledd akkurat slik han var da han fløt gjennom en slags fysisk barriere og kom hit. Etter at de blodige eggene hadde regnet nedover scenen hvor hans eksistens ble vist frem for et usynlig publikum. Var dette det? Den endelige overgangen til galskap? Hvordan kunne han ha latt det gå så langt?

I en slags flukt fra tankene begynte August å gå fremover, veien han hadde gått før. Gikk gjennom gresset, som ikke virket som gress, men heller som et underlag av myk gummi som bøyde seg etter motstand, men forble uforanderlig. Han gikk fort, og kjente den kalde luften slå mot seg. Han lot hendene gli inn i lommene på buksa, men konstaterte raskt at det ikke virket, det var for kaldt. Han holdt armene rundt seg under dressjakken han hadde vurdert å henge av seg da han kom hjem. Godt at han hadde latt den være på, kulden ble stadig mer ulidelig. Den tynne ullvesten og den enda tynnere, hvite t-skjorten hjalp ikke særlig heller. Kulden virket uvanlig påtrengende, og selv om han prøvde å få varmen ved å gå fort, ble han stadig kaldere.

Små hvite flak begynte å falle rundt ham. Hans første tanke var at det måtte være snø, men akkurat som gresset var det noe uvanlig med denne snøen. Den kom ikke fra noen spesiell retning, den bare var der, og omga ham. Det virket som brorparten landet på ham, mens kun noe av det la seg på bakken. Han kunne så vidt skimte omgivelsene foran seg, og det ble stadig hardere å bevege seg, til dels på grunn av snøen som hindret ham, til dels på grunn av kulden som tappet ham for krefter. Sakte men sikkert ble stegene hans tyngre, og etter kort tid begynte han å snuble, dro seg opp igjen og fortsatte så raskt han kunne. Han brydde seg ikke lenger om å beskytte hendene, han brukte dem til å nærmest svømme gjennom snøen som nå dekket all mulig utsikt fremover. Han måtte gi tapt, kjente tæringen på musklene og hvordan kulden gjorde ham stiv og ubevegelig. Han falt om, og rullet seg instinktivt over på ryggen, for å ha et slags siste syn. Men det var ikke noe å se, bare snøen som trengte seg på fra alle sider. Og nå så han hva som gjorde den annerledes: Den var lik små hudflak, dødsens hvite og uten spor etter blod. På en underlig måte virket de levende, en tanke han fort slo fra seg. For urovekkende.

Og like fort som den var kommet forsvant snøen. Den smeltet ikke engang, bare forsvant som en blafrende flamme i mørket. August blunket, overrasket over stoppet. I noen korte øyeblikk hadde han vært sikker på å møte døden, ja, til og med beredt på det. Han ble liggende, lot den lille varmen som var i det kjørlige landskapet sive inn i ham, gjøre kroppen varm igjen. Han burde nesten ha forventet det, hvor enn dette stedet var, så måtte det være i tankene hans. Ikke sant? Han kunne vel ikke dø i tankene sine. Forhåpentlig.

Tankene var nok en gang en anelse for illevarslende, så han valgte å reise seg rolig opp, og fortsette turen i et roligere tempo. Det var som om den lille snøstormen aldri hadde funnet sted, ikke et spor var igjen. Foran ham var en liten bakke. Han kunne se over den herfra, men visste at han ikke kunne se hva som var på den andre siden før han kom til toppen. Noe av stedets skjeve logikk hadde slått inn i hjernen hans, om ikke annet fordi han hadde gått opp denne lille bakken to ganger tidligere. Eller, som han selv trodde, fordi dette var hjernen hans, eller i alle fall sinnet hans.

Han skrittet i alle fall rolig opp bakken, og da han nådde toppen så han dette noe av glass på en roseeng, og han visste at jo nærmere han kom denne bygningen når han først kom ned på enga, jo svartere ville den bli, helt til den hadde en konkret svart form. Nesten som den i utgangspunktet skulle vært av luft heller enn glass, luft som sakte tetnet og formet noe. August gikk sakte ned til roseengen. Ingen spor fra forrige gang han hadde vært her, akkurat som gresset stod rosene totalt uberørt. Fantes tid i det hele tatt på dette stedet? Kanskje den stod stille? Men når August hadde drømt seg hit før hadde tiden godt, og han våknet timer senere. Bortsett fra at det ikke var en drøm denne gangen, i alle fall ikke i vanlig forstand. Var dette et sekunds tankeblaff som utspilte seg stillestående?

Han beveget seg gjennom rosene, mot bygningen han sakte så mørkne. Tornene stakk ham, skrapet seg gjennom jakken og inn i huden, men han brydde seg ikke. Det måtte være en grunn til at han var her, og han skulle finne den! Bygningen var nesten helt svart nå, han befant seg rundt femten meter unna. I noen få sekunder stoppet alt opp, ikke et overnaturlig angrep, men bare et slik øyeblikk man har iblant. Rundt seg kunne August se roseengen, hagen, og tomheten som omga alt, og foran seg så han bygningen, nå helt solid, en svart koloss i landskapet. Den passet på en måte ikke inn i naturen, akkurat som byen omgitt av skog. Men den stod der, uten noe klart opphav. Med tanke på at tid kanskje ikke eksisterte her, August kunne tross alt bare ha glidd over i normal søvn etter sine besøk, hadde den kanskje alltid stått der, siden alltid i så fall var nå. Det var denne tanken som gjorde øyeblikket, fikk alt til å stoppe i et par sekunder, og som fikk følelsene; frykt, tomhet, nysgjerrighet, lengsel; til å stoppe opp. Han så situasjonen ovenfra, kunne se seg selv og hva han måtte gjøre. Kun et øyeblikk. Deretter fortsatte han. Han så en liten, i alle fall i forhold til bygningens proporsjoner, rektangulær innhulning i veggen foran seg, og inne i den så han en massiv tredør. Han stoppet et par sekunder, han hadde fått en irrasjonell redsel for trær og alt som var laget av tre den siste tiden, men han mannet seg opp, dette var tross alt den eneste veien. Han gikk frem til døren, tok tak i en speilblank dørklinke (døren hadde ikke nøkkelhull), vred den, og gikk inn. Døren slo igjen bak ham med en gang, og bygningen ble sakte lysere til den igjen stod der som glass eller luft.

August måtte myse for med en gang å kunne se rommet han hadde entret. Men straks han tok et par skritt ut på gulvet kunne han skimte noe lyse i det fjerne. Sakte beveget det seg mot ham, til han så en kvinne materialisere seg fra mørket, bærende på en lysestake med et enkelt, hvitt stearinlys. Flammen blafret litt mens hun beveget seg mot ham. Det var umulig å gjette alderen hennes, ikke bare på grunn av mørket, men det var også noe med ansiktet hennes. Hun kunne ikke være menneskelig, egentlig ingen overraskelse med tanke på at hun var her. Hvor nå enn her var. Hun kom frem til ham. "Hei," sa han, det første som falt ham inn. Hun svarte ikke, men ga ham en mellomting av et bukk og et nei. Det burde ant ham at hun ikke snakket. Hun snudde seg igjen, og beveget seg innover i mørket, snudde seg mot ham og stoppet etter et par skritt. Han skjønte og fulgte etter, men hun fortsatte ikke med en gang. Hun satte lysestaken på et bord August kunne sverget på at ikke stod der sekundet før, og gikk bak ham. Han så henne bøye seg ned på gulvet og tørke det med et slags skjerf. Han skjønte ikke med en gang hvorfor, men så innså han at han hadde gått inn med skoene på. Han skyndte seg å ta dem av, nølte et par sekunder, før han også tok av seg sokkene. Han satte det på bordet ved siden av lysestaken, og da han snudde seg, stod kvinnen nok en gang ved ham. Han hadde ikke hørt at hun var kommet tilbake. Uten å si noe mer tok hun lysestaken og fortsatte fremover, han fulgte kun noen skritt bak. Han prøvde å se seg rundt, men alt var mørkt. Han kunne ikke føle noe trykk, og hørte ingenting, så han antok at rommet var stort. For alt han visste, kunne det være større enn bygningen han hadde gått inn i, på dette stedet måtte det ikke være sammenheng mellom slike forhold.

Hun ledet ham framover en stund, kunne være fem minutter, kunne være en time. Det var ikke lett å si, tiden var like stillestående her inne. Hun svingte til venstre på et sted som for ham virket som det var helt vilkårlig. Det var ingen tegn og ingen forskjeller fra resten av rommet. Men naturligvis visste hun hvor hun skulle. Kanskje det hadde vært folk her før ham, alle tatt med til en ny del av rommet for å fortsette ferden videre. Det falt ham naturlig at dette ikke var alt, at rom fulgte etter dette. Noe kunne skimtes der framme, og med ett stod de ved en dør. Den så slitt ut, laget av grånende tre. Alle dører var tydeligvis laget av tre på dette stedet, hva nå enn det betød. Hun stoppet opp til høyre for den, og lyste opp. Hun hadde kommet fra inne i rommet i utgangspunktet, kanskje hun akkurat hadde fulgt noen andre. Jessie? Tanken slo ned i ham uten noen spesiell opptakt, men plutselig ble han opplagt. Var det slik, var hun her også? Å, alle de ubesvarte spørsmålene! Han burde bare slutte å tenke så mye. Kvinnen stod der helt urørlig, ventende. Han kremtet. "Var det noen før meg? Er det noen andre her?" Endelig noen å stille spørsmålene til! Men hun la bare hodet litt på skakke, så på ham. Svarte ikke. Han tok et skritt mot henne, hun ble stående urokkelig. "Er det noen andre her?" Han merket at stemmen var mer brysk enn den burde, men der og da betydde det ingenting. Hun stod der med det samme ansiktsuttrykket. Han strakk seg mot henne, for å gripe tak i skuldrene hennes, riste henne. Men med et poff var hun borte, og alt var igjen mørke, unntatt den grå døren. Han åpnet den og gikk gjennom, oppgitt og uten andre muligheter.

Han befant seg plutselig på en skogsti. Han skvatt av å plutselig være ute igjen, og snudde seg. Bak ham var det mørke rommet, og kvinnen stod i døråpningen. Før han rakk å si noe lukket hun døren bak ham. Han grep etter klinken, men det var ingen. Kun en glatt treflate, og den stod av seg selv midt ute på stien. Han gikk rundt på den andre siden, og så at døren ikke syntes derfra. Han gikk tilbake, men døren var fremdeles borte. Han sukket, han burde forstått det. Bak ham, det vil si der døren skulle vært, sluttet stien, og kun tett skog befant seg der. Han ola merke til at alle trærne så døde ut, kritthvite og uten spor av løv, kun bare grener som strakk seg mot tomheten der oppe. Men dette var ikke samme tomhet som i hagen, dette var en himmel. Han kunne skimte skyer og han kjente vind blåse mot seg. Dette var mer virkelig enn hagen, selv om været var like grått. Han vandret langs stien, mens han lurte på hva som ventet i enden, hvor stien førte ham. På en måte var dette spennende, han hadde alltid drømt om å befinne seg i en slik fantasiverden, lik bøkene han hadde lest da han var liten. Men dette var annerledes, dette var ikke er eventyr.

De hvite, døde trærne ga skogen et skummelt inntrykk. Han så innover blant dem på venstre side av veien, men alt han så var flere trær. Han bestemte seg plutselig for å utfordre illusjonen, og gikk inn blant trærne. En tanke slo ham, og han snudde seg, tok av seg jakken, og kastet den ut på veien. Det var kjørlig, men han tålte det. Han gikk innover, men landskapet forandret seg ikke, kun samme trær. Han så over nakken, og så trær omgi ham der og. Han fortsatte, til han igjen så en sti krysse foran seg. Han gikk ut på den, og som han hadde trodd lå jakken hans der. Han begynte å skjønne dette stedet nå. Han tok på seg jakken, snudde seg mot skogen han hadde kommet fra, og beveget seg inn igjen, bare for å være sikker på at han ikke hadde oversett noe. Etter å ha gått en stund, snudde han seg, og så veien ligge bare ti meter unna. Han prøvde å trenge lenger inn i skogen, men det virket som om veien fulgte etter, uten at det syntes eller hørtes på en bestemt måte. Med et sukk gikk han tilbake. Tenkte over hvilken vei han hadde kommet fra, og hvor han skulle, høyre eller venstre. Kanskje det ikke spilte noen rolle? Han kom på at han skulle til høyre, og fortsatte skogsferden.

Mens han gikk der blant de hvite trærne, tenkte han igjen på hensikten med denne ferden. Kanskje han døde? Tanken skremte ham, han ville ikke dø slik, forvillet i en skog i sine egne tanker. Men dette var kanskje ikke hans egne tanker? Da han hadde lurt på om kvinnen i det mørke rommet hadde ledet andre folk enn ham selv, hadde det gått opp for ham at dette kanskje var noe mer, noe annet. Hva var umulig å si, men i grunn spilte det ingen rolle. Det eneste som betydde noe nå var å komme videre, til enden av denne ferden. For denne gangen kom han ikke til å våkne plutselig, såpass hadde han innsett. Tankerekken ble brutt av en endring i landskapet. Trærne ble mørkere og mørkere, litt som glassbygningen, og de så mer og mer livfulle ut. Etter litt mer spasering var han omgitt av mørke trær. Fuglekvitter kom fra trærne og himmelen var blå, med noen få hvite skyer. Solen lyste opp, og alt ble varmere. Livet var kommet til skogen, og den trykkende melankolien han hadde vært sikker skulle oppsluke hele dette stedet var forsvunnet. Et smil lyste over Augusts ansikt, dette var vakkert, skogen var som hentet utfra et av eventyrene han hadde elsket da moren fortalte ham dem da han var liten. Han motstod lysten til å igjen løpe inn blant trærne. Dette var fremdeles et isolert univers han måtte komme seg ut av før eller siden, selv om det også kunne være vakkert.

Stien gjorde en sving til venstre rundt tretti meter framme, og han gikk mot dette vendepunktet. Men ikke raskt, han valgte å nyte denne naturen mens han enda kunne. Han ante tross alt ikke når han ville se noe slikt igjen. Han nådde svingen, og så at den vakre naturen strakk seg rundt den og fortsatte til enda en sving mot venstre der fremme. Han grep seg i å tenke at Jessie skulle vært med ham i denne vakre naturen. Han burde komme seg over henne, det var det eneste logiske å gjøre, men var det ikke tankene på henne som hadde satt i gang alt dette? Og han hadde fremdeles et håp, om enn et vagt et, om at han til slutt ville ende opp sammen med henne.

Mens han tenkte dette hadde han begynt å bevege seg fortere, han tok en sving til høyre og plutselig kunne han se noe langt der fremme. Det så ut som et tårn. Det virket merkelig at han ikke hadde kunnet se det før nå, men igjen, dette var et merkelig sted. Det måtte være rundt hundre meter unna, og det strakte seg over trærne. Derfra kunne han se skogen og skaffe seg en oversikt, tenkte han. Og på en eller annen måte måtte det også være målet, siden veien endte der.

Da han nådde det så han at det var omgitt av en liten hage. Noen blomsterbed med blomster han aldri før hadde sett, og en liten fontene. Fontenen var laget av marmor, og hadde en jernstatue i midten av to fisk som sprutet vann mot hverandre, men bommet slik at vannstrålen gikk over den andre fisken og traff vannet bak. Ved fontenen vokste det et lite, men utrolig vakkert, og ikke minst levende tre. August gikk mot det, lot hånden gli over stammen. Med et sjokk kunne han kjenne at treet dunket regelmessig, som om det hadde et hjerte. Grenene, som var dekket av grønne blader, duvet frem og tilbake i vinden. Treet måtte være omlag to og an halv meter. August hørte en lyd bak seg, og vendte seg om. Der var kvinne fra det mørke rommet. Denne gangen stelte hun med plantene, men ikke slik man vanligvis tenker. Hun strøk dem forsiktig og ømt, som om de skulle vært barna hennes. Hun merket tydeligvis at han så på henne, for hun reiste seg og så på ham. Igjen ga hun ham det merkelige bukkeneiet, og han svarte med å løfte hånden i en slags hilsen. Hun ble stående urørlig, og han ble usikker på om hun ville ham noe. Han gikk forsiktig mot henne, valgte å ikke prøve å røre henne denne gangen. "Hva..." han klarte ikke helt å formulere spørsmålet, og måtte tenke litt. Hun ble stående se på ham, like urokkelig. Han prøvde igjen. "Hvorfor er jeg her?" Hun blunket sakte, før hun løftet høyre arm og pekte mot tårnet. Det var murt opp av grå stein, og han så to små trinn lede opp til nok en tredør. Uten å spørre mer gikk han inn i det.

For en gangs skyld ble han møtt med akkurat hva han hadde forventet. En trapp steg opp langs veggene i det firkantede tårnet, og uten å nøle gikk han oppover. Over ham var det et tretak, og da han nådde slutten av trappen så han en stige lede opp til en luke. Han klatret opp, åpnet luken, og nok en gang ble han møtt av hva han forventet, han var i toppen av tårnet. Det var ingenting annet der enn en kort steinmur, som gjorde at man ikke falt utenfor. Han gikk bort mot den ene delen av muren, og stirret utover landskapet. Den grønnkledde skogen strakk seg så langt han kunne se. Solen var i ferd med å gå ned i det fjerne, og himmelen var både i rosa, gult og rødt. Antagelig den vakreste solnedgangen han hadde sett, men han prøvde å konsentrere seg om å finne en vei videre. Uten stort sjokk kunne han konstatere at kvinnen nå stod bak ham. Han lurte på om hun hadde klatret opp etter ham, men han antok nesten at hun bare plutselig hadde åpenbart seg der. Han møtte blikket hennes, og i et øyeblikk, et kort øyeblikk, møtte hun ham med et smil. Så snudde hun seg og forsvant sakte, ble en del av luften. Han senket blikket, tenkte raskt. Dette hjalp ham ikke noe særlig, det var fremdeles ingen vei vekk herfra. I et kort øyeblikk vurderte han å kaste seg ned fra tårnet, kanskje det hjalp. Men han kom på tornene i hagen so hadde skadet ham, grenen som hadde gitt ham et kutt også utenfor drømmen. Å skade seg her var antagelig ikke noen god idé. Han kastet et siste blikk utover skogen, la merke til at partiet med hvite trær lot til å være borte. Men var det så unaturlig på et sted som dette? Her fantes bare nå, det som hadde vært var uinteressant. Et siste blikk på den nydelige, stillestående solnedgangen, så klatret han ned igjen.

I hagen under tårnet ble han stående å se på blomstene, han drakk fra fontenen, og han følte seg med ett i bedre form. Dette var et fristed. Men han måtte videre. Og han skjønte delvis hvordan. Det måtte være noe med det lille treet, det stakk seg ut på en spesiell måte. Han snudde seg mot det. "Jeg må videre." Et øyeblikks stillhet. Så strakk treet seg ut i bredden, formet en frodig vegg av rent tre, og en dør åpenbarte seg. August gikk sakte mot treveggen, snudde seg og tok et siste blikk på den vakre skogen vel vitende om at han sannsynligvis ikke ville se noe vakkert eller livlig på en god stund. Han åpnet døren i treet, eller veggen, og forsvant fra skogen.

Elleve

August fikk ikke mye søvn den natten, trass det bedrede humøret. Han ble liggende med åpne øyne under dynen, stirrende opp i taket. Ingen skygger danset der lenger, han kunne isteden observere hvordan lyset som skinte inn gjennom en sprekk i gardinene, lyste opp en stadig større del av takflisene over ham. Han lå med den ene hånden bak nakken som støtte, kjente delvis på det fete håret, delvis var tankene hans et helt annet sted.

Rundt titiden hørte han lyder fra stuen, og reiste seg opp fra sengens myke komfort, som hadde gått over til å bli et klamt fengsel for kroppen hans. Ute i stuen satt Ronny og studerte morgennyhetene på frokostsendingen. "Takk for praten i går." Ronny snudde seg mot ham. "Det hjalp." "Ingen årsak, noen må jo passe på deg!" Ronny smilte til ham, tydelig overbevist om at problemet var sterkt minsket. August smilte tilbake, og gikk ut på badet. En rask dusj, og noe morgenstell senere kom han inn i stuen til lukten av nystekte egg. "Jeg begynner seriøst å gå lei av den lukten," sa han, for å skape samtale. Om noe annet. "For ikke å si smaken!" repliserte Ronny raskt, og de lo. De satte seg ved frokostbordet, akkompagnert av en nyhetsoppleser som gjentok de samme budskapene August hadde hørt en snau halvtime tidligere. "Jeg forstår virkelig ikke at du kan se på det der," sa han, mens han la egget ved siden av brødstykket på tallerkenen, og smurte inn sistnevnte med et syltetøy av uvisst type han som han var stygt redd hadde gått ut på dato noen dager tidligere. Fremdeles bedre enn ingenting. "Bare hjernedød objektivitet, det savner integriteten i den ekte pressen." "Er du plutselig mediespesialist også?" Ronny geipet til ham. August bare smilte, glad for å se at han hadde fått vennen på andre tanker. Vissheten om at han hadde dratt kameraten med ned i det dragsuget som var sinnet hans, hadde vært knugende og gitt ham dårlig samvittighet. Han måtte slutte å tenke på seg selv hele tiden, begynne å bry seg om menneskene rundt seg. Og han måtte slutte å være så selvkritisk, innså han da disse tankene for gjennom hodet hans.

De fortsatte måltidet med enkel småprat, og etterpå tok August oppvasken, noe som tillot Ronny et raskt morgenbad før han skulle ned til biblioteket. Det virket som at sommer ikke nødvendigvis betydde studiestopp for studenter i Ronnys klasse, og alle der hadde fått i oppgave å skrive en lang avhandling før neste semester for å understreke dette. Da døren slo igjen bak Ronny, utnyttet August sjansen til å skru av frokostsendingen og heller sette på en tilfeldig utvalgt CD fra den stadig voksende samlingen. Han lot seg synke ned i sofaen mens Reinhardts gitartoner sang gjennom rommet. Han måtte konstatere at han faktisk var i bedre humør enn han hadde vært siden hendelsene som det nå var over et døgn siden hadde inntruffet. Han hadde fått tid til å fordøye det hele. Og det var ikke en så stor sak, var det? Hun hadde rotet med vennen hans, hva så? Mange folk rotet på fest, det betydde ingenting. Han burde være glad for at det ikke var ham som hadde ligget der på sofaen i en het omfavnelse med henne, det ville betydd at han ikke betydde noe for henne! Han måtte le av denne tanken, men selv om den var absurd var det kanskje et snev av sannhet i den. Han la hodet ettertenksomt mot sofakanten, prøvde å finne en behagelig stilling i den. Hvordan Ronny fikk sove her var over hans fatningsevne.

Det var i dette øyeblikket han ironisk nok innså at han ikke lenger var våken. Mangelen på søvn den foregående natten var tydeligvis det som skulle til for at sofaen skulle fremstå som komfortabel. Han så seg omkring. Han var ikke i hagen, han var i et mørkt rom med murvegger. En gammel tredør var bak ham, som om han akkurat hadde gått inn gjennom den. Mitt i rommet stod en trestol, grovt utskåret i mørkt tre, lik døren, og i den... August gispet, trass vissheten om at det var en drøm. En mann satt i den, naken og forsvarsløs, holdt fast av hva som lot til å være grener som bøyde seg rundt armene og bena hans, snirklet seg rundt dem og holdt dem fast. Langt, fett hår hang ned i ansiktet hans, gjorde det usynlig. Brystkassen hadde mange kutt, noen tydelig ferskere enn andre, med mørkt blod fremdeles piplende ut gjennom sprekkene i huden. Han måtte ha vært fanget der lenge. August kjente en følelse av ubehag, han følte med denne mannen, selv om han var klar over drømmen, slik man iblant er. Mannen beveget seg ikke, det eneste som gjorde August sikker på at han var i live var de sakte bevegelsene i brystkassen som viste at han pustet og blodet som rant ferskt og levende fra enkelte av kuttene hans.

"Hallo?" August beveget seg et skritt mot mannen i stolen, prøvde å få kontakt med ham. "Kan jeg hjelpe deg?" Intet svar, ikke en bevegelse tydet på at ordene hans hadde blitt hørt. Han måtte være ganske ung, tenkte August. Nær hans egen alder, bak kuttene og det ustelte utseendet kunne man ane en ungdommelighet som ikke lot seg kue, kanskje den ene tingen som fremdeles holdt denne mannen, denne gutten, i live. August gikk enda et skritt nærmere ham, bøyde hodet på skakke, prøvde å få et glimt av ansiktet hans. Det var nytteløst, det skitne, filtrete håret nærmest klistret seg til eieren, gjorde det umulig å skjeldne ansiktstrekkene hans. "Hører du meg?" Fremdeles intet svar, men pusten til mannen hadde endret seg, avventende. Han måtte være klar over at August var der. "Vær så snill og svar meg!" August ble pint av synet av denne mannen, kjente kvalmen og medlidenheten nesten ta overhånd over ham. "Gi meg et tegn!" ropte han ut, nærmest på måfå. En liten bevegelse, pekefingeren på fangens høyre hånd hevet seg så vidt fra stillingen den hadde hatt på stolens armlene. Like fort som fingeren hevet seg, skjøt en av grenene som holdt armen fast ut mot den. Den grep tak rundt fingeren og brakk den ubarmhjertig bakover. Det hele skjedde på sekunder, og igjen satt fangen der urørlig, med blod nå også fra den ødelagte fingeren. Han satt der fremdeles uten bevegelse, viste ingen tegn på smerten, bortsett fra at det nå også rant tårer ned fra øynene hans. August kunne ikke se øynene, men han så tårene dryppe fra haken, blande seg med blodet på kroppen hans.

Fangens grusomme skjebne gikk opp for August: Han satt der, fastbundet, uten mulighet til å bevege seg, sakte torturert av hva det når var som holdt ham der. Stillheten hans fikk nå mening for August, og han følte seg ansvarlig for hva som akkurat hadde hendt. "Jeg... Jeg beklager," stotret han, mens han stirret på den deformerte fingeren, hvor blod piplet fra et åpent sår. "Jeg ante ikke..." Han ble møtt med stillhet, selvfølgelig. Han gikk sakte rundt stolen, observerte fangen. Ryggen, i alle fall den delen han kunne se, var like arrete som resten av kroppen, blodige kutt overalt. Hva slags forferdelig skjebne var dette? Hva hadde denne mannen gjort for å fortjene en slik forferdelig skjebne? Han hadde sett fangen fra alle vinkler, stod nå igjen foran ham. August følte seg like hjelpeløs som fangen, hva kunne vel han gjøre uten at fangen ble kappet opp i småbiter? Men allikevel... Han måtte gjøre noe! Det var hans ansvar, hans drøm. "Jeg skal hjelpe deg," sa han stille, nesten uten å tenke over det. "Jeg skal sette deg fri." Han så seg rundt i rommet, så om det var noe der som kunne hjelpe ham. Et blink i et hjørne tildro seg oppmerksomheten hans. En av mursteinene var et speil. Han gikk bort til den, og stirret på dem. Han så sitt eget speilbilde, akkurat slik han hadde sett ut da han la seg ned på sofaen. Han lot fingeren gli sakte over speilet. Det var kaldt og glatt, og kjentes nærmest mykt mot fingeren hans. Han presset hardere, ville finne ut hvor mykt det faktisk var. Speilet brast, oppløste seg i en million mindre deler. Og bak det ingenting, bare nok en murstein lik alle de andre. Han reise seg skuffet opp, da noe gikk opp for ham. Lyset i rommet! Det hang to fakler der, en på hver side av rommet når man kom inn gjennom tredøren. Han gikk mot den ene, den til høyre, og dro den sakte opp av hjernringen den var tredd gjennom. Han veide dette nye våpenet i hånden, kjente vekten av det. Overraskende lett, dødt tremateriale.

Han snudde seg mot stolen. Fangen satt der like urørlig. August pustet dypt inn, og gikk mot stolen, stod nå rett ved fangens høyre arm. Raskt og uten forvarsel slo han ned mot den, ned mot grenene og kvistene som holdt den fast. En høyfrekvent lyd, og det slo flammer ut fra dem, de buktet og kveilet seg, slo ut mot August, samtidig som de kastet seg mot fangen i et siste forsøk på å ende livet hans. August fortsatte og slå mot dem, beveget seg raskt rundt stolen, slo mot de andre grenene før de rakk å kutte i stykker fangen. En av dem boret seg inn i Augusts venstre arm og laget et kutt i den, men han brydde seg ikke, bare veivet mot den med fakkelen, så den ta fyr mens han fortsatte å bekjempe treet, slo mot enhver kvist som beveget seg mot ham selv eller fangen. I et sekund var det ingenting som holdt fangen fast, og August tok et fast tak i skulderen hans og dro ham ut av stolen, kastet han vekk fra den. Han ble liggende urørlig på gulvet, men August kunne høre ham puste nå, det rallet i lungene hans, det var tydelig at dette var første gang han virkelig pustet på lang tid. August slo nå hensynsløst mot stolen, satte fyr på hver gren innenfor rekkevidde. Til slutt stod hele stolen i flammer, og treverket utga en høyfrekvent lyd som mest av alt minnet om skrik. Det ristet i gulvet, og plutselig falt stolen ned gjennom et hull, mens kvister fortsatte å skyte opp, slå mot August, famle seg frem mot ham. Han slo mot dem, fikk dem til å trekke seg tilbake mens han selv kom nærmere hullet, kilden. Med en siste kraftanstrengelse slo han alle grener unna, og kastet fakkelen med all kraft ned i gulvet. Den høyfrekvente lyden økte i styrke, før den døde ut, og de siste grenene forsvant. August så ned i hullet. Der hersket et totalt mørke, det var umulig å sjeldne noe der nede. Han fant ro i at det som hadde vært der nede måtte være dødt.

Et host bak ham fikk ham til å snu seg. Den tidligere fangen lå med ryggen mot gulvet og harket opp blod. Kroppen var sterkt oppskåret, men tatt i betraktning tilstanden han hadde vært i allerede før August ankom, hadde han sluppet unna relativt billig. August kastet seg ned ved siden av ham, dro håret vekk fra ansiktet hans og gispet. Bak håret skjulte det seg et ansikt han kjente alt for godt: Sitt eget. Det var mer herjet, med noen stygge kutt, og det hadde et rufsete skjegg, men det var fremdeles tydelig ham selv slik han stod over fangen. Fangen, ham selv, på sin side lot ikke til å være overrasket, bare stirret tilbake. August samlet seg, innså at dette fremdeles bare var en drøm, tiden for spørsmål var ikke moden. Han hjalp seg selv opp fra gulvet, støttet den nakne kroppen mot seg mens han beveget seg mot døren. Han nådde den, og den knirket mens han dro den opp. På den andre siden var det en korridor. En lang, mørk korridor, også her med mursteinsvegger og fakler. I den andre enden var en hvit dør. Den nakne, torturerte utgaven av ham selv lot til å kjenne døren, for han rettet seg opp, August kjente mye av vekten han hadde holdt forsvinne. Uten et ord beveget de seg mot den, den nakne strakk hånden ut mot dørklinken, og dro den sakte opp. August rakk og se et glimt av noe grønt, et levende landskap, før han kjente noe ta tak i foten. Han falt, og ble raskt dratt bakover av grenen som hadde grepet tak i ham. Den nakne fortsatte gjennom døren, og snudde seg da August klarte å gripe tak i døren de akkurat hadde gått gjennom for å entre korridoren. Blikket deres møttes, og August nikket til ham. Den hvite døren lukket seg bak den nakne, og August ble liggende igjen alene. I noen sekunder ble han liggende og holde seg fast, med blikket festet mot den hvite døren, før han slapp og lot seg bli dratt bakover, ned i det mørke hullet.

Han våknet med et rykk på sofaen, badet i svette. Han kjente seg andpusten, og det tok noen øyeblikk før han innså at det hele hadde vært en drøm. Han satte seg opp og så ut av vinduet. Det var vesentlig mørkere ute. Hvor lang tid hadde gått? Den lille klokken på veggen viste halv seks. Han følte seg allikevel ikke utvilt, trass søvnen. Han følte seg snarere oppjaget. Drømmen hadde vært så ekte, så realistisk. Han gikk ut på badeværelset, fylte hendene med vann og lot det renne over ansiktet og gjennom håret. Han dro opp ermene for å vaske hendene, men stoppet da han så noe på venstre underarm. Et kutt hvor en liten bloddråpe piplet frem. Han ristet på hodet. han måtte ha skåret seg på noe mens han sov, så hadde vel det blandet seg med handlingen i drømmen. Det var eneste mulige forklaring, ikke sant? Han gjorde seg ferdig med vaskingen, og gikk tilbake inn i stuen. Ronny burde være der snart. Han ble stående ubesluttsom noen øyeblikk før han bestemte seg for å gå å møte Ronny. Han hadde noen penger til overs, de kunne spise ute eller noe. Såpass skyldte han vennen etter samtalen natten i forveien, den hadde virkelig lettet på sinnet hans. Vel, i alle fall til nå. Han ristet på hodet igjen. Bare en drøm.

Han gikk gjennom gatene mot biblioteket. For en gang skyld var det en del folk der, været hadde blitt vesentlig gråere enn det hadde vært om morgenen, og dette førte til at folk gjorde ting de ikke gjorde resten av sommeren, som å handle, gå på kino og spise ute. Temperaturen var allikevel ganske høy, og August angret litt på at han for en gangs skyld hadde dratt på seg den lette regnjakken sin. Den kjentes klam i dette klimaet. Da han nærmet seg biblioteket så han en lite folkegruppe samlet rundt en bil i gaten utenfor. Han gikk mot den, og så at bilen hadde knust en del av frontruten. Folk stod rundt noe foran den, og da August kom nærmere hørte han sirener, og så en sykebil komme mot dem. "Hva har skjedd?" spurte han. En eldre mann snudde seg mot ham. "Trafikkulykke," sa han dystert. "Gutten er ganske hardt skadet." August fikk en dårlig følelse og presset seg frem gjennom folkemengden. Han så ned på gutten som lå foran bilen med blod rennende fra et kutt i pannen, og selv om tanken hadde streifet ham sekunder tidligere gispet han, og tok hånden over munnen, samtidig som tårer begynte å renne nedover kinnene hans. På bakken, urørlig og med lukkede øyne lå hans beste venn. Ronny.