Søtten

Hagen virket mye større denne gangen, mye mer ekte. Han kunne ikke se noen slutt, kun den grå himmelen. Hvis det var en himmel, kanskje noe slikt ikke eksisterte her. Bare tomrom. Han så å seg selv, han var kledd akkurat slik han var da han fløt gjennom en slags fysisk barriere og kom hit. Etter at de blodige eggene hadde regnet nedover scenen hvor hans eksistens ble vist frem for et usynlig publikum. Var dette det? Den endelige overgangen til galskap? Hvordan kunne han ha latt det gå så langt?

I en slags flukt fra tankene begynte August å gå fremover, veien han hadde gått før. Gikk gjennom gresset, som ikke virket som gress, men heller som et underlag av myk gummi som bøyde seg etter motstand, men forble uforanderlig. Han gikk fort, og kjente den kalde luften slå mot seg. Han lot hendene gli inn i lommene på buksa, men konstaterte raskt at det ikke virket, det var for kaldt. Han holdt armene rundt seg under dressjakken han hadde vurdert å henge av seg da han kom hjem. Godt at han hadde latt den være på, kulden ble stadig mer ulidelig. Den tynne ullvesten og den enda tynnere, hvite t-skjorten hjalp ikke særlig heller. Kulden virket uvanlig påtrengende, og selv om han prøvde å få varmen ved å gå fort, ble han stadig kaldere.

Små hvite flak begynte å falle rundt ham. Hans første tanke var at det måtte være snø, men akkurat som gresset var det noe uvanlig med denne snøen. Den kom ikke fra noen spesiell retning, den bare var der, og omga ham. Det virket som brorparten landet på ham, mens kun noe av det la seg på bakken. Han kunne så vidt skimte omgivelsene foran seg, og det ble stadig hardere å bevege seg, til dels på grunn av snøen som hindret ham, til dels på grunn av kulden som tappet ham for krefter. Sakte men sikkert ble stegene hans tyngre, og etter kort tid begynte han å snuble, dro seg opp igjen og fortsatte så raskt han kunne. Han brydde seg ikke lenger om å beskytte hendene, han brukte dem til å nærmest svømme gjennom snøen som nå dekket all mulig utsikt fremover. Han måtte gi tapt, kjente tæringen på musklene og hvordan kulden gjorde ham stiv og ubevegelig. Han falt om, og rullet seg instinktivt over på ryggen, for å ha et slags siste syn. Men det var ikke noe å se, bare snøen som trengte seg på fra alle sider. Og nå så han hva som gjorde den annerledes: Den var lik små hudflak, dødsens hvite og uten spor etter blod. På en underlig måte virket de levende, en tanke han fort slo fra seg. For urovekkende.

Og like fort som den var kommet forsvant snøen. Den smeltet ikke engang, bare forsvant som en blafrende flamme i mørket. August blunket, overrasket over stoppet. I noen korte øyeblikk hadde han vært sikker på å møte døden, ja, til og med beredt på det. Han ble liggende, lot den lille varmen som var i det kjørlige landskapet sive inn i ham, gjøre kroppen varm igjen. Han burde nesten ha forventet det, hvor enn dette stedet var, så måtte det være i tankene hans. Ikke sant? Han kunne vel ikke dø i tankene sine. Forhåpentlig.

Tankene var nok en gang en anelse for illevarslende, så han valgte å reise seg rolig opp, og fortsette turen i et roligere tempo. Det var som om den lille snøstormen aldri hadde funnet sted, ikke et spor var igjen. Foran ham var en liten bakke. Han kunne se over den herfra, men visste at han ikke kunne se hva som var på den andre siden før han kom til toppen. Noe av stedets skjeve logikk hadde slått inn i hjernen hans, om ikke annet fordi han hadde gått opp denne lille bakken to ganger tidligere. Eller, som han selv trodde, fordi dette var hjernen hans, eller i alle fall sinnet hans.

Han skrittet i alle fall rolig opp bakken, og da han nådde toppen så han dette noe av glass på en roseeng, og han visste at jo nærmere han kom denne bygningen når han først kom ned på enga, jo svartere ville den bli, helt til den hadde en konkret svart form. Nesten som den i utgangspunktet skulle vært av luft heller enn glass, luft som sakte tetnet og formet noe. August gikk sakte ned til roseengen. Ingen spor fra forrige gang han hadde vært her, akkurat som gresset stod rosene totalt uberørt. Fantes tid i det hele tatt på dette stedet? Kanskje den stod stille? Men når August hadde drømt seg hit før hadde tiden godt, og han våknet timer senere. Bortsett fra at det ikke var en drøm denne gangen, i alle fall ikke i vanlig forstand. Var dette et sekunds tankeblaff som utspilte seg stillestående?

Han beveget seg gjennom rosene, mot bygningen han sakte så mørkne. Tornene stakk ham, skrapet seg gjennom jakken og inn i huden, men han brydde seg ikke. Det måtte være en grunn til at han var her, og han skulle finne den! Bygningen var nesten helt svart nå, han befant seg rundt femten meter unna. I noen få sekunder stoppet alt opp, ikke et overnaturlig angrep, men bare et slik øyeblikk man har iblant. Rundt seg kunne August se roseengen, hagen, og tomheten som omga alt, og foran seg så han bygningen, nå helt solid, en svart koloss i landskapet. Den passet på en måte ikke inn i naturen, akkurat som byen omgitt av skog. Men den stod der, uten noe klart opphav. Med tanke på at tid kanskje ikke eksisterte her, August kunne tross alt bare ha glidd over i normal søvn etter sine besøk, hadde den kanskje alltid stått der, siden alltid i så fall var nå. Det var denne tanken som gjorde øyeblikket, fikk alt til å stoppe i et par sekunder, og som fikk følelsene; frykt, tomhet, nysgjerrighet, lengsel; til å stoppe opp. Han så situasjonen ovenfra, kunne se seg selv og hva han måtte gjøre. Kun et øyeblikk. Deretter fortsatte han. Han så en liten, i alle fall i forhold til bygningens proporsjoner, rektangulær innhulning i veggen foran seg, og inne i den så han en massiv tredør. Han stoppet et par sekunder, han hadde fått en irrasjonell redsel for trær og alt som var laget av tre den siste tiden, men han mannet seg opp, dette var tross alt den eneste veien. Han gikk frem til døren, tok tak i en speilblank dørklinke (døren hadde ikke nøkkelhull), vred den, og gikk inn. Døren slo igjen bak ham med en gang, og bygningen ble sakte lysere til den igjen stod der som glass eller luft.

August måtte myse for med en gang å kunne se rommet han hadde entret. Men straks han tok et par skritt ut på gulvet kunne han skimte noe lyse i det fjerne. Sakte beveget det seg mot ham, til han så en kvinne materialisere seg fra mørket, bærende på en lysestake med et enkelt, hvitt stearinlys. Flammen blafret litt mens hun beveget seg mot ham. Det var umulig å gjette alderen hennes, ikke bare på grunn av mørket, men det var også noe med ansiktet hennes. Hun kunne ikke være menneskelig, egentlig ingen overraskelse med tanke på at hun var her. Hvor nå enn her var. Hun kom frem til ham. "Hei," sa han, det første som falt ham inn. Hun svarte ikke, men ga ham en mellomting av et bukk og et nei. Det burde ant ham at hun ikke snakket. Hun snudde seg igjen, og beveget seg innover i mørket, snudde seg mot ham og stoppet etter et par skritt. Han skjønte og fulgte etter, men hun fortsatte ikke med en gang. Hun satte lysestaken på et bord August kunne sverget på at ikke stod der sekundet før, og gikk bak ham. Han så henne bøye seg ned på gulvet og tørke det med et slags skjerf. Han skjønte ikke med en gang hvorfor, men så innså han at han hadde gått inn med skoene på. Han skyndte seg å ta dem av, nølte et par sekunder, før han også tok av seg sokkene. Han satte det på bordet ved siden av lysestaken, og da han snudde seg, stod kvinnen nok en gang ved ham. Han hadde ikke hørt at hun var kommet tilbake. Uten å si noe mer tok hun lysestaken og fortsatte fremover, han fulgte kun noen skritt bak. Han prøvde å se seg rundt, men alt var mørkt. Han kunne ikke føle noe trykk, og hørte ingenting, så han antok at rommet var stort. For alt han visste, kunne det være større enn bygningen han hadde gått inn i, på dette stedet måtte det ikke være sammenheng mellom slike forhold.

Hun ledet ham framover en stund, kunne være fem minutter, kunne være en time. Det var ikke lett å si, tiden var like stillestående her inne. Hun svingte til venstre på et sted som for ham virket som det var helt vilkårlig. Det var ingen tegn og ingen forskjeller fra resten av rommet. Men naturligvis visste hun hvor hun skulle. Kanskje det hadde vært folk her før ham, alle tatt med til en ny del av rommet for å fortsette ferden videre. Det falt ham naturlig at dette ikke var alt, at rom fulgte etter dette. Noe kunne skimtes der framme, og med ett stod de ved en dør. Den så slitt ut, laget av grånende tre. Alle dører var tydeligvis laget av tre på dette stedet, hva nå enn det betød. Hun stoppet opp til høyre for den, og lyste opp. Hun hadde kommet fra inne i rommet i utgangspunktet, kanskje hun akkurat hadde fulgt noen andre. Jessie? Tanken slo ned i ham uten noen spesiell opptakt, men plutselig ble han opplagt. Var det slik, var hun her også? Å, alle de ubesvarte spørsmålene! Han burde bare slutte å tenke så mye. Kvinnen stod der helt urørlig, ventende. Han kremtet. "Var det noen før meg? Er det noen andre her?" Endelig noen å stille spørsmålene til! Men hun la bare hodet litt på skakke, så på ham. Svarte ikke. Han tok et skritt mot henne, hun ble stående urokkelig. "Er det noen andre her?" Han merket at stemmen var mer brysk enn den burde, men der og da betydde det ingenting. Hun stod der med det samme ansiktsuttrykket. Han strakk seg mot henne, for å gripe tak i skuldrene hennes, riste henne. Men med et poff var hun borte, og alt var igjen mørke, unntatt den grå døren. Han åpnet den og gikk gjennom, oppgitt og uten andre muligheter.

Han befant seg plutselig på en skogsti. Han skvatt av å plutselig være ute igjen, og snudde seg. Bak ham var det mørke rommet, og kvinnen stod i døråpningen. Før han rakk å si noe lukket hun døren bak ham. Han grep etter klinken, men det var ingen. Kun en glatt treflate, og den stod av seg selv midt ute på stien. Han gikk rundt på den andre siden, og så at døren ikke syntes derfra. Han gikk tilbake, men døren var fremdeles borte. Han sukket, han burde forstått det. Bak ham, det vil si der døren skulle vært, sluttet stien, og kun tett skog befant seg der. Han ola merke til at alle trærne så døde ut, kritthvite og uten spor av løv, kun bare grener som strakk seg mot tomheten der oppe. Men dette var ikke samme tomhet som i hagen, dette var en himmel. Han kunne skimte skyer og han kjente vind blåse mot seg. Dette var mer virkelig enn hagen, selv om været var like grått. Han vandret langs stien, mens han lurte på hva som ventet i enden, hvor stien førte ham. På en måte var dette spennende, han hadde alltid drømt om å befinne seg i en slik fantasiverden, lik bøkene han hadde lest da han var liten. Men dette var annerledes, dette var ikke er eventyr.

De hvite, døde trærne ga skogen et skummelt inntrykk. Han så innover blant dem på venstre side av veien, men alt han så var flere trær. Han bestemte seg plutselig for å utfordre illusjonen, og gikk inn blant trærne. En tanke slo ham, og han snudde seg, tok av seg jakken, og kastet den ut på veien. Det var kjørlig, men han tålte det. Han gikk innover, men landskapet forandret seg ikke, kun samme trær. Han så over nakken, og så trær omgi ham der og. Han fortsatte, til han igjen så en sti krysse foran seg. Han gikk ut på den, og som han hadde trodd lå jakken hans der. Han begynte å skjønne dette stedet nå. Han tok på seg jakken, snudde seg mot skogen han hadde kommet fra, og beveget seg inn igjen, bare for å være sikker på at han ikke hadde oversett noe. Etter å ha gått en stund, snudde han seg, og så veien ligge bare ti meter unna. Han prøvde å trenge lenger inn i skogen, men det virket som om veien fulgte etter, uten at det syntes eller hørtes på en bestemt måte. Med et sukk gikk han tilbake. Tenkte over hvilken vei han hadde kommet fra, og hvor han skulle, høyre eller venstre. Kanskje det ikke spilte noen rolle? Han kom på at han skulle til høyre, og fortsatte skogsferden.

Mens han gikk der blant de hvite trærne, tenkte han igjen på hensikten med denne ferden. Kanskje han døde? Tanken skremte ham, han ville ikke dø slik, forvillet i en skog i sine egne tanker. Men dette var kanskje ikke hans egne tanker? Da han hadde lurt på om kvinnen i det mørke rommet hadde ledet andre folk enn ham selv, hadde det gått opp for ham at dette kanskje var noe mer, noe annet. Hva var umulig å si, men i grunn spilte det ingen rolle. Det eneste som betydde noe nå var å komme videre, til enden av denne ferden. For denne gangen kom han ikke til å våkne plutselig, såpass hadde han innsett. Tankerekken ble brutt av en endring i landskapet. Trærne ble mørkere og mørkere, litt som glassbygningen, og de så mer og mer livfulle ut. Etter litt mer spasering var han omgitt av mørke trær. Fuglekvitter kom fra trærne og himmelen var blå, med noen få hvite skyer. Solen lyste opp, og alt ble varmere. Livet var kommet til skogen, og den trykkende melankolien han hadde vært sikker skulle oppsluke hele dette stedet var forsvunnet. Et smil lyste over Augusts ansikt, dette var vakkert, skogen var som hentet utfra et av eventyrene han hadde elsket da moren fortalte ham dem da han var liten. Han motstod lysten til å igjen løpe inn blant trærne. Dette var fremdeles et isolert univers han måtte komme seg ut av før eller siden, selv om det også kunne være vakkert.

Stien gjorde en sving til venstre rundt tretti meter framme, og han gikk mot dette vendepunktet. Men ikke raskt, han valgte å nyte denne naturen mens han enda kunne. Han ante tross alt ikke når han ville se noe slikt igjen. Han nådde svingen, og så at den vakre naturen strakk seg rundt den og fortsatte til enda en sving mot venstre der fremme. Han grep seg i å tenke at Jessie skulle vært med ham i denne vakre naturen. Han burde komme seg over henne, det var det eneste logiske å gjøre, men var det ikke tankene på henne som hadde satt i gang alt dette? Og han hadde fremdeles et håp, om enn et vagt et, om at han til slutt ville ende opp sammen med henne.

Mens han tenkte dette hadde han begynt å bevege seg fortere, han tok en sving til høyre og plutselig kunne han se noe langt der fremme. Det så ut som et tårn. Det virket merkelig at han ikke hadde kunnet se det før nå, men igjen, dette var et merkelig sted. Det måtte være rundt hundre meter unna, og det strakte seg over trærne. Derfra kunne han se skogen og skaffe seg en oversikt, tenkte han. Og på en eller annen måte måtte det også være målet, siden veien endte der.

Da han nådde det så han at det var omgitt av en liten hage. Noen blomsterbed med blomster han aldri før hadde sett, og en liten fontene. Fontenen var laget av marmor, og hadde en jernstatue i midten av to fisk som sprutet vann mot hverandre, men bommet slik at vannstrålen gikk over den andre fisken og traff vannet bak. Ved fontenen vokste det et lite, men utrolig vakkert, og ikke minst levende tre. August gikk mot det, lot hånden gli over stammen. Med et sjokk kunne han kjenne at treet dunket regelmessig, som om det hadde et hjerte. Grenene, som var dekket av grønne blader, duvet frem og tilbake i vinden. Treet måtte være omlag to og an halv meter. August hørte en lyd bak seg, og vendte seg om. Der var kvinne fra det mørke rommet. Denne gangen stelte hun med plantene, men ikke slik man vanligvis tenker. Hun strøk dem forsiktig og ømt, som om de skulle vært barna hennes. Hun merket tydeligvis at han så på henne, for hun reiste seg og så på ham. Igjen ga hun ham det merkelige bukkeneiet, og han svarte med å løfte hånden i en slags hilsen. Hun ble stående urørlig, og han ble usikker på om hun ville ham noe. Han gikk forsiktig mot henne, valgte å ikke prøve å røre henne denne gangen. "Hva..." han klarte ikke helt å formulere spørsmålet, og måtte tenke litt. Hun ble stående se på ham, like urokkelig. Han prøvde igjen. "Hvorfor er jeg her?" Hun blunket sakte, før hun løftet høyre arm og pekte mot tårnet. Det var murt opp av grå stein, og han så to små trinn lede opp til nok en tredør. Uten å spørre mer gikk han inn i det.

For en gangs skyld ble han møtt med akkurat hva han hadde forventet. En trapp steg opp langs veggene i det firkantede tårnet, og uten å nøle gikk han oppover. Over ham var det et tretak, og da han nådde slutten av trappen så han en stige lede opp til en luke. Han klatret opp, åpnet luken, og nok en gang ble han møtt av hva han forventet, han var i toppen av tårnet. Det var ingenting annet der enn en kort steinmur, som gjorde at man ikke falt utenfor. Han gikk bort mot den ene delen av muren, og stirret utover landskapet. Den grønnkledde skogen strakk seg så langt han kunne se. Solen var i ferd med å gå ned i det fjerne, og himmelen var både i rosa, gult og rødt. Antagelig den vakreste solnedgangen han hadde sett, men han prøvde å konsentrere seg om å finne en vei videre. Uten stort sjokk kunne han konstatere at kvinnen nå stod bak ham. Han lurte på om hun hadde klatret opp etter ham, men han antok nesten at hun bare plutselig hadde åpenbart seg der. Han møtte blikket hennes, og i et øyeblikk, et kort øyeblikk, møtte hun ham med et smil. Så snudde hun seg og forsvant sakte, ble en del av luften. Han senket blikket, tenkte raskt. Dette hjalp ham ikke noe særlig, det var fremdeles ingen vei vekk herfra. I et kort øyeblikk vurderte han å kaste seg ned fra tårnet, kanskje det hjalp. Men han kom på tornene i hagen so hadde skadet ham, grenen som hadde gitt ham et kutt også utenfor drømmen. Å skade seg her var antagelig ikke noen god idé. Han kastet et siste blikk utover skogen, la merke til at partiet med hvite trær lot til å være borte. Men var det så unaturlig på et sted som dette? Her fantes bare nå, det som hadde vært var uinteressant. Et siste blikk på den nydelige, stillestående solnedgangen, så klatret han ned igjen.

I hagen under tårnet ble han stående å se på blomstene, han drakk fra fontenen, og han følte seg med ett i bedre form. Dette var et fristed. Men han måtte videre. Og han skjønte delvis hvordan. Det måtte være noe med det lille treet, det stakk seg ut på en spesiell måte. Han snudde seg mot det. "Jeg må videre." Et øyeblikks stillhet. Så strakk treet seg ut i bredden, formet en frodig vegg av rent tre, og en dør åpenbarte seg. August gikk sakte mot treveggen, snudde seg og tok et siste blikk på den vakre skogen vel vitende om at han sannsynligvis ikke ville se noe vakkert eller livlig på en god stund. Han åpnet døren i treet, eller veggen, og forsvant fra skogen.

Femten

August befant seg i en komplett villfarelse. Endelig stod alt litt stille, alt var litt rolig, og allikevel kokte det i hodet hans. Hva i all verden var det som hendte? Hvorfor ble han utsatt for disse hallusinasjonene? Han prøvde å resonere seg bakover i tid, tenke over begivenhetene som hadde ledet ham hit. Det måtte være noe smertestillende fra sykehuset, noe han ikke hadde tenkt gjennom som doktoren hadde gitt ham for eventuelle smerter. Han hadde vært plaget av drømmer, kanskje mareritt, om trær og lignende i det siste, og hadde ikke et tre utenfor skolen falt rett mot ham? Ikke rart han hallusinerte! Også var det hele greia med Jess. Den bidro til at han mistet fokuset, og når hele dette uværet hadde kommet på toppen av alle disse begivenhetene var det ikke rart at det fikk slike følelsesmessige utslag. Da han hadde sovnet i kirken hadde han hatt et nytt mareritt, glem realismen det hadde båret, dette var ikke ekte. Og allikevel stod han her med kuttskader, fillete klær... Han måtte ha beveget seg i søvne, gjort dette selv på en måte. Vandre blind rundt i søvne, selvfølgelig ble han skadet.

Han ristet voldsomt på hodet, prøvde å riste vekk marerittene, hallusinasjonene, uten at det hadde noen åpenbar effekt. Han kjente det svette håret klistre seg til pannen, og lot av sedvane hånden gli gjennom det. Han stirret opp mot himmelen, mer som en vanlig sommernattshimmel denne dagen, eller denne natten. Den var ikke helt mørk, snarere en merkelig blanding av lys og mørke, preget av gull, grått og en tynn anelse himmelblått, helt der oppe øverst i skyene. August hadde alltid latt seg fascinere av skyer, himmelen og vinden, og for første gang dette døgnet var han rolig. Han stod rolig og stirret opp mot nattskyene som sakte rullet over himmelen. Det var noe dunkelt med dem, men på en rolig, melankolsk måte. Det var ingenting der oppe, ikke noe mål, ingen følelser annet enn et åpent tomrom, et dyp som syntes å oppsluke alt. Igjen var kun en sår følelse av ensomhet og mangel på eksistensielle behov. Skyene beveget seg uendelig sakte, og man kunne så vidt høre vinden suse langt der nede under seg, som en slags påminnelse om alt man hadde mistet, latt være igjen. For langt der nede var det fremdeles noe, et underlig univers hvor tunge tanker fylte hjernekroker, hvor naturen holdt på å tape en kamp mot menneskeheten, og hvor det fantes noe mer enn bare dette tomrommet: Det fantes håp.

August kviknet til, blunket og trakk inn frisk luft. Han kjente seg mer opplagt, som om han hadde hvilt ordentlig ut. Han så rundt seg, alt virket klarere nå. Tankene summet heller ikke rundt slik de hadde gjort, han klarte å konsentrere seg igjen. Ingen vits i å tenke på alt dette, han burde komme seg hjem i stedet. Han begynte å gå gjennom de gamle, falleferdige gatene. Om gatene hadde vært døde i løpet av dagen, var det ingenting mot hvordan de var nå. De var dårlig opplyst, med vrakgods og søppel liggende i veikanten, og knuste vinduer dekket de råtne treveggene på begge sider av gaten. Det var som en spøkelsesby, mangelen av mennesker og byens sedvanlige natteliv var såpass påfallende at August skvatt da han igjen kom ut i den vanlige byen, med dens lyder og befolkning, strømmende inn og ut av godt opplyste hus. Det var godt å komme ut i denne virkelige verden igjen, hvor han kunne kjenne seg trygg blant andre, men allikevel var det ganske overveldende til å begynne med; han måtte holde seg for ørene etter å ha vært borte fra de høyfrekvente storbylydene i nesten et halvt døgn.

Han så på folks ansikter, observerte dem. Hvem var de, hvor kom de fra? Han hadde ingen spesiell grunn, det kjentes bare godt å glemme sine egne plager for en kort stund, leve gjennom noen andre. En høy, tynn jente i mørk kåpe som beveget seg raskt over gaten og inn i en døgnåpen kiosk. En aldrende mann i dress sjanglet langs fortauskanten, mens det løse slipset flagret bak ham, som en hale fanget i vinden. En ung gutt på Augusts alder kledd i mørk frakk, og med et nøkkelknippe knuget i venstre hånd, møtte blikket hans i noen sekunder da veiene deres møttes. En ung pike i en minimal kjole smilte flørtende mens hun passerte. En gammel kvinne med et blått sjal over skuldrene så skeptisk på ham, og da han møtte blikket hennes og presset frem et smil så det ut som hun snøftet, før hun marsjerte inn i en sidegate.

August gikk inn på en liten, døgnåpen kafé; det slo ham at han nesten ikke hadde spist i løpet av dagen. Kun enkle retter ble servert, og han bestilte et par smørbrød og en kopp kaffe. Han satte seg ved et bord nær et av vinduene som pekte ut mot gaten, slik at han kunne fortsette menneskeobservasjonene sine. Det virket på en måte riktig å gjøre det, forløsende, lindrende. Kaféen var så godt som folketom, på et bord i et mørkt hjørne satt to dresskledde menn og diskuterte, antagelig etter et slags businessmøte. Ved et bord nær midten satt en ung mor og hennes barn. Hun så trett ut, med store poser under øynene, men med en gang hun så på barnet sitt kunne man se det triste ansiktet sprekke opp i et smil; hun var lykkelig.

En servitør kom bort med en tallerken med smørbrødene på, og kom raskt tilbake med kaffekoppen August så sårt trengte. Ikke at han kjente seg spesielt trett, på en merkelig måte var han faktisk uthvilt, men han følte seg ubrukelig, han kunne liksom ikke få til noe. Han takket, og betalte, ba servitøren beholde vekslepengene. Lot blikket igjen falle på menneskene utenfor, mens han tok en bit av et av smørbrødene. Han lot sakte tankene flyte rundt menneskene utenfor, som beveget seg der ute i sommernatten. Fant på små historier rundt livene deres, eller lurte på hvordan det ville være å treffe en av dem. Da han nærmet seg slutten på det andre og siste smørbrødet, pustet han tungt ut. Han innså at han ikke kunne fortsette slik i det uendelige. Han måtte bearbeide alt som hadde hendt på en ordentlig måte. Ikke de fantastiske hendelsene i tankene hans, men de faktiske hendelsene. Jessie hadde sagt rett ut at hun ikke var interessert, før eller siden måtte han bevege seg videre. Det var merkelig å tenke på at det aldri ville bli dem, nesten surrealistisk. Han hadde aldri tenkt ordentlig over denne muligheten før den nå faktisk inntraff. Smørbrødene var borte, og han trakk kaffekoppen nærmere. Han kjente på utsiden av den, han hadde alltid vært nøye med å ikke drikke kaffen mens den var helt varm, det ble for ubehagelig i lengden. Han løftet den opp mot munnen, tok en slurk, for så å holde den i brysthøyde. Han stirret inn i det mørke innholdet, speilet seg i den blanke overflaten. Drømte seg bort. Trærne og den skrudde presten var allerede forsvunnet fra tankene hans, han tenkte heller på Ronny på sykehuset. Håpet at det gikk bra med ham. Tenkte nesten på å besøke ham før han kom på tiden på døgnet, og tilstanden vennen hadde vært i ved siste besøk. Han tenkte på Jessie, alt som hadde skjedd i løpet av det siste året. Hvordan kunne han la en person snu opp og ned på livet sitt på den måten?

Han hevet blikket fra kaffen, og så rett inn i øynene på sitt eget speilbilde i vinduet. Ansiktet så dratt ut, som om han ikke hadde sovet på lenge. Klærne hang uryddig på ham, og håret var uryddig. Ikke at det ikke var uryddig til vanlig, men da hadde han i alle fall en viss kontroll på kaoset. Nå bare hang det der, slitt og svett. Han så at han hadde blodrester på pannen, og skyndte seg å tørke dem vekk. Ikke rart han ikke hadde fått blikkontakt med mange! Tanken fikk ham til å smile. Hva tenkte de når de så en person som så slik ut vandre rundt i gatene på denne tiden av døgnet? De måtte tro han var en slags gærning, en narkoman fra en slåsskamp eller noe slikt. Han drakk de siste dråpene med kaffe, mens han tenkte over hvordan han selv ville reagert hvis en person kledd i fillete klær, og med blod i ansiktet, stirret på ham. Og en mer alvorlig side av tankerekken: Hvordan ville han reagert hvis han var Jessie? En hun trodde hadde vært en god venn hadde lurt henne, og på en eller annen måte hadde hun fått vite om det. Kanskje hun hadde forstått det selv. August tenkte over det, han hadde ikke akkurat vært veldig subtil, hadde han? Hvis hun først begynte å legge to og to sammen måtte veien være kort til konklusjonen hun tydeligvis hadde trukket. Han ristet på hodet; det hjalp ikke å tenke gjennom disse tingene nå, det var for sent. Han burde heller komme seg hjem, få seg litt ordentlig søvn.

August reiste seg, nikket til servitøren som stod nær inngangen, utgangen som den nå var blitt, og gikk ut av det lille lokalet. Han anslo at hjemturen ville ta omkring tyve minutter hvis han satte en grei fart, og lot bena begynne å gå på autopilot. Han anstrengte seg for å tenke på hverdagslige ting, som hvilken musikk han skulle høre på når han satte seg i den gode stolen i stuen hjemme, om han kanskje skulle friste skjebnen ved å lage en kopp kakao, kokkekunnskapene hans var heller labre, og om han skulle gidde å stelle seg og gå til sengs, eller om han skulle dra over seg et pledd og sove i stolen, foran vinduet. Han likte å sitte der iblant, se utover byen og la tankene fare fritt. Det var noe veldig tilfredsstillende ved å sitte der, neo frigjørende, i alle fall når han var i rett humør. Til sin store overraskelse kunne han foran seg skimte blokken han bodde i, og hagen med det ene treet nærmet seg i det fjerne. Det hadde gått raskere enn han hadde trodd, men da han sjekket klokken på mobilen han nesten hadde glemt at han hadde med seg, så han at det hadde gått omlag tyve minutter siden han så på klokken i den lille restauranten. Han hadde gått fullstendig oppslukt av sine egne tanker. Det var egentlig litt godt, å kunne tenkte på noe helt annet, noe nesten banalt normalt, istedenfor å hele tiden la seg oppsluke av følelsene sine.

Han fokuserte på å ikke se på treet i hagen mens han passerte det. Det siste han ville nå var å ha flere hallusinasjoner om overnaturlige hendelser forårsaket av naturlige objekter. Han skyndte seg inn i blokken, og tok av vane trappene opp til leiligheten. Vel fremme var han et øyeblikk redd for at han hadde mistet nøklene i løpet av dagen, men da han kjente etter i lommen fant han dem. Han låste seg inn, og da han hadde fått dratt av seg de skitne klærne og tatt en rask dusj følte han seg straks bedre rent fysisk. Han valgte ut en rolig CD fra jazzdelen av samlingen sin, og fikk endelig satt seg i stolen med et pledd over seg, kledd i rent undertøy og en t-skjorte med bandlogo, passe rebelsk, passe rolig. Et øyeblikk han hadde ventet på lenge. Han lente seg bakover i stolen, stilte den inn i nesten liggende stilling, og rettet blikket ut av vinduet. Alle idéer om kakao var oppgitt da han hadde konstatert at han ikke hadde noe kakaopulver, ei heller melk.

Utenfor vinduet var sommernatten kanskje på sitt mørkeste, himmelen var mørk, men ikke stjernedekket, og man kunne fremdeles skimte kveldsskyene, eller nattskyene, gli sakte over horisonten. Helt der oppe hvor de var fri, August kjente at han igjen lot seg fascinere av dem. Det var et vakkert syn, storslagent på sin egen måte, uten å være pompøst. Man kunne ofte se bilder av slike vakre himmelskikkelser, men det var ingenting mot å se naturen utfolde seg i virkeligheten. Man kunne nærmest kjenne den friske brisen der oppe kun ved å iaktta.

Det var akkurat da Augusts blikk ble tiltrukket av et lys han ikke hadde lagt merke til før. Det kom fra hagen under ham. Han måtte først myse for å se hva det var, før han gispet høyt. Det ensomme treet i hagen stod i flammer! Det lyste ikke opp omgivelsene rundt seg, det var tvert imot omgitt av et påtrengende mørke, alt man kunne se var flammene som slikket opp rundt treet. Ingen røyk heller, kun det spake lyset var en synlig effekt av flammene. August reiste seg opp, han var urolig, følte det som om hodet skulle sprekke. Dette var nok en hallusinasjon, han måtte motstå den. Ikke la den påvirke ham, sørge for at han ikke igjen ble utsatt for skade.

Han snudde seg vekk fra vinduet, det man ikke kan se kan man ikke frykte, og tok et skritt fremover, inn i rommets trygghet. Ingenting kunne skade ham i hans eget hjem. Omgivelsene var endret med en gang han satte foten i gulvet. Han stod på en mørk scene helt alene. Han kunne så vidt skimte konturene av en folketom sal, og et rødt teppe hang som et bakteppe. Han visste med en gang at det var en scene, det var noe med hele settingen som sa det. Og, tenkte han, dette er kun min egen fantasi, så jeg må vel ha kontroll over den. Scenen var ikke opplyst, det eneste lyset kom fra sceneteppet som syntes å være naturlig opplyst av ingenting, og en usynlig lyskaster, han stod i alle fall selv i en lys flekk på den mørke scenen. Han tok et par skritt til fremover, håpet at bildet skulle forsvinne, men han var fremdeles på scenen. Scenelyset fulgte etter ham.

Bak seg hørte han plutselig et knas, og han snudde seg. Et egg lå der, knust, men gjenkjennelig. Noe rant ut av det, og han bøyde seg ned for å se hva det var. Han dyppet fingeren ned i det, og løftet den opp i lyset. Mørkerødt og klissete. Blod. Han kunne høre et svakt sus over seg, og rakk så vist å se nok et egg falle i bakken, også denne gangen fylt med urovekkende blod. Han hørte flere sus, og reiste seg opp, rygget noen skritt unna. Eggene falt ned rundt ham, og blod sprutet til alle kanter. Det rant over de bare føttene hans, han kunne føle det, så at det dekket dem. Han rygget febrilsk bakover mens eggene falt over alt rundt ham, han kjente eggeskall knuse under føttene, kunne kjenne blodet dekke underlaget. Var det bare et skuespill? Hele livet er et skuespill, og det ender alltid med døden. Også en uskyldig mann kan lide, også en skyldig mann kan gråte. Eggene haglet ned nå, han hørte knasene høyere og høyere, og de blandet seg med en annen lyd. En latter steg fra den tomme salen, en febrilsk latter. Først svakt, så sterkere, flere stemmer ble med, lo psykotisk av dette morbide regnet som skyllet ned over ham. August konsentrerte seg. Dette er ikke virkelig, dette er fantasi. Jeg står mitt i stuen min, og sofaen, den står... Han beveget seg sakte mot venstre, stakk hånden ut i luften og kjente rundt seg, som en blind mann. han kjente ingenting, men den måtte være her et sted. han konsentrerte seg, men knasene og latteren ble høyere og høyere, blodspruten mer intens. Blodet fløt, koagulerte ikke slik det ville gjøre fra en død person, men holdt seg i en merkelig frisk form, dekket gulvet, og han kunne se det renne rundt der nede, danne merkelige mønstre. Han prøvde hardere, strakk seg etter sofaen, etter virkeligheten. Og han kjente noe, hånden grep rundt noe som umiskjennelig var sofatrekket. Han beveget hele kroppen mot den, kjente at han gled ned i liggende stilling på sofaen, mens det i scenarioet han befant seg i virket som han fløt i løse luften, mens eggene raste ned, bundet av en urokkelig tyngdekraft. Det var bare fantasien som spilte ham et puss. Og han måtte bare overse det. Han lot øyelokkene gli igjen, og raskt døde lydene ut. Han var i leiligheten nå, han kjente følelsen som stuen fremkalte, en slags hjemlig atmosfære. Og han kjente seg så uendelig trett, han trengte virkelig den hvilen nå. Sakte, og uten mulighet for protest, gled kroppen hans inn i søvnen, selv om en stemme bakerst i hodet hans advarte. Var det ikke slik det begynte? Han åpnet øynene. Han stod i hagen, omgitt av tomhet. Og han skjønte det, uten helt å ville innse det. Denne gangen var han kommet for å bli.