Tjue-tre (love will tear us apart)

Augusts kropp slo mot tretoppen under ham. Han kjente kroppen bli knust mot grenene, og rakk halvveis å innse hva som hendte før han lå på bakken. Han hikstet etter pusten, mens regndråpene haglet ned fra mørket over ham. De slo mot kroppen hans, og blandet seg med blod, rant ned på bakken.

Han var ved bevissthet. Det tok en stund før han klarte å tenke klart, ikke bare på grunn av smerten som skar gjennom kroppen, men fordi det hadde vært totalt uventet. Han hadde vært sikker på at han skulle komme til nok en slette, et rom, hva som helst annet. Men her var han fremdeles, og han hadde kun forverret situasjonen sin. Han burde snart ha lært; på dette stedet var det uventede det forventede.

Sakte begynte han å bevege seg, del for del av kroppen ble systematisk undersøkt. Ringefingeren på venstre hånd stod i en merkelig vinkel, men hendene og armene var ellers relativt uskadde, med unntak av et par kutt som blødde skummelt. Det samme gjaldt overkroppen, han kjente et par brukkne ribbein på venstre side da han lot hånden gli forsiktig over brystkassen. Men ingen større skader, de indre smertene var utholdelige. T-skjorten var dekket av blod, og hadde revnet noen steder, men hva han kunne se av kuttene virket greit nok. I greit nok la han at det ikke var spesielt dypt. De blødde allikevel faretruende, han kunne nærmest kjenne kreftene renne ut av seg for hver bloddråpe. Han satte seg delvis opp, så godt han kunne. Smerten jo gjennom kroppen, men han forsøkte å ignorere den. Han prøvde å bevege på benene. Det høyre benet adlød, det virket kanskje litt dovent, og han hadde ikke helt fått igjen følelsen, men mirakuløst nok virket det som om ingenting var brukket. Det venstre var en annen sak. Han så den øvre delen bevege seg noen millimeter, men delen under kneet fulgte ikke etter. Og nok en gang en forferdelig smerte, denne gangen helt uutholdelig. Han falt bakover på ryggen, og rykket til av smerter.

Han prøvde å konsentrere seg, puste rolig. Etter å ha ligget slik en stund klarte han å gjenvinne en slags fatning, men han bestemte at det var best å bli liggende slik. Ingen bevegelser, og i alle fall ikke brå. At han i det hele tatt hadde overlevd fallet måtte være et tegn på at fremdeles var i hagen. Han hadde følt det som han svevde i den øverste delen av fallet, før han hadde rast mot bakken. Betydde dette at han ikke kunne dø her, eller bare at han hadde vært heldig? Det hjalp ikke å tenke over det nå, han måtte finne på noe, en måte å komme seg videre på. Hvem ante hva som kunne skje hvis han ble liggende slik? Det var antagelig ting i denne hagen som ville oppsøke ham, ting han ville og burde unngå. Han brydde seg ikke om regnet lenger, det var blitt en del av eksistensen hans. Han var allerede blitt søkkvåt, og det var kaldt ute. Han bet tennene sammen for å ikke hutre, redd for smertene dette antagelig ville resultere i. Nok en gang hadde han falt for et av hagens triks. Han hadde gjort det hele tiden, fulgt dens spilleregler, til og med når han forsøkte å ikke gjøre det. Kanskje alt var forutbestemt, kanskje hans vilje ikke kunne endre noe. Eller kanskje det hele var en drøm. Dette håpet hadde falmet betraktelig for ham i det siste, men det var fremdeles en mulighet. Hvis han våknet på sofaen, uskadet og varm, kanskje med en strålende sol utenfor og god musikk på stereoen, ville han være evig takknemlig. Takknemlig mot hvem ante han ikke.

Et lys hadde lenge beveget seg i øyenkroken hans, fra treet han nå lå med ryggen til. Underbevisstheten hadde oppfattet det for lengst, men han orket ikke å vie det noen oppmerksomhet, ikke nå. Hvis alt dette handlet om ham, så kunne det vente. Dessuten, og dette var en hard innrømmelse for ham, var han redd, ja, skrekkslagen for hva som hendte bak ham, hva som befant seg der ute. Selv om dette var en drøm, en fantasi, eller et psykologisk fragment, var det allikevel en redsel i ham, en redsel han ikke kunne kontrollere. Men lyset virket skarpere nå, det skar i øyenkroken. Og uansett virket det lyst og ufarlig, ikke noe å være redd for.

Veldig sakte, og med full konsentrasjon på alle kroppsdeler, vendte han seg mot treet. En lysstrime skar nedover det på tvers. En dør, var hans første tanke, og ganske riktig, den utvidet seg til begge sider, og inne i lyset kunne han se en høyreist, mørk skikkelse. August bakset seg bakover i ren refleks, han var ikke i stand til å forsvare seg nå. Det var vondt, han kjente en klissete konsistens i gresset under ham, der han hadde ligget. Han måtte ha mistet mye blod, lyset som nå også viste enkelte detaljer på bakken viste et blodspor den knappe meteren han hadde bykset bakover. Venstrebenet ble dratt etter ham, og virket på en merkelig måte lengre og mer utstrakt enn det høyre. Men etter den første reaksjonen innså han at han var sjanseløs uansett, og at dette var noe hagen innså. Den kunne uansett sikkert observere alle bevegelsene hans, det var nytteløst å flykte. Så han stoppet. Den høye, tynne skikkelsen gled ut av lyset, krympet, og ble til kvinnen, guiden som allerede hadde vist ham veien. Hun bar på en lykt som lyste opp området mellom blokkene på en nærmest magisk måte, også etter at lysdøren, han hadde ikke noe bedre ord på den, i treet trakk seg sammen og forsvant.

Kvinnen gled, ja, gled, sakte mot ham over gresset, og knelte ned når hun var drøy tjue centimeter fra kroppen hans. Hun strakk ut armene, og plutselig kjente han at de gled over ham. De strakk seg ut i unormale lengder, og arbeidet så raskt at han knapt klarte å oppfatte det. Hun dro frem bandasjer fra et eller annet sted, og da hun kom til benet strakk hun armen bakover, og den returnerte øyeblikkelig med en treskinne, tydeligvis fra treet. Han så blodet på hendene hennes, og innså hvor alvorlig han faktisk var skadet. Hadde hun ikke kommet, ville han sannsynligvis ha blødd i hjel. Hvis ikke noe verre hadde skjedd. Men han følte seg merkelig trygg nå, trass regnet som hadde gjort ham så gjennomvåt og smertene som ikke forsvant, men heller ble forsterket av at denne kvinnen stelte sårene. Han ante ikke hva hun gjorde, han klarte ikke å se noe i mørket annet enn lykten hun hadde satt ned bak seg, og la seg heller ned på bakken. Han så opp på himmelen, og la merke til at stjernene fremdeles lyste der oppe, like virkelig som i verdenen utenfor denne hagen. En regndråpe traff pannen hans, rant sakte ned mellom øynene, ned på høyre side av nesen og ned på overleppen. Han lot tungen gli over den, og svelget den. Blodsmaken var kvalmende, og i neste øyeblikk gled en av kvinnens hender, det var umulig å si hvilken, for det lot nesten til at hun hadde flere titalls nå, over pannen hans, og han kjente en lettende følelse. Han merket også at han nå så bedre på det venstre øyet, han hadde ikke engang merket at synet der hadde vært svekket før nå.

Hun var ferdig, reiste seg bare uten et ord, og gikk mot treet. "Takk." Intet svar, hun bare gled inn i treet, og var borte. En hvit stav lå igjen ved siden av ham, også denne tilsynelatende fra treet. Han la seg helt rolig på ryggen og pustet rolig men bestemt ut og inn noen ganger. Deretter rullet han seg over på siden, grep staven, og lot den hjelpe ham med å sakte reise seg opp.

Hvor går jeg nå? Den åpenbare tanken skjøt raskt gjennom hodet hans. Det måtte være et eller annet sted i byen som betydde mer enn de andre, som skilte seg ut, i det minste for ham. Et sted som kunne bringe ham videre. Han tok noen prøvende skritt, og kjente raskt smerten skjære gjennom kroppen, selv om den ikke lenger var like sterk. Han presset seg selv til å fortsette, og opprettholde en viss fart, selv om han flere ganger var nær å snuble. Han hadde gjenvunnet fatningen, han ville fremdele sut av dette, men han hadde forstått at eneste måte å unnslippe var å konse. Kjøre etthundreogti prosent. Veien var ikke målet, men ledet ham i det minste dit. Eller kanskje han var det, kanskje disse prøvelsene hadde et formål utover å drive ham til vannvidd? Og alle spørsmålene, de evige spørsmålene. Han stengte dem ute, og fokuserte på smerten isteden. Akkurat den nå var den mye virkeligere, den bant ham sterkere til en viss virkelighetsfølelse enn noe halvfilosofisk spørsmål noensinne ville.

Rundt ham passerte han tomme gater og mørke vinduer. Det virket ikke som byen var fortlatt, og den hadde heller ikke den sovende følelsen man vanligvis merket når man var alene i gatene på denne tiden - Vel, hvilken tid det nå enn var. Den var bare tom, som om den nylig var blitt forlatt av tusenvis av våkne sjeler som gled ut av sin konforme tilværelse, og ut i det mørke og ukjente. August stod igjen med en følelse av at de alle var borte på grunn av ham, noe de i og for seg også var. Men strengt tatt var han vel heller ikke i byen, var han? Han var fremdeles i den mørke bygningen i hagen. Drømmebygget, som han hadde begynt å kalle det i sitt stille sinn. Drømmebygget, der rommene var sammenbundet av forskjellig tid og rom, der det eneste som fremstod som noenlunde vanlig - og også det med klare mangler - var dørene man måtte passere for å komme til neste rom. Og neste, og neste. Og noe sa ham at det ikke bare stoppet uten videre. Det var millioner av slike scenarioer han kunne skytes inn i, nei, noe måtte skje før han kom ut herfra. Spørsmålet var bare hva.

Han sukket, igjen hadde han filosofert. Han måtte tøyle sinnet sitt, det var viktig på et sted som dette. Han lot tankene gli over på noe virkeligere, nærmere bestemt kunstneren han hadde møtt utenfor banken tidligere samme natt. Han konsentrerte seg om å se på det som samme natt, han orket ikke å igjen måtte fundere over hvorvidt det var timer, minutter eller (Gud forby) sekunder som skilte ham fra den våkne tilværelsen han hadde befunnet seg i en uangitt tidsenhet tidligere. Kunstneren, han måtte ha vært det, med det tjafsete skjegget, og det buskete håret - eller var det omvendt? - og bildet av den svarte, rektangulære stenen, med trekanten på toppen, som en spiss, og de dårlige utkastene som lå strødd rundt og sanden, den evinnelige sanden som presset seg inn overalt og ødela enhver mulighet for liv, for noe annerledes, for noe nytt, bare dekket over de dårlige utkastene og lot dem ligge der begravet, og denne ene stod oppreist, og på toppen, som en spiss...

August ramlet mot murveggen rett ved et hjørne på venstre side, han hadde gått langs fortauet, selv om det ikke fantes biltrafikk her, det kjentes bare tryggere. Han klarte å klamre seg fast, mens sikkel og oppkast rant ut av munnen hans. Han spyttet det ut, men ble ikke kvitt smaken. Disse skadene hadde påvirket ham, selv om dette ikke skulle være virkelig teoretisk, såpass var i alle fall klart. Han så på det skadede benet og så blodmerker på buksen, blodmerker som ikke hadde vært der før. Han hadde vært uforsiktig og presset seg for hardt. Han måtte konse, kjøre hundreogti prosent. Tankene for som ekkoer gjennom hodet hans, og han valgte å bare adlyde. Det var det beste nå, alternativet var igjen å kaste seg ut i noe han ikke visste hva var, og håpe på det beste.

En natts stille, fortvilte lengsel. Han hadde vært her før, men selvfølgelig hadde det vært annerledes. Poenget var at han også da var alene, og i stedet for desperasjonen han var blitt så vant til, var det noe annet der. En slags oppgitthet, ikke nødvendigvis at han godtok omstendighetene, men at han anerkjente dem, en vesentlig gradsforskjell for finstemte følelser. Han hadde vært i en annen del av byen, men når man kun hadde den som bakteppe, uten at man hadde et spesielt gjøremål der, ble det det samme. Alt gikk etter hvert i ett, en sliten blokk lignet den neste, og alle menneskene gled sammen i en masse. De glade gjengene som arm i arm tok byen med storm, og eide nettene, eller de ensomme, stressede som fartet raskt gjennom byen for å fullføre mer eller mindre suspekte handlinger. August skulle selv bare hjem fra en mislykket kveld. Han og Ronny hadde tatt en pils på et utested en venn av Ronny hadde fortalt ham om. Eller noe i den duren, August husket ærlig talt ikke helt, detaljene gled litt over i hverandre. Og allikevel var denne ene natten annerledes. De hadde hatt selskap av et par av Ronnys kompiser, ikke de smarte han gikk på skole med i dette umulige faget han aldri ga opp å feile i, men virkelige kompiser. August hadde av en eller annen grunn aldri følt seg helt komfortabel sammen med dem. Og da samtaleemnet gled over på Jessie og hennes liv, begynte han å ane hvilken retning kvelden ville ta. Og sant nok: "Har dere møtt den nye typen hennes, eller?" En av Ronnys brautende kompiser, en fyr som het Edward eller noe slik men foretrakk Eddie av en grunn August aldri kunne eller ville forstå hadde sett spørrende rundt på sine drikkekamerater, med et lurt glis rundt munnen. Ronny hadde sendt August et blikk, delvis bekymret, men også delvis, og dette ville selvfølgelig Ronny aldri innrømmet, bebreidende. Vær så snill og skjerp deg, bare for i kveld. "Nei, har'a fått seg kjæreste?" Den nærmest karikerte talemåten lød obligatorisk fra et par av de andre, August ante ikke hvem de var eller hva de het, eller om de foretrakk Beatles eller Franz Ferdinand, han brydde seg ærlig talt ikke. "Ja visst! Han bor ikke her, bor en halvtimes tid utenfor byen." "...traff hverandre på en fest..." "...ved første bli..." "Ja, herregud hun er fin!" "Og på toppen, som en spiss..." Dett hadde blitt for mye for August, og han hadde pent unnskyldt seg, vel vitende om at Ronnys blikk gransket han, angrende på skarpheten i forrige blikkveksling. Ronny brydde seg virkelig om ham, August visste det, og han ville ha gjort hva som helst for at August skulle blitt komfortabel, til og med bedt de andre om å holde kjeft. Men August ville ikke det, han ville ikke ende opp som en byrde for de gode vennen, selv om han visste han ikke ble det av en engangshendelse slik. Da han forlot utestedet hadde debatten om Jessies utseende begynt å nå et klimaks August var glad han unngikk.

Ute på gaten stoppet han opp med en gang han visste han hadde beveget seg vekk fra Ronnys synsfelt ved vinduet. Han burde ikke gått så brått, kameraten kom til å være bekymret. Men han kunne ikke bare sitte der heller. I noen tilfeller, nei, i mange, finnes det ingen perfekt løsning. Han beveget seg raskt nedover en gate. Han var ikke kjent i denne delen av byen, og lette febrilsk etter en bussholdeplass slik at han kunne komme seg til hjemlige omgivelser. Eller mer hjemlige i alle fall, for helt ærlig hadde han aldri følt seg helt hjemme i storbyens alienerte tomhet.

Da han omsider fant en bussholdeplass nølte han ikke et sekund, men bare gikk på bussen som stod der, fast bestemt på å komme hjem. Han ga sjåføren navnet på den nærmeste stasjonen han kom på nær leiligheten, og ble fortalt at bussen ikke gikk dit, men til et sted på motsatt side av byen. Han sa bare ok og betalte. Å komme seg vekk fikk være førsteprioritet, om det så kostet ham noen timer og litt penger ekstra. Han trengte uansett å få roet tankene, og bussen var et godt sted for akkurat slik aktivitet. Han satte seg på en ledig plass, prøvde å gjøre det så komfortabelt som mulig, og først da bussen satte seg i bevegelse igjen hevet han blikket og lot det gli over sine medpassasjerer.

De var få, kun en gammel dame, eller var det en mann?, som lå over seteryggen foran seg, som en reaksjon på enten trøtthet eller tunge rusmidler, eller kanskje en mellomting. Og rett på andre siden av midtgangen satt en ung jente. Han ble sittende å se på henne, hun var kanskje et år yngre enn ham, selv om slike små forskjeller var vanskelige å se. Han hadde alltid følt at han hadde et "overtak" på yngre mennesker, en viss ansiennitet på grunn av en minimal aldersforskjell. Hun så på ham og smilte, og selv da hun vendte blikket klarte han ikke å ta øynene vekk fra henne. Stram, mørk dongeribukse som ga rettferdighet til lårene, og under boblejakken kunne han se en stram topp med en merkbar utringning. Han pleide ikke å se på slikt, men allikevel klarte han ikke å rive blikket vekk fra henne. Han følte seg som et dyr, et kåt og vilt dyr, og kanskje enda verre: han likte det. Hun beveget litt på seg, fant kanskje en bedre stilling, og han la merke til hver minste detalj av kroppen hennes, hver lille reaksjon kroppsdelene ga, hvordan kurvene sakte gled over i hverandre kun for å blottlegge en ny, spennende detalj. Hun var sexy, det fantes ikke andre ord, blond og ansiktspen. En kropp til å dø for, og han som vanligvis ikke brydde se gom sånne ting, han som gikk etter personlighet og lignende egenskaper, han satt der og nærmest siklet på henne. Hun så på ham igjen, la merke til at han stirret, og isteden for å rødme og se en annen vei så smilte han til henne. Han følte at det måtte ha vært et utrolig sleskt smil og ble redd for en sinnereaksjon, men hun smilte tilbake, blunket og blottla en perlerad med hvite tenner som hun sakte lot tungen gli over.

Han hadde aldri opplevd dette, men gjorde ingen forsøk på å stoppe det som hendte. Hun reiste seg, kom over til ham, og satte seg ved siden av, tett opp mot ham. Han kunne kjenne deler av kroppen hennes, kjenne de pulserende hjerteslagene dirre gjennom dem begge. Hun spurte hvor han skulle av, og han hadde svart noe sleskt. "Samme sted som deg" "Hos deg", et eller annet sånt. Og hun hadde ikke blitt fornærmet, hun hadde bare smilt bredere og presset seg nærmere ham. Han hadde visst sånn cirka hvor denne holdeplassen lå, og reiste seg en anelse for verdensvant på stasjonen før. Hun bare lo, og sa at det var neste, og han lo med henne. Lo av sin egen nervøsitet, at han kunne være så jævla distré, han visste jo godt hvor det var. Til slutt kom den etterlengtede stasjonen, de fikk av sammen, og han holdt armen rundt henne mens de krysset gaten og gikk inn i et slags leilighetskompleks. Opp i andre etasje, og nederst i korridoren lå døren hennes. De kysset allerede før de nådde den, rotet seg gjennom den, kledde av hverandre i et intenst kappløp før de nådde soverommet og gled inn under dynen som raskt falt ned på gulvet. Selv om det var kaldt vårvær, og bygningen var dårlig isolert, lå de der ubeskyttet i het omfavnelse. Kanskje var det akkurat denne heten som gjorde at det ikke ble for kaldt. Han iakttok henne der hun blottla kroppen sin, og han endelig kunne iaktta alle kurvene og formene han hadde drømt om bare minutter tidligere. De rytmiske bevegelsene ble sterkere og sterkere, August befant seg i en slags uimotståelig rus, og det var først timer senere, da han lå der med den varme kroppen hennes sovende i armene mens han stirret i taket, at det gikk opp for ham hva som hadde skjedd.

Han klarte å ikke vekke henne på vei ut, selv om han mistet en sko på gulvet slik at den trillet bortover før den møtte sofaen. På bussturen tilbake, hjem altså, satt han i en transe, mens han gjenopplevde de siste timene. Og han klarte ikke å bestemme seg for om han hadde gjort noe rett eller galt. Han klarte det bare ikke. Da han nådde boligblokken var solen så vidt begynt å komme opp over byen, og på vei inn så han det glitre i en duggdråpe på et av bladene til treet i den lille hagen utenfor.

August ristet på hodet, og fikk samtidig vekk bildet av seg selv fra tankene. Her stod han, situasjonen var annerledes, og allikevel var den på en måte ikke det. Livet hans hadde vært fryst de siste årene, på en eller annen måte hadde alt dreid seg om henne, om Jessie, og ikke minst om ham selv. Han hatet å innrømme det, men innerst inne var han egoist, og iblant lurte han på om han i det hele tatt brydde seg om andre. Selvfølgelig gjorde han det, det visste han jo, men iblant virket det allikevel som han ga fullstendig blaffen i alt annet. Han gikk alltid rundt og analyserte ting, når han heller burde ha snakket direkte med personen det gjaldt, og han var sjeldent helt åpen og ærlig med andre, selv de aller næreste. Ronny var et hederlig unntak, men det var annerledes. August stolte på ham på en helt annen måte. Selv om han mot all formodning hadde hatt et forhold til Jessie, ville han ikke hatt samme mentale nærhet med henne som med bestevennen.

Han presset kroppen vekk fra veggen, gjenfant en viss balanse, og fortsatte å humpe seg bortover. Målbevisst, men uten mål. Uten mening også, for den saks skyld. Bare med en halvklar tanke om å fortsette, holde seg oppe, samme hva. Veien var målet? Den var faen ikke målet! Det var ikke noe mål her. Bare et jævla spill som sakte ødela sinnet hans.

Sinnet ga August nye krefter, han pushet på hardere gjennom de tomme bygatene. De virket uendelige, for alt han visste var de også det her. Uendelige i de utkantene han ikke kjente.

Og der var den plutselig foran ham. Skolen, der han hadde fått toppkarakterer, og hvor treet hadde falt mot ham som en fysisk manifestasjon av drømmene. Det hadde skremt ham, for det var som et slags bevis på at det ikke bare var fantasi alt sammen. Alle hadde sett eller hørt om episoden, hadde spurt ham om det, og han hadde avfeid det som et hendelig uhell. Men han visste bedre. Ikke en gang Ronny hadde fått ta del i hans personlige mareritt, mest fordi han var redd for den fornuftige vennens reaksjon. Hvis han hadde bedt ham om å oppsøke profesjonell hjelp eller noe... August hadde ikke visst hva han skulle gjort. Eller, nesten enda verre, om han ikke hadde sagt noe spesielt, men bare støttet ham. Og August hadde sett i øynene hans at andre tanker lå bak de velmenende ordene.

Treet lå der enda, eller her også. Han gikk mot det, siden det var det eneste holdepunktet i denne usikre tilværelsen. I tillegg til skolebygget. Han rettet blikket mot inngangen, skottet, og gikk bort til døren. Han stirret inn gjennom vinduet i treet som formet inngangen, og kunne konstatere at alt som befant seg på innsiden var et stort, tomt rom. Ingen trapper, rom eller etasjer, bare et stort, åpent rom. Ikke noe å hente der i alle fall. Han holdt seg oppe med krykken mens han dro i dørhåndtaket. For sikkerhets skyld. Døren rikket seg ikke. Pusten ble dratt dypt ned i lungene hans i et par krafttak, før han igjen beveget seg mot det falne treet. Han så på det med skepsis, en potensiell, kanskje til og med åpenbar, felle, men en felle det var nødvendig at han utløste.

Han gikk bort til trestammen, og bøyde seg ned mot den så godt han kunne uten å falle. Han lot den ledige hånden, den som ikke holdt staven, gli sakte over trestammen. Treet var dødt, morkent og svart. Det brakk nesten bare han tok på det. Men sakte, sakte, begynte det å vibrere. Det økte i styrke, og han dro hånden til seg, ramlet et skritt bakover og landet på ryggen. Skinnen på benet sørget for at det ikke var for smertefullt, og han satte seg raskt opp. Han så det dirre på forskjellige punkter av trestammen. Små dirrende punkter, og noen begynte å bule ut mens de fortsatte å dirre, som om noe på innsiden ville ut. Han reiste seg opp og gikk nærmere, selv om han visste at han ikke burde. Nysgjerrigheten, og eventyrlysten han trodde hadde forsvunnet, drev ham. Hodet hans var kanskje en meter unna stammen da en av bulene brast, og noe langt, tynt og svart skjøt fart mot ham, og bant seg rundt ham. Han mistet staven av sjokket, men ble holdt oppe av grenen som nå holdt ham fast. Flere av bulene brast, og nye grener kom til. Trestammen ble løftet i været av dem, mens flere grep om August. Noen bare famlet febrilsk opp i luften, som Medusas hår. Stammen lå fremdeles på langs, og en sprekk åpnet seg langs den midtre delen, som en stor munn. August ble løftet opp i været, stammen svevde to-tre meter oppe i luften nå. Han ble trukket mot det vidåpne gapet, og uansett hvor hardt han strittet imot, ble han bare trukket nærmere. Benene nærmet seg åpningen først, og benet med skinnen kunne ikke bøyes unna eller sparke mot den porøse stammen. Det gled inn i munnen som raskt lukket seg, og i et frossent sekund kunne August klart høre lyden av ben som ble knust, hud som revnet. Treet virket ikke som det hadde tenner, heller hundrevis av små torner, og noe ubeskrivelig skarpt som skar gjennom han, observerte han før han i desperasjon sparket ifra med det friske benet. En siste lyd av noe som revnet, og August falt mot bakken, fulgt av grener som slo og grep etter ham. Han lot kroppen falle flatt ned, før han rulle tover på magen og i vill desperasjon dro seg unna. Grenene slo ned overalt rundt ham, men han kavet alt han hadde for å holde seg unna. Uten å vite hvordan, nådde han døren til skolen. Denne gangen ga døren med en gang etter når han presset mot den, og han falt inn. Han slo den igjen bak seg, samtidig som han så staven han hadde støttet seg på bli kastet etter ham. Den slo gjennom vinduet og landet ved siden av ham. August grep staven og dro seg opp. Utenfor så han treskikkelsen, eller hva man skulle kalle det, skyte grenene ut mot all nærliggende bebyggelse, det var tydeligvis ikke spesielt ute etter ham.

Han beveget seg mot den andre siden av bygningen, hvor et lyspunkt tydet på at det fantes en utgang der, og at morgenen virkelig var i anmarsj. Uten å vite hvordan, og for så vidt hvorfor, bakset han seg utenfor, samtidig som bygningen kollapset bak ham. Et lurt valg, altså. Grener skjøt rundt overalt, det var ikke bare det første treet lenger, alle grønne flekker i byen syntes å gå til angrep mot sin grå undertrykker. Grenene skjøt opp fra bekken under all asfalten og betongen, og rev den i filler som om det skulle være papir. De grå gravstenene, blokkene, ble rasert rundt ham, en miljøvennlig versjon av "Dawn of the Dead". Bakken begynte å duve under ham, mens asfalten sprakk. Han så en grønn flekk av gress, og bestemte at den antagelig var tryggere enn asfalten som nå ble tilintetgjort, forvist fra byen som nå naturen tok tilbake. Duvingen tiltok, og han kjente at han ble presset oppover. Bakken hevet seg mens betongen sprakk, og en grønn ås materialiserte seg. Han stod på toppen av den, og kunne i den gryende morgensolen se byen han elsket og hatet bli knust til det ugjenkjennelige, og videre brytes ned til den var borte. Langt der borte så han blokken hans egen leilighet befant seg i, der han like før hadde falt det skjebnesvangre fallet. Også den ble knust, kunne han se. Biter av veggene begynte å dale, bygningen skalv, og sakte ga den etter sank sammen og forsvant. All bevegelsen som fylte synsvinkelen hans begynte sakte å avta, de siste bygningsrestene sank i jorden, og stål og metall ble erstattet av gress. Grønt gress så langt han kunne se, og der blikket hans var festet, der hans eget hjem en gang hadde ligget, så han et tre strekke seg ned fra himmelen. Han gispet, for nå forstod han. Dette var hagen.

Nitten

Jessie var en ny jente på skolen, August hadde med en gang lagt merke til henne. Til stor irritasjon hos hans daværende kjæreste. Men hva brydde det han, forholdet deres skrantet uansett, en typisk ungdomsromanse. Med Jessie merket han med en gang at det var noe spesielt. Hun hadde smilt til ham første gang blikkene deres hadde møttes, og han smilte tilbake, fullstendig klar over at han rødmet. Rødmet! Hvor lenge siden var det han sist hadde rødmet av at en jente så på ham? Barneskolen?

Hun kom bort i et friminutt. Han og Ronny satt og pratet om et eller annet, han husket ikke lenger hva, kanskje akkurat fordi det var da hun kom bort. Kjæresten hans og et par andre jenter satt der, men han enset henne ikke en gang, hele hans oppmerksomhet var festet på denne nye jenta som nå vandret bort til ham, og inn i livet hans. På en måte kunne man si at det var her alt begynte. Eller kanskje ved blikket, kanskje allerede ved alt det usagte blikket uttrykte: Hvem er du, har vi en fremtid? Men nå kom hun i alle fall bort, hun hadde akkurat stått sammen med noen andre jenter og snakket. August hadde kastet hva han håpet var skjulte blikk bort mot henne. Observerte hvor fort det virket som hun fikk nye venner, en evne som både imponerte og skremte ham. Nok en gang møtte hun blikket hans og smilte, og denne gangen rødmet han ikke. Det virket mye mer naturlig nå. Mer akseptert. "Så, dere er de nye klassekameratene mine?" Han husket kommentaren godt, de første ordene sagt rettet mot ham. Men det var Ronny som hadde svart, han var den singel, og August var uansett ikke sikker på om han ville klart å presset ut noen ord. Han husket ikke helt hvordan samtalen utviklet seg, men den hadde virket naturlig, han hadde ikke slitt med å komme på noe å si slik han hadde forventet. Han så på henne hele tiden, tenkte ikke på det før kjæresten gikk til det steg å kremte høyt for å oppnå oppmerksomheten hans. Til og med da hadde han bare lyst til å se Jessie, bare snakke med henne. Det var i dette øyeblikket at hun ble henne.

Etter hvert hadde Ronny og de andre gått til en time hverken August eller Jessie hadde, og de hadde blitt sittende igjen alene. Hun spurte om Augusts kjæreste var Augusts kjæreste, og August svarte ja. Inni seg ropte han nei. Dette var et av mange små hint som han stadig tok seg selv i å tolke til sin egen fordel. Hun lurte sikkert fordi hun håpet at han var singel! Klart, han hadde en stemme i hodet som sa at han overtolket, at hun sannsynligvis bare ville vite det for informasjonens skyld, det var vanlig å vite slikt om venner. Men i denne perioden valgte August å overhøre den.

En måned senere hadde han slått opp med kjæresten. En måned, og alt han hadde tenkte var at han måtte bli kvitt henne, som hun var en ekkel avfallsbit som hadde satt seg fast under skoen hans. Det hadde vært en tårevåt affære, hun hadde skreket til ham, kastet et glass i veggen. Som i en såpeopera. Han stod der passiv, snakket når det falt seg naturlig, "det er ikke deg, det er meg", gikk så snart han hadde muligheten. Lukket dette kapittelet bak seg uten videre ettertanke. Det eneste han tenkte på var henne.

Vennskapet deres vokste raskt, de lo av de samme tingene, kom med lignende utsagn, og kunne snakke i timevis, det var i alle fall slik det var i Augusts hode. Neste episode som hadde festet seg ekstra i den endeløse strømmen av bilder og inntrykk var da hun hadde kommet bort til et bord han satt alene ved. Han satt alene fordi han prøvde å skrive, konsentrasjonen ble raskt dårligere med andre til stede, men han slo det fra seg med en gang hun satte seg. "Kan du fortelle meg hvordan dere gutter tenker?" Hun hørtes oppgitt ut. Han smilte til henne, for å prøve å få henne i bedre humør. Hun var sentrum i hans konsentrasjon, alt handlet om å få henne til å føle seg bra. "Tror dessverre ikke jeg har mye å bidra med der." Han holdt en fleipete tone, men lot allikevel en viss seriøsitet skinne gjennom. Kanskje hun likte ham bedre da. Hun ga ham et smil det ikke var lett å lese, han håpet det betydde at hun så på ham som den ene gutten det var verdt å snakke med. Den ene hyggelige gutten. Så sukket hun. "Jeg er bare så jævlig lei av gutter som ikke gidder å bry seg, liksom." Han nikket. "Stort problem, de jævlene." Han sjanset mer med humoren denne gangen, men hun var med. Hva nå enn det betydde, i ettertid så han hvor selvgod han måtte ha virket. Selve samtalen var kanskje ikke det mest interessante, men heller det at de nå diskuterte kjærlighet, forhold. Hun diskuterte det med ham. Ville hun ha et forhold med ham? Vel, det var det han tenkte på det tidspunktet, det var strengt tatt nok en overtolkning, men for ham der og da var det "viktig". Det var noe, hun betrodde seg til ham. De var nære. Eller de snakket i det minste om noe annet, noe utenfor skolen, bare det var nok til å få ham inn på en endeløs tankestrøm om hans rolle i livet hennes.

Tredje episode. Klassetur, og de satt oppe hele natten og snakket. Aldri hadde han vært så nær å snakke med henne, droppe skuespillet og faktisk snakke som seg selv. Han ville fortelle henne om følelsene sine, han hadde tenkte gjennom hva han skulle si uendelig mange ganger, men aldri helt kommet opp med et perfekt manus. Var ikke det en del av sjarmen? Budskapet var det viktigste, at han fikk frem hva han følte:

Han skulle vente til et passende stopp i samtalen, hvor han kunne sette seg nærmere, kanskje bare noen centimeter unna ansiktet hennes. Og se henne inn i øynene, de nydelige blå øynene som han lengtet slik etter. "Du, kan vi snakke? Sånn seriøst liksom?" Ikke noen god ordlegging, men hvorfor skulle han skjule seg bak flotte formuleringer når det han faktisk følte var her og nå! Og hun ville forstå ham, nikke forsiktig, kanskje, bare kanskje, til og med rødme litt. Hun kledde det. "Jeg har prøvd å finne en måte å si dette på lenge nå, men har liksom ikke fått til. Men her er det i alle fall." Alltid unnskyldninger, alltid forklaringer. Han var så usikker når det kom til slikt! Kanskje et lite smil ville danne seg i ansiktet hennes, og varmen det utstrålte ville få ham til å fortsette. Det måtte han uansett nå, det var ingen vei tilbake, han satt der nå totalt ubeskyttet og blottet seg for et hogg. "Okei, greia er... Jeg er veldig glad i deg. Eller, det er så mye mer, helt siden første dag jeg så deg har jeg visst det. Over et år nå." Nå kom det. "Jeg er forelsket i deg, Jessie, jeg har vært det lenge nå, og jeg må bare få sagt det!" Et skjebnesvangert øyeblikk, det var her alt ble blottlagt, sannheten kom for en dag, og han måtte se hvordan hun reagerte. Så tilbake til unnskyldningene og forklaringene: "Jeg vet at du sikkert ikke er interessert i meg, men jeg har tenkt dette lenge nå, og jeg trengte bare å få det ut. Så hvis du ikke er forelsket i meg så er det helt greit, vi... Vi bare later som samtalen som samtalen ikke har hendt eller noe, ok?" Forberedt på det verste, nesten så han tilrettela for det. Men i sitt stille sinn var hun alltid forelsket i ham også, han var ikke forberedt på avslag. Det var nå han skulle se frustrert ut og holde på å gå, hun skulle gripe fast i armen hans, og dra ham mot seg, øynene deres en knapp centimeter fra hverandre, og leppene møttes. Først et kort kyss, de skulle bevege ansiktene litt fra hverandre og se hverandre. For første gang å se hverandre. Og de ville begynne å kysse igjen, gli sammen å bli ett i natten...

Det var slik han hadde planlagt det, og for første gang hadde han faktisk virkelig bestemt seg for å si det, gjennomføre det. Han hadde tenkt på det hele dagen, han måtte bare prøve å få henne på egenhånd denne kvelden, de kunne snakke sammen om hva som helst, la båndet mellom dem virkelig komme til syne før han skulle prøve å forsterke det. Og det gikk etter planen, han fikk henne på egenhånd, og de snakket sammen hele kvelden slik bare folk med et helt spesielt forhold kunne. Aldri hadde han vært mer sikker på at hun var glad i ham som mer enn venn. Alt gikk etter planen helt til øyeblikket han skulle begynne foredraget, men det kom aldri. Han feiget ut, og etter en stund gikk de til soverommene sine. Da han var i ferd med å gå inn spurte hun: "Har du tenkt å sove nå?" "Ja, eller..." Han tok seg i det. "Vet ikke, skal du?" "Tror det." Siste sjansen og han forspilte den. Han la seg, og slo hendene over ansiktet. Han var en feig dust.

I ettertid slo det ham hvor selvsentrert han faktisk var. Hele den lille talen om hans kjærlighet til Jessie handlet om ham, om hvordan han følte det og hvordan det ville påvirke han. Han var en feig dust som kun tenkte på seg selv. Var han i det hele tatt interessert i henne, eller var det bare at han ville være det?

Slik fortsatte det fremover, han flyttet for seg selv inn til byen og begynte å studere. Han så henne i blant, og slik kom det fjerde og siste øyeblikket. Det hadde vært på en fest tilbake i hjembygden deres, han var der sammen med Ronny. En liten tur hjem fra byen for å treffe de gamle kjente. Og en venninne av Jessie kom bort til ham. "Hun vet det," hadde hun sagt. Han spilte dum, spurte for å prøve å unngå sannheten: "Vet hva?" Hun himlet med øynene. "At du er interessert i henne." Hun så prøvende på ham, og han nikket bare. Det ble stille et øyeblikk. "Så... Hva sier hun om meg, eh, om det?" Nå kom det, illusjonen brast. Han hadde vært for treg, for feig. Selvfølgelig visste folk det, og selvfølgelig måtte Jessie ha fått høre om det. Jenta så på ham med en anelse medynk. "Hun er ikke interessert i deg." "Ok." det var alt han klarte å svare. Hun fortsatte å snakke, prøvde kanskje å trøste ham eller noe, Ronny satt ved siden av ham, det var kun litt før på kvelden da de hadde sett Jessie at han hadde fått vite om Augusts følelser. Han hørte ikke etter lenger, tankene hadde begynt å spinne. Ok, han måtte bare tåle det, slik var det, han kunne ikke endre på følelsene hennes. Kunne ikke tvinge henne til å like ham. Han hadde ødelagt et vennskap uten grunn, og uten en gang å tørre å satse selv. Han husket ikke mye av resten av kvelden, bortsett fra en ting: Han hadde sett bort på Jessie, og plutselig så hun tilbake. Og det var noe i blikket hennes, han ante ikke hva det var, men det stakk inni ham, og han måtte ut for å få frisk luft.

Etter dette hadde han ikke snakket med henne på lenge, de hadde for så vidt sett hverandre, og han prøvde å være høflig. Han antok at det ikke lykkes, men han prøvde i alle fall. Han måtte ikke feile mer nå. Og hun latet som om ingenting hadde skjedd. Kanskje jenta hadde løyet? Det var dette August klamret seg til og etter hvert tok for en sannhet. Det var derfor han satt oppe en sen kveld og ventet på meldinger som ikke kom, han ventet på å få høre om hvordan hun hadde hørt hva venninnen hadde sagt, ventet på å få høre at det ikke var sant. At han fremdeles hadde en mulighet. Den samme kvelden tok han for første gang en nærmere titt på hagen utenfor blokken han bodde i, og samme kveld han hadde drømt om den samme hagen, men noe var annerledes. Og i tiden som fulgte bygget forholdet til Jessie seg opp igjen, han glemte det som hadde vært, og seg nok en gang inn i den irrasjonelle rusen. Kjærlighet.

Dette var hva han husket best, episodene som bant hans kanskje ikke-eksisterende forhold til Jessie sammen. Sammen med uttallige blikk og tanker. Og kanskje var det dette som til slutt ledet ham til hagen han nå befant seg i. Bare kanskje, han visste ikke. Han dyttet tankene ut av hodet, han hadde bare trengt å finne mening. Nå gransket han sine nye omgivelser.