Tjue-fem (epilog)

Han våknet, gjenoppstod, hva man enn skal kalle det. Han lå på ryggen, utstrakt på sofaen i leiligheten, og kjente solstråler kile over ansiktet. Den lille klokken på veggen viste at klokken var elleve på formiddagen, en perfekt tid å våkne på i en rolig ferie. Han visste øyeblikkelig at dette var virkeligheten, ikke nok en illusjon. Det var bare noe med følelsen, både i rommet og i ham selv. Han følte seg merkelig utvilt, tross alle strabasene han hadde vært gjennom, og kunne med glede konstatere at skadene var borte, begge bena var i godt behold. Han hadde fremdeles såret på armen etter den uforklarlige flisen, men det fikk så være. Han levde, og han hadde det faktisk bra, for første gang på flere måneder, kanskje over et år. Han hadde lyst til å løpe ut, danse i gatene.

Og allikevel hang tanken om Jessie fremdeles igjen. Det var antagelig for mye å håpe på at den skulle forsvinne over natten slik. Det usagte dem imellom måtte forbli usagt, det var slik hun ville ha det. Det måtte han bare respektere, eller i alle fall tåle. Han hadde drømt om henne så lenge at han kanskje hadde gjort henne til noe større enn det hun egentlig var, hun var trossalt bare et menneske slik som ham. Hvorfor skulle hun bruke tid på et forhold hun ikke ønsket.

Etter å ha ligget i sollyset en stund, kanskje tyve minutter, reiste August seg. Han gikk målbevisst rett inn på badet og pusset tennene slik han gjorde hver morgen. Han vrengte også av seg klærne han hadde sovnet, eller hva man skal kalle det, i, som over natten var blitt i overkant svette. Han gikk raskt ut i leiligheten og satte på noe musikk, et album av M83 han hadde kjøpt brukt noen måneder tidligere, og lot badedøren stå åpen mens han dusjet. Det var den beste dusjen han noensinne hadde hatt, det virket i alle fall slik der og da, vannet rant mot kroppen hans, og endelig kjente han en ekte følelse av velvære. Da han hadde kledd på seg og spist en rask, provisorisk frokost (stekte egg og brødskiver) gikk han ut og vandret i gatene. Han gikk innom et par butikker, og bedrev window shopping for fullt. Alt som kunne hjelpe ham med å tenke på noe annet.

Han besøkte Ronny, som nå hadde det betraktelig bedre enn sist. Han lå utstrakt på sykesengen, og lyste opp da August kom inn. August valgte å ikke fortelle om hagen, men fortalte om den siste utviklingen mellom han og Jessie. Ronny smattet. "Synd, men hun går glipp av en knakandes kjekk kar." Han smilte, og August smilte tilbake. "Du finner noen andre, hun er ikke så spesiell som du har skullet hatt det til." August så ut av vinduet. "Nei, kanskje ikke." På hjemveien kjøpte han noen friske blomster, han ante ikke hva slags, som kunne hjelpe på den sommerlige stemningen i leiligheten. Han satte dem i en pen vase på stuebordet, og satte seg i sofaen, lente seg godt bakover. Det var over. Hele greia var avsluttet. Han trengte ikke være redd for trær lenger, tenkte han med et glis. Jessie var det eneste som gjorde ham nedtrykt nå, men man kunne vel aldri bli totalt lykkelig.

Akkurat da banket det på døren, kvart over fem en varm sommerdag. Han fikk en merkelig følelse av lyden, det var noe nærmest kjent ved den. Han gikk bort, lot håndtaket sakte gli ned og dro døren den opp, alt veldig møysommelig. Der stod hun. Det var første gang han så henne ansikt til ansikt etter at de hadde møttes på sykehuset. "Hei." Han var sikker på at han kom til å stotre, men stemmen lød klar. "Hei, August." Hun så på ham med et merkelig blikk, og han lot øynene sine se direkte tilbake. Det var et av disse blikkene, men det var noe nytt der. Det usagte imellom dem kjentes ikke trykkende mer, det fløt der midt mellom dem. Og hun smilte, et smil han aldri hadde sett før. Han kunne ikke annet enn å smile tilbake. "Kan vi snakke sammen?" Hun spurte litt usikkert, tross smilet mellom dem. "Jeg tror vi trenger det." Smilet ble litt kortere, men var der fremdeles. "Ja." August svarte, og kjente en byrde lette seg fra brystet. "Kom inn." Han lukket døren igjen bak henne. På himmelen stod fremdeles solen sterkt, det var flere timer igjen til solnedgang.

Tjue-fire

Å igjen være i hagen vekket en slags følelse av sammenheng i August. Han var antagelig fremdeles inne i den mørke bygningen som han forøvrig ikke kunne se herfra, selv om det så vidt han kunne se var det høyeste punktet i hagen, men nå så han allikevel en slags konneksjon mellom hagen og sitt eget liv. Det var byen, bare en tematisk motsetning av den. Det virket som en skikkelig miljøvennlig hallusinasjon, tenkte han og hostet av latter. Hostet blod, som forøvrig også rant fra der benet hadde sittet. Det var revet av rett over kneet, fra vinkelen han så det i kunne han ane et blodig kjøttsår. Han lente seg mot staven, og hostet hardere. Han hadde lite tid igjen nå, og han måtte slutte det han hadde startet, som det så fint het i actionfilmene Ronny tvang ham til å se.

Treet strakk seg ned fra himmelen kanskje en halv kilometer i luftlinje bortenfor, så istedenfor å stå og sakte blø i hjel, begynte August den stillegående ferden mot det. Når han nådde det kunne han orientere seg bedre, og det måtte være der borte et sted at veien videre befant seg. Å komme seg ned fra åsen var hardere enn han hadde trodd, han var nær å falle hodestups flere ganger, men klarte på mirakuløst vis å komme seg helskinnet ned. Han så fremdeles treet tydelig der borte, og prøvde å bevege seg så rett mot det som mulig, ikke en enkel oppgave grunnet alle kurvene i landskapet. Han måtte gå sakte og forsiktig for ikke å gjøre ytterligere skade på den allerede vanskjøttede kroppen sin, men han var klar over at han måtte komme seg frem rimelig fort. I denne tilstanden måtte han regne med å måtte inngå slike kompromisser. Eksistensen hans vandret langs en tynn knivsegg, og kunne når som helst ramle over kanten, eller bare bli delt i to av det utrygge underlaget. Hva skjedde hvis han døde her? Han hadde enda ikke fått svar på dette spørsmålet, men husket flisen i armen etter at han hadde sluppet seg selv fri i en drøm. Kanskje også det ville bli annullert hvis han døde her, kanskje også det var en del av drømmen. Eller kanskje han virkelig ville dø, og aldri komme tilbake. Tanken på døden hadde alltid skremt August, og uten at han så på seg selv som religiøs, hadde han en slags innebygget tro om at det skulle finnes noe etterpå, på den andre siden som det het.

Han så små tåkeskikkelser samle seg på begge sider av ham, denne gangen ikke høyere enn maksimalt en halvmeter. De lignet de delvis uformelige skikkelsene som han naivt nok hadde trodd eskorterte ham ut fra dette stedet. Det virket ikke som de så på ham eller fulgte med på hva han gjorde, men de beveget seg allikevel i forhold til ham, alltid minst en meter unna. Små ben og armer var vel det som gjorde at han kunne se at det ikke bare var litt morgentåke, det var helt klart små skikkelser. For all del, hvorfor ikke, på et sted som dette. Han kunne samtidig konstatere at himmelen over ham var lyseblå, ikke et grått tomrom slik den var i hagen på utsiden. Han var altså helt klart inne i bygningen.

Noen ytterst få steder på veien kunne han skimte tegn etter sivilisasjonen som så raskt hadde forsvunnet, sunket i jorden på en mer bokstavelig måte enn hva normalt var. Små biter av asfalt, metall, plast, til og med en parasollramme. Tøyet hadde råtnet vekk eller brent opp i miniatyrapokalypsen, kun harde metaller lå igjen, men også de nedbrutt til det ugjenkjennelige. Det som en gang kanskje hadde vært noen kjele, en postkasse, en tjueetasjers bygning, nå små metallbiter. De lå ikke strødd over alt slik man kanskje kunne ha forventet, men her og der, på vilkårlige steder. De var ikke et siste tegn på sivilisasjonen, nei, de var bare små, forvridde, meningsløse klumper på bakken. Han lot fokuset gli vekk fra dem, og over på hovedoppgaven: Å komme frem til treet, hjem. Det var en monoton atmosfære, å sakte jobbe seg frem mot et mål han ikke engang var sikker på at var der. Det samme landskapet gjentok seg og gjentok seg. Han kunne ikke være sikker på om han i det hele tatt beveget seg fremover, eller om landskapet rundt ham spilte ham nok et puss. Han unngikk oppoverbakker, det ville bli en for stor påkjenning å bevege seg i slikt terreng med skaden, men da han hadde godt i nærmere en time uten å komme frem, måtte han konstatere at det umulig kunne ta så lang tid å bevege seg drøye fem hundre meter. Han dro seg så godt han kunne opp på den høyeste bakken han så. Da han nådde toppen speidet han rundt etter treet. Derfra så han at han hadde passert treet cirka femti meter for langt mot høyre. Han trosset smertene, og begynte å bevege seg direkte mot det, uansett underlag.

Han brydde seg ikke om hvor lenge han gikk, det hadde ingenting å si. Smertene var de samme, det var ikke noe han fikk gjort noe med. Det eneste han kunne gjøre var å gå, fortsette å gå. Og endelig så han det tydelig foran seg. Treet, og ved siden av lå restene av en grunnmur. Det måtte være grunnmuren til blokken han bodde i, det var besynderlig at han ikke hadde sett den fra avstand. Kanskje den ikke hadde vært der før nå. Treet så merkelig ut, falskt, som å se på et fotografi. Eller et dårlig speilbilde, han husket at moren til Ronny alltid humoristisk klaget over dårlige speilbilder når hun var misfornøyd med utseendet sitt. Noe det forøvrig var lite å si på sett bort fra det hundreogtyve kiloene hun drasset på. Det var den første noenlunde normale tanken August hadde hatt de siste timene, og den fikk ansiktet til å sprekke opp i et smil. Nesten bokstavelig talt også, jord og søle hadde skitnet til ansiktet hans og nærmest konstruert en maske som nå sprakk opp etter den første forandringen i ansiktsuttrykk han hadde hatt siden han begynte å dra seg gjennom dette skyggebildet av hagen. Treet var det altså ikke noe særegent sted, det måtte være i ruinene av gravstøtten at veien videre lå.

En åpning slapp han inn der døren hadde ligget tidligere. Det var ikke spor av tregulvet, det var bare gress som underlag inne i bygningen, og himmelen som tak. Han rundet et hjørne, og plutselig var alt lys borte. Det var som om himmelen og solen hadde sluttet å eksistere, og, tenkte han, det var vel akkurat det som hadde skjedd. Han famlet etter restene av veggen, strakk seg etter den og falt da den ikke var der. Smerten jog enda sterkere gjennom kroppen, det sitret i benstumpen. "Faen!" ropte han, nærmest på måfå. Han fikk et visst inntrykk av romklangen i sin egen stemme, han var i et stort, kanskje gigantisk, rom. Kunne det være..? Ja, han fikk den samme følelsen, men denne gangen var ikke den mystiske kvinnen der, med en lampe for å vise ham veien. Han prøvde alt han kunne å skjerpe øynene, slik at han i det minste kunne ane konturene av omgivelsene sine, men det var noe tungt med mørket i rommet, det omga ham og presset seg på ham. Kanskje var det ikke engang et mørkt rom, kanskje det bare var han som ikke kunne se det. Tankene hjalp ham ikke med å finne veien, han var blitt en utålmodig person av å ha dødsfrykten konstant hengende over seg. Og inne i ham var det en liten stemme som hele tiden hadde ytret en vag tanke: kanskje jeg allerede er død? Var dette døden, en dødens hage, en bygning full av umulige hemmeligheter. Nei, det kunne det ikke være, bestemte han seg for. Han måtte holde motet oppe, han måtte i det minste prøve å komme seg videre, komme seg ut av bygningen. Han var ikke lenger sikker på om han ville videre, eller om det i det hele tatt fantes et videre. Han ville tilbake, ut herifra.

Og spørsmålet han stadig kom tilbake til, som han var blitt så dødsens lei nå. Hvorfor var han her? Det var Jessie som hadde utløst dette i ham, hun hadde rett ut sagt at det ikke kom til å bli noe mellom dem. Og allikevel, det hadde startet før henne. En tilsynelatende normal kveld, hvor han lå våken, fremmedgjort for verdenen rundt seg, i et desperat håp om at hun skulle kontakte ham, sende ham en melding, hva som helst.

Det fortrengte skjøt opp i August, kvelden før, en vanlig vennesammenkomst. De hadde stått for seg selv og snakket, virkelig snakket, slik han hadde lengtet etter. De var utenfor de daglige livene sine, barrierer skapt av sosiale forhold hadde ingenting å si akkurat der og da. De fortalte hverandre ting de aldri hadde fortalt noen før, sine innerste tanker. Alle forventninger om hva de skulle og burde gjøre var borte, det var bare de to. Og hun hadde kysset ham. I noen sekunder hadde leppene deres møttes, før hun raskt dro seg vekk og gikk. Ingen hadde sett det, han var ikke engang sikker selv lenger. Men etter dette hadde det vært noe usagt i luften mellom dem, de møttes, snakket sammen, men plutselig hadde hun gått, hver eneste gang. Alltid når samtalen fløt lett, som den kvelden. "Unnskyld, jeg må gå." Akkurat når de kunne ha snakket om hva som hadde hendt. Følelsene de undertrykket, ikke fordi de ikke var der, men fordi det ikke skulle være slik. Det passet ikke. Følelsene hun undertrykket, men som han ikke klarte. Kvelden etter hadde han ligget alene, stirret ut i natten, og håpet på at hun skulle kontakte ham, i det minste sende en melding. "Beklager det i går" eller "Vi må snakke" eller "Jeg elsker deg". Det hadde ikke hendt, og...

Tårene rant nedover ansiktet hans, og løste opp skitten som hadde samlet seg der. Han hadde fortrengt hendelsen, den hadde vært en fjern drøm i bevisstheten hans, og allikevel hadde han visst det hele tiden. Den hadde vært der hos han også, den usynlige samtalen som ikke ble nevnt. Når de hadde sett hverandre i øynene, og han visste hun tenkte på det. Det var da hun reiste seg for å gå. Og til slutt, når de møttes i en følelsesladet stund, Ronny lå skadet på sykehuset... Og hun hadde endelig sagt noe, men allikevel ikke. Hun hadde visket ut hendelsen. Det handlet ikke om trær, om syndefallet, eller om noe som helst annet enn en undertrykt følelse. Dette måtte være sinnet hans, tankene hans. Og om det ikke var det, om dette var noe annet... Hva hadde det å si? Han måtte komme seg ut av dette, komme seg videre. Hva hvis hun hadde undertrykte følelser for ham? Hvordan skulle han vite det, det måtte bli opp til henne. Han kunne ikke pushe på, et forhold må være to parter! Treet utenfor skolen var ekte, flisen i armen var ekte, men det var følelsene hans også. Hvis andre krefter enn hans egne stod bak, så var det allikevel han dette angikk.

Han dro seg opp, dyttet seg opp med staven. I forbifarten funderte han over hva gulvet bestod av, det kjentes ikke som noe materiale han hadde kjent før. Tanken passerte. Han var målbevisst, han ante ikke hvor han var eller hva han skulle gjøre, allikevel gikk han bestemt fremover. Hvis dette var hans egne tanker, så... Og uansett måtte det basere seg på hans handlinger. Ingen vits i å analysere det, han ville bare videre. Han haltet bortover, men var aldri nær å falle. Han visket ut alt fra hjernen sin, satte alt inn på handling. Og der kjente han det foran seg, en hard vegg. Det dirret når han rørte den, veldig kort, kanskje et sekund. Kanskje den ikke gjorde det i det hele tatt. Men allikevel følte han at han hadde nådd et mål. Han lot hånden som ikke støttet ham mot staven gli over veggen i leten etter et dørhåndtak. Det var ikke noe der, bare en hard vegg. Det kjentes likt ut som gulvet, og han forestilte seg det mørke stoffet hele bygningen var konstruert av, som så ut som gjennomsiktig glass fra lang avstand. Uten helt å vite hvorfor, presset han seg hardt mot veggen. Han mobiliserte alle sine siste krefter. Den ga ikke etter først, han kjente bare en sterk smerte, men litt etter litt føltes det som den ga etter, eller at han ga etter. Han gled sakte men sikkert inn i veggen, selv om den fremdeles føltes hard og solid. Og nok en gang falt han.

Han slo seg mot et hardt tregulv. I et par sekunder mens han fremdeles blunket med øynene i det nye lyset, trodde han at han var ute av det hele. Men da han endelig klarte å fokusere, så han at han var i et slags skjul, et uthus som måtte være bygget vegg i vegg med den sorte bygningen. På den andre siden av den, den inneholdt tydeligvis bare det mørke rommet. Alt annet var et annet sted. Og nå lå han her, og klarte ikke å reise seg.

Himmelen i hagen var ikke grått tomrom lenger, den var blå, og solen skinte inn gjennom vinduet i skjulet. Døren stod på vidt gap, og slapp inn en varm, sommerlig vind. Og han kunne bare se det, klarte ikke å presse seg opp. Det virket som alle krefter hadde forlatt kroppen hans da han presset seg gjennom veggen. Hva hendte nå? Skulle han ligge her, så nær målet sitt, og dø? Dø mens han så friheten rett foran seg, for gjennom hodet hans, en nestenpoetisk tanke. Kanskje litt for banal. En anelse. Han hørte skritt utenfor, en skikkelse materialiserte seg i døren. En kvinneskikkelse, nok en gang var hun altså der for å redde ham. Forhåpentlig. Og ja, hun gikk sakte mot ham, med et nærmest underdanig blikk. Bøyde seg ned ved ham, og løftet ham i armene som om han skulle vært et spedbarn. Hun tok noen tilsynelatende tunge skritt, ansiktet som før hadde vært så glatt, uten uttrykk, var nå fylt av smerte. Han ville hjelpe henne, men var bare en passiv tilskuer. Mot døren og ut, hun la ham utenfor skjulet, med staven ved siden av seg, før hun falt om. August kom seg raskt på benet, det virket ikke vanskelig lenger. Hun lå urørlig igjen i skjulet, han skulle til å rekke ut hånden for å hjelpe henne opp, da døren smalt igjen. Han prøvde raskt å trykke ned håndtaket, men... Hun ofret seg.

Målbevisstheten kom raskt tilbake i August, han kunne ikke miste motet nå. Han ville tilbake til treet, treet hele denne drømmen eller marerittet hadde startet med. Han gikk rundt den mørke bygningen, turen virket kort, spesielt sett i forhold til alt han hadde gått hittil. Han nådde roseengen som strakk seg ut som en dørmatte foran bygningen, og gikk bestemt gjennom den, brydde seg ikke om tornene som skar i det ødelagte benet, eller om bladene som kilte det. Og han kom seg gjennom dem, alt virket så enkelt nå. Over bakkene, og der så han det strekke seg ned fra himmelen. Kronbladene var kanskje to meter unna bakken, han husket ikke om de hadde vært nærmere eller lengre unna da han først hadde kommet hit. På rent instinkt, uten å helt kunne si hvorfor, kastet han fra seg staven. Det virket bare naturlig. Han dro også av seg de siste klesrestene som satt klistret mot kroppen hans. Naken dro han seg langs bakken mot det endelige målet.

Da han endelig lå under det, la han seg på ryggen og stirret opp. Gjennom kronbladene kunne han skimte solen høyt der oppe på den blå himmelen. Vinden fikk bladene til å danse, treet var fult av uforklarlig liv. Han smilte, det var som en herlig drøm. Lyset skar ikke i øynene, men balsamerte dem etter at de var blitt såre av alt mørket. Og bladene strakk seg ned etter ham, gned vekk all smuss fra kroppen hans. Han ble renset, og han strakk armene ut etter trekronen. Den grep fatt i ham, og dro ham oppover, oppover mot skyene. Smilet var der fremdeles, han skjønte delvis hva som hendte. I alle fall essensen. Kroppen steg oppover i treets favn, han ble endelig dratt ut av hagen.

Tjue-tre (love will tear us apart)

Augusts kropp slo mot tretoppen under ham. Han kjente kroppen bli knust mot grenene, og rakk halvveis å innse hva som hendte før han lå på bakken. Han hikstet etter pusten, mens regndråpene haglet ned fra mørket over ham. De slo mot kroppen hans, og blandet seg med blod, rant ned på bakken.

Han var ved bevissthet. Det tok en stund før han klarte å tenke klart, ikke bare på grunn av smerten som skar gjennom kroppen, men fordi det hadde vært totalt uventet. Han hadde vært sikker på at han skulle komme til nok en slette, et rom, hva som helst annet. Men her var han fremdeles, og han hadde kun forverret situasjonen sin. Han burde snart ha lært; på dette stedet var det uventede det forventede.

Sakte begynte han å bevege seg, del for del av kroppen ble systematisk undersøkt. Ringefingeren på venstre hånd stod i en merkelig vinkel, men hendene og armene var ellers relativt uskadde, med unntak av et par kutt som blødde skummelt. Det samme gjaldt overkroppen, han kjente et par brukkne ribbein på venstre side da han lot hånden gli forsiktig over brystkassen. Men ingen større skader, de indre smertene var utholdelige. T-skjorten var dekket av blod, og hadde revnet noen steder, men hva han kunne se av kuttene virket greit nok. I greit nok la han at det ikke var spesielt dypt. De blødde allikevel faretruende, han kunne nærmest kjenne kreftene renne ut av seg for hver bloddråpe. Han satte seg delvis opp, så godt han kunne. Smerten jo gjennom kroppen, men han forsøkte å ignorere den. Han prøvde å bevege på benene. Det høyre benet adlød, det virket kanskje litt dovent, og han hadde ikke helt fått igjen følelsen, men mirakuløst nok virket det som om ingenting var brukket. Det venstre var en annen sak. Han så den øvre delen bevege seg noen millimeter, men delen under kneet fulgte ikke etter. Og nok en gang en forferdelig smerte, denne gangen helt uutholdelig. Han falt bakover på ryggen, og rykket til av smerter.

Han prøvde å konsentrere seg, puste rolig. Etter å ha ligget slik en stund klarte han å gjenvinne en slags fatning, men han bestemte at det var best å bli liggende slik. Ingen bevegelser, og i alle fall ikke brå. At han i det hele tatt hadde overlevd fallet måtte være et tegn på at fremdeles var i hagen. Han hadde følt det som han svevde i den øverste delen av fallet, før han hadde rast mot bakken. Betydde dette at han ikke kunne dø her, eller bare at han hadde vært heldig? Det hjalp ikke å tenke over det nå, han måtte finne på noe, en måte å komme seg videre på. Hvem ante hva som kunne skje hvis han ble liggende slik? Det var antagelig ting i denne hagen som ville oppsøke ham, ting han ville og burde unngå. Han brydde seg ikke om regnet lenger, det var blitt en del av eksistensen hans. Han var allerede blitt søkkvåt, og det var kaldt ute. Han bet tennene sammen for å ikke hutre, redd for smertene dette antagelig ville resultere i. Nok en gang hadde han falt for et av hagens triks. Han hadde gjort det hele tiden, fulgt dens spilleregler, til og med når han forsøkte å ikke gjøre det. Kanskje alt var forutbestemt, kanskje hans vilje ikke kunne endre noe. Eller kanskje det hele var en drøm. Dette håpet hadde falmet betraktelig for ham i det siste, men det var fremdeles en mulighet. Hvis han våknet på sofaen, uskadet og varm, kanskje med en strålende sol utenfor og god musikk på stereoen, ville han være evig takknemlig. Takknemlig mot hvem ante han ikke.

Et lys hadde lenge beveget seg i øyenkroken hans, fra treet han nå lå med ryggen til. Underbevisstheten hadde oppfattet det for lengst, men han orket ikke å vie det noen oppmerksomhet, ikke nå. Hvis alt dette handlet om ham, så kunne det vente. Dessuten, og dette var en hard innrømmelse for ham, var han redd, ja, skrekkslagen for hva som hendte bak ham, hva som befant seg der ute. Selv om dette var en drøm, en fantasi, eller et psykologisk fragment, var det allikevel en redsel i ham, en redsel han ikke kunne kontrollere. Men lyset virket skarpere nå, det skar i øyenkroken. Og uansett virket det lyst og ufarlig, ikke noe å være redd for.

Veldig sakte, og med full konsentrasjon på alle kroppsdeler, vendte han seg mot treet. En lysstrime skar nedover det på tvers. En dør, var hans første tanke, og ganske riktig, den utvidet seg til begge sider, og inne i lyset kunne han se en høyreist, mørk skikkelse. August bakset seg bakover i ren refleks, han var ikke i stand til å forsvare seg nå. Det var vondt, han kjente en klissete konsistens i gresset under ham, der han hadde ligget. Han måtte ha mistet mye blod, lyset som nå også viste enkelte detaljer på bakken viste et blodspor den knappe meteren han hadde bykset bakover. Venstrebenet ble dratt etter ham, og virket på en merkelig måte lengre og mer utstrakt enn det høyre. Men etter den første reaksjonen innså han at han var sjanseløs uansett, og at dette var noe hagen innså. Den kunne uansett sikkert observere alle bevegelsene hans, det var nytteløst å flykte. Så han stoppet. Den høye, tynne skikkelsen gled ut av lyset, krympet, og ble til kvinnen, guiden som allerede hadde vist ham veien. Hun bar på en lykt som lyste opp området mellom blokkene på en nærmest magisk måte, også etter at lysdøren, han hadde ikke noe bedre ord på den, i treet trakk seg sammen og forsvant.

Kvinnen gled, ja, gled, sakte mot ham over gresset, og knelte ned når hun var drøy tjue centimeter fra kroppen hans. Hun strakk ut armene, og plutselig kjente han at de gled over ham. De strakk seg ut i unormale lengder, og arbeidet så raskt at han knapt klarte å oppfatte det. Hun dro frem bandasjer fra et eller annet sted, og da hun kom til benet strakk hun armen bakover, og den returnerte øyeblikkelig med en treskinne, tydeligvis fra treet. Han så blodet på hendene hennes, og innså hvor alvorlig han faktisk var skadet. Hadde hun ikke kommet, ville han sannsynligvis ha blødd i hjel. Hvis ikke noe verre hadde skjedd. Men han følte seg merkelig trygg nå, trass regnet som hadde gjort ham så gjennomvåt og smertene som ikke forsvant, men heller ble forsterket av at denne kvinnen stelte sårene. Han ante ikke hva hun gjorde, han klarte ikke å se noe i mørket annet enn lykten hun hadde satt ned bak seg, og la seg heller ned på bakken. Han så opp på himmelen, og la merke til at stjernene fremdeles lyste der oppe, like virkelig som i verdenen utenfor denne hagen. En regndråpe traff pannen hans, rant sakte ned mellom øynene, ned på høyre side av nesen og ned på overleppen. Han lot tungen gli over den, og svelget den. Blodsmaken var kvalmende, og i neste øyeblikk gled en av kvinnens hender, det var umulig å si hvilken, for det lot nesten til at hun hadde flere titalls nå, over pannen hans, og han kjente en lettende følelse. Han merket også at han nå så bedre på det venstre øyet, han hadde ikke engang merket at synet der hadde vært svekket før nå.

Hun var ferdig, reiste seg bare uten et ord, og gikk mot treet. "Takk." Intet svar, hun bare gled inn i treet, og var borte. En hvit stav lå igjen ved siden av ham, også denne tilsynelatende fra treet. Han la seg helt rolig på ryggen og pustet rolig men bestemt ut og inn noen ganger. Deretter rullet han seg over på siden, grep staven, og lot den hjelpe ham med å sakte reise seg opp.

Hvor går jeg nå? Den åpenbare tanken skjøt raskt gjennom hodet hans. Det måtte være et eller annet sted i byen som betydde mer enn de andre, som skilte seg ut, i det minste for ham. Et sted som kunne bringe ham videre. Han tok noen prøvende skritt, og kjente raskt smerten skjære gjennom kroppen, selv om den ikke lenger var like sterk. Han presset seg selv til å fortsette, og opprettholde en viss fart, selv om han flere ganger var nær å snuble. Han hadde gjenvunnet fatningen, han ville fremdele sut av dette, men han hadde forstått at eneste måte å unnslippe var å konse. Kjøre etthundreogti prosent. Veien var ikke målet, men ledet ham i det minste dit. Eller kanskje han var det, kanskje disse prøvelsene hadde et formål utover å drive ham til vannvidd? Og alle spørsmålene, de evige spørsmålene. Han stengte dem ute, og fokuserte på smerten isteden. Akkurat den nå var den mye virkeligere, den bant ham sterkere til en viss virkelighetsfølelse enn noe halvfilosofisk spørsmål noensinne ville.

Rundt ham passerte han tomme gater og mørke vinduer. Det virket ikke som byen var fortlatt, og den hadde heller ikke den sovende følelsen man vanligvis merket når man var alene i gatene på denne tiden - Vel, hvilken tid det nå enn var. Den var bare tom, som om den nylig var blitt forlatt av tusenvis av våkne sjeler som gled ut av sin konforme tilværelse, og ut i det mørke og ukjente. August stod igjen med en følelse av at de alle var borte på grunn av ham, noe de i og for seg også var. Men strengt tatt var han vel heller ikke i byen, var han? Han var fremdeles i den mørke bygningen i hagen. Drømmebygget, som han hadde begynt å kalle det i sitt stille sinn. Drømmebygget, der rommene var sammenbundet av forskjellig tid og rom, der det eneste som fremstod som noenlunde vanlig - og også det med klare mangler - var dørene man måtte passere for å komme til neste rom. Og neste, og neste. Og noe sa ham at det ikke bare stoppet uten videre. Det var millioner av slike scenarioer han kunne skytes inn i, nei, noe måtte skje før han kom ut herfra. Spørsmålet var bare hva.

Han sukket, igjen hadde han filosofert. Han måtte tøyle sinnet sitt, det var viktig på et sted som dette. Han lot tankene gli over på noe virkeligere, nærmere bestemt kunstneren han hadde møtt utenfor banken tidligere samme natt. Han konsentrerte seg om å se på det som samme natt, han orket ikke å igjen måtte fundere over hvorvidt det var timer, minutter eller (Gud forby) sekunder som skilte ham fra den våkne tilværelsen han hadde befunnet seg i en uangitt tidsenhet tidligere. Kunstneren, han måtte ha vært det, med det tjafsete skjegget, og det buskete håret - eller var det omvendt? - og bildet av den svarte, rektangulære stenen, med trekanten på toppen, som en spiss, og de dårlige utkastene som lå strødd rundt og sanden, den evinnelige sanden som presset seg inn overalt og ødela enhver mulighet for liv, for noe annerledes, for noe nytt, bare dekket over de dårlige utkastene og lot dem ligge der begravet, og denne ene stod oppreist, og på toppen, som en spiss...

August ramlet mot murveggen rett ved et hjørne på venstre side, han hadde gått langs fortauet, selv om det ikke fantes biltrafikk her, det kjentes bare tryggere. Han klarte å klamre seg fast, mens sikkel og oppkast rant ut av munnen hans. Han spyttet det ut, men ble ikke kvitt smaken. Disse skadene hadde påvirket ham, selv om dette ikke skulle være virkelig teoretisk, såpass var i alle fall klart. Han så på det skadede benet og så blodmerker på buksen, blodmerker som ikke hadde vært der før. Han hadde vært uforsiktig og presset seg for hardt. Han måtte konse, kjøre hundreogti prosent. Tankene for som ekkoer gjennom hodet hans, og han valgte å bare adlyde. Det var det beste nå, alternativet var igjen å kaste seg ut i noe han ikke visste hva var, og håpe på det beste.

En natts stille, fortvilte lengsel. Han hadde vært her før, men selvfølgelig hadde det vært annerledes. Poenget var at han også da var alene, og i stedet for desperasjonen han var blitt så vant til, var det noe annet der. En slags oppgitthet, ikke nødvendigvis at han godtok omstendighetene, men at han anerkjente dem, en vesentlig gradsforskjell for finstemte følelser. Han hadde vært i en annen del av byen, men når man kun hadde den som bakteppe, uten at man hadde et spesielt gjøremål der, ble det det samme. Alt gikk etter hvert i ett, en sliten blokk lignet den neste, og alle menneskene gled sammen i en masse. De glade gjengene som arm i arm tok byen med storm, og eide nettene, eller de ensomme, stressede som fartet raskt gjennom byen for å fullføre mer eller mindre suspekte handlinger. August skulle selv bare hjem fra en mislykket kveld. Han og Ronny hadde tatt en pils på et utested en venn av Ronny hadde fortalt ham om. Eller noe i den duren, August husket ærlig talt ikke helt, detaljene gled litt over i hverandre. Og allikevel var denne ene natten annerledes. De hadde hatt selskap av et par av Ronnys kompiser, ikke de smarte han gikk på skole med i dette umulige faget han aldri ga opp å feile i, men virkelige kompiser. August hadde av en eller annen grunn aldri følt seg helt komfortabel sammen med dem. Og da samtaleemnet gled over på Jessie og hennes liv, begynte han å ane hvilken retning kvelden ville ta. Og sant nok: "Har dere møtt den nye typen hennes, eller?" En av Ronnys brautende kompiser, en fyr som het Edward eller noe slik men foretrakk Eddie av en grunn August aldri kunne eller ville forstå hadde sett spørrende rundt på sine drikkekamerater, med et lurt glis rundt munnen. Ronny hadde sendt August et blikk, delvis bekymret, men også delvis, og dette ville selvfølgelig Ronny aldri innrømmet, bebreidende. Vær så snill og skjerp deg, bare for i kveld. "Nei, har'a fått seg kjæreste?" Den nærmest karikerte talemåten lød obligatorisk fra et par av de andre, August ante ikke hvem de var eller hva de het, eller om de foretrakk Beatles eller Franz Ferdinand, han brydde seg ærlig talt ikke. "Ja visst! Han bor ikke her, bor en halvtimes tid utenfor byen." "...traff hverandre på en fest..." "...ved første bli..." "Ja, herregud hun er fin!" "Og på toppen, som en spiss..." Dett hadde blitt for mye for August, og han hadde pent unnskyldt seg, vel vitende om at Ronnys blikk gransket han, angrende på skarpheten i forrige blikkveksling. Ronny brydde seg virkelig om ham, August visste det, og han ville ha gjort hva som helst for at August skulle blitt komfortabel, til og med bedt de andre om å holde kjeft. Men August ville ikke det, han ville ikke ende opp som en byrde for de gode vennen, selv om han visste han ikke ble det av en engangshendelse slik. Da han forlot utestedet hadde debatten om Jessies utseende begynt å nå et klimaks August var glad han unngikk.

Ute på gaten stoppet han opp med en gang han visste han hadde beveget seg vekk fra Ronnys synsfelt ved vinduet. Han burde ikke gått så brått, kameraten kom til å være bekymret. Men han kunne ikke bare sitte der heller. I noen tilfeller, nei, i mange, finnes det ingen perfekt løsning. Han beveget seg raskt nedover en gate. Han var ikke kjent i denne delen av byen, og lette febrilsk etter en bussholdeplass slik at han kunne komme seg til hjemlige omgivelser. Eller mer hjemlige i alle fall, for helt ærlig hadde han aldri følt seg helt hjemme i storbyens alienerte tomhet.

Da han omsider fant en bussholdeplass nølte han ikke et sekund, men bare gikk på bussen som stod der, fast bestemt på å komme hjem. Han ga sjåføren navnet på den nærmeste stasjonen han kom på nær leiligheten, og ble fortalt at bussen ikke gikk dit, men til et sted på motsatt side av byen. Han sa bare ok og betalte. Å komme seg vekk fikk være førsteprioritet, om det så kostet ham noen timer og litt penger ekstra. Han trengte uansett å få roet tankene, og bussen var et godt sted for akkurat slik aktivitet. Han satte seg på en ledig plass, prøvde å gjøre det så komfortabelt som mulig, og først da bussen satte seg i bevegelse igjen hevet han blikket og lot det gli over sine medpassasjerer.

De var få, kun en gammel dame, eller var det en mann?, som lå over seteryggen foran seg, som en reaksjon på enten trøtthet eller tunge rusmidler, eller kanskje en mellomting. Og rett på andre siden av midtgangen satt en ung jente. Han ble sittende å se på henne, hun var kanskje et år yngre enn ham, selv om slike små forskjeller var vanskelige å se. Han hadde alltid følt at han hadde et "overtak" på yngre mennesker, en viss ansiennitet på grunn av en minimal aldersforskjell. Hun så på ham og smilte, og selv da hun vendte blikket klarte han ikke å ta øynene vekk fra henne. Stram, mørk dongeribukse som ga rettferdighet til lårene, og under boblejakken kunne han se en stram topp med en merkbar utringning. Han pleide ikke å se på slikt, men allikevel klarte han ikke å rive blikket vekk fra henne. Han følte seg som et dyr, et kåt og vilt dyr, og kanskje enda verre: han likte det. Hun beveget litt på seg, fant kanskje en bedre stilling, og han la merke til hver minste detalj av kroppen hennes, hver lille reaksjon kroppsdelene ga, hvordan kurvene sakte gled over i hverandre kun for å blottlegge en ny, spennende detalj. Hun var sexy, det fantes ikke andre ord, blond og ansiktspen. En kropp til å dø for, og han som vanligvis ikke brydde se gom sånne ting, han som gikk etter personlighet og lignende egenskaper, han satt der og nærmest siklet på henne. Hun så på ham igjen, la merke til at han stirret, og isteden for å rødme og se en annen vei så smilte han til henne. Han følte at det måtte ha vært et utrolig sleskt smil og ble redd for en sinnereaksjon, men hun smilte tilbake, blunket og blottla en perlerad med hvite tenner som hun sakte lot tungen gli over.

Han hadde aldri opplevd dette, men gjorde ingen forsøk på å stoppe det som hendte. Hun reiste seg, kom over til ham, og satte seg ved siden av, tett opp mot ham. Han kunne kjenne deler av kroppen hennes, kjenne de pulserende hjerteslagene dirre gjennom dem begge. Hun spurte hvor han skulle av, og han hadde svart noe sleskt. "Samme sted som deg" "Hos deg", et eller annet sånt. Og hun hadde ikke blitt fornærmet, hun hadde bare smilt bredere og presset seg nærmere ham. Han hadde visst sånn cirka hvor denne holdeplassen lå, og reiste seg en anelse for verdensvant på stasjonen før. Hun bare lo, og sa at det var neste, og han lo med henne. Lo av sin egen nervøsitet, at han kunne være så jævla distré, han visste jo godt hvor det var. Til slutt kom den etterlengtede stasjonen, de fikk av sammen, og han holdt armen rundt henne mens de krysset gaten og gikk inn i et slags leilighetskompleks. Opp i andre etasje, og nederst i korridoren lå døren hennes. De kysset allerede før de nådde den, rotet seg gjennom den, kledde av hverandre i et intenst kappløp før de nådde soverommet og gled inn under dynen som raskt falt ned på gulvet. Selv om det var kaldt vårvær, og bygningen var dårlig isolert, lå de der ubeskyttet i het omfavnelse. Kanskje var det akkurat denne heten som gjorde at det ikke ble for kaldt. Han iakttok henne der hun blottla kroppen sin, og han endelig kunne iaktta alle kurvene og formene han hadde drømt om bare minutter tidligere. De rytmiske bevegelsene ble sterkere og sterkere, August befant seg i en slags uimotståelig rus, og det var først timer senere, da han lå der med den varme kroppen hennes sovende i armene mens han stirret i taket, at det gikk opp for ham hva som hadde skjedd.

Han klarte å ikke vekke henne på vei ut, selv om han mistet en sko på gulvet slik at den trillet bortover før den møtte sofaen. På bussturen tilbake, hjem altså, satt han i en transe, mens han gjenopplevde de siste timene. Og han klarte ikke å bestemme seg for om han hadde gjort noe rett eller galt. Han klarte det bare ikke. Da han nådde boligblokken var solen så vidt begynt å komme opp over byen, og på vei inn så han det glitre i en duggdråpe på et av bladene til treet i den lille hagen utenfor.

August ristet på hodet, og fikk samtidig vekk bildet av seg selv fra tankene. Her stod han, situasjonen var annerledes, og allikevel var den på en måte ikke det. Livet hans hadde vært fryst de siste årene, på en eller annen måte hadde alt dreid seg om henne, om Jessie, og ikke minst om ham selv. Han hatet å innrømme det, men innerst inne var han egoist, og iblant lurte han på om han i det hele tatt brydde seg om andre. Selvfølgelig gjorde han det, det visste han jo, men iblant virket det allikevel som han ga fullstendig blaffen i alt annet. Han gikk alltid rundt og analyserte ting, når han heller burde ha snakket direkte med personen det gjaldt, og han var sjeldent helt åpen og ærlig med andre, selv de aller næreste. Ronny var et hederlig unntak, men det var annerledes. August stolte på ham på en helt annen måte. Selv om han mot all formodning hadde hatt et forhold til Jessie, ville han ikke hatt samme mentale nærhet med henne som med bestevennen.

Han presset kroppen vekk fra veggen, gjenfant en viss balanse, og fortsatte å humpe seg bortover. Målbevisst, men uten mål. Uten mening også, for den saks skyld. Bare med en halvklar tanke om å fortsette, holde seg oppe, samme hva. Veien var målet? Den var faen ikke målet! Det var ikke noe mål her. Bare et jævla spill som sakte ødela sinnet hans.

Sinnet ga August nye krefter, han pushet på hardere gjennom de tomme bygatene. De virket uendelige, for alt han visste var de også det her. Uendelige i de utkantene han ikke kjente.

Og der var den plutselig foran ham. Skolen, der han hadde fått toppkarakterer, og hvor treet hadde falt mot ham som en fysisk manifestasjon av drømmene. Det hadde skremt ham, for det var som et slags bevis på at det ikke bare var fantasi alt sammen. Alle hadde sett eller hørt om episoden, hadde spurt ham om det, og han hadde avfeid det som et hendelig uhell. Men han visste bedre. Ikke en gang Ronny hadde fått ta del i hans personlige mareritt, mest fordi han var redd for den fornuftige vennens reaksjon. Hvis han hadde bedt ham om å oppsøke profesjonell hjelp eller noe... August hadde ikke visst hva han skulle gjort. Eller, nesten enda verre, om han ikke hadde sagt noe spesielt, men bare støttet ham. Og August hadde sett i øynene hans at andre tanker lå bak de velmenende ordene.

Treet lå der enda, eller her også. Han gikk mot det, siden det var det eneste holdepunktet i denne usikre tilværelsen. I tillegg til skolebygget. Han rettet blikket mot inngangen, skottet, og gikk bort til døren. Han stirret inn gjennom vinduet i treet som formet inngangen, og kunne konstatere at alt som befant seg på innsiden var et stort, tomt rom. Ingen trapper, rom eller etasjer, bare et stort, åpent rom. Ikke noe å hente der i alle fall. Han holdt seg oppe med krykken mens han dro i dørhåndtaket. For sikkerhets skyld. Døren rikket seg ikke. Pusten ble dratt dypt ned i lungene hans i et par krafttak, før han igjen beveget seg mot det falne treet. Han så på det med skepsis, en potensiell, kanskje til og med åpenbar, felle, men en felle det var nødvendig at han utløste.

Han gikk bort til trestammen, og bøyde seg ned mot den så godt han kunne uten å falle. Han lot den ledige hånden, den som ikke holdt staven, gli sakte over trestammen. Treet var dødt, morkent og svart. Det brakk nesten bare han tok på det. Men sakte, sakte, begynte det å vibrere. Det økte i styrke, og han dro hånden til seg, ramlet et skritt bakover og landet på ryggen. Skinnen på benet sørget for at det ikke var for smertefullt, og han satte seg raskt opp. Han så det dirre på forskjellige punkter av trestammen. Små dirrende punkter, og noen begynte å bule ut mens de fortsatte å dirre, som om noe på innsiden ville ut. Han reiste seg opp og gikk nærmere, selv om han visste at han ikke burde. Nysgjerrigheten, og eventyrlysten han trodde hadde forsvunnet, drev ham. Hodet hans var kanskje en meter unna stammen da en av bulene brast, og noe langt, tynt og svart skjøt fart mot ham, og bant seg rundt ham. Han mistet staven av sjokket, men ble holdt oppe av grenen som nå holdt ham fast. Flere av bulene brast, og nye grener kom til. Trestammen ble løftet i været av dem, mens flere grep om August. Noen bare famlet febrilsk opp i luften, som Medusas hår. Stammen lå fremdeles på langs, og en sprekk åpnet seg langs den midtre delen, som en stor munn. August ble løftet opp i været, stammen svevde to-tre meter oppe i luften nå. Han ble trukket mot det vidåpne gapet, og uansett hvor hardt han strittet imot, ble han bare trukket nærmere. Benene nærmet seg åpningen først, og benet med skinnen kunne ikke bøyes unna eller sparke mot den porøse stammen. Det gled inn i munnen som raskt lukket seg, og i et frossent sekund kunne August klart høre lyden av ben som ble knust, hud som revnet. Treet virket ikke som det hadde tenner, heller hundrevis av små torner, og noe ubeskrivelig skarpt som skar gjennom han, observerte han før han i desperasjon sparket ifra med det friske benet. En siste lyd av noe som revnet, og August falt mot bakken, fulgt av grener som slo og grep etter ham. Han lot kroppen falle flatt ned, før han rulle tover på magen og i vill desperasjon dro seg unna. Grenene slo ned overalt rundt ham, men han kavet alt han hadde for å holde seg unna. Uten å vite hvordan, nådde han døren til skolen. Denne gangen ga døren med en gang etter når han presset mot den, og han falt inn. Han slo den igjen bak seg, samtidig som han så staven han hadde støttet seg på bli kastet etter ham. Den slo gjennom vinduet og landet ved siden av ham. August grep staven og dro seg opp. Utenfor så han treskikkelsen, eller hva man skulle kalle det, skyte grenene ut mot all nærliggende bebyggelse, det var tydeligvis ikke spesielt ute etter ham.

Han beveget seg mot den andre siden av bygningen, hvor et lyspunkt tydet på at det fantes en utgang der, og at morgenen virkelig var i anmarsj. Uten å vite hvordan, og for så vidt hvorfor, bakset han seg utenfor, samtidig som bygningen kollapset bak ham. Et lurt valg, altså. Grener skjøt rundt overalt, det var ikke bare det første treet lenger, alle grønne flekker i byen syntes å gå til angrep mot sin grå undertrykker. Grenene skjøt opp fra bekken under all asfalten og betongen, og rev den i filler som om det skulle være papir. De grå gravstenene, blokkene, ble rasert rundt ham, en miljøvennlig versjon av "Dawn of the Dead". Bakken begynte å duve under ham, mens asfalten sprakk. Han så en grønn flekk av gress, og bestemte at den antagelig var tryggere enn asfalten som nå ble tilintetgjort, forvist fra byen som nå naturen tok tilbake. Duvingen tiltok, og han kjente at han ble presset oppover. Bakken hevet seg mens betongen sprakk, og en grønn ås materialiserte seg. Han stod på toppen av den, og kunne i den gryende morgensolen se byen han elsket og hatet bli knust til det ugjenkjennelige, og videre brytes ned til den var borte. Langt der borte så han blokken hans egen leilighet befant seg i, der han like før hadde falt det skjebnesvangre fallet. Også den ble knust, kunne han se. Biter av veggene begynte å dale, bygningen skalv, og sakte ga den etter sank sammen og forsvant. All bevegelsen som fylte synsvinkelen hans begynte sakte å avta, de siste bygningsrestene sank i jorden, og stål og metall ble erstattet av gress. Grønt gress så langt han kunne se, og der blikket hans var festet, der hans eget hjem en gang hadde ligget, så han et tre strekke seg ned fra himmelen. Han gispet, for nå forstod han. Dette var hagen.

Tjue-to

Det merkelige tåkete filteret han lette etter med blikket var ikke der. Ingen unormale gråtoner, intet snikende mørke. Kun han og leiligheten hans. Han var ute. På en eller annen mirakuløs måte hadde han forlatt hagen, og var tilbake i leiligheten. Det tok noen sekunder før realiteten virkelig sank inn i August. Da det endelig gikk opp for ham, reiste han seg raskt opp, nærmest bykset bort til vinduet som pekte ut mot den lille hagen mellom blokkene. Treet stod der, like dødt som alltid. Det brant ikke lenger, det så helt uberørt ut. Han trakk sakte inn pusten, gikk tilbake mot sofaen og satte seg ned. La hodet i hendene. Han var virkelig ute, var han ikke? Hagen var borte, August befant seg nå i den virkelige verden, uten langstrakte, intetsigende landskap, uten feller og magi, uten den konstant usikre følelsen. Den hang selvsagt fremdeles i, det var enda bare minutter siden han hadde blitt sugd inn i stjernehimmelen og forlot drømmeriket, eller hva det nå var.

Han lot fingrene gli over der skadene hadde vært på kroppen. Ingenting. Absolutt ingenting. Ikke engang kuttet han måtte ha fått fra bordet i stuen da han hadde sluppet seg selv fri i drømme. Det måtte ha grodd allerede, den legen var sannelig en flink fyr. Bildet av Ronny liggende utstrakt på sykesengen, med et blodig hull der hjertet skulle være for gjennom hodet hans, men han feide det vekk. Bare en drøm. Han klarte ikke å være lettet, bare utmattet. Han la seg på ryggen og stirret opp i taket, i hodet hans materialiserte stjernehimmelen seg. Stjernehimmelen han hadde forsvunnet inn i, med følgesvenner på begge sider. Hva de enn hadde vært, kanskje de bare var tåke. Han var ikke en gang sikker på om de hadde vært der, det var vel ofte slik etter en drøm. Man husket ikke alle detaljer. Ville ikke huske...

*************

August var utmattet etter togturen, og den lange ferden gjennom bygatene. Alt han ville var å entre sitt nye hjem, legge seg på sofaen som forhåpentligvis lå og ventet på ham (bare flyttefolkene hadde gjort sitt, han stolte ikke helt på den nonchalante holdningen deres) og døse ut resten av dagen. Ikke tenke mer på hva som hadde vært og hva som ville komme, bare leve i nuet, i alle fall for et par timer. Laxe i den nye leiligheten og bli vant til omgivelsene liksom, det skulle bli herlig å tilbringe disse siste dagene, før han startet på studiene, i sin egen sfære. Mye nytt ansvar, det var klart, men også nye muligheter. Han lekte med idéen om å ha et innflyttingsparty om et par dager, bare slik at han fikk roet seg ned og ble vant til leiligheten. Det ville sannsynligvis ikke gå, det var i beste fall plass til fem, kanskje seks, personer i leiligheten, og bare da ble det trangt om plass. Men det hadde vært gøy. Han husket med glede en fest han og Ronny hadde dratt på i byen, han husket ikke hos hvem. En eller annen kompis av Ronnys bror. Den hadde blitt holdt i en knøttliten leilighet, men trass alle logiske begrensninger var det det presset inn nesten tyve fullvoksne mennesker. Det hadde vært overraskende koselig, selv om ingen av dem kjente de andre så godt. Slike barrierer ble raskt brutt av alkohol, dette hadde vært i en periode hvor festene kom ofte, og det var en selvfølgelighet for ham å drikke så mye som mulig.

Han smilte for seg selv mens han gikk oppover trappene i sitt nye hjem, og mimret om gamle bragder. Leiligheten befant seg i ellevte etasje, bare tanken på så mange etasjer i en og samme bygning var snål, tross sin urbane tankegang var August tross alt oppvokst i mer rurale strøk. Han nådde døren der oppe. Tallene som viste etasjenummer på veggen til høyre tilsa at han var i syvende etasje, en rimelig tydelig feil utført i sin tid av en vaktmester med regnevansker. Det var i alle fall det mannen som hadde solgt ham leiligheten hadde fortalt ham, mens han ivrig åpnet døren inn til Augusts nye hjem, slik han nå åpnet døren inn til sitt nye liv. Grensene mellom gammelt og nytt ble brutt, men det var en forstyrrelse, eller rettere sagt, da August åpnet døren kunne han se en annen skikkelse ligge på sofaen han så nylig hadde drømt om å befinne seg på. Han gikk sakte, litt usikkert, inn i rommet, og lukket døren etter seg.

*************

August våknet urolig opp. Han brukte et par sekunder på å plassere seg selv i tid og rom, i et øyeblikk trodde underbevisstheten hans at han befant seg i hagen. Men han lå på sofaen fremdeles. Søvnen hadde vært drømmeløs og relativt rolig, noe han takket høyere makter for. Han trengte å roe seg ned. Men noe hadde altså vekket ham, han var sikker på, selv om han ikke hadde vært våken på tidspunktet, at han hadde hørt noen utenfor. Noe som raslet i døren. Han løftet hodet, og stirret mot den. Og jo visst, nå hørte han det helt klart, noe raslet i låsen, og døren gled opp. En silhuett stod i døråpningen, stod der noen sekunder og iakttok ham, før den kom inn og lukket døren bak seg. August skyndte seg å skru på lampen ved siden av sofaen, samtidig som han satte seg opp i sofaen. Og han så den nyannkommedes ansikt. Han gispet, det var hans eget. Nok en gang kunne man nesten si, men helt annerledes denne gangen. Den hadde ikke det groteske, dyriske fliret, eller det drømmeaktige ved seg som han hadde sett før, i hagen. Dette var hans eget ansikt som stirret på tilbake på ham, like forbløffet som han selv var.

August, det vil si den eldre, reiste seg opp, tok noen usikre steg mot den yngre. Den yngre kom også et par steg nærmere, men ikke like usikkert. Den yngre hevet stemmen: "Er dette en spøk? Er det deg Ronny?" Den eldre var usikker på hva han skulle svare. "Ronny er på sykehuset." Den yngre så overrumplet ut. "Hvorfor det, går det bra med ham?" De to så usikkert på hverandre litt. "Dette vet du jo, han ble overkjørt, husker du ikke?" Husker jeg ikke kom som et ekko i hodet hans. Den yngre så forfjamset opp på ham, han var kanskje et par centimeter kortere. "Du tuller?" Den eldre ristet på hodet. Han begynte å skjønne tegningen, han kjente seg selv igjen. "Si meg," begynte han sakte. Den yngre så oppmerksomt på ham, han hadde tilsynelatende allerede godtatt det overnaturlige aspektet. En evne den eldre kanskje missunte ham. "Hvor gammel er det? Er det nå du flytter inn her?" Han kjente igjen scenarioet slik han hadde opplevd det, minus den merkelige følelsen av å praktisk talt møte seg selv i døra. Den yngre nikket bare, han skjønte tydeligvis også situasjonen. Det så ut som han tenkte et par sekunder, før han åpnet munnen. "Litt over et år," kom den eldre ham i forkjøpet. Den yngre nikket sakte, de forstod hverandre på litt forskjellig måte. Den eldre kunne huske tilbake på hva han hadde tenkt og gjort, mens den yngre på sin side i det minste visste hvordan han fungerte, sine innerste tanker. Det var ikke behov for noen test, de trengte ikke å legge frem beviser, det bare var slik.

De satt ved siden av hverandre i sofaen. Det var stille i leiligheten, August kunne høre lydene av et regnvær utenfor, hittil var det bare opptakten. Kun et par dråper som slo mot ruten og sakte rant nedover, før de ble knust av vinduskarmen og gled sammen. Den yngre brøt stillheten, etter en lang stund stillhet. Den hadde ikke vært ukomfortabel, kanskje heller kjærkommen. De hadde trengt dette, å komme seg vekk fra dagliglivets normer, og bare eksistere en stund. "Hvorfor?" De visste begge hva det betydde. Den eldre tenkte seg om. Han ante egentlig ikke hvorfor, men han følte at det var hans ansvar å forklare her, det var han som hadde braset inn i livet til denne yngre utgaven av seg selv, ikke omvendt. Han sukket. "Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg mener... Jeg har ikke hatt det bra i det siste." Han løftet blikket, og stirret rett inn i sine egne øyne. Opplevelsen satte en liten støkk i ham, det virket så uvirkelig samtidig som det etter forutsetningene helt klart var virkeligheten han befant seg i, om enn en litt mindre virkelig en. "Det er alle greiene med Jess. Du har en hard fremtid i møte." Han forsøkte seg på et smil, men det ble bare en skygge. Isteden reiste han seg opp, og gikk bort til vinduet. Regndråpene slo nå taktfast mot det, og i mørket utenfor kunne han se konturene av bladene i treet som duvet i den tiltagende vinden, nesten så de strakk seg opp mot ham.

Han prøvde hardt å tenke frem en bedre forklaring på alt som hadde skjedd i det siste, en forklaring på hvorfor han praktisk talt hadde gått fra forstanden. Lå fremdeles kroppen hans på sofaen i denne leiligheten et år senere og drømte alt dette? Han kremtet før han fortsatte. "Jeg skal prøve å gjøre dette lett. Det virker som en umulig oppgave, men jeg forsøker, ok?" Han snudde seg ikke for å se sitt eget nikk, han visste det kom. "Jeg er som besatt av henne, du begynner å merke hvordan det er, ikke sant? Hun virker så uoppnåelig samtidig som hun er rett der. I det siste har jeg følt at jeg ikke har kontroll lenger, jeg... Jeg fantaserer, eller noe, om at trær beveger seg, angriper meg. Trær, herregud, er det så dypt jeg har sunket?" Øynene hans var fulle av tårer, han klamret seg fast i vinduskarmen som den var det eneste som forbant ham med virkeligheten. Han svelget, han måtte forklare seg. Ikke lenger bare for at den yngre skulle forstå, men for å få oversikten selv. Han ante ærlig talt ikke hva som hendte med ham. "I drømmene mine har jeg vært i en hage. Men de er så virkelige, nesten som lucidiske drømmer. Eller, jeg vet ikke, som om det er virkelig. Og for en stund siden, jeg aner ikke hvor lenge, ble jeg fanget i denne hagen, og jeg har vært i mange forskjellige scenarioer, i mange landskaper som må være skapt av drømmer. De må være det, ikke sant? Jeg aner ikke om jeg har vært borte en time, et sekund, en måned..." Tårene rant nå, og han merket at stemmen skalv. Men han måtte betro seg, om enn bare til seg selv, for å stadfeste at i alle fall han var virkelig. "Jeg vet ikke en gang om jeg er levende eller død." Det var det. Tanken som hadde gnaget inni ham så lenge nå, eller så kort, alt ettersom hvordan man så det. Han visste virkelig ikke, og det var denne uvissheten som skremte ham. Han hadde alltid likt å ha oversikten, men nå var han etterlatt ute i mørket uten den fjerneste anelse om hvor. Om hva. Og om hvorfor.

Regnet slo nå ned utenfor, taktfast, og merkelig nok i samme takt som tårene rant nedover kinnene hans. Denne merkelige speileffekten fikk virkeligheten til å stoppe for August. For en stakket stund var han bare seg selv, uten tanker og bekymringer. Utenfor, bak regnet, så han byen skyskrapere, gravsteinene, strekke seg utover i mørket. Titusenvis av små lys representerte en hel populasjon, vært lille lys kunne være en liten scene. En stor blokk lyste med uendelig mange lys, når han kom nærmere kunne han se konturer av mennesker bevege seg bak glassene. En mor dro dynen godt over datteren. Hun stoppet opp, og lot hånden gli gjennom håret hennes. "Du må aldri forandre deg." En mann satt alene på kjøkkenet sitt. En flaske stod foran ham, og et halvfult glass. Han stirret tomt ut i luften utenfor. "Hvorfor er jeg her?" To unge mennesker var i en het omfavnelse i stuen, de beveget seg sakte mot soverommet, mens de kledde av hverandre. Det virket så godt koreografert, de kjente hverandre, visste hva hver minste bevegelse skulle besvares med. "Skulle ønske denne kvelden aldri tok slutt." En ung jente satt på rommet sitt. Døren var låst i bakgrunnen, som et symbol på retningen livet hennes tok. Isolasjon. Tårene rant nedover kinnene, foran henne lå en oppslått dagbok hun skriblet i, mens hun lot høyrehånden, hun var venstrehendt, gli gjennom det lange, nydelige håret. "Jeg vil ikke være en av alle."

Alt tok til igjen, August pustet ut. Tårene sluttet å renne, og han lot høyrehånden tørke dem vekk mens venstrehånden fremdeles hadde et fast tak i vinduskarmen. "Så, skjønner du? Jeg aner ikke hvordan jeg kommer meg tilbake, eller om jeg i det hele tatt kan det. Jeg trodde det endelig var slutt, men det bare fortsetter og fortsetter! Hva skal jeg gjøre? Hva faen skal..." Han snudde seg mot sofaen, men den var tom. Han lot blikket gli raskt gjennom rommet, men den yngre ham var ikke der. Han var alene. Han brast i gråt. Mens han fremdeles klamret seg fast til vinduskarmen, lot han kroppen gli ned på gulvet. Han la høyrehånden over ansiktet, som om det hjalp å gjemme seg. Som om det hjalp å gjøre noe på dette stedet. Han var for godtroende, selvsagt var han i hagen enda. Det hadde vært idiotisk å anta noe annet, han ante ikke noe om hvilke endringsmuligheter omgivelsene her hadde.

Han lå og hikstet. Jeg vil ut, det var den eneste klare tanken han hadde. Han var lei alt, hadde han ikke mistet forstanden i utgangspunktet, så var han nær nå. Hva var det som skjedde her? Var dette en straff for noe? Var det fordi han var så manisk forelsket i Jessie, eller var det noe annet? Kanskje det bare hadde vært en utløsende faktor for en galskap han hadde båret på hele livet. Vel, det eneste som ikke hjalp var å ligge her og stille seg selv spørsmål han ikke hadde mulighet til å svare på, såpass var klart. Med en liten kraftanstrengelse dro han seg opp. Regnet var ikke taktfast lenger, det var sporadisk, nesten som om tiden var ustabil. Han var det eneste konstante elementet i en verden hvor alt var tilfeldig. Eller han var et ustabilt element som var blitt fjernet. Han åpnet vinduet og slapp inn den kalde natteluften. Regndråpene slo med en gang mot ham, rant nedover fjeset og vetet klærne. Treet under ham var like dødt som det alltid hadde vært, kun vinden fikk det til å virke som det hadde et lite snev av liv, med bladene som danset. Hadde det vært blader i det før? Han ante ikke. Det hadde kanskje ikke noe å si. Ingenting hadde noe å si, han fikk ikke utrettet noe her annet enn å bevege seg videre. Og denne gangen så han kun en mulig utvei.

Han løftet det høyre benet opp i vinduskanten, mens han klamret seg til rammen. Han dro venstrebenet etter, og satt på huk i vinduskanten. Han stirret ned mot bakken under seg. Hvis dette var en feil... Hadde det noe å si? Han spente fra, og befant seg i luften utenfor vinduet, svevde uten tak i noe fysisk. Regndråpene slo mot ham fra alle retninger, mens han rettet ut kroppen, nesten som om han stupte. Bakken nærmet seg raskt under ham. Hvis dette var en feil...

Tjue-en

Han merket det ikke øyeblikkelig, men mørket sev inn rundt ham. Selv om tid kanskje var et ikkeeksisterende fenomen på dette stedet, kom allikevel natten. Den kom på et helt vilkårlig tidspunkt, ikke noe tilsa at den skulle komme der og da. Eller kanskje noe gjorde det, noe annet, noe August ikke hadde grep på. Faktum var i alle fall at da han snudde seg opp mot himmelen etter å ha ligget et uvisst antall timer, dager?, ved siden av sin egen døde kropp, var den mørk. Og ikke nok med det, noen stjerner hadde også tittet frem mot det dystre scenarioet. Og som en krone på verket hang månen øverst der oppe, omtrent tre kvart full. Han la alltid merke til slikt, han ante ikke hvorfor. Ikke at det interesserte ham mye å vite hvilken fasong månen hadde, men han observerte alltid omgivelsene sine, spesielt himmelen.

Han reiste seg opp, prøvde å ikke berøre den døde kroppen ved siden av seg på veien opp. Han gikk noen skritt vekk, og la merke til at han ikke lenger var i det steinete fjellandskapet. Han stod på toppen av et fjell, men så vidt han kunne se bestod det mer av gress enn av sten. Under ham var det en dal like gressfylt som fjellet, og flere større og mindre bakker og åser i samme type terreng kunne skimtes utover mot horisonten. Han ble ikke lenger overrasket av de plutselige landskapsforandringene. De passet på merkelig vis til sinnsstemningene hans, selv om han for øyeblikket langt fra brydde seg om hva som hendte. Han var nærmest ute av det, preget som han var av sjokket - Han var ingen drapsmann, var han? Og allikevel lå det en kropp igjen bak... Han snudde seg sakte mot stedet han akkurat hadde ligget, han burde forutsett dette også. Det lå ingenting der. Han falt ned på kne, en tåre rant ned fra øyenkroken, bega seg på den kronglete ferden nedover kinnet hans, ned til haken, hvorfra den i et byks traff bakken og ble knust. Hadde i det hele tatt kampen funnet sted? Han ante ikke en gang om han hadde opplevd den innenfor rammene dette fantasilandet ga ham, eller om han var borte herfra også. Han visste ingenting lenger, selv om han i øyeblikk trodde han forstod, og ting hendte som han forutså, forsvant like fort alt grep han hadde om omgivelsene, han ble slynget ut i et endeløst tomrom, og igjen stod en naken figur uten begreper om hva som hendte.

Han lente hodet bakover, stirret igjen opp mot den stjerneklare nattehimmelen. Noe beveget seg der opp, noen hvite omriss av en fugleaktige skapninger gled gjennom mørket. De lyste opp seg selv, men ikke mørket bak dem. Dette var første gang han hadde sett noen form for dyreliv, eller åndeliv, eller hva nå enn dette var. Han hadde vært isolert her, men nå var murene brutt ned. Hvorvidt han selv hadde brutt murene, gått utenfor boksen sinnet hans befant seg i, eller om de hadde falt sammen rundt ham, sviktet av en eksistens som nå var så svak at han mistet sikkerheten på at han selv var virkelig, ante han ikke. Drømmefuglene, eller hva man kunne kalle dem, fortsatte ferden sin over himmelen. De fløt i en elegant bue over ham, fortsatte mot den andre siden av dalen. De hadde ingen synlige fysiske trekk annet enn vinger og kropp, de bestod av en uformet, elegant glatt masse, som ble holdt sammen av ukjente krefter. Og sant nok, når de nådde horisonten gled de fra hverandre, ble til tynne tåkestrimer som stille forsvant i den kalde natteluften som omga landskapet.

August hadde i mellomtiden reist seg, stod med godt utsyn til landskapet under seg, men hadde allikevel blikket retter mot stjernene. Var dette de samme stjernene han hadde sett på himmelen da han vokste opp, eller var dette kun en falsk inkarnasjon av himmel, skapt av hans egen fantasi eller en kraft som kontrollerte ham? En tanke slo ham: Hva hvis dette var virkeligheten, den virkelige verden slik mennesker og dyr aldri kunne se den? En tanke som mest av alt minnet om en halvdårlig science fiction-film tenkte han i sin første klare tanke siden han hadde slettet sitt eget skyggebilde, men som allikevel fascinerte ham. Var det i så fall hit man kom når man døde, eller var det da slutt også her? Var han selv død? Nei, han trodde ikke det. I så fall måtte han ha merket det, dette var mer som en drøm, noe hjernen hans ble utsatt for, ikke en slutt på hans egen fysiske eksistens i en kald, sjelløs verden. Dype tanker, han prøvde å tenke på andre ting for å slippe unna den vonde følelsen av tomhet og tap. Hvordan gikk det med Ronny? Hvis han gikk utfra at dette var samme kveld som han hadde entret hagen, og at tiden "på utsiden" ikke hadde bykset av gårde, så kunne han besøke ham i morgen, når han kom ut igjen fra drømmen. Når han våknet opp. Og for at det skulle skje, måtte han komme seg ut av hagen. Han stirret rundt seg, lette etter et tegn på hvor han skulle fortsette.

Ved siden av seg så han noe som lyste, kun et par meter unna. Han nærmet seg det, og lot hendene gli over styret på en hvit sykkel. Den så nesten ut til å være laget av marmor, men virket fjærlett når han rugget på den. Den stod oppe uten synlige hjelpemiddel, ingen støtte stod ut til siden for den. Et framkomstmiddel, kanskje denne ville bringe ham videre. Han satte seg overskrevs på setet, lot føttene finne pedalene, og la hendene på styret. Man glemmer aldri hvordan man sykler tenkte han, mens han prøvende lot føttene arbeide på pedalene. Det kjentes utrolig tungt først, han så forhjulet borre seg ned i bakken foran seg. Han presset hardere, hjulet foran ham snurret raskere og raskere rundt, til det plutselig slapp taket. Han klamret seg fast mens sykkelen fløy gjennom luften, og han stålsatte seg for møtet med bakken. Men det kom ikke, sykkelen holdt seg i luften. Forbløffet, selv om han kanskje ikke burde være det, stirret han ned på bakken som forsvant under seg, alle de gresskledde bakkene og åsene som fikk en merkelig, mørkegrønngrå farge av nattemørket. Han stirret oppover, frem foran og over seg. Han var på vei i samme retning som de underlige fuglene. Månen lyste opp til venstre for ham, og han kunne se små forandringer og unntak i landskapet. Elver strakk seg rundt under ham, i det fjerne skimtet han skogdekte områder, og gresskledde enger som skilte seg fra det bølgete landskapet han hadde hatt sin oppvåkning. Kun stjernene og mørket lå foran ham.

Han merket en bevegelse til høyre for seg, og snudde seg forsiktig for ikke å falle, mot den. Det var et par av fuglene han hadde sett, eller fugler som var identiske med dem. Drømmefugler, like store som han selv, kanskje større. Det var umulig å danne seg et klart bilde av størrelsen deres, for det lot til at den var i en stadig forandring. Formene gled ut og inn i hverandre, de gikk fra å være fugler til å bli slanger, fisk, eller bare hvite, formløse ånder som gled ved siden av ham. En av dem, i en form som var en blanding av fugl og slange, vendte fordelen av kroppen sin, hva man kanskje ville kalle et hode, mot ham. Det gled nærmere til det bare var noen centimeter unna ansiktet hans. Det virket som den studerte ham. Den trakk seg tilbake, og begynte å endre form igjen. Delene gled inn i hverandre til den ble en uformelig skapning. Den lot ben og armer skyte ut, og plutselig var det en menneskeform som spaserte der ved siden av ham. De andre, de var kanskje fem stykker nå, fulgte eksempelet, og plutselig var det menneskeskikkelser som vandret i løse luften på begge sider av ham. Han kunne ikke lenger skimte landskapet under dem, og månen var tydeligvis borte. Alt som var igjen var den endeløse himmelen, og hans nye følgesvenner som gled og vandret ved siden av ham. Det virket som de var flere nå, selv om det ikke var lett å danne seg en oversikt over dem. Alle hadde det samme målet, og han følte det som han var den eneste som ikke visste hvor det var, han var ikke en del av den kollektive bevisstheten deres.

Nye skygger omga dem, om dette også var ånder, og om de i så fall var av samme karakter som følgesvennene ante han ikke. Det kunne like godt være noe helt annet, kanskje de bare var skygger. Men de var der de også, og hvis ikke hjernen hans spilte ham nok et puss, noe som i og for seg var godt mulig, så hadde disse også en slags menneskeform. Hodene var lavere, de hadde ikke konturer av hals, og det virket som armene var lengre, og bena kortere enn på et vanlig menneske. Men de gikk der fredfylt ved siden av følget som omsluttet ham. De beveget seg sakte, han tråkket forsiktig ned pedalene på den hvite sykkelen. Han lettet ikke lenger med den, den brakte ham bare fremover, inn i det endeløse tomrommet som ble forsiktig opplyst av stjernene. Alle stjernene var identiske, det var ikke noe synlig mål blant dem, og ingen klar mening i hvilken retning han skulle. Det var bare fremover, han ante ikke om han svingte. Hun et lite dytt på sykkelstyret ville i lengden sende ham i en annen kurs, men alt var uansett framgang, kanskje målet fantes i ham selv?

Og ikke før hadde han tenkt det, så oppdaget han et briljant lys et sted der fremme. Han ante ikke om han faktisk så det, det var så drømmeaktig at det like godt kunne være en illusjon, et fatamorgana. Men han nærmet seg det. Og de svarte skikkelsene gled over de hvite i følget, smeltet sammen med dem, og gled ut i gråaktige tåkestriper i mørket rundt dem, rundt ham. Han var alene, og var nå midt inni det sterke lyset. Det omga ham, slukte ham, og han kunne ikke lenger se. Han ble ett med det, men dypt der inne var fremdeles bevisstheten hans. Den røsket tak i ham, og dro ham ut av drømmene. I et byks, eller et rykk, alt ettersom hvordan man ser det, forlot han hvor enn han var.

Han åpnet øynene, og skimtet konturene av leiligheten rundt seg. Han satte seg halvveis opp. Utenfor vinduet så han stjernehimmelen, og det var virkelig ikke den samme som han hadde blitt omgitt av sekunder, eller var det timer, tidligere. Han var hjemme.

Tjue

August ventet enda et stort uteområde med surrealistiske detaljer, men hva blikket hans møtte var en lys korridor, hvor matt dagslys skinte gjennom vinduene. Det tok noen sekunder før det gikk opp for ham at han befant seg i korridoren på sykehuset der han hadde tilbrunget den rastløse natten i forveien. Bare et døgn siden, men uendelig langt borte nå. Men han skjønte raskt at dette ikke var det samme, omgivelsene var nesten fargeløse, og vinklene var merkelige, slik de ofte kunne være i et mareritt. Han var fremdeles i hagen, eller på stedet den hadde ledet ham til. Gangene var stille, ingenting beveget seg før den unge legen med såpeskuespillerutseendet rundet et hjørne og kom mot ham. Han ble totalt oversett, og han la merke til at legen var like fargeløs som resten av omgivelsene. Han hadde ingen tilværelse her, han var bare en tilskuer slik han iblant følte det når han snakket med Jessie.

Legen gikk nonchalant fremover med høyre hånd i lommen, den andre lekte med stetoskopet rundt halsen. August fulgte instinktivt etter, og han kunne ane destinasjonen: Ronnys rom. Og mistanken ble raskt bekreftet, legen nølte ved døren som ledet inn i det sterile rommet Ronny befant seg på. Stakkars Ronny, August hadde hatt så mye annet på tankene at han nesten hadde glemt at hans beste venn lå på sykehus. Men det gikk bra med ham, kunne han trøste seg med. Legen så ut som om han hadde fattet en beslutning, kanskje hva slags holdning han skulle ha overfor pasienten. August kunne forestille seg at legen var en slik person, like mye skuespiller i samspill med andre som utseendet hans tilsa. Skulle han gjøre seg til kamerat med pasienten, eller skulle han være kjørlig og profesjonell. Hadde pasienten vært en attraktiv ung kvinne hadde han sannsynligvis vært flørtende og selvsikker. Men utfra utrykket legens ansikt endte med antok August at han ville virke som en slags omsorgsperson. Ikke rart med tanke på tilstanden Ronny var i, glidende inn og ut av søvn og fanget av en utrolig tretthet når han endelig var våken. Legen gikk inn i rommet og lukket raskt døren bak seg, August rakk så vidt å smette inn. Samtidig gikk det opp for August at han ikke hadde merket sårene og trettheten han selv hadde, antagelig var han for oppsett på å komme seg videre. Men nå slo det mot ham igjen, og han satte seg på stolen ved Ronnys seng, mens han observerte legen bøye seg over ham slik man gjerne gjorde med et lite barn. Omsorgsperson, ja... Ronny var blek, ikke bare på grunn av de drømmeaktige omgivelsene, men også på en måte som gjorde at han virket svak. Han lå og blunket, det var umulig å si om han var bevisst eller ikke. Antagelig hadde han fått medisin nylig, han så rolig ut også.

"Så, hvordan har vi det i dag?" Klisjeen lød merkelig i det dunkle, kantete rommet. I en annen situasjon ville August tatt seg selv i å glise over bemerkningen, men han merket noe ligge bak det hele, og han satt avventende. Prøvde å hvile seg i dette pusterommet fra all gåingen og løpingen, for ikke å glemme fallingen, men han ble allikevel anspent, dette var tross alt mer hjemlige omgivelser, og Ronny var en viktig person i livet hans. Ronny svarte ikke, hvis han var bevisst så var det helt på grensen. Legen smattet, antagelig hadde han kommet til samme konklusjon. Uten forvarsel dro han raskt høyrehånden opp av lommen, og August gispet. Den var knallrød i en mørk, blodig farge. Og da legen nå stirret rett på ham med et glis, så han at ansiktet ikke lenger var den unge legens, men det nøkterne skjønt skremmende oppsynet til presten. Presten som noen timer (eller var det år, han husket ikke) tidligere hadde manifestert seg som ondskapen selv. Og han stirret rett på August, rett inn i øynene, og blottet tennene i et snerr. Han kjørte den blodrøde hånden ned i Ronnys bryst. August prøvde å bevege seg, men han var låst til stolen, han merket kalde grener låse seg om benene og armene sine. Presset ham mot stolen, og han kjente smerten fra såret han fikk på isflaten joge gjennom benet. Han skrek, men det gjorde ingen forskjell. Legen, eller presten, eller Ondskapen, hva han eller det enn var, hadde laget et dypt sår i Ronnys bryst. August kjente kroppen bli løftet opp og ført fremover av grenene, slik at han ble hengende på skrått over Ronny fra motsatt side av legen. Han så ned i det gapende såret, og så Ronnys hjerte banke der inne. Synet var grufullt, han prøvde å lukke øynene, men det virket som små grener holdt dem oppe også, han fikk i alle fall ikke lukket dem. Denne skapningen som ødela vennen hans så ikke lenger på ham, men så rett ned på Ronnys hjerte. Grep tak i det, og med en uutholdelig, rivende lyd som fikk August til å kaste opp, rev han det ut. Et par korte, nærmest desperate bank, så stoppet det. Og August falt, grenene var ikke der lenger. Hodet slo mot kanten av Ronnys seng, mens kroppen falt mot gulvet. Han rullet seg rundt, ble liggende med ansiktet rettet mot taket i noen sekunder, pustende og pesende. Reiste seg sakte opp og snudde seg mot Ronny. Skapningen, han valgte å kalle den det, var borte, rommet var tomt bortsett fra Ronny med det gapende, tomme hullet i brystet. August gråt, tårene rant nedover ansiktet hans.

Han ante ikke hvor lenge han hadde stått slik før han hørte et kremt. Han løftet blikket, og så kvinnen fra det mørke rommet stå med et lys i hånden på andre side av sengen. Rommet var blitt atskillig mørkere, han merket det først nå, men det var på grensen til bekmørke. Kvinnen lot hånden som ikke holdt lyset bevege seg i retning den lukkede døren. Veien videre. "Nei!" August skrek det mot henne, i en vill frustrasjon. Det var nok nå, han ville vekk herfra. Ikke bare fra rommet, men fra hagen. Han taklet det ikke lenger. Han pustet raskt, og stirret på kvinnen, som kun så rolig tilbake. "Jeg vil ut herfra, skjønner du? Vekk fra hele den jævla hagen din!" Hun viste ingen andre tegn på å høre etter enn at hun så direkte på ham. "Slipp meg fri." Det lød som en bønn, ikke rasende som de to første utropene. Hun gikk et skritt fremover, tok tak i dynen i Ronnys seng, og dro den over ham. Ikke bare over såret i brystet, men over hodet hans. "Nei." August hørte sin egen stemme i det fjerne, ikke lenger skrikende, men som en kommando. "Jeg vil... Jeg må se ham." Han tok selv tak i dynen og dro den ned fra Ronnys hode igjen. Bare at det ikke var noe der, det var tomt. Han dro dynen lenger ned, han måtte ta feil! Men det var ingenting. Han dro dynen ut av sengen, kastet den mot en vegg. Sengen var tom, det var ikke en gang blodspor etter den fryktelige handlingen som akkurat hadde funnet sted. Han hadde igjen vært et maktesløst vitne. Aldri igjen, sa han til seg selv. Han så på kvinnen, og hun så rolig tilbake. "Det er en illusjon," sa han høyt til seg selv. Han prøvde å roe seg ned, tørket de siste restene av oppkast fra ansiktet sitt. Det hadde ikke skjedd Ronny noe. Dette var bare en slags drøm, eller en fantasi! Han ristet på hodet, og myste mot kvinnen. Rommet var helt mørkt nå, han merket at sengen ikke var der lenger. Kulissene til skuespillet han hadde falt så lett for var fjernet. Det var ikke noe sykehusrom der lenger, han kunne sverge på at de var tilbake i det store, mørke rommet. Han nikket til kvinnen, usikker på om hun kunne se det. "Ta meg videre."

Han ante ikke hvor lenge han hadde fulgt etter henne, det virket lengre denne gangen. Kanskje det var det. Kanskje ikke. Da de endelig nådde døren gikk han bare gjennom den, lukket den raskt bak seg. brydde seg ikke lenger om å studere det intetsigende ansiktet til den mystiske kvinnen. Han ville ut herfra, koste hva det koste vil. Han var nå i en fjellheim, kun formet av skarpe steiner. Det var kjølig, og han ønsket at han ikke hadde kastet fra seg jakken i ørkenen. Vel, ingenting å gjøre med det nå. Og det var alt han rakk og tenke før han falt mot bakken, truffet av et hardt slag. Han så noe bevege seg i øyenkroken. "Jessie?" Han sluknet.

Bilder flimret forbi ham. En kvinne med en lykt, det var noe kjent med henne. Hvem kunne hun være? En ung mann, antagelig på hans egen alder, stod over en sykeseng. I sengen lå en gammel mann med en rød høyre hånd. August la med en gang merke til den, fordi den skilte seg grotesk ut fra de dunkle omgivelsene. Den unge mannen, det var noe kjent med ham også, boret hånden inn i den gamle mannen, og dro ut et pulserende hjerte, hvitt med et skarpt lys som skar i øynene i det ellers mørke rommet. En ung mann og en konge, han var åpenbart en konge, med krone og det hele, stod i heftig diskusjon, den unge mannen skar gjennom kongen med sitt skarpe blikk. Og ikke bare billedlig talt, eller skrevet, et glimt, og et kutt befant seg plutselig over kongens brystkasse. Han skrek, August kunne ikke høre det, men han så munnen forme seg. To glimt, og kongen lå på gulvet, blod strømmende fra leggene. Sakte begynte blod også å piple frem fra halsen. Kongen lot fingrene gli over halsen, kjente hva som var i ferd med å se, og August kunne se fingrene hans gli intetanende ut og inn av det stadig større såret. Den unge mannen gikk sakte frem, og tok fatt i kongens hår. Kuttet dekket nå hele halsen, og etter et par øyeblikk stod den revolusjonære der med kongens hode i hånden. Han snudde seg mot August, og ansiktene, både kongens og den unge mannens, var nå hans eget. For en klisjé, tenkte han i halvørske. Alt gled over i et ørkenlandskap, bare kongens hode, igjen med en konges ansikt, lå igjen, men nå mer lik en hodeskalle. Råtten og med hårtjafser stikkende ut av hodebunnen der den fremdeles var noenlunde hel. Ørkenen begynte å helle over til siden, og hodet rullet utfor kanten til noe der under. August kastet seg etter, fanget i et svart og lilla tomrom. Men han kom raskt ut av det, og landet på toppen av et tårn. Omgitt av en nydelig skog, og med en gyllen solnedgang på himmelen. Og det var noe der nede på bakken under ham. Han lente seg over kanten for å se det bedre. Hun vinket til ham.

Han hostet, blunket. Han lå på bakken i fjellheimen, det var fremdeles lyst på den grå himmelen, og det var fremdeles kjølig. Nok en gang fikk han følelsen av at tid var ikkeeksisterende her. Det var ubehagelig på en måte, som når man forsøker å sove på dagtid. Det føltes så meningsløst, og vekket på ny en melankoli i han. Alt var nok en gang, alt var på ny. Var det rett og slett hjernen hans som ikke var original nok, var det derfor denne labyrinten av en hage forvirret ham slik? Han reiste seg fortumlet opp, og tok seg til hodet. Det jog gjennom kroppen da fingrene berørte det ømme området på hodet hans, der det søvnfremkallende slaget hadde truffet, og da han fjernet hånden så han blodet renne nedover dem. Ikke noe dypt kutt, men plassert slik at det gjorde mest mulig skade. Hva hadde forårsaket det, var det bare en sten som hadde falt, eller var han ikke lenger alene her ute? Svaret kom raskt da han hørte noe bevege seg på stengrunnen bak ham. Han virvlet rundt, men så ingen. Plutselig kjente han noe på skulderen, en hånd som grep fatt i ham, og dro ham bakover. Han falt på ryggen mot de skarpe stenene, stirret febrilsk rundt etter personen, han antok at det var en person, som angrep ham. Men han så ingen tegn på bevegelse, hørte ikke en eneste lyd. Sakte reiste han seg opp, mens han prøvde å holde utkikk til alle retninger samtidig. Tanken på å treffe de harde stenene igjen var ikke spesielt innbydende. Han hørte stener begynte å gli i stenveggen foran ham, og stirret opp. En skikkelse stod der og stirret ned på ham. August myste for å prøve å se ansiktet på skikkelsen, men det var så godt som umulig fra denne avstanden, fjellveggen strakte seg langt oppover. Kanskje ørkenen han hadde forlatt lå der et sted langt under ham, kanskje det golde stenlandskapet befant seg oppe i fjellet.

Et skrik. Det flerret gjennom stillheten fjellandskapet hadde befunnet seg i, skar gjennom den tomme følelsen August hadde hatt. Skikkelsen der oppe hadde utgytt et hyl av nærmest umennesklig natur. Det inneholdt en råhet og en overraskende ondskap som fikk blodet hans til å fryse til is og koke samtidig. Han kjente allerede noe adrenalin pumpe gjennom kroppen, han fikk den dirrende følelsen man får i en slik situasjon hvor man frykter for noens liv, i dette tilfellet hans eget. På noen sekunder hadde skikkelsen der oppe kastet seg ned mot ham, omgitt av et stenras som ville pulverisert alle andre angripere. Men altså ikke denne. August kastet seg til siden, tanken på den harde grunnen han stod på virket plutselig langt mer innbydende. Han kjente skikkelsen slå forbi, bare centimeter unna ham. Han så en arm lange ut etter seg, men klarte å unngå den. Han reiste seg opp og snudde seg mot angriperen i en bevegelse. Han, August så at det var en mannsskikkelse nå, stod noen meter unna med ryggen til, ikledd en mørk bukse og en hvit t-trøye, en grå vest bandt antrekket sammen. Det kunne ikke... Angriperen la hodet bakover, og et hyl, tifoldige ganger sterkere gjomet gjennom landskapet. August var nesten overrasket over at stener ikke løsnet, ja, at ikke selve fjellet gikk under i det sterke trykket. Bare nesten, ingenting kunne overraske ham på dette stedet mer, han prøvde i det minste å forsikre seg om dette. Angriperen snudde seg mot ham, og August så inn i sine egne øyne, akkurat slik han hadde fryktet. Kopiens hår så til og med like fett og svett ut som hans eget var blitt etter alle strabasene. Men det var noe med øynene, noe som skilte den fra ham selv. De var kalde og tomme, samtidig som en ild, et hat, lyste ut av dem. Dette var hva August rakk og tenke i de to sekundene han hadde til rådighet før angriperen på ny kastet seg mot ham. I tillegg til å innta motstanderens utseende hadde August også pustet ut og tatt et valg. Han kastet seg mot kopien, trass dennes tilsynelatende uendelige styrke. Han fikk et tak rundt motstanderens kropp, sin egen kropp, og presset mot. De landet på bakken, det var ikke lett å si hvem som hadde vunnet basketaket i luften, men August kjente at angriperen ikke var så sterk som han først hadde antatt; han hadde nok raskere reflekser og bedre koordinasjon, slik man kan forvente av en kopi med kun et mål for øye, men styrken var jevn.

Han kjente kopiens slag treffe seg, kjente blodet renne fra ferske kutt i ansiktet og på overkroppen. Han nådde ikke frem med sine slag, angriperen var for rask. Han la all sin styrke i et spark som traff motstanderen i mellomgulvet, og sendte ham gjennom luften inn i bergveggen. Han falt, og August kastet seg mot ham. Han rakk å få inn et par slag før kopien igjen slo ham unna. De stod begge to oppreist nå, stirret på hverandre. Kopien snerret, hylte nok en gang, en lyd som nå kun virket irriterende på August. Han skulle drepe denne tingen, måtte drepe den, selv om det innebar å drepe seg selv. Han snerret tilbake, kastet seg mot kopien, og i et par sekunder var det umulig å skille dem fra hverandre, blikket i Augusts øyne var minst like morderisk som kopiens. Han landet oppå kopien, og nølte ikke med å legge inn et par slag, før han ble rullet over på ryggen med motstanderen over seg. Kopien blødde nå, like realistisk som August selv. Et sår dekket for kopiens høyre øye, det var en slags blodig masse der istedenfor. Vanligvis ville August blitt sjokkert, kanskje til og med kvalm, over det blodige resultatet, men akkurat nå brydde det ham ikke. Eller, det gledet ham faktisk, når han tillot seg å tenke på det. Han ville skade motstanderen ytterligere. Med denne nye kampgløden reiste han seg opp i en halvsittende stilling under motstanderen, og rettet et slag inn mot kjeven dens. Med glede så han noen tenner løsne og fly gjennom luften sammen med blod. Dette fikk kopien til å hyle igjen, men denne gangen lød det sårere, noe som fikk Augusts nyfunnede kampglød til å blusse enda mer opp. Kopien slo ham i brystkassen, han mistet pusten og kjente bakhodet slå mot bakken. Han ble svimmel, og i noen omtåkede sekunder var han tilbake i drømmeverdenen, så den unge mannen kappe hodet av kongen, begge med hans eget ansikt. Parallellen til virkeligheten var slående, men han hadde ikke noe sverd. Bare ren styrke, dette var en primal kamp, den kunne ha blitt utkjempet likt når som helst i historien, og kanskje den ble nettopp det.

Et nytt slag røsket August ut av drømmetåken, denne gangen var det han som kjente et par tenner løsne, kjente dem gli ned i halsen, og han svelget dem. Raseriet hans var raskt tilbake, hatet mot denne figuren som lignet på ham selv. Og han fant en kilde til krefter, han rettet alt raseri han følte mot seg selv, all irritasjon over sin egen tafatthet, over hvor redd han følte seg i det kalde samfunnet, han rettet det alt mot denne kopien. Lot den representere alle sine dårlige sider. Akkurat i det det så ut som kopien hadde et overtak, et par slag til og han hadde vært borte for alltid, rettet han de nye kreftene mot den. Han slo den bakover, og kastet seg etter. Fingrene hans grep om halsen dens og klemte mot adamseplet. Han kjente neglene borre seg inn i motstanderens hud, sin egen hud, og prøvde i et irrasjonelt sekund å stoppe dette, kun presse, unngå sølet. Men han tok seg sammen, hvis man kan bruke det uttrykket om en slik handling, og lot fingrene borre seg inn i kopiens hals. Han så blodet renne fra dype kutt, kjente hvordan den prøvde å frigjøre seg, den grep etter halsen hans, men det var allerede avgjort. Noen sekunder til med sprelling, så lå den stille.

August pustet raskt, sperret øynene opp. Litt etter litt stoppet intensiteten i pustingen, farten avtok, og han stirret ned på hva han akkurat hadde gjort. Raskt dro han hendene til seg, så fortvilet ned på dem og flekkene de hadde fått, de små kuttene og blodet. Han rettet blikket ned mot kopien, så hvordan halsen var maltraktert med to dype sår etter tomlene. Han kastet hodet til siden og kastet opp. Kjente pulsen stige igjen, men denne gangen av frykt og avsky. Øynene utvidet seg, hva hadde han gjort? Hva faen var det han akkurat hadde gjort? Han hadde drept en mann! ikke bare det, han hadde drept seg selv! Han spyttet ut blod og oppkastrester, lot tungen gli over de bare gummene der tennene hadde blitt slått ut. Han lot kroppen gli ned, la seg ved siden av motstanderen. Han la seg på siden, med øynene rettet mot ansiktet dens, sitt eget ansikt. Han så på siden der øyet ikke var ødelagt, der ansiktet var mest uberørt. Det var som å se i et speil, den unaturlige gløden i øynene hadde forsvunnet fra kopien også. Han la armene rundt offeret sitt, dro det mot seg. Holdt seg fast i det, som om det var det siste som forbandt ham med livet. Slik ble han liggende i evigheter, han ante ikke hvor lenge. Så kom natten.

Nitten

Jessie var en ny jente på skolen, August hadde med en gang lagt merke til henne. Til stor irritasjon hos hans daværende kjæreste. Men hva brydde det han, forholdet deres skrantet uansett, en typisk ungdomsromanse. Med Jessie merket han med en gang at det var noe spesielt. Hun hadde smilt til ham første gang blikkene deres hadde møttes, og han smilte tilbake, fullstendig klar over at han rødmet. Rødmet! Hvor lenge siden var det han sist hadde rødmet av at en jente så på ham? Barneskolen?

Hun kom bort i et friminutt. Han og Ronny satt og pratet om et eller annet, han husket ikke lenger hva, kanskje akkurat fordi det var da hun kom bort. Kjæresten hans og et par andre jenter satt der, men han enset henne ikke en gang, hele hans oppmerksomhet var festet på denne nye jenta som nå vandret bort til ham, og inn i livet hans. På en måte kunne man si at det var her alt begynte. Eller kanskje ved blikket, kanskje allerede ved alt det usagte blikket uttrykte: Hvem er du, har vi en fremtid? Men nå kom hun i alle fall bort, hun hadde akkurat stått sammen med noen andre jenter og snakket. August hadde kastet hva han håpet var skjulte blikk bort mot henne. Observerte hvor fort det virket som hun fikk nye venner, en evne som både imponerte og skremte ham. Nok en gang møtte hun blikket hans og smilte, og denne gangen rødmet han ikke. Det virket mye mer naturlig nå. Mer akseptert. "Så, dere er de nye klassekameratene mine?" Han husket kommentaren godt, de første ordene sagt rettet mot ham. Men det var Ronny som hadde svart, han var den singel, og August var uansett ikke sikker på om han ville klart å presset ut noen ord. Han husket ikke helt hvordan samtalen utviklet seg, men den hadde virket naturlig, han hadde ikke slitt med å komme på noe å si slik han hadde forventet. Han så på henne hele tiden, tenkte ikke på det før kjæresten gikk til det steg å kremte høyt for å oppnå oppmerksomheten hans. Til og med da hadde han bare lyst til å se Jessie, bare snakke med henne. Det var i dette øyeblikket at hun ble henne.

Etter hvert hadde Ronny og de andre gått til en time hverken August eller Jessie hadde, og de hadde blitt sittende igjen alene. Hun spurte om Augusts kjæreste var Augusts kjæreste, og August svarte ja. Inni seg ropte han nei. Dette var et av mange små hint som han stadig tok seg selv i å tolke til sin egen fordel. Hun lurte sikkert fordi hun håpet at han var singel! Klart, han hadde en stemme i hodet som sa at han overtolket, at hun sannsynligvis bare ville vite det for informasjonens skyld, det var vanlig å vite slikt om venner. Men i denne perioden valgte August å overhøre den.

En måned senere hadde han slått opp med kjæresten. En måned, og alt han hadde tenkte var at han måtte bli kvitt henne, som hun var en ekkel avfallsbit som hadde satt seg fast under skoen hans. Det hadde vært en tårevåt affære, hun hadde skreket til ham, kastet et glass i veggen. Som i en såpeopera. Han stod der passiv, snakket når det falt seg naturlig, "det er ikke deg, det er meg", gikk så snart han hadde muligheten. Lukket dette kapittelet bak seg uten videre ettertanke. Det eneste han tenkte på var henne.

Vennskapet deres vokste raskt, de lo av de samme tingene, kom med lignende utsagn, og kunne snakke i timevis, det var i alle fall slik det var i Augusts hode. Neste episode som hadde festet seg ekstra i den endeløse strømmen av bilder og inntrykk var da hun hadde kommet bort til et bord han satt alene ved. Han satt alene fordi han prøvde å skrive, konsentrasjonen ble raskt dårligere med andre til stede, men han slo det fra seg med en gang hun satte seg. "Kan du fortelle meg hvordan dere gutter tenker?" Hun hørtes oppgitt ut. Han smilte til henne, for å prøve å få henne i bedre humør. Hun var sentrum i hans konsentrasjon, alt handlet om å få henne til å føle seg bra. "Tror dessverre ikke jeg har mye å bidra med der." Han holdt en fleipete tone, men lot allikevel en viss seriøsitet skinne gjennom. Kanskje hun likte ham bedre da. Hun ga ham et smil det ikke var lett å lese, han håpet det betydde at hun så på ham som den ene gutten det var verdt å snakke med. Den ene hyggelige gutten. Så sukket hun. "Jeg er bare så jævlig lei av gutter som ikke gidder å bry seg, liksom." Han nikket. "Stort problem, de jævlene." Han sjanset mer med humoren denne gangen, men hun var med. Hva nå enn det betydde, i ettertid så han hvor selvgod han måtte ha virket. Selve samtalen var kanskje ikke det mest interessante, men heller det at de nå diskuterte kjærlighet, forhold. Hun diskuterte det med ham. Ville hun ha et forhold med ham? Vel, det var det han tenkte på det tidspunktet, det var strengt tatt nok en overtolkning, men for ham der og da var det "viktig". Det var noe, hun betrodde seg til ham. De var nære. Eller de snakket i det minste om noe annet, noe utenfor skolen, bare det var nok til å få ham inn på en endeløs tankestrøm om hans rolle i livet hennes.

Tredje episode. Klassetur, og de satt oppe hele natten og snakket. Aldri hadde han vært så nær å snakke med henne, droppe skuespillet og faktisk snakke som seg selv. Han ville fortelle henne om følelsene sine, han hadde tenkte gjennom hva han skulle si uendelig mange ganger, men aldri helt kommet opp med et perfekt manus. Var ikke det en del av sjarmen? Budskapet var det viktigste, at han fikk frem hva han følte:

Han skulle vente til et passende stopp i samtalen, hvor han kunne sette seg nærmere, kanskje bare noen centimeter unna ansiktet hennes. Og se henne inn i øynene, de nydelige blå øynene som han lengtet slik etter. "Du, kan vi snakke? Sånn seriøst liksom?" Ikke noen god ordlegging, men hvorfor skulle han skjule seg bak flotte formuleringer når det han faktisk følte var her og nå! Og hun ville forstå ham, nikke forsiktig, kanskje, bare kanskje, til og med rødme litt. Hun kledde det. "Jeg har prøvd å finne en måte å si dette på lenge nå, men har liksom ikke fått til. Men her er det i alle fall." Alltid unnskyldninger, alltid forklaringer. Han var så usikker når det kom til slikt! Kanskje et lite smil ville danne seg i ansiktet hennes, og varmen det utstrålte ville få ham til å fortsette. Det måtte han uansett nå, det var ingen vei tilbake, han satt der nå totalt ubeskyttet og blottet seg for et hogg. "Okei, greia er... Jeg er veldig glad i deg. Eller, det er så mye mer, helt siden første dag jeg så deg har jeg visst det. Over et år nå." Nå kom det. "Jeg er forelsket i deg, Jessie, jeg har vært det lenge nå, og jeg må bare få sagt det!" Et skjebnesvangert øyeblikk, det var her alt ble blottlagt, sannheten kom for en dag, og han måtte se hvordan hun reagerte. Så tilbake til unnskyldningene og forklaringene: "Jeg vet at du sikkert ikke er interessert i meg, men jeg har tenkt dette lenge nå, og jeg trengte bare å få det ut. Så hvis du ikke er forelsket i meg så er det helt greit, vi... Vi bare later som samtalen som samtalen ikke har hendt eller noe, ok?" Forberedt på det verste, nesten så han tilrettela for det. Men i sitt stille sinn var hun alltid forelsket i ham også, han var ikke forberedt på avslag. Det var nå han skulle se frustrert ut og holde på å gå, hun skulle gripe fast i armen hans, og dra ham mot seg, øynene deres en knapp centimeter fra hverandre, og leppene møttes. Først et kort kyss, de skulle bevege ansiktene litt fra hverandre og se hverandre. For første gang å se hverandre. Og de ville begynne å kysse igjen, gli sammen å bli ett i natten...

Det var slik han hadde planlagt det, og for første gang hadde han faktisk virkelig bestemt seg for å si det, gjennomføre det. Han hadde tenkt på det hele dagen, han måtte bare prøve å få henne på egenhånd denne kvelden, de kunne snakke sammen om hva som helst, la båndet mellom dem virkelig komme til syne før han skulle prøve å forsterke det. Og det gikk etter planen, han fikk henne på egenhånd, og de snakket sammen hele kvelden slik bare folk med et helt spesielt forhold kunne. Aldri hadde han vært mer sikker på at hun var glad i ham som mer enn venn. Alt gikk etter planen helt til øyeblikket han skulle begynne foredraget, men det kom aldri. Han feiget ut, og etter en stund gikk de til soverommene sine. Da han var i ferd med å gå inn spurte hun: "Har du tenkt å sove nå?" "Ja, eller..." Han tok seg i det. "Vet ikke, skal du?" "Tror det." Siste sjansen og han forspilte den. Han la seg, og slo hendene over ansiktet. Han var en feig dust.

I ettertid slo det ham hvor selvsentrert han faktisk var. Hele den lille talen om hans kjærlighet til Jessie handlet om ham, om hvordan han følte det og hvordan det ville påvirke han. Han var en feig dust som kun tenkte på seg selv. Var han i det hele tatt interessert i henne, eller var det bare at han ville være det?

Slik fortsatte det fremover, han flyttet for seg selv inn til byen og begynte å studere. Han så henne i blant, og slik kom det fjerde og siste øyeblikket. Det hadde vært på en fest tilbake i hjembygden deres, han var der sammen med Ronny. En liten tur hjem fra byen for å treffe de gamle kjente. Og en venninne av Jessie kom bort til ham. "Hun vet det," hadde hun sagt. Han spilte dum, spurte for å prøve å unngå sannheten: "Vet hva?" Hun himlet med øynene. "At du er interessert i henne." Hun så prøvende på ham, og han nikket bare. Det ble stille et øyeblikk. "Så... Hva sier hun om meg, eh, om det?" Nå kom det, illusjonen brast. Han hadde vært for treg, for feig. Selvfølgelig visste folk det, og selvfølgelig måtte Jessie ha fått høre om det. Jenta så på ham med en anelse medynk. "Hun er ikke interessert i deg." "Ok." det var alt han klarte å svare. Hun fortsatte å snakke, prøvde kanskje å trøste ham eller noe, Ronny satt ved siden av ham, det var kun litt før på kvelden da de hadde sett Jessie at han hadde fått vite om Augusts følelser. Han hørte ikke etter lenger, tankene hadde begynt å spinne. Ok, han måtte bare tåle det, slik var det, han kunne ikke endre på følelsene hennes. Kunne ikke tvinge henne til å like ham. Han hadde ødelagt et vennskap uten grunn, og uten en gang å tørre å satse selv. Han husket ikke mye av resten av kvelden, bortsett fra en ting: Han hadde sett bort på Jessie, og plutselig så hun tilbake. Og det var noe i blikket hennes, han ante ikke hva det var, men det stakk inni ham, og han måtte ut for å få frisk luft.

Etter dette hadde han ikke snakket med henne på lenge, de hadde for så vidt sett hverandre, og han prøvde å være høflig. Han antok at det ikke lykkes, men han prøvde i alle fall. Han måtte ikke feile mer nå. Og hun latet som om ingenting hadde skjedd. Kanskje jenta hadde løyet? Det var dette August klamret seg til og etter hvert tok for en sannhet. Det var derfor han satt oppe en sen kveld og ventet på meldinger som ikke kom, han ventet på å få høre om hvordan hun hadde hørt hva venninnen hadde sagt, ventet på å få høre at det ikke var sant. At han fremdeles hadde en mulighet. Den samme kvelden tok han for første gang en nærmere titt på hagen utenfor blokken han bodde i, og samme kveld han hadde drømt om den samme hagen, men noe var annerledes. Og i tiden som fulgte bygget forholdet til Jessie seg opp igjen, han glemte det som hadde vært, og seg nok en gang inn i den irrasjonelle rusen. Kjærlighet.

Dette var hva han husket best, episodene som bant hans kanskje ikke-eksisterende forhold til Jessie sammen. Sammen med uttallige blikk og tanker. Og kanskje var det dette som til slutt ledet ham til hagen han nå befant seg i. Bare kanskje, han visste ikke. Han dyttet tankene ut av hodet, han hadde bare trengt å finne mening. Nå gransket han sine nye omgivelser.