Hvorfor gidder jeg?

Tjue-fem (epilog)

2010-08-10T00:36:00.000+02:00

Han våknet, gjenoppstod, hva man enn skal kalle det. Han lå på ryggen, utstrakt på sofaen i leiligheten, og kjente solstråler kile over ansiktet. Den lille klokken på veggen viste at klokken var elleve på formiddagen, en perfekt tid å våkne på i en rolig ferie. Han visste øyeblikkelig at dette var virkeligheten, ikke nok en illusjon. Det var bare noe med følelsen, både i rommet og i ham selv. Han følte seg merkelig utvilt, tross alle strabasene han hadde vært gjennom, og kunne med glede konstatere at skadene var borte, begge bena var i godt behold. Han hadde fremdeles såret på armen etter den uforklarlige flisen, men det fikk så være. Han levde, og han hadde det faktisk bra, for første gang på flere måneder, kanskje over et år. Han hadde lyst til å løpe ut, danse i gatene.

Og allikevel hang tanken om Jessie fremdeles igjen. Det var antagelig for mye å håpe på at den skulle forsvinne over natten slik. Det usagte dem imellom måtte forbli usagt, det var slik hun ville ha det. Det måtte han bare respektere, eller i alle fall tåle. Han hadde drømt om henne så lenge at han kanskje hadde gjort henne til noe større enn det hun egentlig var, hun var trossalt bare et menneske slik som ham. Hvorfor skulle hun bruke tid på et forhold hun ikke ønsket.

Etter å ha ligget i sollyset en stund, kanskje tyve minutter, reiste August seg. Han gikk målbevisst rett inn på badet og pusset tennene slik han gjorde hver morgen. Han vrengte også av seg klærne han hadde sovnet, eller hva man skal kalle det, i, som over natten var blitt i overkant svette. Han gikk raskt ut i leiligheten og satte på noe musikk, et album av M83 han hadde kjøpt brukt noen måneder tidligere, og lot badedøren stå åpen mens han dusjet. Det var den beste dusjen han noensinne hadde hatt, det virket i alle fall slik der og da, vannet rant mot kroppen hans, og endelig kjente han en ekte følelse av velvære. Da han hadde kledd på seg og spist en rask, provisorisk frokost (stekte egg og brødskiver) gikk han ut og vandret i gatene. Han gikk innom et par butikker, og bedrev window shopping for fullt. Alt som kunne hjelpe ham med å tenke på noe annet.

Han besøkte Ronny, som nå hadde det betraktelig bedre enn sist. Han lå utstrakt på sykesengen, og lyste opp da August kom inn. August valgte å ikke fortelle om hagen, men fortalte om den siste utviklingen mellom han og Jessie. Ronny smattet. "Synd, men hun går glipp av en knakandes kjekk kar." Han smilte, og August smilte tilbake. "Du finner noen andre, hun er ikke så spesiell som du har skullet hatt det til." August så ut av vinduet. "Nei, kanskje ikke." På hjemveien kjøpte han noen friske blomster, han ante ikke hva slags, som kunne hjelpe på den sommerlige stemningen i leiligheten. Han satte dem i en pen vase på stuebordet, og satte seg i sofaen, lente seg godt bakover. Det var over. Hele greia var avsluttet. Han trengte ikke være redd for trær lenger, tenkte han med et glis. Jessie var det eneste som gjorde ham nedtrykt nå, men man kunne vel aldri bli totalt lykkelig.

Akkurat da banket det på døren, kvart over fem en varm sommerdag. Han fikk en merkelig følelse av lyden, det var noe nærmest kjent ved den. Han gikk bort, lot håndtaket sakte gli ned og dro døren den opp, alt veldig møysommelig. Der stod hun. Det var første gang han så henne ansikt til ansikt etter at de hadde møttes på sykehuset. "Hei." Han var sikker på at han kom til å stotre, men stemmen lød klar. "Hei, August." Hun så på ham med et merkelig blikk, og han lot øynene sine se direkte tilbake. Det var et av disse blikkene, men det var noe nytt der. Det usagte imellom dem kjentes ikke trykkende mer, det fløt der midt mellom dem. Og hun smilte, et smil han aldri hadde sett før. Han kunne ikke annet enn å smile tilbake. "Kan vi snakke sammen?" Hun spurte litt usikkert, tross smilet mellom dem. "Jeg tror vi trenger det." Smilet ble litt kortere, men var der fremdeles. "Ja." August svarte, og kjente en byrde lette seg fra brystet. "Kom inn." Han lukket døren igjen bak henne. På himmelen stod fremdeles solen sterkt, det var flere timer igjen til solnedgang.

Tjue-fire

2010-08-10T00:35:00.000+02:00

Å igjen være i hagen vekket en slags følelse av sammenheng i August. Han var antagelig fremdeles inne i den mørke bygningen som han forøvrig ikke kunne se herfra, selv om det så vidt han kunne se var det høyeste punktet i hagen, men nå så han allikevel en slags konneksjon mellom hagen og sitt eget liv. Det var byen, bare en tematisk motsetning av den. Det virket som en skikkelig miljøvennlig hallusinasjon, tenkte han og hostet av latter. Hostet blod, som forøvrig også rant fra der benet hadde sittet. Det var revet av rett over kneet, fra vinkelen han så det i kunne han ane et blodig kjøttsår. Han lente seg mot staven, og hostet hardere. Han hadde lite tid igjen nå, og han måtte slutte det han hadde startet, som det så fint het i actionfilmene Ronny tvang ham til å se.

Treet strakk seg ned fra himmelen kanskje en halv kilometer i luftlinje bortenfor, så istedenfor å stå og sakte blø i hjel, begynte August den stillegående ferden mot det. Når han nådde det kunne han orientere seg bedre, og det måtte være der borte et sted at veien videre befant seg. Å komme seg ned fra åsen var hardere enn han hadde trodd, han var nær å falle hodestups flere ganger, men klarte på mirakuløst vis å komme seg helskinnet ned. Han så fremdeles treet tydelig der borte, og prøvde å bevege seg så rett mot det som mulig, ikke en enkel oppgave grunnet alle kurvene i landskapet. Han måtte gå sakte og forsiktig for ikke å gjøre ytterligere skade på den allerede vanskjøttede kroppen sin, men han var klar over at han måtte komme seg frem rimelig fort. I denne tilstanden måtte han regne med å måtte inngå slike kompromisser. Eksistensen hans vandret langs en tynn knivsegg, og kunne når som helst ramle over kanten, eller bare bli delt i to av det utrygge underlaget. Hva skjedde hvis han døde her? Han hadde enda ikke fått svar på dette spørsmålet, men husket flisen i armen etter at han hadde sluppet seg selv fri i en drøm. Kanskje også det ville bli annullert hvis han døde her, kanskje også det var en del av drømmen. Eller kanskje han virkelig ville dø, og aldri komme tilbake. Tanken på døden hadde alltid skremt August, og uten at han så på seg selv som religiøs, hadde han en slags innebygget tro om at det skulle finnes noe etterpå, på den andre siden som det het.

Han så små tåkeskikkelser samle seg på begge sider av ham, denne gangen ikke høyere enn maksimalt en halvmeter. De lignet de delvis uformelige skikkelsene som han naivt nok hadde trodd eskorterte ham ut fra dette stedet. Det virket ikke som de så på ham eller fulgte med på hva han gjorde, men de beveget seg allikevel i forhold til ham, alltid minst en meter unna. Små ben og armer var vel det som gjorde at han kunne se at det ikke bare var litt morgentåke, det var helt klart små skikkelser. For all del, hvorfor ikke, på et sted som dette. Han kunne samtidig konstatere at himmelen over ham var lyseblå, ikke et grått tomrom slik den var i hagen på utsiden. Han var altså helt klart inne i bygningen.

Noen ytterst få steder på veien kunne han skimte tegn etter sivilisasjonen som så raskt hadde forsvunnet, sunket i jorden på en mer bokstavelig måte enn hva normalt var. Små biter av asfalt, metall, plast, til og med en parasollramme. Tøyet hadde råtnet vekk eller brent opp i miniatyrapokalypsen, kun harde metaller lå igjen, men også de nedbrutt til det ugjenkjennelige. Det som en gang kanskje hadde vært noen kjele, en postkasse, en tjueetasjers bygning, nå små metallbiter. De lå ikke strødd over alt slik man kanskje kunne ha forventet, men her og der, på vilkårlige steder. De var ikke et siste tegn på sivilisasjonen, nei, de var bare små, forvridde, meningsløse klumper på bakken. Han lot fokuset gli vekk fra dem, og over på hovedoppgaven: Å komme frem til treet, hjem. Det var en monoton atmosfære, å sakte jobbe seg frem mot et mål han ikke engang var sikker på at var der. Det samme landskapet gjentok seg og gjentok seg. Han kunne ikke være sikker på om han i det hele tatt beveget seg fremover, eller om landskapet rundt ham spilte ham nok et puss. Han unngikk oppoverbakker, det ville bli en for stor påkjenning å bevege seg i slikt terreng med skaden, men da han hadde godt i nærmere en time uten å komme frem, måtte han konstatere at det umulig kunne ta så lang tid å bevege seg drøye fem hundre meter. Han dro seg så godt han kunne opp på den høyeste bakken han så. Da han nådde toppen speidet han rundt etter treet. Derfra så han at han hadde passert treet cirka femti meter for langt mot høyre. Han trosset smertene, og begynte å bevege seg direkte mot det, uansett underlag.

Han brydde seg ikke om hvor lenge han gikk, det hadde ingenting å si. Smertene var de samme, det var ikke noe han fikk gjort noe med. Det eneste han kunne gjøre var å gå, fortsette å gå. Og endelig så han det tydelig foran seg. Treet, og ved siden av lå restene av en grunnmur. Det måtte være grunnmuren til blokken han bodde i, det var besynderlig at han ikke hadde sett den fra avstand. Kanskje den ikke hadde vært der før nå. Treet så merkelig ut, falskt, som å se på et fotografi. Eller et dårlig speilbilde, han husket at moren til Ronny alltid humoristisk klaget over dårlige speilbilder når hun var misfornøyd med utseendet sitt. Noe det forøvrig var lite å si på sett bort fra det hundreogtyve kiloene hun drasset på. Det var den første noenlunde normale tanken August hadde hatt de siste timene, og den fikk ansiktet til å sprekke opp i et smil. Nesten bokstavelig talt også, jord og søle hadde skitnet til ansiktet hans og nærmest konstruert en maske som nå sprakk opp etter den første forandringen i ansiktsuttrykk han hadde hatt siden han begynte å dra seg gjennom dette skyggebildet av hagen. Treet var det altså ikke noe særegent sted, det måtte være i ruinene av gravstøtten at veien videre lå.

En åpning slapp han inn der døren hadde ligget tidligere. Det var ikke spor av tregulvet, det var bare gress som underlag inne i bygningen, og himmelen som tak. Han rundet et hjørne, og plutselig var alt lys borte. Det var som om himmelen og solen hadde sluttet å eksistere, og, tenkte han, det var vel akkurat det som hadde skjedd. Han famlet etter restene av veggen, strakk seg etter den og falt da den ikke var der. Smerten jog enda sterkere gjennom kroppen, det sitret i benstumpen. "Faen!" ropte han, nærmest på måfå. Han fikk et visst inntrykk av romklangen i sin egen stemme, han var i et stort, kanskje gigantisk, rom. Kunne det være..? Ja, han fikk den samme følelsen, men denne gangen var ikke den mystiske kvinnen der, med en lampe for å vise ham veien. Han prøvde alt han kunne å skjerpe øynene, slik at han i det minste kunne ane konturene av omgivelsene sine, men det var noe tungt med mørket i rommet, det omga ham og presset seg på ham. Kanskje var det ikke engang et mørkt rom, kanskje det bare var han som ikke kunne se det. Tankene hjalp ham ikke med å finne veien, han var blitt en utålmodig person av å ha dødsfrykten konstant hengende over seg. Og inne i ham var det en liten stemme som hele tiden hadde ytret en vag tanke: kanskje jeg allerede er død? Var dette døden, en dødens hage, en bygning full av umulige hemmeligheter. Nei, det kunne det ikke være, bestemte han seg for. Han måtte holde motet oppe, han måtte i det minste prøve å komme seg videre, komme seg ut av bygningen. Han var ikke lenger sikker på om han ville videre, eller om det i det hele tatt fantes et videre. Han ville tilbake, ut herifra.

Og spørsmålet han stadig kom tilbake til, som han var blitt så dødsens lei nå. Hvorfor var han her? Det var Jessie som hadde utløst dette i ham, hun hadde rett ut sagt at det ikke kom til å bli noe mellom dem. Og allikevel, det hadde startet før henne. En tilsynelatende normal kveld, hvor han lå våken, fremmedgjort for verdenen rundt seg, i et desperat håp om at hun skulle kontakte ham, sende ham en melding, hva som helst.

Det fortrengte skjøt opp i August, kvelden før, en vanlig vennesammenkomst. De hadde stått for seg selv og snakket, virkelig snakket, slik han hadde lengtet etter. De var utenfor de daglige livene sine, barrierer skapt av sosiale forhold hadde ingenting å si akkurat der og da. De fortalte hverandre ting de aldri hadde fortalt noen før, sine innerste tanker. Alle forventninger om hva de skulle og burde gjøre var borte, det var bare de to. Og hun hadde kysset ham. I noen sekunder hadde leppene deres møttes, før hun raskt dro seg vekk og gikk. Ingen hadde sett det, han var ikke engang sikker selv lenger. Men etter dette hadde det vært noe usagt i luften mellom dem, de møttes, snakket sammen, men plutselig hadde hun gått, hver eneste gang. Alltid når samtalen fløt lett, som den kvelden. "Unnskyld, jeg må gå." Akkurat når de kunne ha snakket om hva som hadde hendt. Følelsene de undertrykket, ikke fordi de ikke var der, men fordi det ikke skulle være slik. Det passet ikke. Følelsene hun undertrykket, men som han ikke klarte. Kvelden etter hadde han ligget alene, stirret ut i natten, og håpet på at hun skulle kontakte ham, i det minste sende en melding. "Beklager det i går" eller "Vi må snakke" eller "Jeg elsker deg". Det hadde ikke hendt, og...

Tårene rant nedover ansiktet hans, og løste opp skitten som hadde samlet seg der. Han hadde fortrengt hendelsen, den hadde vært en fjern drøm i bevisstheten hans, og allikevel hadde han visst det hele tiden. Den hadde vært der hos han også, den usynlige samtalen som ikke ble nevnt. Når de hadde sett hverandre i øynene, og han visste hun tenkte på det. Det var da hun reiste seg for å gå. Og til slutt, når de møttes i en følelsesladet stund, Ronny lå skadet på sykehuset... Og hun hadde endelig sagt noe, men allikevel ikke. Hun hadde visket ut hendelsen. Det handlet ikke om trær, om syndefallet, eller om noe som helst annet enn en undertrykt følelse. Dette måtte være sinnet hans, tankene hans. Og om det ikke var det, om dette var noe annet... Hva hadde det å si? Han måtte komme seg ut av dette, komme seg videre. Hva hvis hun hadde undertrykte følelser for ham? Hvordan skulle han vite det, det måtte bli opp til henne. Han kunne ikke pushe på, et forhold må være to parter! Treet utenfor skolen var ekte, flisen i armen var ekte, men det var følelsene hans også. Hvis andre krefter enn hans egne stod bak, så var det allikevel han dette angikk.

Han dro seg opp, dyttet seg opp med staven. I forbifarten funderte han over hva gulvet bestod av, det kjentes ikke som noe materiale han hadde kjent før. Tanken passerte. Han var målbevisst, han ante ikke hvor han var eller hva han skulle gjøre, allikevel gikk han bestemt fremover. Hvis dette var hans egne tanker, så... Og uansett måtte det basere seg på hans handlinger. Ingen vits i å analysere det, han ville bare videre. Han haltet bortover, men var aldri nær å falle. Han visket ut alt fra hjernen sin, satte alt inn på handling. Og der kjente han det foran seg, en hard vegg. Det dirret når han rørte den, veldig kort, kanskje et sekund. Kanskje den ikke gjorde det i det hele tatt. Men allikevel følte han at han hadde nådd et mål. Han lot hånden som ikke støttet ham mot staven gli over veggen i leten etter et dørhåndtak. Det var ikke noe der, bare en hard vegg. Det kjentes likt ut som gulvet, og han forestilte seg det mørke stoffet hele bygningen var konstruert av, som så ut som gjennomsiktig glass fra lang avstand. Uten helt å vite hvorfor, presset han seg hardt mot veggen. Han mobiliserte alle sine siste krefter. Den ga ikke etter først, han kjente bare en sterk smerte, men litt etter litt føltes det som den ga etter, eller at han ga etter. Han gled sakte men sikkert inn i veggen, selv om den fremdeles føltes hard og solid. Og nok en gang falt han.

Han slo seg mot et hardt tregulv. I et par sekunder mens han fremdeles blunket med øynene i det nye lyset, trodde han at han var ute av det hele. Men da han endelig klarte å fokusere, så han at han var i et slags skjul, et uthus som måtte være bygget vegg i vegg med den sorte bygningen. På den andre siden av den, den inneholdt tydeligvis bare det mørke rommet. Alt annet var et annet sted. Og nå lå han her, og klarte ikke å reise seg.

Himmelen i hagen var ikke grått tomrom lenger, den var blå, og solen skinte inn gjennom vinduet i skjulet. Døren stod på vidt gap, og slapp inn en varm, sommerlig vind. Og han kunne bare se det, klarte ikke å presse seg opp. Det virket som alle krefter hadde forlatt kroppen hans da han presset seg gjennom veggen. Hva hendte nå? Skulle han ligge her, så nær målet sitt, og dø? Dø mens han så friheten rett foran seg, for gjennom hodet hans, en nestenpoetisk tanke. Kanskje litt for banal. En anelse. Han hørte skritt utenfor, en skikkelse materialiserte seg i døren. En kvinneskikkelse, nok en gang var hun altså der for å redde ham. Forhåpentlig. Og ja, hun gikk sakte mot ham, med et nærmest underdanig blikk. Bøyde seg ned ved ham, og løftet ham i armene som om han skulle vært et spedbarn. Hun tok noen tilsynelatende tunge skritt, ansiktet som før hadde vært så glatt, uten uttrykk, var nå fylt av smerte. Han ville hjelpe henne, men var bare en passiv tilskuer. Mot døren og ut, hun la ham utenfor skjulet, med staven ved siden av seg, før hun falt om. August kom seg raskt på benet, det virket ikke vanskelig lenger. Hun lå urørlig igjen i skjulet, han skulle til å rekke ut hånden for å hjelpe henne opp, da døren smalt igjen. Han prøvde raskt å trykke ned håndtaket, men... Hun ofret seg.

Målbevisstheten kom raskt tilbake i August, han kunne ikke miste motet nå. Han ville tilbake til treet, treet hele denne drømmen eller marerittet hadde startet med. Han gikk rundt den mørke bygningen, turen virket kort, spesielt sett i forhold til alt han hadde gått hittil. Han nådde roseengen som strakk seg ut som en dørmatte foran bygningen, og gikk bestemt gjennom den, brydde seg ikke om tornene som skar i det ødelagte benet, eller om bladene som kilte det. Og han kom seg gjennom dem, alt virket så enkelt nå. Over bakkene, og der så han det strekke seg ned fra himmelen. Kronbladene var kanskje to meter unna bakken, han husket ikke om de hadde vært nærmere eller lengre unna da han først hadde kommet hit. På rent instinkt, uten å helt kunne si hvorfor, kastet han fra seg staven. Det virket bare naturlig. Han dro også av seg de siste klesrestene som satt klistret mot kroppen hans. Naken dro han seg langs bakken mot det endelige målet.

Da han endelig lå under det, la han seg på ryggen og stirret opp. Gjennom kronbladene kunne han skimte solen høyt der oppe på den blå himmelen. Vinden fikk bladene til å danse, treet var fult av uforklarlig liv. Han smilte, det var som en herlig drøm. Lyset skar ikke i øynene, men balsamerte dem etter at de var blitt såre av alt mørket. Og bladene strakk seg ned etter ham, gned vekk all smuss fra kroppen hans. Han ble renset, og han strakk armene ut etter trekronen. Den grep fatt i ham, og dro ham oppover, oppover mot skyene. Smilet var der fremdeles, han skjønte delvis hva som hendte. I alle fall essensen. Kroppen steg oppover i treets favn, han ble endelig dratt ut av hagen.

Tjue-tre (love will tear us apart)

2010-08-10T00:34:00.001+02:00

Augusts kropp slo mot tretoppen under ham. Han kjente kroppen bli knust mot grenene, og rakk halvveis å innse hva som hendte før han lå på bakken. Han hikstet etter pusten, mens regndråpene haglet ned fra mørket over ham. De slo mot kroppen hans, og blandet seg med blod, rant ned på bakken.

Han var ved bevissthet. Det tok en stund før han klarte å tenke klart, ikke bare på grunn av smerten som skar gjennom kroppen, men fordi det hadde vært totalt uventet. Han hadde vært sikker på at han skulle komme til nok en slette, et rom, hva som helst annet. Men her var han fremdeles, og han hadde kun forverret situasjonen sin. Han burde snart ha lært; på dette stedet var det uventede det forventede.

Sakte begynte han å bevege seg, del for del av kroppen ble systematisk undersøkt. Ringefingeren på venstre hånd stod i en merkelig vinkel, men hendene og armene var ellers relativt uskadde, med unntak av et par kutt som blødde skummelt. Det samme gjaldt overkroppen, han kjente et par brukkne ribbein på venstre side da han lot hånden gli forsiktig over brystkassen. Men ingen større skader, de indre smertene var utholdelige. T-skjorten var dekket av blod, og hadde revnet noen steder, men hva han kunne se av kuttene virket greit nok. I greit nok la han at det ikke var spesielt dypt. De blødde allikevel faretruende, han kunne nærmest kjenne kreftene renne ut av seg for hver bloddråpe. Han satte seg delvis opp, så godt han kunne. Smerten jo gjennom kroppen, men han forsøkte å ignorere den. Han prøvde å bevege på benene. Det høyre benet adlød, det virket kanskje litt dovent, og han hadde ikke helt fått igjen følelsen, men mirakuløst nok virket det som om ingenting var brukket. Det venstre var en annen sak. Han så den øvre delen bevege seg noen millimeter, men delen under kneet fulgte ikke etter. Og nok en gang en forferdelig smerte, denne gangen helt uutholdelig. Han falt bakover på ryggen, og rykket til av smerter.

Han prøvde å konsentrere seg, puste rolig. Etter å ha ligget slik en stund klarte han å gjenvinne en slags fatning, men han bestemte at det var best å bli liggende slik. Ingen bevegelser, og i alle fall ikke brå. At han i det hele tatt hadde overlevd fallet måtte være et tegn på at fremdeles var i hagen. Han hadde følt det som han svevde i den øverste delen av fallet, før han hadde rast mot bakken. Betydde dette at han ikke kunne dø her, eller bare at han hadde vært heldig? Det hjalp ikke å tenke over det nå, han måtte finne på noe, en måte å komme seg videre på. Hvem ante hva som kunne skje hvis han ble liggende slik? Det var antagelig ting i denne hagen som ville oppsøke ham, ting han ville og burde unngå. Han brydde seg ikke om regnet lenger, det var blitt en del av eksistensen hans. Han var allerede blitt søkkvåt, og det var kaldt ute. Han bet tennene sammen for å ikke hutre, redd for smertene dette antagelig ville resultere i. Nok en gang hadde han falt for et av hagens triks. Han hadde gjort det hele tiden, fulgt dens spilleregler, til og med når han forsøkte å ikke gjøre det. Kanskje alt var forutbestemt, kanskje hans vilje ikke kunne endre noe. Eller kanskje det hele var en drøm. Dette håpet hadde falmet betraktelig for ham i det siste, men det var fremdeles en mulighet. Hvis han våknet på sofaen, uskadet og varm, kanskje med en strålende sol utenfor og god musikk på stereoen, ville han være evig takknemlig. Takknemlig mot hvem ante han ikke.

Et lys hadde lenge beveget seg i øyenkroken hans, fra treet han nå lå med ryggen til. Underbevisstheten hadde oppfattet det for lengst, men han orket ikke å vie det noen oppmerksomhet, ikke nå. Hvis alt dette handlet om ham, så kunne det vente. Dessuten, og dette var en hard innrømmelse for ham, var han redd, ja, skrekkslagen for hva som hendte bak ham, hva som befant seg der ute. Selv om dette var en drøm, en fantasi, eller et psykologisk fragment, var det allikevel en redsel i ham, en redsel han ikke kunne kontrollere. Men lyset virket skarpere nå, det skar i øyenkroken. Og uansett virket det lyst og ufarlig, ikke noe å være redd for.

Veldig sakte, og med full konsentrasjon på alle kroppsdeler, vendte han seg mot treet. En lysstrime skar nedover det på tvers. En dør, var hans første tanke, og ganske riktig, den utvidet seg til begge sider, og inne i lyset kunne han se en høyreist, mørk skikkelse. August bakset seg bakover i ren refleks, han var ikke i stand til å forsvare seg nå. Det var vondt, han kjente en klissete konsistens i gresset under ham, der han hadde ligget. Han måtte ha mistet mye blod, lyset som nå også viste enkelte detaljer på bakken viste et blodspor den knappe meteren han hadde bykset bakover. Venstrebenet ble dratt etter ham, og virket på en merkelig måte lengre og mer utstrakt enn det høyre. Men etter den første reaksjonen innså han at han var sjanseløs uansett, og at dette var noe hagen innså. Den kunne uansett sikkert observere alle bevegelsene hans, det var nytteløst å flykte. Så han stoppet. Den høye, tynne skikkelsen gled ut av lyset, krympet, og ble til kvinnen, guiden som allerede hadde vist ham veien. Hun bar på en lykt som lyste opp området mellom blokkene på en nærmest magisk måte, også etter at lysdøren, han hadde ikke noe bedre ord på den, i treet trakk seg sammen og forsvant.

Kvinnen gled, ja, gled, sakte mot ham over gresset, og knelte ned når hun var drøy tjue centimeter fra kroppen hans. Hun strakk ut armene, og plutselig kjente han at de gled over ham. De strakk seg ut i unormale lengder, og arbeidet så raskt at han knapt klarte å oppfatte det. Hun dro frem bandasjer fra et eller annet sted, og da hun kom til benet strakk hun armen bakover, og den returnerte øyeblikkelig med en treskinne, tydeligvis fra treet. Han så blodet på hendene hennes, og innså hvor alvorlig han faktisk var skadet. Hadde hun ikke kommet, ville han sannsynligvis ha blødd i hjel. Hvis ikke noe verre hadde skjedd. Men han følte seg merkelig trygg nå, trass regnet som hadde gjort ham så gjennomvåt og smertene som ikke forsvant, men heller ble forsterket av at denne kvinnen stelte sårene. Han ante ikke hva hun gjorde, han klarte ikke å se noe i mørket annet enn lykten hun hadde satt ned bak seg, og la seg heller ned på bakken. Han så opp på himmelen, og la merke til at stjernene fremdeles lyste der oppe, like virkelig som i verdenen utenfor denne hagen. En regndråpe traff pannen hans, rant sakte ned mellom øynene, ned på høyre side av nesen og ned på overleppen. Han lot tungen gli over den, og svelget den. Blodsmaken var kvalmende, og i neste øyeblikk gled en av kvinnens hender, det var umulig å si hvilken, for det lot nesten til at hun hadde flere titalls nå, over pannen hans, og han kjente en lettende følelse. Han merket også at han nå så bedre på det venstre øyet, han hadde ikke engang merket at synet der hadde vært svekket før nå.

Hun var ferdig, reiste seg bare uten et ord, og gikk mot treet. "Takk." Intet svar, hun bare gled inn i treet, og var borte. En hvit stav lå igjen ved siden av ham, også denne tilsynelatende fra treet. Han la seg helt rolig på ryggen og pustet rolig men bestemt ut og inn noen ganger. Deretter rullet han seg over på siden, grep staven, og lot den hjelpe ham med å sakte reise seg opp.

Hvor går jeg nå? Den åpenbare tanken skjøt raskt gjennom hodet hans. Det måtte være et eller annet sted i byen som betydde mer enn de andre, som skilte seg ut, i det minste for ham. Et sted som kunne bringe ham videre. Han tok noen prøvende skritt, og kjente raskt smerten skjære gjennom kroppen, selv om den ikke lenger var like sterk. Han presset seg selv til å fortsette, og opprettholde en viss fart, selv om han flere ganger var nær å snuble. Han hadde gjenvunnet fatningen, han ville fremdele sut av dette, men han hadde forstått at eneste måte å unnslippe var å konse. Kjøre etthundreogti prosent. Veien var ikke målet, men ledet ham i det minste dit. Eller kanskje han var det, kanskje disse prøvelsene hadde et formål utover å drive ham til vannvidd? Og alle spørsmålene, de evige spørsmålene. Han stengte dem ute, og fokuserte på smerten isteden. Akkurat den nå var den mye virkeligere, den bant ham sterkere til en viss virkelighetsfølelse enn noe halvfilosofisk spørsmål noensinne ville.

Rundt ham passerte han tomme gater og mørke vinduer. Det virket ikke som byen var fortlatt, og den hadde heller ikke den sovende følelsen man vanligvis merket når man var alene i gatene på denne tiden - Vel, hvilken tid det nå enn var. Den var bare tom, som om den nylig var blitt forlatt av tusenvis av våkne sjeler som gled ut av sin konforme tilværelse, og ut i det mørke og ukjente. August stod igjen med en følelse av at de alle var borte på grunn av ham, noe de i og for seg også var. Men strengt tatt var han vel heller ikke i byen, var han? Han var fremdeles i den mørke bygningen i hagen. Drømmebygget, som han hadde begynt å kalle det i sitt stille sinn. Drømmebygget, der rommene var sammenbundet av forskjellig tid og rom, der det eneste som fremstod som noenlunde vanlig - og også det med klare mangler - var dørene man måtte passere for å komme til neste rom. Og neste, og neste. Og noe sa ham at det ikke bare stoppet uten videre. Det var millioner av slike scenarioer han kunne skytes inn i, nei, noe måtte skje før han kom ut herfra. Spørsmålet var bare hva.

Han sukket, igjen hadde han filosofert. Han måtte tøyle sinnet sitt, det var viktig på et sted som dette. Han lot tankene gli over på noe virkeligere, nærmere bestemt kunstneren han hadde møtt utenfor banken tidligere samme natt. Han konsentrerte seg om å se på det som samme natt, han orket ikke å igjen måtte fundere over hvorvidt det var timer, minutter eller (Gud forby) sekunder som skilte ham fra den våkne tilværelsen han hadde befunnet seg i en uangitt tidsenhet tidligere. Kunstneren, han måtte ha vært det, med det tjafsete skjegget, og det buskete håret - eller var det omvendt? - og bildet av den svarte, rektangulære stenen, med trekanten på toppen, som en spiss, og de dårlige utkastene som lå strødd rundt og sanden, den evinnelige sanden som presset seg inn overalt og ødela enhver mulighet for liv, for noe annerledes, for noe nytt, bare dekket over de dårlige utkastene og lot dem ligge der begravet, og denne ene stod oppreist, og på toppen, som en spiss...

August ramlet mot murveggen rett ved et hjørne på venstre side, han hadde gått langs fortauet, selv om det ikke fantes biltrafikk her, det kjentes bare tryggere. Han klarte å klamre seg fast, mens sikkel og oppkast rant ut av munnen hans. Han spyttet det ut, men ble ikke kvitt smaken. Disse skadene hadde påvirket ham, selv om dette ikke skulle være virkelig teoretisk, såpass var i alle fall klart. Han så på det skadede benet og så blodmerker på buksen, blodmerker som ikke hadde vært der før. Han hadde vært uforsiktig og presset seg for hardt. Han måtte konse, kjøre hundreogti prosent. Tankene for som ekkoer gjennom hodet hans, og han valgte å bare adlyde. Det var det beste nå, alternativet var igjen å kaste seg ut i noe han ikke visste hva var, og håpe på det beste.

En natts stille, fortvilte lengsel. Han hadde vært her før, men selvfølgelig hadde det vært annerledes. Poenget var at han også da var alene, og i stedet for desperasjonen han var blitt så vant til, var det noe annet der. En slags oppgitthet, ikke nødvendigvis at han godtok omstendighetene, men at han anerkjente dem, en vesentlig gradsforskjell for finstemte følelser. Han hadde vært i en annen del av byen, men når man kun hadde den som bakteppe, uten at man hadde et spesielt gjøremål der, ble det det samme. Alt gikk etter hvert i ett, en sliten blokk lignet den neste, og alle menneskene gled sammen i en masse. De glade gjengene som arm i arm tok byen med storm, og eide nettene, eller de ensomme, stressede som fartet raskt gjennom byen for å fullføre mer eller mindre suspekte handlinger. August skulle selv bare hjem fra en mislykket kveld. Han og Ronny hadde tatt en pils på et utested en venn av Ronny hadde fortalt ham om. Eller noe i den duren, August husket ærlig talt ikke helt, detaljene gled litt over i hverandre. Og allikevel var denne ene natten annerledes. De hadde hatt selskap av et par av Ronnys kompiser, ikke de smarte han gikk på skole med i dette umulige faget han aldri ga opp å feile i, men virkelige kompiser. August hadde av en eller annen grunn aldri følt seg helt komfortabel sammen med dem. Og da samtaleemnet gled over på Jessie og hennes liv, begynte han å ane hvilken retning kvelden ville ta. Og sant nok: "Har dere møtt den nye typen hennes, eller?" En av Ronnys brautende kompiser, en fyr som het Edward eller noe slik men foretrakk Eddie av en grunn August aldri kunne eller ville forstå hadde sett spørrende rundt på sine drikkekamerater, med et lurt glis rundt munnen. Ronny hadde sendt August et blikk, delvis bekymret, men også delvis, og dette ville selvfølgelig Ronny aldri innrømmet, bebreidende. Vær så snill og skjerp deg, bare for i kveld. "Nei, har'a fått seg kjæreste?" Den nærmest karikerte talemåten lød obligatorisk fra et par av de andre, August ante ikke hvem de var eller hva de het, eller om de foretrakk Beatles eller Franz Ferdinand, han brydde seg ærlig talt ikke. "Ja visst! Han bor ikke her, bor en halvtimes tid utenfor byen." "...traff hverandre på en fest..." "...ved første bli..." "Ja, herregud hun er fin!" "Og på toppen, som en spiss..." Dett hadde blitt for mye for August, og han hadde pent unnskyldt seg, vel vitende om at Ronnys blikk gransket han, angrende på skarpheten i forrige blikkveksling. Ronny brydde seg virkelig om ham, August visste det, og han ville ha gjort hva som helst for at August skulle blitt komfortabel, til og med bedt de andre om å holde kjeft. Men August ville ikke det, han ville ikke ende opp som en byrde for de gode vennen, selv om han visste han ikke ble det av en engangshendelse slik. Da han forlot utestedet hadde debatten om Jessies utseende begynt å nå et klimaks August var glad han unngikk.

Ute på gaten stoppet han opp med en gang han visste han hadde beveget seg vekk fra Ronnys synsfelt ved vinduet. Han burde ikke gått så brått, kameraten kom til å være bekymret. Men han kunne ikke bare sitte der heller. I noen tilfeller, nei, i mange, finnes det ingen perfekt løsning. Han beveget seg raskt nedover en gate. Han var ikke kjent i denne delen av byen, og lette febrilsk etter en bussholdeplass slik at han kunne komme seg til hjemlige omgivelser. Eller mer hjemlige i alle fall, for helt ærlig hadde han aldri følt seg helt hjemme i storbyens alienerte tomhet.

Da han omsider fant en bussholdeplass nølte han ikke et sekund, men bare gikk på bussen som stod der, fast bestemt på å komme hjem. Han ga sjåføren navnet på den nærmeste stasjonen han kom på nær leiligheten, og ble fortalt at bussen ikke gikk dit, men til et sted på motsatt side av byen. Han sa bare ok og betalte. Å komme seg vekk fikk være førsteprioritet, om det så kostet ham noen timer og litt penger ekstra. Han trengte uansett å få roet tankene, og bussen var et godt sted for akkurat slik aktivitet. Han satte seg på en ledig plass, prøvde å gjøre det så komfortabelt som mulig, og først da bussen satte seg i bevegelse igjen hevet han blikket og lot det gli over sine medpassasjerer.

De var få, kun en gammel dame, eller var det en mann?, som lå over seteryggen foran seg, som en reaksjon på enten trøtthet eller tunge rusmidler, eller kanskje en mellomting. Og rett på andre siden av midtgangen satt en ung jente. Han ble sittende å se på henne, hun var kanskje et år yngre enn ham, selv om slike små forskjeller var vanskelige å se. Han hadde alltid følt at han hadde et "overtak" på yngre mennesker, en viss ansiennitet på grunn av en minimal aldersforskjell. Hun så på ham og smilte, og selv da hun vendte blikket klarte han ikke å ta øynene vekk fra henne. Stram, mørk dongeribukse som ga rettferdighet til lårene, og under boblejakken kunne han se en stram topp med en merkbar utringning. Han pleide ikke å se på slikt, men allikevel klarte han ikke å rive blikket vekk fra henne. Han følte seg som et dyr, et kåt og vilt dyr, og kanskje enda verre: han likte det. Hun beveget litt på seg, fant kanskje en bedre stilling, og han la merke til hver minste detalj av kroppen hennes, hver lille reaksjon kroppsdelene ga, hvordan kurvene sakte gled over i hverandre kun for å blottlegge en ny, spennende detalj. Hun var sexy, det fantes ikke andre ord, blond og ansiktspen. En kropp til å dø for, og han som vanligvis ikke brydde se gom sånne ting, han som gikk etter personlighet og lignende egenskaper, han satt der og nærmest siklet på henne. Hun så på ham igjen, la merke til at han stirret, og isteden for å rødme og se en annen vei så smilte han til henne. Han følte at det måtte ha vært et utrolig sleskt smil og ble redd for en sinnereaksjon, men hun smilte tilbake, blunket og blottla en perlerad med hvite tenner som hun sakte lot tungen gli over.

Han hadde aldri opplevd dette, men gjorde ingen forsøk på å stoppe det som hendte. Hun reiste seg, kom over til ham, og satte seg ved siden av, tett opp mot ham. Han kunne kjenne deler av kroppen hennes, kjenne de pulserende hjerteslagene dirre gjennom dem begge. Hun spurte hvor han skulle av, og han hadde svart noe sleskt. "Samme sted som deg" "Hos deg", et eller annet sånt. Og hun hadde ikke blitt fornærmet, hun hadde bare smilt bredere og presset seg nærmere ham. Han hadde visst sånn cirka hvor denne holdeplassen lå, og reiste seg en anelse for verdensvant på stasjonen før. Hun bare lo, og sa at det var neste, og han lo med henne. Lo av sin egen nervøsitet, at han kunne være så jævla distré, han visste jo godt hvor det var. Til slutt kom den etterlengtede stasjonen, de fikk av sammen, og han holdt armen rundt henne mens de krysset gaten og gikk inn i et slags leilighetskompleks. Opp i andre etasje, og nederst i korridoren lå døren hennes. De kysset allerede før de nådde den, rotet seg gjennom den, kledde av hverandre i et intenst kappløp før de nådde soverommet og gled inn under dynen som raskt falt ned på gulvet. Selv om det var kaldt vårvær, og bygningen var dårlig isolert, lå de der ubeskyttet i het omfavnelse. Kanskje var det akkurat denne heten som gjorde at det ikke ble for kaldt. Han iakttok henne der hun blottla kroppen sin, og han endelig kunne iaktta alle kurvene og formene han hadde drømt om bare minutter tidligere. De rytmiske bevegelsene ble sterkere og sterkere, August befant seg i en slags uimotståelig rus, og det var først timer senere, da han lå der med den varme kroppen hennes sovende i armene mens han stirret i taket, at det gikk opp for ham hva som hadde skjedd.

Han klarte å ikke vekke henne på vei ut, selv om han mistet en sko på gulvet slik at den trillet bortover før den møtte sofaen. På bussturen tilbake, hjem altså, satt han i en transe, mens han gjenopplevde de siste timene. Og han klarte ikke å bestemme seg for om han hadde gjort noe rett eller galt. Han klarte det bare ikke. Da han nådde boligblokken var solen så vidt begynt å komme opp over byen, og på vei inn så han det glitre i en duggdråpe på et av bladene til treet i den lille hagen utenfor.

August ristet på hodet, og fikk samtidig vekk bildet av seg selv fra tankene. Her stod han, situasjonen var annerledes, og allikevel var den på en måte ikke det. Livet hans hadde vært fryst de siste årene, på en eller annen måte hadde alt dreid seg om henne, om Jessie, og ikke minst om ham selv. Han hatet å innrømme det, men innerst inne var han egoist, og iblant lurte han på om han i det hele tatt brydde seg om andre. Selvfølgelig gjorde han det, det visste han jo, men iblant virket det allikevel som han ga fullstendig blaffen i alt annet. Han gikk alltid rundt og analyserte ting, når han heller burde ha snakket direkte med personen det gjaldt, og han var sjeldent helt åpen og ærlig med andre, selv de aller næreste. Ronny var et hederlig unntak, men det var annerledes. August stolte på ham på en helt annen måte. Selv om han mot all formodning hadde hatt et forhold til Jessie, ville han ikke hatt samme mentale nærhet med henne som med bestevennen.

Han presset kroppen vekk fra veggen, gjenfant en viss balanse, og fortsatte å humpe seg bortover. Målbevisst, men uten mål. Uten mening også, for den saks skyld. Bare med en halvklar tanke om å fortsette, holde seg oppe, samme hva. Veien var målet? Den var faen ikke målet! Det var ikke noe mål her. Bare et jævla spill som sakte ødela sinnet hans.

Sinnet ga August nye krefter, han pushet på hardere gjennom de tomme bygatene. De virket uendelige, for alt han visste var de også det her. Uendelige i de utkantene han ikke kjente.

Og der var den plutselig foran ham. Skolen, der han hadde fått toppkarakterer, og hvor treet hadde falt mot ham som en fysisk manifestasjon av drømmene. Det hadde skremt ham, for det var som et slags bevis på at det ikke bare var fantasi alt sammen. Alle hadde sett eller hørt om episoden, hadde spurt ham om det, og han hadde avfeid det som et hendelig uhell. Men han visste bedre. Ikke en gang Ronny hadde fått ta del i hans personlige mareritt, mest fordi han var redd for den fornuftige vennens reaksjon. Hvis han hadde bedt ham om å oppsøke profesjonell hjelp eller noe... August hadde ikke visst hva han skulle gjort. Eller, nesten enda verre, om han ikke hadde sagt noe spesielt, men bare støttet ham. Og August hadde sett i øynene hans at andre tanker lå bak de velmenende ordene.

Treet lå der enda, eller her også. Han gikk mot det, siden det var det eneste holdepunktet i denne usikre tilværelsen. I tillegg til skolebygget. Han rettet blikket mot inngangen, skottet, og gikk bort til døren. Han stirret inn gjennom vinduet i treet som formet inngangen, og kunne konstatere at alt som befant seg på innsiden var et stort, tomt rom. Ingen trapper, rom eller etasjer, bare et stort, åpent rom. Ikke noe å hente der i alle fall. Han holdt seg oppe med krykken mens han dro i dørhåndtaket. For sikkerhets skyld. Døren rikket seg ikke. Pusten ble dratt dypt ned i lungene hans i et par krafttak, før han igjen beveget seg mot det falne treet. Han så på det med skepsis, en potensiell, kanskje til og med åpenbar, felle, men en felle det var nødvendig at han utløste.

Han gikk bort til trestammen, og bøyde seg ned mot den så godt han kunne uten å falle. Han lot den ledige hånden, den som ikke holdt staven, gli sakte over trestammen. Treet var dødt, morkent og svart. Det brakk nesten bare han tok på det. Men sakte, sakte, begynte det å vibrere. Det økte i styrke, og han dro hånden til seg, ramlet et skritt bakover og landet på ryggen. Skinnen på benet sørget for at det ikke var for smertefullt, og han satte seg raskt opp. Han så det dirre på forskjellige punkter av trestammen. Små dirrende punkter, og noen begynte å bule ut mens de fortsatte å dirre, som om noe på innsiden ville ut. Han reiste seg opp og gikk nærmere, selv om han visste at han ikke burde. Nysgjerrigheten, og eventyrlysten han trodde hadde forsvunnet, drev ham. Hodet hans var kanskje en meter unna stammen da en av bulene brast, og noe langt, tynt og svart skjøt fart mot ham, og bant seg rundt ham. Han mistet staven av sjokket, men ble holdt oppe av grenen som nå holdt ham fast. Flere av bulene brast, og nye grener kom til. Trestammen ble løftet i været av dem, mens flere grep om August. Noen bare famlet febrilsk opp i luften, som Medusas hår. Stammen lå fremdeles på langs, og en sprekk åpnet seg langs den midtre delen, som en stor munn. August ble løftet opp i været, stammen svevde to-tre meter oppe i luften nå. Han ble trukket mot det vidåpne gapet, og uansett hvor hardt han strittet imot, ble han bare trukket nærmere. Benene nærmet seg åpningen først, og benet med skinnen kunne ikke bøyes unna eller sparke mot den porøse stammen. Det gled inn i munnen som raskt lukket seg, og i et frossent sekund kunne August klart høre lyden av ben som ble knust, hud som revnet. Treet virket ikke som det hadde tenner, heller hundrevis av små torner, og noe ubeskrivelig skarpt som skar gjennom han, observerte han før han i desperasjon sparket ifra med det friske benet. En siste lyd av noe som revnet, og August falt mot bakken, fulgt av grener som slo og grep etter ham. Han lot kroppen falle flatt ned, før han rulle tover på magen og i vill desperasjon dro seg unna. Grenene slo ned overalt rundt ham, men han kavet alt han hadde for å holde seg unna. Uten å vite hvordan, nådde han døren til skolen. Denne gangen ga døren med en gang etter når han presset mot den, og han falt inn. Han slo den igjen bak seg, samtidig som han så staven han hadde støttet seg på bli kastet etter ham. Den slo gjennom vinduet og landet ved siden av ham. August grep staven og dro seg opp. Utenfor så han treskikkelsen, eller hva man skulle kalle det, skyte grenene ut mot all nærliggende bebyggelse, det var tydeligvis ikke spesielt ute etter ham.

Han beveget seg mot den andre siden av bygningen, hvor et lyspunkt tydet på at det fantes en utgang der, og at morgenen virkelig var i anmarsj. Uten å vite hvordan, og for så vidt hvorfor, bakset han seg utenfor, samtidig som bygningen kollapset bak ham. Et lurt valg, altså. Grener skjøt rundt overalt, det var ikke bare det første treet lenger, alle grønne flekker i byen syntes å gå til angrep mot sin grå undertrykker. Grenene skjøt opp fra bekken under all asfalten og betongen, og rev den i filler som om det skulle være papir. De grå gravstenene, blokkene, ble rasert rundt ham, en miljøvennlig versjon av "Dawn of the Dead". Bakken begynte å duve under ham, mens asfalten sprakk. Han så en grønn flekk av gress, og bestemte at den antagelig var tryggere enn asfalten som nå ble tilintetgjort, forvist fra byen som nå naturen tok tilbake. Duvingen tiltok, og han kjente at han ble presset oppover. Bakken hevet seg mens betongen sprakk, og en grønn ås materialiserte seg. Han stod på toppen av den, og kunne i den gryende morgensolen se byen han elsket og hatet bli knust til det ugjenkjennelige, og videre brytes ned til den var borte. Langt der borte så han blokken hans egen leilighet befant seg i, der han like før hadde falt det skjebnesvangre fallet. Også den ble knust, kunne han se. Biter av veggene begynte å dale, bygningen skalv, og sakte ga den etter sank sammen og forsvant. All bevegelsen som fylte synsvinkelen hans begynte sakte å avta, de siste bygningsrestene sank i jorden, og stål og metall ble erstattet av gress. Grønt gress så langt han kunne se, og der blikket hans var festet, der hans eget hjem en gang hadde ligget, så han et tre strekke seg ned fra himmelen. Han gispet, for nå forstod han. Dette var hagen.

Tjue-to

2010-08-10T00:32:00.000+02:00

Det merkelige tåkete filteret han lette etter med blikket var ikke der. Ingen unormale gråtoner, intet snikende mørke. Kun han og leiligheten hans. Han var ute. På en eller annen mirakuløs måte hadde han forlatt hagen, og var tilbake i leiligheten. Det tok noen sekunder før realiteten virkelig sank inn i August. Da det endelig gikk opp for ham, reiste han seg raskt opp, nærmest bykset bort til vinduet som pekte ut mot den lille hagen mellom blokkene. Treet stod der, like dødt som alltid. Det brant ikke lenger, det så helt uberørt ut. Han trakk sakte inn pusten, gikk tilbake mot sofaen og satte seg ned. La hodet i hendene. Han var virkelig ute, var han ikke? Hagen var borte, August befant seg nå i den virkelige verden, uten langstrakte, intetsigende landskap, uten feller og magi, uten den konstant usikre følelsen. Den hang selvsagt fremdeles i, det var enda bare minutter siden han hadde blitt sugd inn i stjernehimmelen og forlot drømmeriket, eller hva det nå var.

Han lot fingrene gli over der skadene hadde vært på kroppen. Ingenting. Absolutt ingenting. Ikke engang kuttet han måtte ha fått fra bordet i stuen da han hadde sluppet seg selv fri i drømme. Det måtte ha grodd allerede, den legen var sannelig en flink fyr. Bildet av Ronny liggende utstrakt på sykesengen, med et blodig hull der hjertet skulle være for gjennom hodet hans, men han feide det vekk. Bare en drøm. Han klarte ikke å være lettet, bare utmattet. Han la seg på ryggen og stirret opp i taket, i hodet hans materialiserte stjernehimmelen seg. Stjernehimmelen han hadde forsvunnet inn i, med følgesvenner på begge sider. Hva de enn hadde vært, kanskje de bare var tåke. Han var ikke en gang sikker på om de hadde vært der, det var vel ofte slik etter en drøm. Man husket ikke alle detaljer. Ville ikke huske...

*************

August var utmattet etter togturen, og den lange ferden gjennom bygatene. Alt han ville var å entre sitt nye hjem, legge seg på sofaen som forhåpentligvis lå og ventet på ham (bare flyttefolkene hadde gjort sitt, han stolte ikke helt på den nonchalante holdningen deres) og døse ut resten av dagen. Ikke tenke mer på hva som hadde vært og hva som ville komme, bare leve i nuet, i alle fall for et par timer. Laxe i den nye leiligheten og bli vant til omgivelsene liksom, det skulle bli herlig å tilbringe disse siste dagene, før han startet på studiene, i sin egen sfære. Mye nytt ansvar, det var klart, men også nye muligheter. Han lekte med idéen om å ha et innflyttingsparty om et par dager, bare slik at han fikk roet seg ned og ble vant til leiligheten. Det ville sannsynligvis ikke gå, det var i beste fall plass til fem, kanskje seks, personer i leiligheten, og bare da ble det trangt om plass. Men det hadde vært gøy. Han husket med glede en fest han og Ronny hadde dratt på i byen, han husket ikke hos hvem. En eller annen kompis av Ronnys bror. Den hadde blitt holdt i en knøttliten leilighet, men trass alle logiske begrensninger var det det presset inn nesten tyve fullvoksne mennesker. Det hadde vært overraskende koselig, selv om ingen av dem kjente de andre så godt. Slike barrierer ble raskt brutt av alkohol, dette hadde vært i en periode hvor festene kom ofte, og det var en selvfølgelighet for ham å drikke så mye som mulig.

Han smilte for seg selv mens han gikk oppover trappene i sitt nye hjem, og mimret om gamle bragder. Leiligheten befant seg i ellevte etasje, bare tanken på så mange etasjer i en og samme bygning var snål, tross sin urbane tankegang var August tross alt oppvokst i mer rurale strøk. Han nådde døren der oppe. Tallene som viste etasjenummer på veggen til høyre tilsa at han var i syvende etasje, en rimelig tydelig feil utført i sin tid av en vaktmester med regnevansker. Det var i alle fall det mannen som hadde solgt ham leiligheten hadde fortalt ham, mens han ivrig åpnet døren inn til Augusts nye hjem, slik han nå åpnet døren inn til sitt nye liv. Grensene mellom gammelt og nytt ble brutt, men det var en forstyrrelse, eller rettere sagt, da August åpnet døren kunne han se en annen skikkelse ligge på sofaen han så nylig hadde drømt om å befinne seg på. Han gikk sakte, litt usikkert, inn i rommet, og lukket døren etter seg.

*************

August våknet urolig opp. Han brukte et par sekunder på å plassere seg selv i tid og rom, i et øyeblikk trodde underbevisstheten hans at han befant seg i hagen. Men han lå på sofaen fremdeles. Søvnen hadde vært drømmeløs og relativt rolig, noe han takket høyere makter for. Han trengte å roe seg ned. Men noe hadde altså vekket ham, han var sikker på, selv om han ikke hadde vært våken på tidspunktet, at han hadde hørt noen utenfor. Noe som raslet i døren. Han løftet hodet, og stirret mot den. Og jo visst, nå hørte han det helt klart, noe raslet i låsen, og døren gled opp. En silhuett stod i døråpningen, stod der noen sekunder og iakttok ham, før den kom inn og lukket døren bak seg. August skyndte seg å skru på lampen ved siden av sofaen, samtidig som han satte seg opp i sofaen. Og han så den nyannkommedes ansikt. Han gispet, det var hans eget. Nok en gang kunne man nesten si, men helt annerledes denne gangen. Den hadde ikke det groteske, dyriske fliret, eller det drømmeaktige ved seg som han hadde sett før, i hagen. Dette var hans eget ansikt som stirret på tilbake på ham, like forbløffet som han selv var.

August, det vil si den eldre, reiste seg opp, tok noen usikre steg mot den yngre. Den yngre kom også et par steg nærmere, men ikke like usikkert. Den yngre hevet stemmen: "Er dette en spøk? Er det deg Ronny?" Den eldre var usikker på hva han skulle svare. "Ronny er på sykehuset." Den yngre så overrumplet ut. "Hvorfor det, går det bra med ham?" De to så usikkert på hverandre litt. "Dette vet du jo, han ble overkjørt, husker du ikke?" Husker jeg ikke kom som et ekko i hodet hans. Den yngre så forfjamset opp på ham, han var kanskje et par centimeter kortere. "Du tuller?" Den eldre ristet på hodet. Han begynte å skjønne tegningen, han kjente seg selv igjen. "Si meg," begynte han sakte. Den yngre så oppmerksomt på ham, han hadde tilsynelatende allerede godtatt det overnaturlige aspektet. En evne den eldre kanskje missunte ham. "Hvor gammel er det? Er det nå du flytter inn her?" Han kjente igjen scenarioet slik han hadde opplevd det, minus den merkelige følelsen av å praktisk talt møte seg selv i døra. Den yngre nikket bare, han skjønte tydeligvis også situasjonen. Det så ut som han tenkte et par sekunder, før han åpnet munnen. "Litt over et år," kom den eldre ham i forkjøpet. Den yngre nikket sakte, de forstod hverandre på litt forskjellig måte. Den eldre kunne huske tilbake på hva han hadde tenkt og gjort, mens den yngre på sin side i det minste visste hvordan han fungerte, sine innerste tanker. Det var ikke behov for noen test, de trengte ikke å legge frem beviser, det bare var slik.

De satt ved siden av hverandre i sofaen. Det var stille i leiligheten, August kunne høre lydene av et regnvær utenfor, hittil var det bare opptakten. Kun et par dråper som slo mot ruten og sakte rant nedover, før de ble knust av vinduskarmen og gled sammen. Den yngre brøt stillheten, etter en lang stund stillhet. Den hadde ikke vært ukomfortabel, kanskje heller kjærkommen. De hadde trengt dette, å komme seg vekk fra dagliglivets normer, og bare eksistere en stund. "Hvorfor?" De visste begge hva det betydde. Den eldre tenkte seg om. Han ante egentlig ikke hvorfor, men han følte at det var hans ansvar å forklare her, det var han som hadde braset inn i livet til denne yngre utgaven av seg selv, ikke omvendt. Han sukket. "Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg mener... Jeg har ikke hatt det bra i det siste." Han løftet blikket, og stirret rett inn i sine egne øyne. Opplevelsen satte en liten støkk i ham, det virket så uvirkelig samtidig som det etter forutsetningene helt klart var virkeligheten han befant seg i, om enn en litt mindre virkelig en. "Det er alle greiene med Jess. Du har en hard fremtid i møte." Han forsøkte seg på et smil, men det ble bare en skygge. Isteden reiste han seg opp, og gikk bort til vinduet. Regndråpene slo nå taktfast mot det, og i mørket utenfor kunne han se konturene av bladene i treet som duvet i den tiltagende vinden, nesten så de strakk seg opp mot ham.

Han prøvde hardt å tenke frem en bedre forklaring på alt som hadde skjedd i det siste, en forklaring på hvorfor han praktisk talt hadde gått fra forstanden. Lå fremdeles kroppen hans på sofaen i denne leiligheten et år senere og drømte alt dette? Han kremtet før han fortsatte. "Jeg skal prøve å gjøre dette lett. Det virker som en umulig oppgave, men jeg forsøker, ok?" Han snudde seg ikke for å se sitt eget nikk, han visste det kom. "Jeg er som besatt av henne, du begynner å merke hvordan det er, ikke sant? Hun virker så uoppnåelig samtidig som hun er rett der. I det siste har jeg følt at jeg ikke har kontroll lenger, jeg... Jeg fantaserer, eller noe, om at trær beveger seg, angriper meg. Trær, herregud, er det så dypt jeg har sunket?" Øynene hans var fulle av tårer, han klamret seg fast i vinduskarmen som den var det eneste som forbant ham med virkeligheten. Han svelget, han måtte forklare seg. Ikke lenger bare for at den yngre skulle forstå, men for å få oversikten selv. Han ante ærlig talt ikke hva som hendte med ham. "I drømmene mine har jeg vært i en hage. Men de er så virkelige, nesten som lucidiske drømmer. Eller, jeg vet ikke, som om det er virkelig. Og for en stund siden, jeg aner ikke hvor lenge, ble jeg fanget i denne hagen, og jeg har vært i mange forskjellige scenarioer, i mange landskaper som må være skapt av drømmer. De må være det, ikke sant? Jeg aner ikke om jeg har vært borte en time, et sekund, en måned..." Tårene rant nå, og han merket at stemmen skalv. Men han måtte betro seg, om enn bare til seg selv, for å stadfeste at i alle fall han var virkelig. "Jeg vet ikke en gang om jeg er levende eller død." Det var det. Tanken som hadde gnaget inni ham så lenge nå, eller så kort, alt ettersom hvordan man så det. Han visste virkelig ikke, og det var denne uvissheten som skremte ham. Han hadde alltid likt å ha oversikten, men nå var han etterlatt ute i mørket uten den fjerneste anelse om hvor. Om hva. Og om hvorfor.

Regnet slo nå ned utenfor, taktfast, og merkelig nok i samme takt som tårene rant nedover kinnene hans. Denne merkelige speileffekten fikk virkeligheten til å stoppe for August. For en stakket stund var han bare seg selv, uten tanker og bekymringer. Utenfor, bak regnet, så han byen skyskrapere, gravsteinene, strekke seg utover i mørket. Titusenvis av små lys representerte en hel populasjon, vært lille lys kunne være en liten scene. En stor blokk lyste med uendelig mange lys, når han kom nærmere kunne han se konturer av mennesker bevege seg bak glassene. En mor dro dynen godt over datteren. Hun stoppet opp, og lot hånden gli gjennom håret hennes. "Du må aldri forandre deg." En mann satt alene på kjøkkenet sitt. En flaske stod foran ham, og et halvfult glass. Han stirret tomt ut i luften utenfor. "Hvorfor er jeg her?" To unge mennesker var i en het omfavnelse i stuen, de beveget seg sakte mot soverommet, mens de kledde av hverandre. Det virket så godt koreografert, de kjente hverandre, visste hva hver minste bevegelse skulle besvares med. "Skulle ønske denne kvelden aldri tok slutt." En ung jente satt på rommet sitt. Døren var låst i bakgrunnen, som et symbol på retningen livet hennes tok. Isolasjon. Tårene rant nedover kinnene, foran henne lå en oppslått dagbok hun skriblet i, mens hun lot høyrehånden, hun var venstrehendt, gli gjennom det lange, nydelige håret. "Jeg vil ikke være en av alle."

Alt tok til igjen, August pustet ut. Tårene sluttet å renne, og han lot høyrehånden tørke dem vekk mens venstrehånden fremdeles hadde et fast tak i vinduskarmen. "Så, skjønner du? Jeg aner ikke hvordan jeg kommer meg tilbake, eller om jeg i det hele tatt kan det. Jeg trodde det endelig var slutt, men det bare fortsetter og fortsetter! Hva skal jeg gjøre? Hva faen skal..." Han snudde seg mot sofaen, men den var tom. Han lot blikket gli raskt gjennom rommet, men den yngre ham var ikke der. Han var alene. Han brast i gråt. Mens han fremdeles klamret seg fast til vinduskarmen, lot han kroppen gli ned på gulvet. Han la høyrehånden over ansiktet, som om det hjalp å gjemme seg. Som om det hjalp å gjøre noe på dette stedet. Han var for godtroende, selvsagt var han i hagen enda. Det hadde vært idiotisk å anta noe annet, han ante ikke noe om hvilke endringsmuligheter omgivelsene her hadde.

Han lå og hikstet. Jeg vil ut, det var den eneste klare tanken han hadde. Han var lei alt, hadde han ikke mistet forstanden i utgangspunktet, så var han nær nå. Hva var det som skjedde her? Var dette en straff for noe? Var det fordi han var så manisk forelsket i Jessie, eller var det noe annet? Kanskje det bare hadde vært en utløsende faktor for en galskap han hadde båret på hele livet. Vel, det eneste som ikke hjalp var å ligge her og stille seg selv spørsmål han ikke hadde mulighet til å svare på, såpass var klart. Med en liten kraftanstrengelse dro han seg opp. Regnet var ikke taktfast lenger, det var sporadisk, nesten som om tiden var ustabil. Han var det eneste konstante elementet i en verden hvor alt var tilfeldig. Eller han var et ustabilt element som var blitt fjernet. Han åpnet vinduet og slapp inn den kalde natteluften. Regndråpene slo med en gang mot ham, rant nedover fjeset og vetet klærne. Treet under ham var like dødt som det alltid hadde vært, kun vinden fikk det til å virke som det hadde et lite snev av liv, med bladene som danset. Hadde det vært blader i det før? Han ante ikke. Det hadde kanskje ikke noe å si. Ingenting hadde noe å si, han fikk ikke utrettet noe her annet enn å bevege seg videre. Og denne gangen så han kun en mulig utvei.

Han løftet det høyre benet opp i vinduskanten, mens han klamret seg til rammen. Han dro venstrebenet etter, og satt på huk i vinduskanten. Han stirret ned mot bakken under seg. Hvis dette var en feil... Hadde det noe å si? Han spente fra, og befant seg i luften utenfor vinduet, svevde uten tak i noe fysisk. Regndråpene slo mot ham fra alle retninger, mens han rettet ut kroppen, nesten som om han stupte. Bakken nærmet seg raskt under ham. Hvis dette var en feil...

Tjue-en

2010-08-10T00:31:00.000+02:00

Han merket det ikke øyeblikkelig, men mørket sev inn rundt ham. Selv om tid kanskje var et ikkeeksisterende fenomen på dette stedet, kom allikevel natten. Den kom på et helt vilkårlig tidspunkt, ikke noe tilsa at den skulle komme der og da. Eller kanskje noe gjorde det, noe annet, noe August ikke hadde grep på. Faktum var i alle fall at da han snudde seg opp mot himmelen etter å ha ligget et uvisst antall timer, dager?, ved siden av sin egen døde kropp, var den mørk. Og ikke nok med det, noen stjerner hadde også tittet frem mot det dystre scenarioet. Og som en krone på verket hang månen øverst der oppe, omtrent tre kvart full. Han la alltid merke til slikt, han ante ikke hvorfor. Ikke at det interesserte ham mye å vite hvilken fasong månen hadde, men han observerte alltid omgivelsene sine, spesielt himmelen.

Han reiste seg opp, prøvde å ikke berøre den døde kroppen ved siden av seg på veien opp. Han gikk noen skritt vekk, og la merke til at han ikke lenger var i det steinete fjellandskapet. Han stod på toppen av et fjell, men så vidt han kunne se bestod det mer av gress enn av sten. Under ham var det en dal like gressfylt som fjellet, og flere større og mindre bakker og åser i samme type terreng kunne skimtes utover mot horisonten. Han ble ikke lenger overrasket av de plutselige landskapsforandringene. De passet på merkelig vis til sinnsstemningene hans, selv om han for øyeblikket langt fra brydde seg om hva som hendte. Han var nærmest ute av det, preget som han var av sjokket - Han var ingen drapsmann, var han? Og allikevel lå det en kropp igjen bak... Han snudde seg sakte mot stedet han akkurat hadde ligget, han burde forutsett dette også. Det lå ingenting der. Han falt ned på kne, en tåre rant ned fra øyenkroken, bega seg på den kronglete ferden nedover kinnet hans, ned til haken, hvorfra den i et byks traff bakken og ble knust. Hadde i det hele tatt kampen funnet sted? Han ante ikke en gang om han hadde opplevd den innenfor rammene dette fantasilandet ga ham, eller om han var borte herfra også. Han visste ingenting lenger, selv om han i øyeblikk trodde han forstod, og ting hendte som han forutså, forsvant like fort alt grep han hadde om omgivelsene, han ble slynget ut i et endeløst tomrom, og igjen stod en naken figur uten begreper om hva som hendte.

Han lente hodet bakover, stirret igjen opp mot den stjerneklare nattehimmelen. Noe beveget seg der opp, noen hvite omriss av en fugleaktige skapninger gled gjennom mørket. De lyste opp seg selv, men ikke mørket bak dem. Dette var første gang han hadde sett noen form for dyreliv, eller åndeliv, eller hva nå enn dette var. Han hadde vært isolert her, men nå var murene brutt ned. Hvorvidt han selv hadde brutt murene, gått utenfor boksen sinnet hans befant seg i, eller om de hadde falt sammen rundt ham, sviktet av en eksistens som nå var så svak at han mistet sikkerheten på at han selv var virkelig, ante han ikke. Drømmefuglene, eller hva man kunne kalle dem, fortsatte ferden sin over himmelen. De fløt i en elegant bue over ham, fortsatte mot den andre siden av dalen. De hadde ingen synlige fysiske trekk annet enn vinger og kropp, de bestod av en uformet, elegant glatt masse, som ble holdt sammen av ukjente krefter. Og sant nok, når de nådde horisonten gled de fra hverandre, ble til tynne tåkestrimer som stille forsvant i den kalde natteluften som omga landskapet.

August hadde i mellomtiden reist seg, stod med godt utsyn til landskapet under seg, men hadde allikevel blikket retter mot stjernene. Var dette de samme stjernene han hadde sett på himmelen da han vokste opp, eller var dette kun en falsk inkarnasjon av himmel, skapt av hans egen fantasi eller en kraft som kontrollerte ham? En tanke slo ham: Hva hvis dette var virkeligheten, den virkelige verden slik mennesker og dyr aldri kunne se den? En tanke som mest av alt minnet om en halvdårlig science fiction-film tenkte han i sin første klare tanke siden han hadde slettet sitt eget skyggebilde, men som allikevel fascinerte ham. Var det i så fall hit man kom når man døde, eller var det da slutt også her? Var han selv død? Nei, han trodde ikke det. I så fall måtte han ha merket det, dette var mer som en drøm, noe hjernen hans ble utsatt for, ikke en slutt på hans egen fysiske eksistens i en kald, sjelløs verden. Dype tanker, han prøvde å tenke på andre ting for å slippe unna den vonde følelsen av tomhet og tap. Hvordan gikk det med Ronny? Hvis han gikk utfra at dette var samme kveld som han hadde entret hagen, og at tiden "på utsiden" ikke hadde bykset av gårde, så kunne han besøke ham i morgen, når han kom ut igjen fra drømmen. Når han våknet opp. Og for at det skulle skje, måtte han komme seg ut av hagen. Han stirret rundt seg, lette etter et tegn på hvor han skulle fortsette.

Ved siden av seg så han noe som lyste, kun et par meter unna. Han nærmet seg det, og lot hendene gli over styret på en hvit sykkel. Den så nesten ut til å være laget av marmor, men virket fjærlett når han rugget på den. Den stod oppe uten synlige hjelpemiddel, ingen støtte stod ut til siden for den. Et framkomstmiddel, kanskje denne ville bringe ham videre. Han satte seg overskrevs på setet, lot føttene finne pedalene, og la hendene på styret. Man glemmer aldri hvordan man sykler tenkte han, mens han prøvende lot føttene arbeide på pedalene. Det kjentes utrolig tungt først, han så forhjulet borre seg ned i bakken foran seg. Han presset hardere, hjulet foran ham snurret raskere og raskere rundt, til det plutselig slapp taket. Han klamret seg fast mens sykkelen fløy gjennom luften, og han stålsatte seg for møtet med bakken. Men det kom ikke, sykkelen holdt seg i luften. Forbløffet, selv om han kanskje ikke burde være det, stirret han ned på bakken som forsvant under seg, alle de gresskledde bakkene og åsene som fikk en merkelig, mørkegrønngrå farge av nattemørket. Han stirret oppover, frem foran og over seg. Han var på vei i samme retning som de underlige fuglene. Månen lyste opp til venstre for ham, og han kunne se små forandringer og unntak i landskapet. Elver strakk seg rundt under ham, i det fjerne skimtet han skogdekte områder, og gresskledde enger som skilte seg fra det bølgete landskapet han hadde hatt sin oppvåkning. Kun stjernene og mørket lå foran ham.

Han merket en bevegelse til høyre for seg, og snudde seg forsiktig for ikke å falle, mot den. Det var et par av fuglene han hadde sett, eller fugler som var identiske med dem. Drømmefugler, like store som han selv, kanskje større. Det var umulig å danne seg et klart bilde av størrelsen deres, for det lot til at den var i en stadig forandring. Formene gled ut og inn i hverandre, de gikk fra å være fugler til å bli slanger, fisk, eller bare hvite, formløse ånder som gled ved siden av ham. En av dem, i en form som var en blanding av fugl og slange, vendte fordelen av kroppen sin, hva man kanskje ville kalle et hode, mot ham. Det gled nærmere til det bare var noen centimeter unna ansiktet hans. Det virket som den studerte ham. Den trakk seg tilbake, og begynte å endre form igjen. Delene gled inn i hverandre til den ble en uformelig skapning. Den lot ben og armer skyte ut, og plutselig var det en menneskeform som spaserte der ved siden av ham. De andre, de var kanskje fem stykker nå, fulgte eksempelet, og plutselig var det menneskeskikkelser som vandret i løse luften på begge sider av ham. Han kunne ikke lenger skimte landskapet under dem, og månen var tydeligvis borte. Alt som var igjen var den endeløse himmelen, og hans nye følgesvenner som gled og vandret ved siden av ham. Det virket som de var flere nå, selv om det ikke var lett å danne seg en oversikt over dem. Alle hadde det samme målet, og han følte det som han var den eneste som ikke visste hvor det var, han var ikke en del av den kollektive bevisstheten deres.

Nye skygger omga dem, om dette også var ånder, og om de i så fall var av samme karakter som følgesvennene ante han ikke. Det kunne like godt være noe helt annet, kanskje de bare var skygger. Men de var der de også, og hvis ikke hjernen hans spilte ham nok et puss, noe som i og for seg var godt mulig, så hadde disse også en slags menneskeform. Hodene var lavere, de hadde ikke konturer av hals, og det virket som armene var lengre, og bena kortere enn på et vanlig menneske. Men de gikk der fredfylt ved siden av følget som omsluttet ham. De beveget seg sakte, han tråkket forsiktig ned pedalene på den hvite sykkelen. Han lettet ikke lenger med den, den brakte ham bare fremover, inn i det endeløse tomrommet som ble forsiktig opplyst av stjernene. Alle stjernene var identiske, det var ikke noe synlig mål blant dem, og ingen klar mening i hvilken retning han skulle. Det var bare fremover, han ante ikke om han svingte. Hun et lite dytt på sykkelstyret ville i lengden sende ham i en annen kurs, men alt var uansett framgang, kanskje målet fantes i ham selv?

Og ikke før hadde han tenkt det, så oppdaget han et briljant lys et sted der fremme. Han ante ikke om han faktisk så det, det var så drømmeaktig at det like godt kunne være en illusjon, et fatamorgana. Men han nærmet seg det. Og de svarte skikkelsene gled over de hvite i følget, smeltet sammen med dem, og gled ut i gråaktige tåkestriper i mørket rundt dem, rundt ham. Han var alene, og var nå midt inni det sterke lyset. Det omga ham, slukte ham, og han kunne ikke lenger se. Han ble ett med det, men dypt der inne var fremdeles bevisstheten hans. Den røsket tak i ham, og dro ham ut av drømmene. I et byks, eller et rykk, alt ettersom hvordan man ser det, forlot han hvor enn han var.

Han åpnet øynene, og skimtet konturene av leiligheten rundt seg. Han satte seg halvveis opp. Utenfor vinduet så han stjernehimmelen, og det var virkelig ikke den samme som han hadde blitt omgitt av sekunder, eller var det timer, tidligere. Han var hjemme.

Tjue

2010-08-10T00:29:00.000+02:00

August ventet enda et stort uteområde med surrealistiske detaljer, men hva blikket hans møtte var en lys korridor, hvor matt dagslys skinte gjennom vinduene. Det tok noen sekunder før det gikk opp for ham at han befant seg i korridoren på sykehuset der han hadde tilbrunget den rastløse natten i forveien. Bare et døgn siden, men uendelig langt borte nå. Men han skjønte raskt at dette ikke var det samme, omgivelsene var nesten fargeløse, og vinklene var merkelige, slik de ofte kunne være i et mareritt. Han var fremdeles i hagen, eller på stedet den hadde ledet ham til. Gangene var stille, ingenting beveget seg før den unge legen med såpeskuespillerutseendet rundet et hjørne og kom mot ham. Han ble totalt oversett, og han la merke til at legen var like fargeløs som resten av omgivelsene. Han hadde ingen tilværelse her, han var bare en tilskuer slik han iblant følte det når han snakket med Jessie.

Legen gikk nonchalant fremover med høyre hånd i lommen, den andre lekte med stetoskopet rundt halsen. August fulgte instinktivt etter, og han kunne ane destinasjonen: Ronnys rom. Og mistanken ble raskt bekreftet, legen nølte ved døren som ledet inn i det sterile rommet Ronny befant seg på. Stakkars Ronny, August hadde hatt så mye annet på tankene at han nesten hadde glemt at hans beste venn lå på sykehus. Men det gikk bra med ham, kunne han trøste seg med. Legen så ut som om han hadde fattet en beslutning, kanskje hva slags holdning han skulle ha overfor pasienten. August kunne forestille seg at legen var en slik person, like mye skuespiller i samspill med andre som utseendet hans tilsa. Skulle han gjøre seg til kamerat med pasienten, eller skulle han være kjørlig og profesjonell. Hadde pasienten vært en attraktiv ung kvinne hadde han sannsynligvis vært flørtende og selvsikker. Men utfra utrykket legens ansikt endte med antok August at han ville virke som en slags omsorgsperson. Ikke rart med tanke på tilstanden Ronny var i, glidende inn og ut av søvn og fanget av en utrolig tretthet når han endelig var våken. Legen gikk inn i rommet og lukket raskt døren bak seg, August rakk så vidt å smette inn. Samtidig gikk det opp for August at han ikke hadde merket sårene og trettheten han selv hadde, antagelig var han for oppsett på å komme seg videre. Men nå slo det mot ham igjen, og han satte seg på stolen ved Ronnys seng, mens han observerte legen bøye seg over ham slik man gjerne gjorde med et lite barn. Omsorgsperson, ja... Ronny var blek, ikke bare på grunn av de drømmeaktige omgivelsene, men også på en måte som gjorde at han virket svak. Han lå og blunket, det var umulig å si om han var bevisst eller ikke. Antagelig hadde han fått medisin nylig, han så rolig ut også.

"Så, hvordan har vi det i dag?" Klisjeen lød merkelig i det dunkle, kantete rommet. I en annen situasjon ville August tatt seg selv i å glise over bemerkningen, men han merket noe ligge bak det hele, og han satt avventende. Prøvde å hvile seg i dette pusterommet fra all gåingen og løpingen, for ikke å glemme fallingen, men han ble allikevel anspent, dette var tross alt mer hjemlige omgivelser, og Ronny var en viktig person i livet hans. Ronny svarte ikke, hvis han var bevisst så var det helt på grensen. Legen smattet, antagelig hadde han kommet til samme konklusjon. Uten forvarsel dro han raskt høyrehånden opp av lommen, og August gispet. Den var knallrød i en mørk, blodig farge. Og da legen nå stirret rett på ham med et glis, så han at ansiktet ikke lenger var den unge legens, men det nøkterne skjønt skremmende oppsynet til presten. Presten som noen timer (eller var det år, han husket ikke) tidligere hadde manifestert seg som ondskapen selv. Og han stirret rett på August, rett inn i øynene, og blottet tennene i et snerr. Han kjørte den blodrøde hånden ned i Ronnys bryst. August prøvde å bevege seg, men han var låst til stolen, han merket kalde grener låse seg om benene og armene sine. Presset ham mot stolen, og han kjente smerten fra såret han fikk på isflaten joge gjennom benet. Han skrek, men det gjorde ingen forskjell. Legen, eller presten, eller Ondskapen, hva han eller det enn var, hadde laget et dypt sår i Ronnys bryst. August kjente kroppen bli løftet opp og ført fremover av grenene, slik at han ble hengende på skrått over Ronny fra motsatt side av legen. Han så ned i det gapende såret, og så Ronnys hjerte banke der inne. Synet var grufullt, han prøvde å lukke øynene, men det virket som små grener holdt dem oppe også, han fikk i alle fall ikke lukket dem. Denne skapningen som ødela vennen hans så ikke lenger på ham, men så rett ned på Ronnys hjerte. Grep tak i det, og med en uutholdelig, rivende lyd som fikk August til å kaste opp, rev han det ut. Et par korte, nærmest desperate bank, så stoppet det. Og August falt, grenene var ikke der lenger. Hodet slo mot kanten av Ronnys seng, mens kroppen falt mot gulvet. Han rullet seg rundt, ble liggende med ansiktet rettet mot taket i noen sekunder, pustende og pesende. Reiste seg sakte opp og snudde seg mot Ronny. Skapningen, han valgte å kalle den det, var borte, rommet var tomt bortsett fra Ronny med det gapende, tomme hullet i brystet. August gråt, tårene rant nedover ansiktet hans.

Han ante ikke hvor lenge han hadde stått slik før han hørte et kremt. Han løftet blikket, og så kvinnen fra det mørke rommet stå med et lys i hånden på andre side av sengen. Rommet var blitt atskillig mørkere, han merket det først nå, men det var på grensen til bekmørke. Kvinnen lot hånden som ikke holdt lyset bevege seg i retning den lukkede døren. Veien videre. "Nei!" August skrek det mot henne, i en vill frustrasjon. Det var nok nå, han ville vekk herfra. Ikke bare fra rommet, men fra hagen. Han taklet det ikke lenger. Han pustet raskt, og stirret på kvinnen, som kun så rolig tilbake. "Jeg vil ut herfra, skjønner du? Vekk fra hele den jævla hagen din!" Hun viste ingen andre tegn på å høre etter enn at hun så direkte på ham. "Slipp meg fri." Det lød som en bønn, ikke rasende som de to første utropene. Hun gikk et skritt fremover, tok tak i dynen i Ronnys seng, og dro den over ham. Ikke bare over såret i brystet, men over hodet hans. "Nei." August hørte sin egen stemme i det fjerne, ikke lenger skrikende, men som en kommando. "Jeg vil... Jeg må se ham." Han tok selv tak i dynen og dro den ned fra Ronnys hode igjen. Bare at det ikke var noe der, det var tomt. Han dro dynen lenger ned, han måtte ta feil! Men det var ingenting. Han dro dynen ut av sengen, kastet den mot en vegg. Sengen var tom, det var ikke en gang blodspor etter den fryktelige handlingen som akkurat hadde funnet sted. Han hadde igjen vært et maktesløst vitne. Aldri igjen, sa han til seg selv. Han så på kvinnen, og hun så rolig tilbake. "Det er en illusjon," sa han høyt til seg selv. Han prøvde å roe seg ned, tørket de siste restene av oppkast fra ansiktet sitt. Det hadde ikke skjedd Ronny noe. Dette var bare en slags drøm, eller en fantasi! Han ristet på hodet, og myste mot kvinnen. Rommet var helt mørkt nå, han merket at sengen ikke var der lenger. Kulissene til skuespillet han hadde falt så lett for var fjernet. Det var ikke noe sykehusrom der lenger, han kunne sverge på at de var tilbake i det store, mørke rommet. Han nikket til kvinnen, usikker på om hun kunne se det. "Ta meg videre."

Han ante ikke hvor lenge han hadde fulgt etter henne, det virket lengre denne gangen. Kanskje det var det. Kanskje ikke. Da de endelig nådde døren gikk han bare gjennom den, lukket den raskt bak seg. brydde seg ikke lenger om å studere det intetsigende ansiktet til den mystiske kvinnen. Han ville ut herfra, koste hva det koste vil. Han var nå i en fjellheim, kun formet av skarpe steiner. Det var kjølig, og han ønsket at han ikke hadde kastet fra seg jakken i ørkenen. Vel, ingenting å gjøre med det nå. Og det var alt han rakk og tenke før han falt mot bakken, truffet av et hardt slag. Han så noe bevege seg i øyenkroken. "Jessie?" Han sluknet.

Bilder flimret forbi ham. En kvinne med en lykt, det var noe kjent med henne. Hvem kunne hun være? En ung mann, antagelig på hans egen alder, stod over en sykeseng. I sengen lå en gammel mann med en rød høyre hånd. August la med en gang merke til den, fordi den skilte seg grotesk ut fra de dunkle omgivelsene. Den unge mannen, det var noe kjent med ham også, boret hånden inn i den gamle mannen, og dro ut et pulserende hjerte, hvitt med et skarpt lys som skar i øynene i det ellers mørke rommet. En ung mann og en konge, han var åpenbart en konge, med krone og det hele, stod i heftig diskusjon, den unge mannen skar gjennom kongen med sitt skarpe blikk. Og ikke bare billedlig talt, eller skrevet, et glimt, og et kutt befant seg plutselig over kongens brystkasse. Han skrek, August kunne ikke høre det, men han så munnen forme seg. To glimt, og kongen lå på gulvet, blod strømmende fra leggene. Sakte begynte blod også å piple frem fra halsen. Kongen lot fingrene gli over halsen, kjente hva som var i ferd med å se, og August kunne se fingrene hans gli intetanende ut og inn av det stadig større såret. Den unge mannen gikk sakte frem, og tok fatt i kongens hår. Kuttet dekket nå hele halsen, og etter et par øyeblikk stod den revolusjonære der med kongens hode i hånden. Han snudde seg mot August, og ansiktene, både kongens og den unge mannens, var nå hans eget. For en klisjé, tenkte han i halvørske. Alt gled over i et ørkenlandskap, bare kongens hode, igjen med en konges ansikt, lå igjen, men nå mer lik en hodeskalle. Råtten og med hårtjafser stikkende ut av hodebunnen der den fremdeles var noenlunde hel. Ørkenen begynte å helle over til siden, og hodet rullet utfor kanten til noe der under. August kastet seg etter, fanget i et svart og lilla tomrom. Men han kom raskt ut av det, og landet på toppen av et tårn. Omgitt av en nydelig skog, og med en gyllen solnedgang på himmelen. Og det var noe der nede på bakken under ham. Han lente seg over kanten for å se det bedre. Hun vinket til ham.

Han hostet, blunket. Han lå på bakken i fjellheimen, det var fremdeles lyst på den grå himmelen, og det var fremdeles kjølig. Nok en gang fikk han følelsen av at tid var ikkeeksisterende her. Det var ubehagelig på en måte, som når man forsøker å sove på dagtid. Det føltes så meningsløst, og vekket på ny en melankoli i han. Alt var nok en gang, alt var på ny. Var det rett og slett hjernen hans som ikke var original nok, var det derfor denne labyrinten av en hage forvirret ham slik? Han reiste seg fortumlet opp, og tok seg til hodet. Det jog gjennom kroppen da fingrene berørte det ømme området på hodet hans, der det søvnfremkallende slaget hadde truffet, og da han fjernet hånden så han blodet renne nedover dem. Ikke noe dypt kutt, men plassert slik at det gjorde mest mulig skade. Hva hadde forårsaket det, var det bare en sten som hadde falt, eller var han ikke lenger alene her ute? Svaret kom raskt da han hørte noe bevege seg på stengrunnen bak ham. Han virvlet rundt, men så ingen. Plutselig kjente han noe på skulderen, en hånd som grep fatt i ham, og dro ham bakover. Han falt på ryggen mot de skarpe stenene, stirret febrilsk rundt etter personen, han antok at det var en person, som angrep ham. Men han så ingen tegn på bevegelse, hørte ikke en eneste lyd. Sakte reiste han seg opp, mens han prøvde å holde utkikk til alle retninger samtidig. Tanken på å treffe de harde stenene igjen var ikke spesielt innbydende. Han hørte stener begynte å gli i stenveggen foran ham, og stirret opp. En skikkelse stod der og stirret ned på ham. August myste for å prøve å se ansiktet på skikkelsen, men det var så godt som umulig fra denne avstanden, fjellveggen strakte seg langt oppover. Kanskje ørkenen han hadde forlatt lå der et sted langt under ham, kanskje det golde stenlandskapet befant seg oppe i fjellet.

Et skrik. Det flerret gjennom stillheten fjellandskapet hadde befunnet seg i, skar gjennom den tomme følelsen August hadde hatt. Skikkelsen der oppe hadde utgytt et hyl av nærmest umennesklig natur. Det inneholdt en råhet og en overraskende ondskap som fikk blodet hans til å fryse til is og koke samtidig. Han kjente allerede noe adrenalin pumpe gjennom kroppen, han fikk den dirrende følelsen man får i en slik situasjon hvor man frykter for noens liv, i dette tilfellet hans eget. På noen sekunder hadde skikkelsen der oppe kastet seg ned mot ham, omgitt av et stenras som ville pulverisert alle andre angripere. Men altså ikke denne. August kastet seg til siden, tanken på den harde grunnen han stod på virket plutselig langt mer innbydende. Han kjente skikkelsen slå forbi, bare centimeter unna ham. Han så en arm lange ut etter seg, men klarte å unngå den. Han reiste seg opp og snudde seg mot angriperen i en bevegelse. Han, August så at det var en mannsskikkelse nå, stod noen meter unna med ryggen til, ikledd en mørk bukse og en hvit t-trøye, en grå vest bandt antrekket sammen. Det kunne ikke... Angriperen la hodet bakover, og et hyl, tifoldige ganger sterkere gjomet gjennom landskapet. August var nesten overrasket over at stener ikke løsnet, ja, at ikke selve fjellet gikk under i det sterke trykket. Bare nesten, ingenting kunne overraske ham på dette stedet mer, han prøvde i det minste å forsikre seg om dette. Angriperen snudde seg mot ham, og August så inn i sine egne øyne, akkurat slik han hadde fryktet. Kopiens hår så til og med like fett og svett ut som hans eget var blitt etter alle strabasene. Men det var noe med øynene, noe som skilte den fra ham selv. De var kalde og tomme, samtidig som en ild, et hat, lyste ut av dem. Dette var hva August rakk og tenke i de to sekundene han hadde til rådighet før angriperen på ny kastet seg mot ham. I tillegg til å innta motstanderens utseende hadde August også pustet ut og tatt et valg. Han kastet seg mot kopien, trass dennes tilsynelatende uendelige styrke. Han fikk et tak rundt motstanderens kropp, sin egen kropp, og presset mot. De landet på bakken, det var ikke lett å si hvem som hadde vunnet basketaket i luften, men August kjente at angriperen ikke var så sterk som han først hadde antatt; han hadde nok raskere reflekser og bedre koordinasjon, slik man kan forvente av en kopi med kun et mål for øye, men styrken var jevn.

Han kjente kopiens slag treffe seg, kjente blodet renne fra ferske kutt i ansiktet og på overkroppen. Han nådde ikke frem med sine slag, angriperen var for rask. Han la all sin styrke i et spark som traff motstanderen i mellomgulvet, og sendte ham gjennom luften inn i bergveggen. Han falt, og August kastet seg mot ham. Han rakk å få inn et par slag før kopien igjen slo ham unna. De stod begge to oppreist nå, stirret på hverandre. Kopien snerret, hylte nok en gang, en lyd som nå kun virket irriterende på August. Han skulle drepe denne tingen, måtte drepe den, selv om det innebar å drepe seg selv. Han snerret tilbake, kastet seg mot kopien, og i et par sekunder var det umulig å skille dem fra hverandre, blikket i Augusts øyne var minst like morderisk som kopiens. Han landet oppå kopien, og nølte ikke med å legge inn et par slag, før han ble rullet over på ryggen med motstanderen over seg. Kopien blødde nå, like realistisk som August selv. Et sår dekket for kopiens høyre øye, det var en slags blodig masse der istedenfor. Vanligvis ville August blitt sjokkert, kanskje til og med kvalm, over det blodige resultatet, men akkurat nå brydde det ham ikke. Eller, det gledet ham faktisk, når han tillot seg å tenke på det. Han ville skade motstanderen ytterligere. Med denne nye kampgløden reiste han seg opp i en halvsittende stilling under motstanderen, og rettet et slag inn mot kjeven dens. Med glede så han noen tenner løsne og fly gjennom luften sammen med blod. Dette fikk kopien til å hyle igjen, men denne gangen lød det sårere, noe som fikk Augusts nyfunnede kampglød til å blusse enda mer opp. Kopien slo ham i brystkassen, han mistet pusten og kjente bakhodet slå mot bakken. Han ble svimmel, og i noen omtåkede sekunder var han tilbake i drømmeverdenen, så den unge mannen kappe hodet av kongen, begge med hans eget ansikt. Parallellen til virkeligheten var slående, men han hadde ikke noe sverd. Bare ren styrke, dette var en primal kamp, den kunne ha blitt utkjempet likt når som helst i historien, og kanskje den ble nettopp det.

Et nytt slag røsket August ut av drømmetåken, denne gangen var det han som kjente et par tenner løsne, kjente dem gli ned i halsen, og han svelget dem. Raseriet hans var raskt tilbake, hatet mot denne figuren som lignet på ham selv. Og han fant en kilde til krefter, han rettet alt raseri han følte mot seg selv, all irritasjon over sin egen tafatthet, over hvor redd han følte seg i det kalde samfunnet, han rettet det alt mot denne kopien. Lot den representere alle sine dårlige sider. Akkurat i det det så ut som kopien hadde et overtak, et par slag til og han hadde vært borte for alltid, rettet han de nye kreftene mot den. Han slo den bakover, og kastet seg etter. Fingrene hans grep om halsen dens og klemte mot adamseplet. Han kjente neglene borre seg inn i motstanderens hud, sin egen hud, og prøvde i et irrasjonelt sekund å stoppe dette, kun presse, unngå sølet. Men han tok seg sammen, hvis man kan bruke det uttrykket om en slik handling, og lot fingrene borre seg inn i kopiens hals. Han så blodet renne fra dype kutt, kjente hvordan den prøvde å frigjøre seg, den grep etter halsen hans, men det var allerede avgjort. Noen sekunder til med sprelling, så lå den stille.

August pustet raskt, sperret øynene opp. Litt etter litt stoppet intensiteten i pustingen, farten avtok, og han stirret ned på hva han akkurat hadde gjort. Raskt dro han hendene til seg, så fortvilet ned på dem og flekkene de hadde fått, de små kuttene og blodet. Han rettet blikket ned mot kopien, så hvordan halsen var maltraktert med to dype sår etter tomlene. Han kastet hodet til siden og kastet opp. Kjente pulsen stige igjen, men denne gangen av frykt og avsky. Øynene utvidet seg, hva hadde han gjort? Hva faen var det han akkurat hadde gjort? Han hadde drept en mann! ikke bare det, han hadde drept seg selv! Han spyttet ut blod og oppkastrester, lot tungen gli over de bare gummene der tennene hadde blitt slått ut. Han lot kroppen gli ned, la seg ved siden av motstanderen. Han la seg på siden, med øynene rettet mot ansiktet dens, sitt eget ansikt. Han så på siden der øyet ikke var ødelagt, der ansiktet var mest uberørt. Det var som å se i et speil, den unaturlige gløden i øynene hadde forsvunnet fra kopien også. Han la armene rundt offeret sitt, dro det mot seg. Holdt seg fast i det, som om det var det siste som forbandt ham med livet. Slik ble han liggende i evigheter, han ante ikke hvor lenge. Så kom natten.

Nitten

2010-08-10T00:28:00.000+02:00

Jessie var en ny jente på skolen, August hadde med en gang lagt merke til henne. Til stor irritasjon hos hans daværende kjæreste. Men hva brydde det han, forholdet deres skrantet uansett, en typisk ungdomsromanse. Med Jessie merket han med en gang at det var noe spesielt. Hun hadde smilt til ham første gang blikkene deres hadde møttes, og han smilte tilbake, fullstendig klar over at han rødmet. Rødmet! Hvor lenge siden var det han sist hadde rødmet av at en jente så på ham? Barneskolen?

Hun kom bort i et friminutt. Han og Ronny satt og pratet om et eller annet, han husket ikke lenger hva, kanskje akkurat fordi det var da hun kom bort. Kjæresten hans og et par andre jenter satt der, men han enset henne ikke en gang, hele hans oppmerksomhet var festet på denne nye jenta som nå vandret bort til ham, og inn i livet hans. På en måte kunne man si at det var her alt begynte. Eller kanskje ved blikket, kanskje allerede ved alt det usagte blikket uttrykte: Hvem er du, har vi en fremtid? Men nå kom hun i alle fall bort, hun hadde akkurat stått sammen med noen andre jenter og snakket. August hadde kastet hva han håpet var skjulte blikk bort mot henne. Observerte hvor fort det virket som hun fikk nye venner, en evne som både imponerte og skremte ham. Nok en gang møtte hun blikket hans og smilte, og denne gangen rødmet han ikke. Det virket mye mer naturlig nå. Mer akseptert. "Så, dere er de nye klassekameratene mine?" Han husket kommentaren godt, de første ordene sagt rettet mot ham. Men det var Ronny som hadde svart, han var den singel, og August var uansett ikke sikker på om han ville klart å presset ut noen ord. Han husket ikke helt hvordan samtalen utviklet seg, men den hadde virket naturlig, han hadde ikke slitt med å komme på noe å si slik han hadde forventet. Han så på henne hele tiden, tenkte ikke på det før kjæresten gikk til det steg å kremte høyt for å oppnå oppmerksomheten hans. Til og med da hadde han bare lyst til å se Jessie, bare snakke med henne. Det var i dette øyeblikket at hun ble henne.

Etter hvert hadde Ronny og de andre gått til en time hverken August eller Jessie hadde, og de hadde blitt sittende igjen alene. Hun spurte om Augusts kjæreste var Augusts kjæreste, og August svarte ja. Inni seg ropte han nei. Dette var et av mange små hint som han stadig tok seg selv i å tolke til sin egen fordel. Hun lurte sikkert fordi hun håpet at han var singel! Klart, han hadde en stemme i hodet som sa at han overtolket, at hun sannsynligvis bare ville vite det for informasjonens skyld, det var vanlig å vite slikt om venner. Men i denne perioden valgte August å overhøre den.

En måned senere hadde han slått opp med kjæresten. En måned, og alt han hadde tenkte var at han måtte bli kvitt henne, som hun var en ekkel avfallsbit som hadde satt seg fast under skoen hans. Det hadde vært en tårevåt affære, hun hadde skreket til ham, kastet et glass i veggen. Som i en såpeopera. Han stod der passiv, snakket når det falt seg naturlig, "det er ikke deg, det er meg", gikk så snart han hadde muligheten. Lukket dette kapittelet bak seg uten videre ettertanke. Det eneste han tenkte på var henne.

Vennskapet deres vokste raskt, de lo av de samme tingene, kom med lignende utsagn, og kunne snakke i timevis, det var i alle fall slik det var i Augusts hode. Neste episode som hadde festet seg ekstra i den endeløse strømmen av bilder og inntrykk var da hun hadde kommet bort til et bord han satt alene ved. Han satt alene fordi han prøvde å skrive, konsentrasjonen ble raskt dårligere med andre til stede, men han slo det fra seg med en gang hun satte seg. "Kan du fortelle meg hvordan dere gutter tenker?" Hun hørtes oppgitt ut. Han smilte til henne, for å prøve å få henne i bedre humør. Hun var sentrum i hans konsentrasjon, alt handlet om å få henne til å føle seg bra. "Tror dessverre ikke jeg har mye å bidra med der." Han holdt en fleipete tone, men lot allikevel en viss seriøsitet skinne gjennom. Kanskje hun likte ham bedre da. Hun ga ham et smil det ikke var lett å lese, han håpet det betydde at hun så på ham som den ene gutten det var verdt å snakke med. Den ene hyggelige gutten. Så sukket hun. "Jeg er bare så jævlig lei av gutter som ikke gidder å bry seg, liksom." Han nikket. "Stort problem, de jævlene." Han sjanset mer med humoren denne gangen, men hun var med. Hva nå enn det betydde, i ettertid så han hvor selvgod han måtte ha virket. Selve samtalen var kanskje ikke det mest interessante, men heller det at de nå diskuterte kjærlighet, forhold. Hun diskuterte det med ham. Ville hun ha et forhold med ham? Vel, det var det han tenkte på det tidspunktet, det var strengt tatt nok en overtolkning, men for ham der og da var det "viktig". Det var noe, hun betrodde seg til ham. De var nære. Eller de snakket i det minste om noe annet, noe utenfor skolen, bare det var nok til å få ham inn på en endeløs tankestrøm om hans rolle i livet hennes.

Tredje episode. Klassetur, og de satt oppe hele natten og snakket. Aldri hadde han vært så nær å snakke med henne, droppe skuespillet og faktisk snakke som seg selv. Han ville fortelle henne om følelsene sine, han hadde tenkte gjennom hva han skulle si uendelig mange ganger, men aldri helt kommet opp med et perfekt manus. Var ikke det en del av sjarmen? Budskapet var det viktigste, at han fikk frem hva han følte:

Han skulle vente til et passende stopp i samtalen, hvor han kunne sette seg nærmere, kanskje bare noen centimeter unna ansiktet hennes. Og se henne inn i øynene, de nydelige blå øynene som han lengtet slik etter. "Du, kan vi snakke? Sånn seriøst liksom?" Ikke noen god ordlegging, men hvorfor skulle han skjule seg bak flotte formuleringer når det han faktisk følte var her og nå! Og hun ville forstå ham, nikke forsiktig, kanskje, bare kanskje, til og med rødme litt. Hun kledde det. "Jeg har prøvd å finne en måte å si dette på lenge nå, men har liksom ikke fått til. Men her er det i alle fall." Alltid unnskyldninger, alltid forklaringer. Han var så usikker når det kom til slikt! Kanskje et lite smil ville danne seg i ansiktet hennes, og varmen det utstrålte ville få ham til å fortsette. Det måtte han uansett nå, det var ingen vei tilbake, han satt der nå totalt ubeskyttet og blottet seg for et hogg. "Okei, greia er... Jeg er veldig glad i deg. Eller, det er så mye mer, helt siden første dag jeg så deg har jeg visst det. Over et år nå." Nå kom det. "Jeg er forelsket i deg, Jessie, jeg har vært det lenge nå, og jeg må bare få sagt det!" Et skjebnesvangert øyeblikk, det var her alt ble blottlagt, sannheten kom for en dag, og han måtte se hvordan hun reagerte. Så tilbake til unnskyldningene og forklaringene: "Jeg vet at du sikkert ikke er interessert i meg, men jeg har tenkt dette lenge nå, og jeg trengte bare å få det ut. Så hvis du ikke er forelsket i meg så er det helt greit, vi... Vi bare later som samtalen som samtalen ikke har hendt eller noe, ok?" Forberedt på det verste, nesten så han tilrettela for det. Men i sitt stille sinn var hun alltid forelsket i ham også, han var ikke forberedt på avslag. Det var nå han skulle se frustrert ut og holde på å gå, hun skulle gripe fast i armen hans, og dra ham mot seg, øynene deres en knapp centimeter fra hverandre, og leppene møttes. Først et kort kyss, de skulle bevege ansiktene litt fra hverandre og se hverandre. For første gang å se hverandre. Og de ville begynne å kysse igjen, gli sammen å bli ett i natten...

Det var slik han hadde planlagt det, og for første gang hadde han faktisk virkelig bestemt seg for å si det, gjennomføre det. Han hadde tenkt på det hele dagen, han måtte bare prøve å få henne på egenhånd denne kvelden, de kunne snakke sammen om hva som helst, la båndet mellom dem virkelig komme til syne før han skulle prøve å forsterke det. Og det gikk etter planen, han fikk henne på egenhånd, og de snakket sammen hele kvelden slik bare folk med et helt spesielt forhold kunne. Aldri hadde han vært mer sikker på at hun var glad i ham som mer enn venn. Alt gikk etter planen helt til øyeblikket han skulle begynne foredraget, men det kom aldri. Han feiget ut, og etter en stund gikk de til soverommene sine. Da han var i ferd med å gå inn spurte hun: "Har du tenkt å sove nå?" "Ja, eller..." Han tok seg i det. "Vet ikke, skal du?" "Tror det." Siste sjansen og han forspilte den. Han la seg, og slo hendene over ansiktet. Han var en feig dust.

I ettertid slo det ham hvor selvsentrert han faktisk var. Hele den lille talen om hans kjærlighet til Jessie handlet om ham, om hvordan han følte det og hvordan det ville påvirke han. Han var en feig dust som kun tenkte på seg selv. Var han i det hele tatt interessert i henne, eller var det bare at han ville være det?

Slik fortsatte det fremover, han flyttet for seg selv inn til byen og begynte å studere. Han så henne i blant, og slik kom det fjerde og siste øyeblikket. Det hadde vært på en fest tilbake i hjembygden deres, han var der sammen med Ronny. En liten tur hjem fra byen for å treffe de gamle kjente. Og en venninne av Jessie kom bort til ham. "Hun vet det," hadde hun sagt. Han spilte dum, spurte for å prøve å unngå sannheten: "Vet hva?" Hun himlet med øynene. "At du er interessert i henne." Hun så prøvende på ham, og han nikket bare. Det ble stille et øyeblikk. "Så... Hva sier hun om meg, eh, om det?" Nå kom det, illusjonen brast. Han hadde vært for treg, for feig. Selvfølgelig visste folk det, og selvfølgelig måtte Jessie ha fått høre om det. Jenta så på ham med en anelse medynk. "Hun er ikke interessert i deg." "Ok." det var alt han klarte å svare. Hun fortsatte å snakke, prøvde kanskje å trøste ham eller noe, Ronny satt ved siden av ham, det var kun litt før på kvelden da de hadde sett Jessie at han hadde fått vite om Augusts følelser. Han hørte ikke etter lenger, tankene hadde begynt å spinne. Ok, han måtte bare tåle det, slik var det, han kunne ikke endre på følelsene hennes. Kunne ikke tvinge henne til å like ham. Han hadde ødelagt et vennskap uten grunn, og uten en gang å tørre å satse selv. Han husket ikke mye av resten av kvelden, bortsett fra en ting: Han hadde sett bort på Jessie, og plutselig så hun tilbake. Og det var noe i blikket hennes, han ante ikke hva det var, men det stakk inni ham, og han måtte ut for å få frisk luft.

Etter dette hadde han ikke snakket med henne på lenge, de hadde for så vidt sett hverandre, og han prøvde å være høflig. Han antok at det ikke lykkes, men han prøvde i alle fall. Han måtte ikke feile mer nå. Og hun latet som om ingenting hadde skjedd. Kanskje jenta hadde løyet? Det var dette August klamret seg til og etter hvert tok for en sannhet. Det var derfor han satt oppe en sen kveld og ventet på meldinger som ikke kom, han ventet på å få høre om hvordan hun hadde hørt hva venninnen hadde sagt, ventet på å få høre at det ikke var sant. At han fremdeles hadde en mulighet. Den samme kvelden tok han for første gang en nærmere titt på hagen utenfor blokken han bodde i, og samme kveld han hadde drømt om den samme hagen, men noe var annerledes. Og i tiden som fulgte bygget forholdet til Jessie seg opp igjen, han glemte det som hadde vært, og seg nok en gang inn i den irrasjonelle rusen. Kjærlighet.

Dette var hva han husket best, episodene som bant hans kanskje ikke-eksisterende forhold til Jessie sammen. Sammen med uttallige blikk og tanker. Og kanskje var det dette som til slutt ledet ham til hagen han nå befant seg i. Bare kanskje, han visste ikke. Han dyttet tankene ut av hodet, han hadde bare trengt å finne mening. Nå gransket han sine nye omgivelser.

Atten

2010-08-10T00:27:00.000+02:00

Det var et lite sjokk for August å bevege seg fra sommervarmen og rett ut i et fuktig og kjølig klima. Han stod på noe som liknet på en skøytebane, sirkelformet, og omgitt av et svartlilla tomrom. Flaten under ham var speilblank, og han kunne se tomrommet omgi plattformen han befant seg på, også under ham. Han hutret mens han bega seg ut på isflaten. Denne gangen hadde han nesten ikke reagert på at treveggen og døren bak ham var borte med en gang han var kommet inn. Og han kunne tenke seg til hva som ville komme. Han hørte en delvis surklende, delvis knakende lyd under føttene, og kastet seg vekk da en del av isen knakk sammen under ham. Han landet hardt på kanten av hullet som nå åpenbarte seg på midten av plattformen, og han så isen forsvinne i tomrommet langt der nede under ham. Landingen hans førte til at mer is knakk sammen og falt ned i hullet, og til sin store redsel kjente August at han var i ferd med å gli mot det. Det venstre benet gled over kanten, og han kjente det tynne islaget, som nå føltes mer som glass, noe det kanskje også var, trenge gjennom huden på baksiden av leggen. Han dro til seg benet, og et sår ble flerret opp. Han presset seg opp, mens isen eller glasset rundt ham begynte å kollapse. Den brast fra sentrum og beveget seg utover, og August beveget seg raskt mot kanten. Han hadde ingen steder å løpe. Og da gikk det åpenbare nok en gang opp for ham: Det var ingen dør. Ingen vei videre. Han stirret mot det stadig større hullet som truet med å oppsluke ham, dro inn litt av den kjølige luften, og kastet seg ned i det, prøvde å unngå flere kutt på veien ned.

Han kjente ikke den voldsomme luftmotstanden han hadde ventet, det var snarer en lett bris som bar ham forsiktig nedover. Rundt seg så han isen eller glasset falle i større og mindre stykker, men alle unngikk ham på mirakuløst vis. Over ham var nå plattformen helt forsvunnet, og den siste isen, eller det siste glasset, drev forbi ham. Han prøvde å finne en komfortabel stilling i den bisarre ferden, samtidig som han prøvde å undersøke skaden på benet. Det blødde, såpass kjente han, og da han strakk seg for å se det så han et rent kutt med et isflak, eller en glassbit, stikkende ut. Han tok uten videre tak i den og dro den ut, blod strømmet ut av det nå åpne kuttet, og smerten jog gjennom benet. Han strakk seg i en underlig stilling, fikk tak i det spjærede buksebenet, og klarte å få knytt det stramt rundt såret. Det fikk duge inntil videre. Til han kom seg ut herfra, og kunne få legehjelp. Han kjente kroppen dale saktere og saktere nedover, og antok dette betydde at han nærmet seg målet, hva det enn var. Han snudde seg fra den komfortable innstillingen han hadde inntatt slik at han kunne se omgivelsene under seg, eller hva han trodde hva var under seg. Han hadde mistet begrepet om retninger, det var umulig å vite om han steg eller sank. Det viste seg raskt at bakken var på den andre siden, da han landet på ryggen.

Han snudde seg mot sine nye omgivelser, men det var ikke enkelt å se, alt var omgitt av det lillasvarte tomrommet, som en kreftsyk tåke. Han reiste seg opp, og sakte men sikkert klarnet landskapet rundt ham. Tomrommet ble erstattet av gress og blomster. Over seg kunne han se tomrommet gli over til en perfekt blå himmel. Han befant seg på en eng som strakk seg så langt han kunne se. I underbevisstheten konstaterte han at dette måtte være slik hagen ville ha sett ut i en mer solrik og sommerlig tilværelse. Det var et vakkert landskap, tanken om at skogen ville være det siste vakre han så hadde slått feil. Kanskje dette stedet ikke var så ille? Denne siste tanken irriterte ham litt, selvfølgelig var det ille! Han var her mot sin egen vilje, holdt vekk fra virkeligheten, det virkelige livet sitt. Hvilket liv? spurte en liten stemme i bakhodet. Han overhørte den.

Plutselig kom han på noe, en detalj han hadde oversett i den opprinnelige hagen: Treet som vokste ned fra himmelen. Han snudde seg mot stedet han trodde det befant seg, men nei, engen strakk seg uberørt så langt han kunne se, med små buer og hauger. Dette var åpenbart ikke hagen, kun et lignende landskap. Gresskledd og med blomster, som noe tatt ut av nasjonalromantisk drøm.

Han så noe, en skygge i øyenkroken. "Jessie?" Han hadde vært sikker på at det var henne, men da han snudde seg så han bare gress og himmel møtes i horisonten. Han holdt ikke på å bli gal allerede? Hvis man i det hele tatt kunne bli gal på et sted som dette, man måtte være rimelig gal for å komme hit i utgangspunktet. Men nok en gang så han noe blafre der et sted foran seg. Han beveget seg sakte mot det, ante så vidt en silhuett, men den var raskt forsvunnet bak en haug. Han kunne ha sverget på at det var hennes. Han småjogget frem mot haugen, titten inn bak den. Der var det igjen, hun beveget seg i utkanten av synsfeltet, og forsvant raskt. "Jessie!" Stemmen hans runget over den ellers ganske så stille engen. Noen fugler fløy opp i horisonten, bortsett fra det var alt stille igjen. Han begynte å løpe, løp mot stedet han trodde han hadde sett henne sist. Han nådde frem raskere enn han hadde trodd, og snublet i gresset, rullet seg rundt og spratt opp igjen. Han syntes han hørte en forsiktig latter, hennes latter. Og skikkelsen hennes, det var hennes skikkelse, var der foran ham, beveget seg, eller gled fremover. Det virket som hun stadig snudde seg leende mot ham. Han visste ikke om han skulle smile eller ikke, men et smil presset seg uansett frem på leppene hans. Han satte fart etter henne, samtidig som tankene beveget seg raskt og rotete. Hvordan i all verden kunne det være henne, hun var ikke her! Det var kun fantasien hans som lurte ham, og også kanskje et indre ønske om å se henne. Men han merket henne der foran seg, fnisende og lokkende mens hun holdt seg på en jevn avstand. Dette måtte være en felle, sa tankene hans, nok et triks fra dette... dette stedet, som nok en gang prøvde å skade ham. Han glemte nesten smerten i benet mens han beveget seg raskt etter henne, det var som den ikke var der, bare som en svak ringing i ytterkanten av bevisstheten. Han måtte stoppe, tenke seg om, dette var ikke måten å komme seg ut herfra på! Men trass tankene fortsatte han, overhørte all logikk og tenkning, han ville bare se henne, være med henne.

Han følte det nesten som han nærmet seg, syntes latteren ble sterkere. Hvis han i det hele tatt hørte den. Og han kunne nesten se silhuetten tydelig nå, kunne nesten skimte krøllene hennes i sollyset, kunne nesten se de blå øynene skjære seg gjennom kroppen og inn til ham. Nesten. Han var i en merkelig drømmerus. Han forfulgte en skygge over en eng han ikke ante hvor var, og det virket som den mest naturlige ting i verden. Hun lokket ham etter seg, som en edderkopp sakte fanger en flue i nettet sitt, for å fortære den. August var sørgelig uvitende om dette, klarte ikke, ville ikke innse at skyggen ikke var Jessie. Han bare fulgte etter, snublet og dro seg opp igjen uten å ta øynene fra skyggen han nesten kunne se helt tydelig nå. Vel, så tydelig man får sett en skygge. Det var fremdeles bare små blaff, og hun holdt seg på avstand. Men han visste at hun var der nå, og han var fast bestemt på å nå henne.

Hun stoppet. Han reagerte ikke med en gang, og snublet da det gikk opp for ham. Han ble liggende nesegrus foran denne silhuetten han hadde jaget. Hodet hans lå mot varm sand. Han tittet opp og så føttene hennes bare en meter unna. "Nei, ikke..." Men hun ble borte. Han reiste seg fortvilet opp. "Jessie!" Som han visste godt fikk han intet svar. Han stod alene, og oppdaget at gresset var borte. Blomstene også, det som lå igjen var sand, og en intens hete svevde over ham, fra fire stekende soler på himmelen. En i hver himmelretning, eller han antok i det minste at det var der de var plassert. Den plutselige heten dro ham ut fra rusen han hadde befunnet seg i. Han hadde oppført seg som en idiot, nok en gang, han kunne ikke begi seg ut på meningsløse jakter på et sted som dette. Konsekvensene kunne koste mer enn han var villig til å betale. På den annen side, kanskje det var poenget at han skulle følge etter henne. Hva faen var poenget her? Hvorfor gidder jeg? Hvis han ikke hadde fulgt etter henne, kunne utfallet blitt annerledes. Eller kanskje det hadde blitt katastrofalt. Eller, og dette var den mest skremmende av tankene, kanskje han aldri hadde hatt noe valg. August fant det best å ikke grunne over dette, det hjalp ham ikke noe nå. Han dro av seg jakken, kastet den i sanden bak seg. Kanskje ikke så lurt, tenkte han, han kunne fort få bruk for den på et sted hvor klimaskifte tydeligvis var hyppig. Han snudde seg. Men den var borte. Selvfølgelig var den borte, han hadde kastet bort sjansen sin. Oppgitt snudde han seg tilbake, saumfarte landskapet med blikket for å finne neste mål. Og langt der borte i horisonten så han noe, en fjellkjede eller i det minste et fjell. Bortsett fra det var det ingenting, så han valgte å bevege seg mot det, fast bestemt på at dette var hagens vilje. Samtidig forbannet han seg selv for å følge reglene på et sted han ikke ville være.

Det er ikke mye å si om Augusts vandring gjennom ørkenen, det var kun en ensformig fottur gjennom varm sand, med fire stekende soler som grillet ham fra alle kanter. Svetten sildret nedover pannen, og året hang nok en gang flat ned; han måtte stadig dra det vekk fra stedet rett over øyenbrynene hvor det gjorde synet ukonsentrert. I den store sammenhengen var denne turen uviktig, han tålte den fint som et avbrekk fra plutselige fall og overraskelser. Men viktigst av alt ga den ham muligheten til å tenke. Og det var i løpet av denne turen at han aksepterte situasjonen sin. Kanskje var dette en drøm, kanskje var det en hallusinasjon, eller kanskje, bare kanskje var det virkelig, hvis virkelighet eksisterte her. Uansett hvordan det lå an hadde han ingen bruk for å vite det nå, hvis det var en drøm ville han våkne før eller senere. Og hvis det var virkelig... Vel, da fikk han bare se hvor det førte. Det eneste han kunne gjøre var å fortsette, han hadde ingen andre valg som dekket alle muligheter. Klart, hadde han vært sikker på at det var en drøm kunne han valgt å dø og våkne hjemme på sofaen. Men noe i denne opplevelsen var reelt på en måte han aldri før hadde opplevd i en drøm, og det ba ham i mot å ende det på en slik måte.

Disse tankene hadde passert gjennom Augusts sinn da han nådde frem til hva som hadde vist seg å være et stort, grått fjell, og han var fast bestemt på å fortsette, og eventuelt møte skjebnen eller hva nå enn dette stedet hadde i vente for ham. Det som slo ham raskt, var at det så ut som bakdelen av fjellet manglet. Han var nær den venstre siden, og beveget seg rundt mot baksiden for å se hva som lå der. Og det var ingenting. Absolutt ingenting, et rent kutt, et stopp i ørkenlandskapet, utenfor var bare den blå himmelen med de stekende solene. Han gikk mot kanten, for landskapet hadde en kant, og stirret ned. Himmelen fortsatte der nede, og ble mørkere ettersom den kom lenger og lenger unna sollysene. Bakdelen av fjellet var skjært like rett av, fjellet gikk ikke lenger enn maksimalt tjue meter innover. August ristet på hodet. Dette stedet var bygget etter en underlig logikk han ikke hadde sett andre steder enn i dårlige videospill. Assosiasjonen fikk ham til å trekke på smilebåndet, noe han ikke hadde gjort siden han kom hit, vel, ikke på samme måte.

Han gikk tilbake rundt fjellet, så etter hulen han visste måtte være der et sted. For ikke faen om han skulle klatre i det, det så steilt og skarpt ut, og han ville ikke vite hva som hendte hvis han falt ned i tomrommet på baksiden. Og sant nok, hulen lå der, etter noen minutters gange hadde han funnet den. Et mørkt hull, akkurat høyt nok til at han kunne stå oppreist på veien innover. En fakkel hang ved døren, originalt nok, og han skjønte at den sannsynligvis ville være nyttig i den mørke tunnelen. Stedets logikk var ikke kun sær. Han tok ned fakkelen og bega seg inn i mørket. Og da han snudde seg var ørkenen borte, det var kun mørke utenfor. Hen begynte å bevege seg innover. Tunnelen hadde noe fuktig ved seg, han kunne høre små drypp i det fjerne, som om det kom fra bak veggene et sted.

Uten noen åpenbar grunn kom August på en historie han hadde hørt på barneskolen. Ikke noe spesielt, men av en eller annen grunn hadde den festet seg. Den handlet om en konge i et fjernt land. "For mange år siden," som læreren hadde sagt med et smil. Denne kongen satt i en nedarvet posisjon, og visste egentlig lite om å styre landet, derfor var kongen en usikker mann. Så når nabolandet valgte å forstørre hæren, valgte kongen å forstørre hæren. Når nabolandet tok større skatter fra folket, tok kongen større skatt fra sitt eget folk. Ja, til og med når kongen i nabolandet, forøvrig denne kongens fir-fem-seksmenning på farssiden, valgte å skaffe seg enda en kone, valgte kongen å skaffe seg enda en kone. Slik fortsatte det lenge, til kongen en dag fikk besøk av en ung mann. Den unge mannen hadde et klart og skarpt blikk, og kongen turte ikke å møte blikket hans. Denne beskrivelsen hadde August alltid likt, det var noe med denne unge mannen med et kraftfult blikk som tiltalte ham. Han kunne nesten se for seg et par klare, blå øyne borre seg inn i kongen og stirre inn i ham. "Hva ønsker De?" spurte kongen forsiktig, i håp om å besøket snarlig overstått. "Jeg kommer fra nabolandet ditt," svarte den unge mannen, uten å ta blikket fra kongen. "Jeg ledet folket i et opprør mot kongen, og hans strenge styresett. Og nå har jeg kommet hit." Det gikk opp for kongen hva som var i gjære, og han kastet seg på kne foran den unge mannen. "Vær så snill, spar meg, jeg prøvde bare å være en god konge!" Og den unge mannen så ham rett inn i øynene, kongen var nå for redd til å bryte blikkontakten. "Forstår du ikke?" sa han. "Det er ikke opp til meg." Kongen tenkte litt over utsagnet før han spurte: "Hvem er det så opp til?" Den unge mannen ga ham et granskende smil. "Kun du kan bestemme." Og med dette utsagnet forlot den unge mannen rommet. Kongen kalte raskt sammen hoffet, og bestemte med en gang å gjøre hæren mindre, gi penger og gode vilkår til folket, og ikke minst valgte han å skille seg fra sin andre kone. Da alt dette var overstått satte han seg ned på sin trone og gråt. "Hvorfor gråter De, deres majestet?" spurte en tjener forbauset. Kongen tørket tårene, og svarte: "Jeg har akkurat forstått hva makt er."

Det var ingen spesiell historie i seg selv, men for August var den viktig, han husket at han samme dag han fikk høre den for første gang hadde gått hjem og fortalt den til moren sin. Hadde spurt henne hva det betydde, og hun hadde fortalt. Om demokrati, om medmenneskelighet, og det hadde gått opp for ham hvor mange nivåer det strakk seg over. Og han hadde ønsket at han selv aldri måtte komme i en slik maktsituasjon; det skremte ham.

Og plutselig forsvant mørket, og han kom ut i en stor hule. Fakler på veggene lyste opp, og han kunne se en slags sirkel i midten av rommet. Han gikk frem, og så ned i hva som viste seg å være et hull i gulvet. Og han kunne se lys der nede, ikke lik lyset fra faklene, men dagslys, om enn blekt. Veien kunne ikke bare gå videre slik, kunne den? Han slapp seg selv ned i hullet, uten å tenke videre på det. Et sted der fremme måtte det finnes et mål.

Søtten

2010-08-10T00:26:00.000+02:00

Hagen virket mye større denne gangen, mye mer ekte. Han kunne ikke se noen slutt, kun den grå himmelen. Hvis det var en himmel, kanskje noe slikt ikke eksisterte her. Bare tomrom. Han så å seg selv, han var kledd akkurat slik han var da han fløt gjennom en slags fysisk barriere og kom hit. Etter at de blodige eggene hadde regnet nedover scenen hvor hans eksistens ble vist frem for et usynlig publikum. Var dette det? Den endelige overgangen til galskap? Hvordan kunne han ha latt det gå så langt?

I en slags flukt fra tankene begynte August å gå fremover, veien han hadde gått før. Gikk gjennom gresset, som ikke virket som gress, men heller som et underlag av myk gummi som bøyde seg etter motstand, men forble uforanderlig. Han gikk fort, og kjente den kalde luften slå mot seg. Han lot hendene gli inn i lommene på buksa, men konstaterte raskt at det ikke virket, det var for kaldt. Han holdt armene rundt seg under dressjakken han hadde vurdert å henge av seg da han kom hjem. Godt at han hadde latt den være på, kulden ble stadig mer ulidelig. Den tynne ullvesten og den enda tynnere, hvite t-skjorten hjalp ikke særlig heller. Kulden virket uvanlig påtrengende, og selv om han prøvde å få varmen ved å gå fort, ble han stadig kaldere.

Små hvite flak begynte å falle rundt ham. Hans første tanke var at det måtte være snø, men akkurat som gresset var det noe uvanlig med denne snøen. Den kom ikke fra noen spesiell retning, den bare var der, og omga ham. Det virket som brorparten landet på ham, mens kun noe av det la seg på bakken. Han kunne så vidt skimte omgivelsene foran seg, og det ble stadig hardere å bevege seg, til dels på grunn av snøen som hindret ham, til dels på grunn av kulden som tappet ham for krefter. Sakte men sikkert ble stegene hans tyngre, og etter kort tid begynte han å snuble, dro seg opp igjen og fortsatte så raskt han kunne. Han brydde seg ikke lenger om å beskytte hendene, han brukte dem til å nærmest svømme gjennom snøen som nå dekket all mulig utsikt fremover. Han måtte gi tapt, kjente tæringen på musklene og hvordan kulden gjorde ham stiv og ubevegelig. Han falt om, og rullet seg instinktivt over på ryggen, for å ha et slags siste syn. Men det var ikke noe å se, bare snøen som trengte seg på fra alle sider. Og nå så han hva som gjorde den annerledes: Den var lik små hudflak, dødsens hvite og uten spor etter blod. På en underlig måte virket de levende, en tanke han fort slo fra seg. For urovekkende.

Og like fort som den var kommet forsvant snøen. Den smeltet ikke engang, bare forsvant som en blafrende flamme i mørket. August blunket, overrasket over stoppet. I noen korte øyeblikk hadde han vært sikker på å møte døden, ja, til og med beredt på det. Han ble liggende, lot den lille varmen som var i det kjørlige landskapet sive inn i ham, gjøre kroppen varm igjen. Han burde nesten ha forventet det, hvor enn dette stedet var, så måtte det være i tankene hans. Ikke sant? Han kunne vel ikke dø i tankene sine. Forhåpentlig.

Tankene var nok en gang en anelse for illevarslende, så han valgte å reise seg rolig opp, og fortsette turen i et roligere tempo. Det var som om den lille snøstormen aldri hadde funnet sted, ikke et spor var igjen. Foran ham var en liten bakke. Han kunne se over den herfra, men visste at han ikke kunne se hva som var på den andre siden før han kom til toppen. Noe av stedets skjeve logikk hadde slått inn i hjernen hans, om ikke annet fordi han hadde gått opp denne lille bakken to ganger tidligere. Eller, som han selv trodde, fordi dette var hjernen hans, eller i alle fall sinnet hans.

Han skrittet i alle fall rolig opp bakken, og da han nådde toppen så han dette noe av glass på en roseeng, og han visste at jo nærmere han kom denne bygningen når han først kom ned på enga, jo svartere ville den bli, helt til den hadde en konkret svart form. Nesten som den i utgangspunktet skulle vært av luft heller enn glass, luft som sakte tetnet og formet noe. August gikk sakte ned til roseengen. Ingen spor fra forrige gang han hadde vært her, akkurat som gresset stod rosene totalt uberørt. Fantes tid i det hele tatt på dette stedet? Kanskje den stod stille? Men når August hadde drømt seg hit før hadde tiden godt, og han våknet timer senere. Bortsett fra at det ikke var en drøm denne gangen, i alle fall ikke i vanlig forstand. Var dette et sekunds tankeblaff som utspilte seg stillestående?

Han beveget seg gjennom rosene, mot bygningen han sakte så mørkne. Tornene stakk ham, skrapet seg gjennom jakken og inn i huden, men han brydde seg ikke. Det måtte være en grunn til at han var her, og han skulle finne den! Bygningen var nesten helt svart nå, han befant seg rundt femten meter unna. I noen få sekunder stoppet alt opp, ikke et overnaturlig angrep, men bare et slik øyeblikk man har iblant. Rundt seg kunne August se roseengen, hagen, og tomheten som omga alt, og foran seg så han bygningen, nå helt solid, en svart koloss i landskapet. Den passet på en måte ikke inn i naturen, akkurat som byen omgitt av skog. Men den stod der, uten noe klart opphav. Med tanke på at tid kanskje ikke eksisterte her, August kunne tross alt bare ha glidd over i normal søvn etter sine besøk, hadde den kanskje alltid stått der, siden alltid i så fall var nå. Det var denne tanken som gjorde øyeblikket, fikk alt til å stoppe i et par sekunder, og som fikk følelsene; frykt, tomhet, nysgjerrighet, lengsel; til å stoppe opp. Han så situasjonen ovenfra, kunne se seg selv og hva han måtte gjøre. Kun et øyeblikk. Deretter fortsatte han. Han så en liten, i alle fall i forhold til bygningens proporsjoner, rektangulær innhulning i veggen foran seg, og inne i den så han en massiv tredør. Han stoppet et par sekunder, han hadde fått en irrasjonell redsel for trær og alt som var laget av tre den siste tiden, men han mannet seg opp, dette var tross alt den eneste veien. Han gikk frem til døren, tok tak i en speilblank dørklinke (døren hadde ikke nøkkelhull), vred den, og gikk inn. Døren slo igjen bak ham med en gang, og bygningen ble sakte lysere til den igjen stod der som glass eller luft.

August måtte myse for med en gang å kunne se rommet han hadde entret. Men straks han tok et par skritt ut på gulvet kunne han skimte noe lyse i det fjerne. Sakte beveget det seg mot ham, til han så en kvinne materialisere seg fra mørket, bærende på en lysestake med et enkelt, hvitt stearinlys. Flammen blafret litt mens hun beveget seg mot ham. Det var umulig å gjette alderen hennes, ikke bare på grunn av mørket, men det var også noe med ansiktet hennes. Hun kunne ikke være menneskelig, egentlig ingen overraskelse med tanke på at hun var her. Hvor nå enn her var. Hun kom frem til ham. "Hei," sa han, det første som falt ham inn. Hun svarte ikke, men ga ham en mellomting av et bukk og et nei. Det burde ant ham at hun ikke snakket. Hun snudde seg igjen, og beveget seg innover i mørket, snudde seg mot ham og stoppet etter et par skritt. Han skjønte og fulgte etter, men hun fortsatte ikke med en gang. Hun satte lysestaken på et bord August kunne sverget på at ikke stod der sekundet før, og gikk bak ham. Han så henne bøye seg ned på gulvet og tørke det med et slags skjerf. Han skjønte ikke med en gang hvorfor, men så innså han at han hadde gått inn med skoene på. Han skyndte seg å ta dem av, nølte et par sekunder, før han også tok av seg sokkene. Han satte det på bordet ved siden av lysestaken, og da han snudde seg, stod kvinnen nok en gang ved ham. Han hadde ikke hørt at hun var kommet tilbake. Uten å si noe mer tok hun lysestaken og fortsatte fremover, han fulgte kun noen skritt bak. Han prøvde å se seg rundt, men alt var mørkt. Han kunne ikke føle noe trykk, og hørte ingenting, så han antok at rommet var stort. For alt han visste, kunne det være større enn bygningen han hadde gått inn i, på dette stedet måtte det ikke være sammenheng mellom slike forhold.

Hun ledet ham framover en stund, kunne være fem minutter, kunne være en time. Det var ikke lett å si, tiden var like stillestående her inne. Hun svingte til venstre på et sted som for ham virket som det var helt vilkårlig. Det var ingen tegn og ingen forskjeller fra resten av rommet. Men naturligvis visste hun hvor hun skulle. Kanskje det hadde vært folk her før ham, alle tatt med til en ny del av rommet for å fortsette ferden videre. Det falt ham naturlig at dette ikke var alt, at rom fulgte etter dette. Noe kunne skimtes der framme, og med ett stod de ved en dør. Den så slitt ut, laget av grånende tre. Alle dører var tydeligvis laget av tre på dette stedet, hva nå enn det betød. Hun stoppet opp til høyre for den, og lyste opp. Hun hadde kommet fra inne i rommet i utgangspunktet, kanskje hun akkurat hadde fulgt noen andre. Jessie? Tanken slo ned i ham uten noen spesiell opptakt, men plutselig ble han opplagt. Var det slik, var hun her også? Å, alle de ubesvarte spørsmålene! Han burde bare slutte å tenke så mye. Kvinnen stod der helt urørlig, ventende. Han kremtet. "Var det noen før meg? Er det noen andre her?" Endelig noen å stille spørsmålene til! Men hun la bare hodet litt på skakke, så på ham. Svarte ikke. Han tok et skritt mot henne, hun ble stående urokkelig. "Er det noen andre her?" Han merket at stemmen var mer brysk enn den burde, men der og da betydde det ingenting. Hun stod der med det samme ansiktsuttrykket. Han strakk seg mot henne, for å gripe tak i skuldrene hennes, riste henne. Men med et poff var hun borte, og alt var igjen mørke, unntatt den grå døren. Han åpnet den og gikk gjennom, oppgitt og uten andre muligheter.

Han befant seg plutselig på en skogsti. Han skvatt av å plutselig være ute igjen, og snudde seg. Bak ham var det mørke rommet, og kvinnen stod i døråpningen. Før han rakk å si noe lukket hun døren bak ham. Han grep etter klinken, men det var ingen. Kun en glatt treflate, og den stod av seg selv midt ute på stien. Han gikk rundt på den andre siden, og så at døren ikke syntes derfra. Han gikk tilbake, men døren var fremdeles borte. Han sukket, han burde forstått det. Bak ham, det vil si der døren skulle vært, sluttet stien, og kun tett skog befant seg der. Han ola merke til at alle trærne så døde ut, kritthvite og uten spor av løv, kun bare grener som strakk seg mot tomheten der oppe. Men dette var ikke samme tomhet som i hagen, dette var en himmel. Han kunne skimte skyer og han kjente vind blåse mot seg. Dette var mer virkelig enn hagen, selv om været var like grått. Han vandret langs stien, mens han lurte på hva som ventet i enden, hvor stien førte ham. På en måte var dette spennende, han hadde alltid drømt om å befinne seg i en slik fantasiverden, lik bøkene han hadde lest da han var liten. Men dette var annerledes, dette var ikke er eventyr.

De hvite, døde trærne ga skogen et skummelt inntrykk. Han så innover blant dem på venstre side av veien, men alt han så var flere trær. Han bestemte seg plutselig for å utfordre illusjonen, og gikk inn blant trærne. En tanke slo ham, og han snudde seg, tok av seg jakken, og kastet den ut på veien. Det var kjørlig, men han tålte det. Han gikk innover, men landskapet forandret seg ikke, kun samme trær. Han så over nakken, og så trær omgi ham der og. Han fortsatte, til han igjen så en sti krysse foran seg. Han gikk ut på den, og som han hadde trodd lå jakken hans der. Han begynte å skjønne dette stedet nå. Han tok på seg jakken, snudde seg mot skogen han hadde kommet fra, og beveget seg inn igjen, bare for å være sikker på at han ikke hadde oversett noe. Etter å ha gått en stund, snudde han seg, og så veien ligge bare ti meter unna. Han prøvde å trenge lenger inn i skogen, men det virket som om veien fulgte etter, uten at det syntes eller hørtes på en bestemt måte. Med et sukk gikk han tilbake. Tenkte over hvilken vei han hadde kommet fra, og hvor han skulle, høyre eller venstre. Kanskje det ikke spilte noen rolle? Han kom på at han skulle til høyre, og fortsatte skogsferden.

Mens han gikk der blant de hvite trærne, tenkte han igjen på hensikten med denne ferden. Kanskje han døde? Tanken skremte ham, han ville ikke dø slik, forvillet i en skog i sine egne tanker. Men dette var kanskje ikke hans egne tanker? Da han hadde lurt på om kvinnen i det mørke rommet hadde ledet andre folk enn ham selv, hadde det gått opp for ham at dette kanskje var noe mer, noe annet. Hva var umulig å si, men i grunn spilte det ingen rolle. Det eneste som betydde noe nå var å komme videre, til enden av denne ferden. For denne gangen kom han ikke til å våkne plutselig, såpass hadde han innsett. Tankerekken ble brutt av en endring i landskapet. Trærne ble mørkere og mørkere, litt som glassbygningen, og de så mer og mer livfulle ut. Etter litt mer spasering var han omgitt av mørke trær. Fuglekvitter kom fra trærne og himmelen var blå, med noen få hvite skyer. Solen lyste opp, og alt ble varmere. Livet var kommet til skogen, og den trykkende melankolien han hadde vært sikker skulle oppsluke hele dette stedet var forsvunnet. Et smil lyste over Augusts ansikt, dette var vakkert, skogen var som hentet utfra et av eventyrene han hadde elsket da moren fortalte ham dem da han var liten. Han motstod lysten til å igjen løpe inn blant trærne. Dette var fremdeles et isolert univers han måtte komme seg ut av før eller siden, selv om det også kunne være vakkert.

Stien gjorde en sving til venstre rundt tretti meter framme, og han gikk mot dette vendepunktet. Men ikke raskt, han valgte å nyte denne naturen mens han enda kunne. Han ante tross alt ikke når han ville se noe slikt igjen. Han nådde svingen, og så at den vakre naturen strakk seg rundt den og fortsatte til enda en sving mot venstre der fremme. Han grep seg i å tenke at Jessie skulle vært med ham i denne vakre naturen. Han burde komme seg over henne, det var det eneste logiske å gjøre, men var det ikke tankene på henne som hadde satt i gang alt dette? Og han hadde fremdeles et håp, om enn et vagt et, om at han til slutt ville ende opp sammen med henne.

Mens han tenkte dette hadde han begynt å bevege seg fortere, han tok en sving til høyre og plutselig kunne han se noe langt der fremme. Det så ut som et tårn. Det virket merkelig at han ikke hadde kunnet se det før nå, men igjen, dette var et merkelig sted. Det måtte være rundt hundre meter unna, og det strakte seg over trærne. Derfra kunne han se skogen og skaffe seg en oversikt, tenkte han. Og på en eller annen måte måtte det også være målet, siden veien endte der.

Da han nådde det så han at det var omgitt av en liten hage. Noen blomsterbed med blomster han aldri før hadde sett, og en liten fontene. Fontenen var laget av marmor, og hadde en jernstatue i midten av to fisk som sprutet vann mot hverandre, men bommet slik at vannstrålen gikk over den andre fisken og traff vannet bak. Ved fontenen vokste det et lite, men utrolig vakkert, og ikke minst levende tre. August gikk mot det, lot hånden gli over stammen. Med et sjokk kunne han kjenne at treet dunket regelmessig, som om det hadde et hjerte. Grenene, som var dekket av grønne blader, duvet frem og tilbake i vinden. Treet måtte være omlag to og an halv meter. August hørte en lyd bak seg, og vendte seg om. Der var kvinne fra det mørke rommet. Denne gangen stelte hun med plantene, men ikke slik man vanligvis tenker. Hun strøk dem forsiktig og ømt, som om de skulle vært barna hennes. Hun merket tydeligvis at han så på henne, for hun reiste seg og så på ham. Igjen ga hun ham det merkelige bukkeneiet, og han svarte med å løfte hånden i en slags hilsen. Hun ble stående urørlig, og han ble usikker på om hun ville ham noe. Han gikk forsiktig mot henne, valgte å ikke prøve å røre henne denne gangen. "Hva..." han klarte ikke helt å formulere spørsmålet, og måtte tenke litt. Hun ble stående se på ham, like urokkelig. Han prøvde igjen. "Hvorfor er jeg her?" Hun blunket sakte, før hun løftet høyre arm og pekte mot tårnet. Det var murt opp av grå stein, og han så to små trinn lede opp til nok en tredør. Uten å spørre mer gikk han inn i det.

For en gangs skyld ble han møtt med akkurat hva han hadde forventet. En trapp steg opp langs veggene i det firkantede tårnet, og uten å nøle gikk han oppover. Over ham var det et tretak, og da han nådde slutten av trappen så han en stige lede opp til en luke. Han klatret opp, åpnet luken, og nok en gang ble han møtt av hva han forventet, han var i toppen av tårnet. Det var ingenting annet der enn en kort steinmur, som gjorde at man ikke falt utenfor. Han gikk bort mot den ene delen av muren, og stirret utover landskapet. Den grønnkledde skogen strakk seg så langt han kunne se. Solen var i ferd med å gå ned i det fjerne, og himmelen var både i rosa, gult og rødt. Antagelig den vakreste solnedgangen han hadde sett, men han prøvde å konsentrere seg om å finne en vei videre. Uten stort sjokk kunne han konstatere at kvinnen nå stod bak ham. Han lurte på om hun hadde klatret opp etter ham, men han antok nesten at hun bare plutselig hadde åpenbart seg der. Han møtte blikket hennes, og i et øyeblikk, et kort øyeblikk, møtte hun ham med et smil. Så snudde hun seg og forsvant sakte, ble en del av luften. Han senket blikket, tenkte raskt. Dette hjalp ham ikke noe særlig, det var fremdeles ingen vei vekk herfra. I et kort øyeblikk vurderte han å kaste seg ned fra tårnet, kanskje det hjalp. Men han kom på tornene i hagen so hadde skadet ham, grenen som hadde gitt ham et kutt også utenfor drømmen. Å skade seg her var antagelig ikke noen god idé. Han kastet et siste blikk utover skogen, la merke til at partiet med hvite trær lot til å være borte. Men var det så unaturlig på et sted som dette? Her fantes bare nå, det som hadde vært var uinteressant. Et siste blikk på den nydelige, stillestående solnedgangen, så klatret han ned igjen.

I hagen under tårnet ble han stående å se på blomstene, han drakk fra fontenen, og han følte seg med ett i bedre form. Dette var et fristed. Men han måtte videre. Og han skjønte delvis hvordan. Det måtte være noe med det lille treet, det stakk seg ut på en spesiell måte. Han snudde seg mot det. "Jeg må videre." Et øyeblikks stillhet. Så strakk treet seg ut i bredden, formet en frodig vegg av rent tre, og en dør åpenbarte seg. August gikk sakte mot treveggen, snudde seg og tok et siste blikk på den vakre skogen vel vitende om at han sannsynligvis ikke ville se noe vakkert eller livlig på en god stund. Han åpnet døren i treet, eller veggen, og forsvant fra skogen.

Seksten

2010-08-10T00:25:00.000+02:00

August skrittet ut av toget, og kjente byluften slå mot seg. Her var han altså, alene, fri. På en måte var det først nå livet hans begynte, tenkte han, mens han tok noen prøvende skritt ut på perrongen. Det kjentes ikke veldig annerledes, men hva kunne man vel forvente? På den annen side var det en følelse i brystet, som om det var fylt med luft. Alt var opp til ham nå, ingen foreldre å ta hensyn til. Han hørte selv hvor barnslig tanken lød, men det var allikevel noe i det. For her var han, bare han, klar til å legge opp en ny tilværelse, bygge et tårn av eksistens i denne byen hvor han hadde så få kontakter, så få holdepunkter. Starte fra scratch. Han fant ingen flere måter å uttrykke det på, og begynte heller å gå. Han likte å gå, hadde alltid likt det. Og det var lettere å bli kjent i byen på denne måten.

Han var naturligvis ikke helt ukjent, han hadde vært her mange ganger før, dog kun på korte besøk. Sist var vel da han så på leiligheten han nå skulle flytte til. Den lå nær sentrumets kjerne, det skulle bli digg å oppleve litt pulserende byliv på nært hold, tenkte han, mens han nynnet på en ubestemmelig melodi. Han ga seg raskt med denne halvbevisste handlingen, da et par jenter ga ham et visst blikk. En av ulempene, eller kanskje heller mangelen på en fordel, med å være fra bygda var at man ikke var vant til å være omringet av folk hele tiden. Han måtte roe ned på alle fakter som kunne oppfattes som sære, spesielt hvis han skulle klare å sjarmere Jess. Han gliste for seg selv, nok en handling som fikk noen forbipasserende til å skule stygt på ham. Faen!

I det fjerne kunne han se ingenting, for han var omgitt av høye bygninger. Hvor enn han så var det skutt opp et gigantisk metallfort, omgitt av asfaltsletter. En byjungel uten like, Urbania. Han kjente ikke til dens historie, fordi den hadde ingen. Folk hadde flyttet til samme sted, bosatt seg, flere og flere helt til det var hva man kan kalle en by, og slik utviklet det seg til byen den nå var, en by viss navn ikke er nevnt. Det er uansett uviktig. August iakttok med mild interesse byen og dens borgere, som han nå var en av. Han var altså ikke helt uten tilhørighet. Hovedforskjellen mellom folk på landet og folk i byen, var at folk i byen bor i en by. Det høres selvsagt ut, men når man tenker over det så sier det en hel del. Å bo sammen i et slikt massivt kollektiv, hvor alle praktisk talt er avhengige av hverandre, gjør noe med personer. Kulturelle forskjeller blir enten nedbrutt eller forsterket, religion forsvinner, og man sitter igjen med grupper av personer som enten leter forgjeves etter en mening, eller som har gitt opp alt håp og fyller livet med meningsfylt rutine. Mens August lot disse tankene gli gjennom hodet, prøvde han å huske om han skulle ta til høyre eller venstre i gateskillet han akkurat hadde nådd. Han spurte en tilfeldig forbipasserende, fikk vite svaret, høyre, og takket. Kollektivet fungerte.

August var ikke dratt inn i den harde, klaustrofobiske følelsen byen påførte enda. Den desperate hungeren etter kontakt, etter følelser, som forsvant i fremmedgjørelsen som omgav dem alle. Følelsen av å være fanget. Følelsen av å ligge begravet under sement, og når han åpnet munnen for å skrike ble den bare fylt av tung masse, han ble slukt og forsvant i mengden. Piggtråd presset seg rundt ham fra alle kanter. Den surret seg rundt kroppen hans, så hardt at den trengte gjennom huden hans. Mørkt blod piplet frem i kuttene, kilte mens det rant, men han kunne ikke tørke det vekk, bare observere det renne fra hundre mils avstand. Et mentalt hav av sement stoppet ham fra å foreta seg noe. Og piggtråden brant som ild, strammet seg mens den rev opp kjøttet. Prøvde han å bevege seg, virket det som den skjønte det. Selv om bevegelsene aldri virkelig hendte fysisk, skar piggtråden seg oppover i kjøttet slik at biter ble skåret tilnærmet løs, og blod sprutet overalt. En overdreven reaksjon, naturligvis, men hva bryr den seg, den er bare piggtråd. Den har ingen tanker, ingen følelser, kun en funksjon som den i dette tilfellet er gitt av ukjente krefter, og den utfyller denne funksjonen uten medynk. Jeg fulgte bare ordre. Den kutter seg inn til benet, uavhengig av sementen som omgir den. Det er to uavhengige maktfaktorer i et system uten mening. Maktfaktorer fordi de utøver makt, ikke fordi de har noen. Som sagt, eller skrevet, jeg fulgte bare ordre.

Men August er enn så lenge, eller var enn så lenge alt ettersom hvor man ser det fra, ikke i kontakt med denne psykiske manifestasjonen av et skapt begrep. Han har, eller hadde, en inneboende naivitet. Derfor også den lettere tonen i tankene hans, før for alvor sementen slukte ham, og dro ham med ned i et hav av smerte. Ikke at han var fullstendig fornøyd med alt, bare det at han fremdeles hadde en viss optimisme i seg, som senere eller tidligere ettersom hvordan man ser det, er mer eller mindre borte. Nok om dette, det er kun for å gi et bedre bilde av bakteppet, men hvorfor trengs det egentlig?

Han begynte å dra kjensel på omgivelsene, han nærmet seg leiligheten. Han kjente etter i lommen, kjente nøkkelen som lå der. En bit metall blant tusen, men her og nå trengte han den. En dum tanke, det var en nøkkel, ikke noe mer. Men den hadde kanskje også en funksjon som holdepunkt, det eneste fysiske beviset på at han faktisk hadde et mål. Bare en nøkkel, August konsentrerte seg om å ikke gli lenger ut i de usikre tankebanene. Det hadde skjedd oftere i det siste, han mistet all konsentrasjon mens kroppen gikk på autopilot. Bare han satt og snakket med noen...

Han husket en samtale han hadde hatt med Jess kun noen dager tidligere. Tanken fikk ham til å droppe all konsentrasjon. De hadde sittet rett ovenfor hverandre, kun en tom treplate mellom. Tomprat, men allikevel ikke helt betydningsløs, den typen samtaler man kun hadde med folk man stolte på. Treplaten ble mørkere og mørkere mens de snakket. Jess hadde begynte å greie ut om en eller annen hun ikke likte, han ante ikke hvem, og han hadde blitt sittende å stirre på henne, mens ordene strømmet forbi ham. Og jo mørkere bordplaten, jo mørkere ble også Jessies ansikt, han måtte fokusere for å se henne riktig, men det var som hun var fanget bak et slør. Det virket også som om avstanden økte, men August kunne ikke være sikker på om dette var en del av den underlige transen, eller bare en misforståelse. Kanskje avstanden var den samme selv om mørket ble tyngre og øynene hennes så vidt kunne ses, som lys gjennom tykk røyk. Og mellom dem kunne han forestille ting materialisere seg. Ord som ikke ble sagt, delte blikk, øyeblikk de gikk glipp av, hender som holdt hverandre i mørket, tårer i øyenkroken, latter, filmer, samtaler, krangler, måltider, sanger med tilhørende keitete dans fra hans side som hver gang fikk henne til å sende ham et blendende smil, stillhet delt mellom to personer, turer i regnet, åpen natthimmel under trær på endeløse sletter, bussen på vei til skolen, ord som ikke ble sagt, enighet uten samtale, nærhet, forståelse, muligheten til å stole på en person uten grunn, mønsteret buksen hennes hadde i det mørkeblå dongeristoffet, hvordan livet var meningsløst med en gang hun ikke var der, og hvordan det var ubeskrivelig helt når hun var der, ord som ikke ble sagt, kyss i mørket, forsiktige bevegelser, blikk som møttes kun millimeter fra hverandre, et par øyne som lyste opp, små detaljer kun han visste om, deres hemmeligheter. Ord som ikke ble sagt. Bordplaten ble lysere igjen. "Er du ikke enig?" Ansiktet hennes virket klarere igjen. Han trakk pusten. "Jo, " sa han.

August ristet seg ut av det igjen. Han måtte konse, kunne ikke loke rundt i byen hele dagen. Han kunne nå skimte blokkene der leiligheten lå, og han satte ned farten. Han hadde alltid en litt panisk, nervøs følelse helt til målet var i syne. Tenk om han gikk feil? Hva hvis han gikk inn i en annens leilighet? Totalt idiotisk, men han klarte ikke å stoppe tankene sine. Men nå så han altså de kjente omgivelsene, mens han sakte ruslet i den trange gaten som ledet frem til "den grønne sonen" i midten av boligfeltet. En liten grønn flekk med et tre, så vidt han husket, knapt verdt å kalles en hage. Alltids bedre enn ingenting. Han kunne skimte den nå, treet der borte, og bak det inngangen til blokken. Bare noen skritt, og han stod i hagen, beveget seg mot blokken. Han kikket opp mot treet. Det virket merkelig stille i vinden, trass grønne blader, og enkelte små bevegelser blant mikroskopiske skapninger og fugler. Det utstrålte en merkelig følelse, som om det var døende. August ristet på hodet, ikke noe å bry seg om. I verste fall var det vel bare å plante et nytt? Han fortsatte å gå mot blokken, og snudde seg ikke før han nådde døren. Byen lå bak ham, og det merkelig stille treet hvisket med vinden, ord han ikke forstod. Men hva lå foran ham?

Femten

2010-08-10T00:24:00.000+02:00

August befant seg i en komplett villfarelse. Endelig stod alt litt stille, alt var litt rolig, og allikevel kokte det i hodet hans. Hva i all verden var det som hendte? Hvorfor ble han utsatt for disse hallusinasjonene? Han prøvde å resonere seg bakover i tid, tenke over begivenhetene som hadde ledet ham hit. Det måtte være noe smertestillende fra sykehuset, noe han ikke hadde tenkt gjennom som doktoren hadde gitt ham for eventuelle smerter. Han hadde vært plaget av drømmer, kanskje mareritt, om trær og lignende i det siste, og hadde ikke et tre utenfor skolen falt rett mot ham? Ikke rart han hallusinerte! Også var det hele greia med Jess. Den bidro til at han mistet fokuset, og når hele dette uværet hadde kommet på toppen av alle disse begivenhetene var det ikke rart at det fikk slike følelsesmessige utslag. Da han hadde sovnet i kirken hadde han hatt et nytt mareritt, glem realismen det hadde båret, dette var ikke ekte. Og allikevel stod han her med kuttskader, fillete klær... Han måtte ha beveget seg i søvne, gjort dette selv på en måte. Vandre blind rundt i søvne, selvfølgelig ble han skadet.

Han ristet voldsomt på hodet, prøvde å riste vekk marerittene, hallusinasjonene, uten at det hadde noen åpenbar effekt. Han kjente det svette håret klistre seg til pannen, og lot av sedvane hånden gli gjennom det. Han stirret opp mot himmelen, mer som en vanlig sommernattshimmel denne dagen, eller denne natten. Den var ikke helt mørk, snarere en merkelig blanding av lys og mørke, preget av gull, grått og en tynn anelse himmelblått, helt der oppe øverst i skyene. August hadde alltid latt seg fascinere av skyer, himmelen og vinden, og for første gang dette døgnet var han rolig. Han stod rolig og stirret opp mot nattskyene som sakte rullet over himmelen. Det var noe dunkelt med dem, men på en rolig, melankolsk måte. Det var ingenting der oppe, ikke noe mål, ingen følelser annet enn et åpent tomrom, et dyp som syntes å oppsluke alt. Igjen var kun en sår følelse av ensomhet og mangel på eksistensielle behov. Skyene beveget seg uendelig sakte, og man kunne så vidt høre vinden suse langt der nede under seg, som en slags påminnelse om alt man hadde mistet, latt være igjen. For langt der nede var det fremdeles noe, et underlig univers hvor tunge tanker fylte hjernekroker, hvor naturen holdt på å tape en kamp mot menneskeheten, og hvor det fantes noe mer enn bare dette tomrommet: Det fantes håp.

August kviknet til, blunket og trakk inn frisk luft. Han kjente seg mer opplagt, som om han hadde hvilt ordentlig ut. Han så rundt seg, alt virket klarere nå. Tankene summet heller ikke rundt slik de hadde gjort, han klarte å konsentrere seg igjen. Ingen vits i å tenke på alt dette, han burde komme seg hjem i stedet. Han begynte å gå gjennom de gamle, falleferdige gatene. Om gatene hadde vært døde i løpet av dagen, var det ingenting mot hvordan de var nå. De var dårlig opplyst, med vrakgods og søppel liggende i veikanten, og knuste vinduer dekket de råtne treveggene på begge sider av gaten. Det var som en spøkelsesby, mangelen av mennesker og byens sedvanlige natteliv var såpass påfallende at August skvatt da han igjen kom ut i den vanlige byen, med dens lyder og befolkning, strømmende inn og ut av godt opplyste hus. Det var godt å komme ut i denne virkelige verden igjen, hvor han kunne kjenne seg trygg blant andre, men allikevel var det ganske overveldende til å begynne med; han måtte holde seg for ørene etter å ha vært borte fra de høyfrekvente storbylydene i nesten et halvt døgn.

Han så på folks ansikter, observerte dem. Hvem var de, hvor kom de fra? Han hadde ingen spesiell grunn, det kjentes bare godt å glemme sine egne plager for en kort stund, leve gjennom noen andre. En høy, tynn jente i mørk kåpe som beveget seg raskt over gaten og inn i en døgnåpen kiosk. En aldrende mann i dress sjanglet langs fortauskanten, mens det løse slipset flagret bak ham, som en hale fanget i vinden. En ung gutt på Augusts alder kledd i mørk frakk, og med et nøkkelknippe knuget i venstre hånd, møtte blikket hans i noen sekunder da veiene deres møttes. En ung pike i en minimal kjole smilte flørtende mens hun passerte. En gammel kvinne med et blått sjal over skuldrene så skeptisk på ham, og da han møtte blikket hennes og presset frem et smil så det ut som hun snøftet, før hun marsjerte inn i en sidegate.

August gikk inn på en liten, døgnåpen kafé; det slo ham at han nesten ikke hadde spist i løpet av dagen. Kun enkle retter ble servert, og han bestilte et par smørbrød og en kopp kaffe. Han satte seg ved et bord nær et av vinduene som pekte ut mot gaten, slik at han kunne fortsette menneskeobservasjonene sine. Det virket på en måte riktig å gjøre det, forløsende, lindrende. Kaféen var så godt som folketom, på et bord i et mørkt hjørne satt to dresskledde menn og diskuterte, antagelig etter et slags businessmøte. Ved et bord nær midten satt en ung mor og hennes barn. Hun så trett ut, med store poser under øynene, men med en gang hun så på barnet sitt kunne man se det triste ansiktet sprekke opp i et smil; hun var lykkelig.

En servitør kom bort med en tallerken med smørbrødene på, og kom raskt tilbake med kaffekoppen August så sårt trengte. Ikke at han kjente seg spesielt trett, på en merkelig måte var han faktisk uthvilt, men han følte seg ubrukelig, han kunne liksom ikke få til noe. Han takket, og betalte, ba servitøren beholde vekslepengene. Lot blikket igjen falle på menneskene utenfor, mens han tok en bit av et av smørbrødene. Han lot sakte tankene flyte rundt menneskene utenfor, som beveget seg der ute i sommernatten. Fant på små historier rundt livene deres, eller lurte på hvordan det ville være å treffe en av dem. Da han nærmet seg slutten på det andre og siste smørbrødet, pustet han tungt ut. Han innså at han ikke kunne fortsette slik i det uendelige. Han måtte bearbeide alt som hadde hendt på en ordentlig måte. Ikke de fantastiske hendelsene i tankene hans, men de faktiske hendelsene. Jessie hadde sagt rett ut at hun ikke var interessert, før eller siden måtte han bevege seg videre. Det var merkelig å tenke på at det aldri ville bli dem, nesten surrealistisk. Han hadde aldri tenkt ordentlig over denne muligheten før den nå faktisk inntraff. Smørbrødene var borte, og han trakk kaffekoppen nærmere. Han kjente på utsiden av den, han hadde alltid vært nøye med å ikke drikke kaffen mens den var helt varm, det ble for ubehagelig i lengden. Han løftet den opp mot munnen, tok en slurk, for så å holde den i brysthøyde. Han stirret inn i det mørke innholdet, speilet seg i den blanke overflaten. Drømte seg bort. Trærne og den skrudde presten var allerede forsvunnet fra tankene hans, han tenkte heller på Ronny på sykehuset. Håpet at det gikk bra med ham. Tenkte nesten på å besøke ham før han kom på tiden på døgnet, og tilstanden vennen hadde vært i ved siste besøk. Han tenkte på Jessie, alt som hadde skjedd i løpet av det siste året. Hvordan kunne han la en person snu opp og ned på livet sitt på den måten?

Han hevet blikket fra kaffen, og så rett inn i øynene på sitt eget speilbilde i vinduet. Ansiktet så dratt ut, som om han ikke hadde sovet på lenge. Klærne hang uryddig på ham, og håret var uryddig. Ikke at det ikke var uryddig til vanlig, men da hadde han i alle fall en viss kontroll på kaoset. Nå bare hang det der, slitt og svett. Han så at han hadde blodrester på pannen, og skyndte seg å tørke dem vekk. Ikke rart han ikke hadde fått blikkontakt med mange! Tanken fikk ham til å smile. Hva tenkte de når de så en person som så slik ut vandre rundt i gatene på denne tiden av døgnet? De måtte tro han var en slags gærning, en narkoman fra en slåsskamp eller noe slikt. Han drakk de siste dråpene med kaffe, mens han tenkte over hvordan han selv ville reagert hvis en person kledd i fillete klær, og med blod i ansiktet, stirret på ham. Og en mer alvorlig side av tankerekken: Hvordan ville han reagert hvis han var Jessie? En hun trodde hadde vært en god venn hadde lurt henne, og på en eller annen måte hadde hun fått vite om det. Kanskje hun hadde forstått det selv. August tenkte over det, han hadde ikke akkurat vært veldig subtil, hadde han? Hvis hun først begynte å legge to og to sammen måtte veien være kort til konklusjonen hun tydeligvis hadde trukket. Han ristet på hodet; det hjalp ikke å tenke gjennom disse tingene nå, det var for sent. Han burde heller komme seg hjem, få seg litt ordentlig søvn.

August reiste seg, nikket til servitøren som stod nær inngangen, utgangen som den nå var blitt, og gikk ut av det lille lokalet. Han anslo at hjemturen ville ta omkring tyve minutter hvis han satte en grei fart, og lot bena begynne å gå på autopilot. Han anstrengte seg for å tenke på hverdagslige ting, som hvilken musikk han skulle høre på når han satte seg i den gode stolen i stuen hjemme, om han kanskje skulle friste skjebnen ved å lage en kopp kakao, kokkekunnskapene hans var heller labre, og om han skulle gidde å stelle seg og gå til sengs, eller om han skulle dra over seg et pledd og sove i stolen, foran vinduet. Han likte å sitte der iblant, se utover byen og la tankene fare fritt. Det var noe veldig tilfredsstillende ved å sitte der, neo frigjørende, i alle fall når han var i rett humør. Til sin store overraskelse kunne han foran seg skimte blokken han bodde i, og hagen med det ene treet nærmet seg i det fjerne. Det hadde gått raskere enn han hadde trodd, men da han sjekket klokken på mobilen han nesten hadde glemt at han hadde med seg, så han at det hadde gått omlag tyve minutter siden han så på klokken i den lille restauranten. Han hadde gått fullstendig oppslukt av sine egne tanker. Det var egentlig litt godt, å kunne tenkte på noe helt annet, noe nesten banalt normalt, istedenfor å hele tiden la seg oppsluke av følelsene sine.

Han fokuserte på å ikke se på treet i hagen mens han passerte det. Det siste han ville nå var å ha flere hallusinasjoner om overnaturlige hendelser forårsaket av naturlige objekter. Han skyndte seg inn i blokken, og tok av vane trappene opp til leiligheten. Vel fremme var han et øyeblikk redd for at han hadde mistet nøklene i løpet av dagen, men da han kjente etter i lommen fant han dem. Han låste seg inn, og da han hadde fått dratt av seg de skitne klærne og tatt en rask dusj følte han seg straks bedre rent fysisk. Han valgte ut en rolig CD fra jazzdelen av samlingen sin, og fikk endelig satt seg i stolen med et pledd over seg, kledd i rent undertøy og en t-skjorte med bandlogo, passe rebelsk, passe rolig. Et øyeblikk han hadde ventet på lenge. Han lente seg bakover i stolen, stilte den inn i nesten liggende stilling, og rettet blikket ut av vinduet. Alle idéer om kakao var oppgitt da han hadde konstatert at han ikke hadde noe kakaopulver, ei heller melk.

Utenfor vinduet var sommernatten kanskje på sitt mørkeste, himmelen var mørk, men ikke stjernedekket, og man kunne fremdeles skimte kveldsskyene, eller nattskyene, gli sakte over horisonten. Helt der oppe hvor de var fri, August kjente at han igjen lot seg fascinere av dem. Det var et vakkert syn, storslagent på sin egen måte, uten å være pompøst. Man kunne ofte se bilder av slike vakre himmelskikkelser, men det var ingenting mot å se naturen utfolde seg i virkeligheten. Man kunne nærmest kjenne den friske brisen der oppe kun ved å iaktta.

Det var akkurat da Augusts blikk ble tiltrukket av et lys han ikke hadde lagt merke til før. Det kom fra hagen under ham. Han måtte først myse for å se hva det var, før han gispet høyt. Det ensomme treet i hagen stod i flammer! Det lyste ikke opp omgivelsene rundt seg, det var tvert imot omgitt av et påtrengende mørke, alt man kunne se var flammene som slikket opp rundt treet. Ingen røyk heller, kun det spake lyset var en synlig effekt av flammene. August reiste seg opp, han var urolig, følte det som om hodet skulle sprekke. Dette var nok en hallusinasjon, han måtte motstå den. Ikke la den påvirke ham, sørge for at han ikke igjen ble utsatt for skade.

Han snudde seg vekk fra vinduet, det man ikke kan se kan man ikke frykte, og tok et skritt fremover, inn i rommets trygghet. Ingenting kunne skade ham i hans eget hjem. Omgivelsene var endret med en gang han satte foten i gulvet. Han stod på en mørk scene helt alene. Han kunne så vidt skimte konturene av en folketom sal, og et rødt teppe hang som et bakteppe. Han visste med en gang at det var en scene, det var noe med hele settingen som sa det. Og, tenkte han, dette er kun min egen fantasi, så jeg må vel ha kontroll over den. Scenen var ikke opplyst, det eneste lyset kom fra sceneteppet som syntes å være naturlig opplyst av ingenting, og en usynlig lyskaster, han stod i alle fall selv i en lys flekk på den mørke scenen. Han tok et par skritt til fremover, håpet at bildet skulle forsvinne, men han var fremdeles på scenen. Scenelyset fulgte etter ham.

Bak seg hørte han plutselig et knas, og han snudde seg. Et egg lå der, knust, men gjenkjennelig. Noe rant ut av det, og han bøyde seg ned for å se hva det var. Han dyppet fingeren ned i det, og løftet den opp i lyset. Mørkerødt og klissete. Blod. Han kunne høre et svakt sus over seg, og rakk så vist å se nok et egg falle i bakken, også denne gangen fylt med urovekkende blod. Han hørte flere sus, og reiste seg opp, rygget noen skritt unna. Eggene falt ned rundt ham, og blod sprutet til alle kanter. Det rant over de bare føttene hans, han kunne føle det, så at det dekket dem. Han rygget febrilsk bakover mens eggene falt over alt rundt ham, han kjente eggeskall knuse under føttene, kunne kjenne blodet dekke underlaget. Var det bare et skuespill? Hele livet er et skuespill, og det ender alltid med døden. Også en uskyldig mann kan lide, også en skyldig mann kan gråte. Eggene haglet ned nå, han hørte knasene høyere og høyere, og de blandet seg med en annen lyd. En latter steg fra den tomme salen, en febrilsk latter. Først svakt, så sterkere, flere stemmer ble med, lo psykotisk av dette morbide regnet som skyllet ned over ham. August konsentrerte seg. Dette er ikke virkelig, dette er fantasi. Jeg står mitt i stuen min, og sofaen, den står... Han beveget seg sakte mot venstre, stakk hånden ut i luften og kjente rundt seg, som en blind mann. han kjente ingenting, men den måtte være her et sted. han konsentrerte seg, men knasene og latteren ble høyere og høyere, blodspruten mer intens. Blodet fløt, koagulerte ikke slik det ville gjøre fra en død person, men holdt seg i en merkelig frisk form, dekket gulvet, og han kunne se det renne rundt der nede, danne merkelige mønstre. Han prøvde hardere, strakk seg etter sofaen, etter virkeligheten. Og han kjente noe, hånden grep rundt noe som umiskjennelig var sofatrekket. Han beveget hele kroppen mot den, kjente at han gled ned i liggende stilling på sofaen, mens det i scenarioet han befant seg i virket som han fløt i løse luften, mens eggene raste ned, bundet av en urokkelig tyngdekraft. Det var bare fantasien som spilte ham et puss. Og han måtte bare overse det. Han lot øyelokkene gli igjen, og raskt døde lydene ut. Han var i leiligheten nå, han kjente følelsen som stuen fremkalte, en slags hjemlig atmosfære. Og han kjente seg så uendelig trett, han trengte virkelig den hvilen nå. Sakte, og uten mulighet for protest, gled kroppen hans inn i søvnen, selv om en stemme bakerst i hodet hans advarte. Var det ikke slik det begynte? Han åpnet øynene. Han stod i hagen, omgitt av tomhet. Og han skjønte det, uten helt å ville innse det. Denne gangen var han kommet for å bli.

Fjorten

2010-08-10T00:23:00.000+02:00

Tilbake. August stod med hodet lent mot veggen, ante ikke hvor lenge han hadde stått slik. Hans første innfall hadde vært å skrike ut, la følelsene flomme ut gjennom de følelseskalde veggene i de evige korridorene. Men han hadde latt være. Fikk seg ikke til å gjøre det. På den ene siden var han ikke sikker på om han klarte det, mer rasjonelt sett ville han ikke få oppmerksomhet. Han ville være alene litt, prøve å klarne opp i tankerotet som nå ség tilbake i hodet. Bare mørkere denne gangen, dystrere. Hun hadde sagt det rett ut, hadde hun ikke?

Han dro kroppen vekk fra veggen, dro seg ut av den mentale kokongen han hadde latt seg fange i; prøvde å samle seg, bevisstgjøre seg. En tanke stakk seg ut, klarere enn de andre: Han måtte ut herfra. Han begynte å gå, nærmest i transe. Korridorene var stort sett folketomme, og de få menneskene han støtte på enset ham ikke. Han valgte trappene, ikke heisene. Tanken på å være inneklemt i et lite rom med en annen person, uansett for hvor kort tid, virket lite innbydende. Etter en stund, han ante ikke hvor lenge, var han ved resepsjonen, overhørte resepsjonistens halvhøye "Kan jeg hjelpe deg med noe?", bare fortsatte. Ut, ut mot gaten, mot frisk luft, og mot frihet. De automatiske dørene åpnet seg foran ham, og i en halvtanke lurte han på om han ville kollidert med dem hvis de ikke hadde gjort det.

Akkurat da tankene var på sitt mest uryddige, ble han slått kraftfult ut av transen. "Hva faen, se deg for, gutt!" Han hadde gått rett på en stor skikkelse, som nå ruvet over ham. August dro seg sakte opp på bena, presset to fingre mot tinningen, konsentrerte seg om å være konsentrert. Ingen lett oppgave. "Beklager," sa han. Han hørte stemmen sin lagt borte, klar og unaturlig. Han fokuserte, og så at mannen han hadde kollidert med var en høy og bred skikkelse, med buskete, mørkt skjegg, og tjafsete hår. Han var ikledd en mørk frakk, og under den kunne man skimte en ensfarget, svart skjorte. Håret var grånende, mannen måtte være minst femti. Han snøftet av Augusts ubebrydde unnskyldning, og bøyde seg ned for å plukke noe opp fra bakken. August så ned, og så noen ark spredd utover, noe mannen tydeligvis hadde mistet under kollisjonen. August bøyde seg ned, og plukket opp ett som var utenfor mannens rekkevidde, for å vise at han brydde seg, for å hjelpe, eller kanskje bare for å gjøre noe i denne merkelige situasjonen. Han reiste seg, og tittet på arket han hadde plukket opp fra fortauet. Et maleri. En svart sten, flott utskåret til en nærmest perfekt, rektangulær form, med en spiss på toppen, plassert i en gråfarget ørken, med dårlige utkast liggende strødd rundt, dårlig utskårede stener, delvis dekket av sanden. Kun denne ene stod oppreist, og hadde en tydelig funksjon, selv om det var umulig å si hvilken. Hvordan August kunne være så sikker på at det var sten, var han usikker på. Men han kunne nesten føle den kalde overflaten, og harde konsistensen kun ved å se på maleriet. Og det ville være merkelig å lage noe slikt av plast eller skumgummi, for så å plassere det i en slik trist ørken, som et monument over kunstnerens innerste sorger.

August smilte, og så opp. Han møtte kunstnerens blikk, som så varsomt på denne utenforstående som stod der og bedømte verket hans. "Er det du som har laget dette?" Spørsmålet virket veldig unødvendig og selvsagt, fremstod nesten retorisk, men kunstneren nikket. "Det er veldig... Vakkert." August hørte selv hvor intetsigende utsagnet lød, og skyndte seg å føye til: "Altså, det viser noe ubeskrivelig, som en fysisk manifestasjon av en følelse. Fremmedgjørelse, sorg, perfeksjon, ikke lett å si..." Hvor han tok disse ordene fra ante han ikke, de kom av seg selv, i den merkelig vegetative tilstanden han befant seg i, men kunstneren ga ham et blikk som fortalte at han hadde sagt noe riktig. "Tusen takk, alltid hyggelig å få positiv kritikk," sa han, i en langt vennligere tone enn sitt første utbrudd. Han tenkte seg om et øyeblikk. "Hør her, gutt, det der er kun en skisse til et større maleri jeg allerede har laget, jeg er ferdig med den. Behold den, du trenger den mer enn meg." Før August rakk og takke, eller komme med et annet høflig utsagn, var kunstneren borte, han kunne se ryggen av den mørke frakken forsvinne i det fjerne, uten at eieren snudde seg en eneste gang. August så ned på maleriet igjen, og kunne konstatere at det ikke fantes noen signatur eller underskrift på det. Like fort som han hadde dukket opp, hadde også kunstneren forsvunnet, og kun etterlatt seg maleriet som et bevis på sin eksistens.

Den merkelige episoden hadde satt ut August for noen korte, frie øyeblikk, men alt begynte å komme tilbake til ham ettersom han stod der alene utenfor sykehuset med et maleri i hånden. Oss. Det fantes et oss, men på samme tid fantes det ikke. Kom aldri til å finnes, låst fast mellom idé og realisering. Tanken slo ham tilbake, ned der han hadde kommet fra, og nå var på full fart tilbake til. Han hadde aldri forestilt seg denne situasjonen, i de lange timene han hadde tenkt over alle mulige utfall. At hun tok skrittet, men i den andre retningen. Kanskje hadde tanken skremt ham for mye til å tørre å vurdere den, kanskje han hadde lullet seg selv inn i en fantasiverden han innerst inne visste ikke eksisterte.

Hvorfor hadde hun grått? Hun brydde seg om ham, ingen tvil, bare ikke på den måten. Han burde godta det, det var hennes valg, han hadde ingen rett til å vurdere det. Han hadde ingen rett til å bestemme over henne. Og allikevel kjente han at verden hadde falt sammen rundt ham. Han hadde ikke lagt merke til det før nå, noen minutter etter møtet med kunstneren, men han hadde begynt å gå, ikke fort, men allikevel bestemt, i en ubestemt retning, bare fulgte gatene slik det passet seg best der og da. Lot tiden og stedet flyte; alt som eksisterte var han, og han var nå helt på grensen til å tvile på sin egen eksistens. For hvem var han egentlig nå?

Hun hadde alltid gått, alltid hatt noe hun skulle gjøre. Han var usikker på hvor hun bodde, visste bare hvilken retning det lå, og noen stedsnavn fra der omkring. Hver gang de hadde vært sammen, bare de to, hadde hun måttet gå. Hun gikk alltid. Men nå hadde hun stoppet, om ikke fysisk, så i alle fall i sinnet hans. Hun hadde stoppet opp, og var nå i ferd med å forsvinne. For godt? Alle spørsmålene, alle de jævla spørsmålene tenkte han, nesten skrek han, inne i sitt eget hode, kjente det holdt på å eksplodere av trykket fra den indre stemmen, men realiteten, virkeligheten, stoppet alt slikt fra å skje. Isteden ble trykket samlet i hodet hans og fortsatte og presse på, helt på grensen til det uutholdelige. Men selvfølgelig måtte han holde det ut. Slike ting skjedde alle, hvorfor skulle det være noe annerledes for ham? Dette var kun nok en erfaring på livets reise, nok en gren på treet. Men denne grenen var nærmest død, og kunne sannsynligvis ikke vekkes til live igjen.

"Stopp med metaforene, for faen, ta deg sammen! Hva tror du at du holder på med?" Han ante ikke hvor stemmen kom fra, om den var virkelig eller kun i fantasien hans, men den dro ham i alle fall ut av den drømmeliknende tilstanden han hadde vært i, stoppet noe av den voldsomme og voldsomt unødvendige-men-allikevel-nødvendige indre monologen han hadde vært fylt av de siste... Han så på armbåndsuret sitt. Herregud, to timer! I to timer hadde han gått rundt uten mål, uten mening, kun kommet med tankeløse refleksjoner over et ikkeeksisterende forhold.

Han så seg rundt, prøvde å danne seg et bilde av hvor han var. Han så høye bygninger rage i det fjerne, han var ute av sentrum. Her fantes eldre stenbygninger med håndmalte treskilt, de fleste malt over med røde bokstaver: STENGT. Han måtte være i den gamle delen av byen. Han hadde hørt om den, om de praktfulle bygningene, fulle av minner og historie. Infrastruktur som strakk seg tilbake til begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Nå kun etterlatt som minner, fratatt enhver funksjon utenom å stå som et symbol for en tid som nå var over. For lengst.

Han begynte sakte å bevege seg nedover gaten han befant seg i. I den transelignende tilstanden han hadde befunnet seg i hadde han ikke lagt merke til det, men nå da bevisstheten hadde gjeninnfunnet seg så han at gatene var folketomme. De eneste personene som gadd å være her var turistene, og i dag var tydeligvis ikke dagen for dem. Det måtte være det grå været.

Han stirret opp akkurat samtidig som han hørte et tordenskrall, og sekunder senere kjente han de første regndråpene slå mot ansiktet. Han gikk raskere, prøvde å finne et sted i gaten hvor han kunne søke ly eller tilflukt, men alt han så var stengte dører. Han stirret hjelpeløst opp mot bygninger i det fjerne, da han så det: Et kirketårn som stakk opp, kanskje hundre meter unna. Det måtte være den gamle kirken, et av de første tegnene på at det faktisk var en sivilisasjon som holdt til her, og ikke bare en skokk bønder. Han løp nedover gaten, mens han prøvde så godt han kunne å la være å tråkke i sølepyttene som hadde materialisert seg i alle tenkelige og utenkelige kriker og kroker i den døde byen. Han prøvde samtidig og fokusere på kirketårnet som kom nærmere og nærmere, prøvde å bevege seg mot det, slik et skip beveger seg mot et fyrtårn i natten. August løp, kjente knapt blodsmaken i munnen, han var kun innstilt på å nå målet, få være i fred med tankene sine. I fred fra regnet, fra omgivelsene, kun ham selv. Han var det eneste nå.

Han nådde kirken, så den store tredøren materialisere seg foran ham, regnteppet ble på en måte dratt til siden når han nærmet seg. Han kastet seg mot den, og grep det store håndtaket der hvor døren delte seg i to. Døren rikket seg ikke, han prøvde å dra hardere. Det var intet tak over ham, og regnet slo ham i ansiktet mens han febrilsk prøvde å få opp den massive eikedøren. Nytteløst. Han dyttet seg vekk fra den, hamret fortvilt håndflatene mot treverket. Til ingen nytte. Han skrittet baklengs fra døren, med blikket rettet mot kirkebygget, oppgitt og overgitt. Det måtte være en annen inngang også. Han skyndte seg rundt til den andre siden av kirken, og kunne skimte en liten tredør bakerst på den høyre veggen. Han skyndte seg mot den, og tok tak i dørhåndtaket, presset seg nok en gang mot mørkt og fuktig treverk. Han kjente den ga etter, og etter et par kraftige dytt, stod den åpen foran han. Han gikk inn og lot døren gli igjen bak seg.

Han stod i et lite rom, kun spartansk dekorert med et lite bord og en stol, begge i samme trestil som døren. På bordet lå det noen ark, og uten å tenke over det gikk August bort og begynte å bla gjennom dem. Det var tydeligvis notater om kollektpenger, noe det forøvrig lot til å bli mindre og mindre av ifølge statistikken arkene la frem. August fulgte ikke så nøye med på hva han leste, bare bladde gjennom de for ham intetsigende sidene, helt til noe grep oppmerksomheten hans. Et ark uten de samme bokføringsskribleriene, et ark viss form og struktur heller ikke passet inn i bunken. Kun en liten tekst skrevet nederst i venstre hjørne, med en ubehagelig rød skrift, som stod i en merkelig kontrast til det nesten gulnede arket. "Verden lå foran dem, hvor de kunne velge sitt hvilested, og Forsynet var deres veiviser: Hånd i hånd, med vandrende skritt, og sakte gjennom Eden gikk sin egen vei." Milton? August ble stående og stirre ned på arket en stund. Fra "Paradise Lost", han husket å ha lest det en gang. Historien om hvordan menneskene gikk sin egen vei, ut av Edens hage. Temaet passet kanskje inn i den religiøse atmosfæren bygget representerte, antagelig var teksten noe en prest hadde tenkt å bruke i en preken. Kanskje var prekenen alt holdt?

August følte seg plutselig uvel, uten helt å forstå hvorfor. Det måtte være all vandringen, tenkte han. Han åpnet døren inn til kirkerommet, og skrittet forsiktig ut i den store salen. Kirken virket mye større enn fra utsiden, og veggene så ut til å være av betong, ikke tre. Glatte og grå, pynten var mer sparsom enn August kunne huske fra andre kirker. Over prekestolen hang et krusifiks, med den lille tremannen fastspikret. Ansiktet virket levende, skåret ut av hardt tre, men allikevel mykt. Det var få benker i forhold til rommets størrelse, kun åtte benker på hver side. Rommet virket sterilt innredet, men hadde en tung og alvorlig atmosfære. Det var ingen annen etasje, kun taket høyt der oppe. Veldig høyt faktisk, August kunne ikke huske at kirken hadde vært så høy fra utsiden. Antagelig kun en optisk illusjon, noe med konstruksjonen av taket som fikk det til å se ut som det var høyt der oppe. Han skrittet ut mot benkene, satte seg på den tredje på venstre side, og lente seg sakte over til siden. Vanligvis ville han strevd med å finne en komfortabel stilling på det harde treet, men nå falt han rett inn i søvnen uten problemer.

Ingen klar drøm denne gangen, kun korte glimt. En mann og en kvinne i en hage, sakte skrittet de ut i hva som enn befant seg utenfor, inn i det store ukjente. Forlot paradiset i håp om... Hva, egentlig? Og noe eller noen iakttok dem, August kunne føle det på en merkelig måte. Kunne høre en svak, ordløs hvisken rundt seg, men ute av stand til å finne kilden. Og Jessie, hun fremstod klarere for ham enn hun hadde gjort noensinne før. Tårene rant fra øynene hennes, og vasket vekk ansiktet. Trekkene ble mer og mer uklare, og til slutt var det kun en utvisket, fargeløs overflate igjen. Han ville skrike, men alt som kom fra munnen hans var den samme hviskingen han hadde hørt før, mens han kveilet seg rundt henne, fortærte henne. Og han så Ronny liggende alene i sykesengen, mens mørket krøp nærmere og nærmere. Ronny lå der bare, livløs, prøvde ikke engang å stoppe det da det ség inn over sengen han lå i. Han bare sukket livstrett, mens en skarp visling, som når man helte syre på noe, kom fra kroppen hans.

August kavet seg opp fra den liggende stillingen, fektet ut i luften mot noe som ikke var der. Før det gikk opp for ham at han kun hadde drømt, nok en gang, kjente han en intens frykt sive gjennom kroppen, få hårene til å reise seg. Ronny. Han hadde helt glemt ham etter alle hendelsene som hadde inntruffet denne strevsomme dagen. Mon tro om han hadde det bedre nå, om han hadde fått samlet seg igjen. Det hadde vært ganske forferdelig å se vennen i den tilstanden, men akkurat i dette øyeblikket var det en slags lindrende tanke, mye mer konkret enn hva det nå var som hendte mellom han og Henne.

Et lite kremt fikk ham til å rykke til, og se mot midtgangen. En høy skikkelse stod og så på ham, en gammel mann i en hvit kjortel. Det måtte være presten, tenkte August, uten helt å skjønne hvordan han kunne være så skråsikker, og reiste seg litt forlegent opp. Han ante ikke hvor godt mottatt det å sove i kirken ble av denne geistlige personen. "Beklager, jeg sovnet visst." Presten viftet kommentaren vekk med et smil. "Alt er i orden, dette er ikke et meget interessant rom. Jeg har vært veldig nær å gjøre det samme selv." August reiste seg, og gikk mot denne nyankomne personen. Det var alltid en gammel mann, ikke sant? "Er det storm fremdeles?" Den geistlige hadde et rolig trekk over ansiktet, det var nesten umulig å se hva han tenkte. "Stormen sluttet for noen timer siden. Jeg er redd du har sovet her en god stund." August lot hånden gli gjennom håret, litt ille berørt over hva han følte måtte ha vært et grovt misbruk av kirkens gjestfrihet. "Hvor mye er klokken?" "Tre på tolv." Presten hadde ikke på seg noen klokke så vidt August kunne se, og han hadde ikke flyttet blikket, møtte Augusts øyne med et par som fortalte like lite om humør og reaksjoner som ansiktsuttrykket hans. "Beklager," gjentok August, "Jeg burde ikke ha sovet her så lenge, jeg har vært plaget av mareritt og søvnløshet om hverandre i det siste." Presten svarte ikke, bare fortsatte å møte blikket hans, og August merket at blikket hans streifet litt rundt, selv om han prøvde å fokusere tilbake. Til slutt smattet presten. "Søvnløshet," gjentok han nesten for seg selv. "Det er ikke lett, er det?" fortsatte han, mer rettet mot August denne gangen. Det hørtes ikke ut som et spørsmål, kun som et faktum, og presten lot heller ikke til å forvente noe svar, han snudde seg mot prekestolen og begynte å bevege seg mot den, med en nesten glidende gang. August skyndte seg å følge etter, prøvde å holde følge, men havnet på en eller annen måte hele tiden bak presten, kunne kun se bakhodet hans, og den hvite kjortelen.

Brått snudde presten seg, han stod nå rett ved alteret som August ikke hadde lagt ordentlig merke til før nå, et stenbord med en rød duk brettet pent over. "Si meg, August, hva forventer du?" Spørsmålet kom brått på August, så brått at han ikke fant det naturlig å spørre hvordan presten visste navnet hans. Isteden bare svarte han. "Jeg vet ikke riktig. Det er et vanskelig spørsmål.” Presten nikket ettertenksomt, fremdeles med dette merkelig uttrykket i ansiktet. "Du vil bli elsket." Hvor presten tok det fra var uvisst, det virket på en måte naturlig at han visste det. August rakk heller ikke nå å komme med spørsmål eller innvendinger, presten bare fortsatte: "Du drømmer om bekymringsfri kjærlighet. Noe slikt finnes dessverre ikke. Om kjærlighet mellom to mennesker oppstår eller allerede er der er ikke for oss å avgjøre, men at den er kraftig og kan endre sitt vesen, det hersker det liten tvil om." Den geistlige hadde fått en mørkere tone i stemmen, og noe ved ham var forandret, han så ut til å være høyere, mer kraftfull. August ristet på hodet, ville ha vekk illusjonen. "Hvis du sier det..." Presten lot ikke til å høre ham, han stirret bare ut i luften med et blikk som så merkelig sultent ut. "Makt står bak alle valg, og er også målet ved valgene. Uten makt er du ingenting, men du vil heller aldri få den, ikke i dens sanne form." Presten skrek ikke, bare talte med en klar, høy stemme, med en merkelig umennesklig undertone som ble stadig sterkere og sterkere. "Okei du, jeg tror jeg stikker nå!" August snudde seg, og stod nok en gang med blikket vendt mot presten og alteret. Han snudde hodet, så døren bak seg, snudde kroppen mot den, men til ingen nytte, nok en gang stod han overfor denne geistlige skapningen. Talen var tydeligvis over, presten stod stille, før han plutselig lot blikket gli rett ned mot August. August kunne igjen kjenne den ubeskrivelige frykten som fylte hele kroppen, som om han ble dukket under iskaldt vann.

Uten forvarsel skjøt presten en hånd i været, og August kunne sjokkert se at hånden hadde en skarlagenrød farge. Rød uten noe tegn til blod eller sår. Hva var det, hud? Skall? Kjortelen var ikke hvit lenger heller, den var mørk, grå, svart, det var umulig å skjelne, den lot til å skifte hele tiden, ikke ha noen klar form eller farge. Resten av skikkelsen så ut slik den hadde gjort, men mektigere, sterkere. Med et brak kjente August stenen under føttene gi etter, og han kastet seg bakover akkurat tidsnok, da en enorm, levende gren skjøt opp fra gulvet, mens den skjøv tilside stenunderlaget, kastet det i været. Flere grener fulgte, overalt skjøt det opp grener som langet ut etter ham, mens han prøvde så godt han kunne å dukke unna. Presten, eller hva nå enn denne skikkelsen var, stod der like urørlig, men med et fast blikk rettet mot August. August møtte blikket i noen øyeblikk, ti minutter, en evighet, før han kastet seg rundt, og heldigvis kunne konstatere at han stod med ansiktet rettet mot døren. Friheten. Han løp, kjente grunnen gi etter bak føttene hans, kjente grener slå mot ham som pisker, kjente noen av dem trenge seg gjennom huden og lage åpne sår. Han brydde seg ikke, kunne ikke nå. Han nådde døren, og kastet seg mot den av all kraft. Han ble slått tilbake, reiste seg, og kastet seg mot den igjen, så at den fikk røde blodmerker på seg, men brydde seg ikke. Små fliser beveget seg som slanger over hele døren, også den var blitt levende. En siste gang slo August kroppen sin mot veggen, og den ga etter, slik muren i skogen hadde gjort. August snudde seg og fikk et siste blikk av grenene som rev i stykker sten fra gulv og vegger, den merkelige presteskikkelsen som med sin røde hånd tydeligvis påkalte disse monstrositetene, og det tomme korset som et bakteppe for hele scenen. Han smelte døren hardt igjen, lukket hele scenarioet ute.

Han ravet bakover, falt ned mot bakken, og ble liggende på ryggen. Han stirret opp mot himmelen, og taket av kirken. Den var virkelig kortere på utsiden. Han kjente etter gjennom kroppen, følte på skadene. Ingenting for galt, kun noen riper på bena, og et stygt skrubbsår på skulderen han hadde slengt mot døren. Det blødde stygt, men ikke for mye, trodde han i alle fall. Kirken bar ingen ytre preg av hva som foregikk der inne, faktisk var det utrolig stille. Han kunne så vidt ane byens vante skurring i bakgrunnen, men ingen lyder av ondsinnet treverk som dro bygningen fra hverandre. Han fikk en skremmende mistanke, og uten mer gjennomtenkning reiste han seg og gikk tilbake til kirken, åpnet kirkedøren, den gikk lett opp denne gangen, og så inn. Et rom med trevegger, og den sedvanlige pynten man forventet av en kirke. En digital klokke var merkelig plassert på et bord rett ved inngangen. Tre på tolv. Han snøftet, og lukket døren for siste gang.

Tretten

2010-08-10T00:22:00.000+02:00

August lente seg bakover mot seteryggen, og stirret ut av togvinduet. Vinket adjø til faren, som hadde kjørt ham til togstasjonen. Han så de hjemlige omgivelsene passere, mens toget satte fart. Inn mot byen, den pulserende hovedstaden. Vekk fra alt, de landlige omgivelsene, jordene, den alt for friske luften, nabolaget, stemningen, togstasjonen. Han pustet ut, som om han akkurat hadde fullført en kraftprestasjon av de sjeldne. Endelig kunne han begynne livet sitt, selvrealisering og eksponering. Helt fritt for kvelertak og forpliktelser fra venner og familie. Klart, Ronny kom til å være der, men han var annerledes. Han var nærmere. Også Kim, han var alltid et kjærkomment innslag i hverdagen. August smilte for seg selv mens han tenkte på gangene han og Kim hadde trollbundet klassen med improviserte foredrag om alt fra kvinnelig syklus til dinosaurenes utslettelse. Og alle jentene de hadde sjarmert med lignende, men mer ustøe foredrag på lokalsamfunnets mange alene-hjemme-fester. Han smilte ettertenksomt. Jessie. Jenta han hadde møtt på en av disse festene litt over et år tidligere. Henne. Hun hadde ledd av alt han hadde sagt, i stor fortvilelse for hans daværende kjæreste, som han selvfølgelig hadde gjort det slutt med under en uke senere. I ettertid så han at det var en barnslig, pubertal avgjørelse, men der og da hadde det virket så riktig. Han glemte alt om andre jenter, lot seg kun fascinere av Henne. Han følte seg nesten litt skyldig hver gang han la øynene på noen andre, som han skulle være bortlovet kun til Jessie. Klart, i løpet de siste månedenes harde festing, før de høyere studiene ble igangsatt og gjengen stort sett ble spredd for alle vinder, hadde han hatt noen jenter, men aldri noe seriøst. Og han hadde tenkt på henne i den underlig melankolske stemningen som oppstår etterpå, og lurt på hvordan det ville være å ha henne ved siden av seg, holde rundt henne...

Som vanlig ble tankerekken avbrutt, denne gangen av en gammel, skjeggete mann som satte seg i setet på andre siden av vognen. August studerte han; han hadde en mørk strikkelue dratt et stykke ned i pannen, under den tittet et par grå øyne frem, omgitt av et hav rynker, og gråhvite tjafser ansiktshår. Den røde nesen kunne tyde på et over middels høyt alkoholforbruk, det samme kunne den grå og tydelig velbrukte frakken man nesten kunne ane alkoholdunsten av bare ved å se på den. August møtte blikket hans i et par sekunder, men trakk raskt til seg øynene i frykt for en samtale med denne underlige figuren. Han stakk hånden i lommen, og dro frem iPoden, bladde raskt gjennom menyen, og besluttet at Moby var et godt valg til den grå og melankolske morgenen. Med proppene i ørene, og hodet godt bakoverlent, stirret han på nytt ut av vinduet, lot øynene gli over landskapet som strakte seg ut på utsiden. De elektroniske rytmene gled i ett med landskapet, alt smeltet sammen til en slags film noir-virkelighet, hvor han var hovedpersonen, Den Ukjente som forlot alt det kjære for å oppsøke storbyens mørke side og vinne kjærligheten og døden. Tanken fikk ham til å smile på ny, før tankene mistet fokus, og drev med musikken.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet slik, da han hørte en lyd, stemmer fra setene på den andre siden av vognen. "Er det greit at jeg setter meg her?" En eldre kvinne stod oppreist i midtgangen, med blikket rettet mot den gamle mannen. Mannen løftet en hånd i en bevegelse som antagelig betydde ok. Kvinnen satte seg i alle fall ovenfor ham. Merkelig at hun ikke satte seg her i stedet, med en slik alkoholisert figur, må like fare. Tankene gled gjennom Augusts sinn, men han brydde seg ikke særlig, måtte være hyggelig for mannen å føle seg verdsatt, om enn på en så diffus måte. "Hvor skal De gå av?" August snudde seg tilbake mot de to eldre, kvinnen rettet spørsmålet tydelig ut av det blå mot den alkoholiserte mannen, som nå gransket henne med blikket. Målte henne. Hun måtte være rundt seksti, og utlyste en naturlig autoritet. En typisk "frue", en kvinne med klasse og penger. Desto merkeligere at hennes valg av samtale- og sittepartner hadde falt på denne gamle fylliken. "Skal inn til byen," sa han, med en stemme som bekreftet Augusts mistanker. Grov og snøvlete, men allikevel med et visst særpreg, og preg av at han ville virke høflig. "Har et par ærender," la han til, som om han var redd for hva hun måtte tro. "De også, altså? Jeg skal innover selv, legge roser på min manns grav." Hun hørtes ut som hun prøve å opprettholde en viss folkelig tone, holde seg på partnerens nivå. "Kondolerer," hostet fylliken. "Takk. Men min Georg levde godt, et verdig liv. Det er ti år siden han døde i dag." Fylliken smilte et smil, et smil som endret på trekkene i ansiktet hans. Plutselig så han mye visere ut, mer verdig. "Georg, ja. Ja, jeg ser det. En god mann." August slo av lyden på iPoden, uten helt å vite hvorfor. Han fulgte med på samtalen til de to eldre, uten å gjøre det for åpenbart at han lyttet. Lot proppene forbli i ørene, og stirret så lite som mulig. "Så absolutt," fruen smilte tilbake, og i et kort øyeblikk kunne man skimte noe i øynene hennes. "En god mann, intet spørsmål. Han døde av hjertesvikt hjemme, hushjelpen fant ham da det var for sent." Hun sukket. Fylliken la en hånd på skulderen hennes, og hun møtte blikket hans, blunket. "Hjertesvikt," sa han ettertenksomt. "Forferdelig. At hjertet skal briste, med så mye kjærlighet i det." Han så ettertenksomt ut av vinduet, uten å fjerne hånden fra skulderen hennes. "Det er sant som de sier, vet du." Stemmen hadde fått en annen tone, mykere, lettere, dypere. "Det er i hjertet kjærligheten lever, oppbevares. Hjernen eldes, men uansett hvor mye vi glemmer, hva vi ser, hva vi opplever, så vil kjærligheten bestå." Fruen førte hånden sin mot skulderen, lot den hvile på fyllikens, og han stirret tilbake på henne. "Du har rett." Blikket hennes vek ikke en tomme fra hans. "Kjærlighet er noe absolutt, den opphører aldri. Om noe blir den kun sterkere. Den næres av håp, tro, ja, til og med sjalusi og frykt. Den er alt!" August stusset over den rare vinklingen samtalen hadde fått, men lyttet oppslukt.

Fylliken nikket anerkjennende, også han uten å vike blikket. "Jeg hadde en venn en gang, han gikk hele livet med kun én kvinne i tankene. Totalt oppslukt, men hun hadde en annen mann, en riking. Han ante ikke hva han skulle gjøre stakkars, men til slutt fortalte han henne alt sammen. Viste seg at hun hadde hatt samme følelser for ham, ironisk nok, og de fortsatte og møtes. Aldri noe kjødelig selvfølgelig, det var ikke sånn. Men de var sjelefrender." Fruen fortsatte å stirre oppslukt på denne mannen som August ikke lenger forestilte seg som en fyllik. Hva han enn var, var det ikke en slik taper. "Hva skjedde?" Den gamle mannen beveget ansiktet en anelse nærmere hennes, det var omkring tyve centimeter som skilte dem nå. "En dag dør mannen hennes. Så de to elskende møtes, og tror de skal tilbringe alle sine dager sammen. Dagen etter får kvinnen vite at hun er døende, kreft av noe slag. Uhelbredelig, vel, i alle fall på den tiden." Han senket stemmen, og August måtte spisse ørene for å høre. "Når kompisen min får høre det, hva tror du er det første han gjør?" Fruen stirret spørrende og samtidig oppslukt på ham. "Han setter seg ned på kne og frir, sier at han skal gjøre resten av livet hennes til den lykkeligste tiden hun har opplevd. Hun sier selvfølgelig ja, og allerede neste uke er de gift. Han hadde et par sånne gamle gullringer etter foreldrene sine, de døde unge." Ansiktet hans var nå så nær fruens, at man skulle tro alkoholdunsten slo henne unna. Men både hun og August, den stille tilskueren, hadde passert slike tanker for lenge siden. "Tiden gikk, han oppfylte alle hennes ønsker. De hadde det flott sammen, klart, mot slutten var det ikke mye hun var i stand til, men han sørget for at hun hadde det godt. Bar henne rundt i huset. Til slutt svøpte han henne inn i et laken, og tente på huset."

August ventet sjokkert på at fruen skulle spørre hvorfor han hadde gjort noe slikt, men hun hadde ikke reagert, satt kun like oppslukt som før. "Beklager å kjede deg med en slik langtekkelig historie, men jeg tenker på dem hver gang det er snakk om kjærlighet. Du forstår, han elsket henne, han kunne ikke leve med minnene, så han utslettet alt, seg selv i slengen. Vel, ikke bokstavelig, men han er kun et tomt skall." Fortelleren stirret trist inn i øynene til sin tilhører, mens en tåre rant nedover kinnet hennes. Han tørket den forsiktig bort med en ru tommel. I et øyeblikk var de så nær som mulig, ansiktene deres gikk nesten i ett, øynene smeltet sammen og personlighetene forsvant. De bare var. Så reiste mannen seg. Toget hadde stoppet, og han beveget seg mot utgangen. August stirret ut av vinduet, klar til å reise seg han óg, men da han så at det kun var et jorde omgitt av en barskog, stoppet han. Han snudde seg og stirret rett inn i fortellerens dype øyne, og så noe som ikke hadde vært der da han satte seg. Fortelleren blunket til ham, og gikk av. Det siste August fikk et glimt av var to gullringer på hans høyre ringfinger. Det gikk et par sekunder, så reiste fruen seg, litt spørrende først, men så selvsikkert, fulgte etter fortelleren ut av toget. August ble sittende ettertenksom igjen, før han skrudde på musikken, og nok en gang lot landskap og lyd flyte sammen til et sammensurium av melankoli.

Tolv

2010-08-10T00:21:00.000+02:00

Den kjølige atmosfæren og de hvite omgivelsene som innredet sykehuset var hva August våknet til etter et par timers urolig, drømmeløs søvn. Han satt i en korridor med ryggen mot veggen, i en ubehagelig stålstol. Han gryntet, satte seg bedre opp. Håpet om hvile var for lengst borte. Han hadde blitt med sykebilen som hentet Ronny, holdt ham i hånden mens han lå der, urørlig. Han ble raskt fraktet inn på sykehuset, og August hadde blitt sittende igjen der, ventende, avventende. Legene hadde ikke svart på spørsmålene hans: Er det alvorlig, vil han klare seg, hvordan er det med ham? Han hadde blitt sittende som en tilskuer.

Det var sent, få mennesker og bevegelser i korridoren. Han kunne se den mørke himmelen utenfor, uvanlig i det ellers varme, lyse sommerværet. Et kremt fikk ham til å løfte blikket. En lege, han kunne se at det var en lege på den hvite frakken og pappbrettet med pennen i hånden, i tillegg til noe i blikket, en egenskap, en merkelig rolighet. "Jeg spurte om det går bra med Dem," sa, eller snarere gjentok så vidt August kunne fatte, legen. "Ja," sa August ufokusert. "Ja, det går bra. Fått sovet litt. Hvordan... Hvordan har han det?" "Tilstanden er stabil, han vil klare seg." August pustet lettet ut. "Ingen varige mén?" Legen ristet på hodet. "Ingen varige, men han vil antagelig være litt, ehm, utenfor i den nærmeste fremtid." August la hodet i hendene, lot de siste tårene renne ut. Heldigvis! Legen så granskende ned på ham. "Kan jeg få se på armen din?" August strakte spørrende frem venstrearmen som legen nikket mot. Legen tok den og stirret undersøkende ned på den. "Du har et ganske stygt kutt her," sa han rolig. "Det kunne trenge en liten sjekk." "Åja, jeg... Jeg klarte å skade meg i søvne," August hadde glemt drømmen helt etter alt som hadde hendt med Ronny. "Litt absurd i grunn," la han til da han så at doktorens granskende blikk hadde rettet seg mot ansiktet hans. "Kom med meg." Doktoren geleidet August som nesten passivt fulgte med ham nedover korridoren. De stoppet ved en dør, og legen tok frem et stort nøkkelknippe. "Vi låser dørene så sent, i tilfelle innbrudd og slikt," forklarte han mens han åpnet døren, tildels unnskyldende, tildels av ren automatikk. De entret et lyst rom, et typisk legekontor med plakater av kroppen og instrumenter liggende på en benk. August ble vist til en stol, og legen satte seg ved siden av ham, med et lite brett redskaper på et bord ved siden av seg. "Så, la oss se," sa han, nesten til seg selv. Han la Augusts arm på bordet, ved siden av brettet med redskapene, og sørget for at kuttet ble liggende fullt synlig. "I søvne, sa du?" spurte han mens han gransket det. "Ja," svarte August, mens han prøvde å møte blikket til legen, noe som var håpløst da legen tilsynelatende var helt oppslukt av armen hans. "Jeg aner ikke hvordan det kan ha skjedd, jeg må ha kuttet meg på noe på bordet eller noe," la han til da legen ikke ga noe svar. "Mhm," sa legen, nærmest som han ikke hørte etter. August så også ned på armen sin, på kuttet. Det var styggere enn han hadde trodd, tre-fire centimeter og overraskende nok fremdeles åpent med ferskt blod piplende ut. "Det her kan svi litt," sa legen uinteressert mens han helte sprit i såret. Smerten var der, men ikke altfor sterk, og August lot armen ligge stille, selv om han knyttet neven hardt sammen. Legen så igjen granskende ned på kuttet. "Det sitter noe fast her nede," sa han, en setning som fikk August til å virkelig føle seg urolig. "Javel?" Legen svarte ikke, bare lot øynene komme enda nærmere såret mens han grep etter en pinsett fra redskapsbrettet. Han var i treveårsalderen, høy og mørk, med et nærmest plettfritt utseende, ikke ulikt doktorer fra såpeserier. Arrogant, men medfølende. "Skal vi se," legen lot pinsetten trenge inn i såret, rotet raskt rundt uten å gjøre smerten for sterk, og lot endelig pinsetten kneppe igjen. Han dro den sakte ut av kuttet, og fast i enden satt en liten, mørk flis. "Ikke verst," sa legen. "Bra vi fikk den ut, før den ble betent. Antagelig fra bordet du nevnte." Han holdt flisen opp så August kunne se. Den hadde en slags friskhet, mørk og levende, og treslaget var tydelig annerledes enn bordet. "Ja," svarte han sakte. "Antagelig."

Etter å ha blitt eskortert tilbake til plassen i korridoren, gled August sakte tilbake inn i transen. Legen hadde fortalt at han ikke kunne se Ronny før neste morgen, han var angivelig for neddopet på det nåværende tidspunktet. August studerte bandasjen rundt sin venstre arm. Han hadde syntes den var unødvendig, men legen hadde insistert. Selv om kuttet ikke var for dypt, hadde han fått beskjed om, så var det likevel på et utsatt område, og faren for at det skulle sette seg betennelse var for stor til å risikere. Han prøvde å overbevise seg selv om legens logiske resonnement, men kom stadig tilbake til drømmen i hodet sitt. Det var et sammentreff, på den annen side kunne det hende at han hadde drømt om kvisten i armen fordi han hadde kuttet seg på bordet. Fremdeles et sammentreff. Han lente hodet tilbake mot veggen i det hvite, kliniske landskapet som omgav ham. Det var stille rundt ham, kun en rolig during av maskinene som holdt sykehuset og pasientene i live. Han hadde nesten klart å komme tilbake til sitt vanlige jeg etter hendelsen med Kim og Jessie, men i neste sekund var han dratt inn i det igjen, som om det ikke ville slippe ham. Bare mens han satt der, urørlig opp mot veggen, følte han det; han ble dratt lenger og lenger inn i det, mørket som omgav ham, slukte ham.

Han satt slik lenge, han ante ikke hvor mange timer, men det hadde i alle fall lysnet opp utenfor, da en sykepleier kom bort til ham. "Du er pårørende i saken om den ugne mannen som ble påkjørt, ikke sant?" Hun smilte kort og medfølende da han nikket. "Det går bedre med ham nå. Bare fyll ut disse papirene, så skal du straks få se ham." Hun ga August et par skjemaer med spørsmål om standardinformasjon han raskt fylte ut. Utenfor kunne han høre lyden av en by som våknet. Trafikklydene økte i styrke, mens lyden av stadig flere durende maskiner både i sykehuset og i området rundt sakte dro August ut av transen han hadde befunnet seg i. Han reiste seg da sykepleieren kom tilbake, og ga henne papirene. "Takk, følg med meg." Han fulgte etter henne ned noen korridorer som alle var forbløffende like, til de stoppet ved en dør. Hun åpnet den sakte, og viste August inn. Ronny lå på en sykehusseng, med slanger koblet til armen, og bandasjer på overkropp og rundt hodet. Ansiktet hadde noen få kutt, men ikke noe alvorlig. Han så trett opp på August. "Jeg skal la dere være alene." Sykepleieren forlot rommet. August gikk sakte mot sengen, dro med seg en stol, og satte seg ved Ronnys høyre side. "Hei, mann." Det hørtes merkelig ut i denne atmosfæren, men Ronny lot i alle fall til å reagere, han fokuserte på August. "Hvordan går det?" Ronny ga fra seg en hes, gurglende lyd. "Unnskyld, jeg hørte ikke helt?" Ronnys ansikt brast opp i noe som antagelig var et glis, men som ikke så det minste glad ut i det trette, bleke fjeset. "Det går." sa han bare. August nikket. "De sier du kommer til å klare deg helt fint, bare være litt tåkete nå i begynnelsen." "Ja." Ronnys stemme var bare et vagt pust av sin normale styrke. "Jeg føler meg tåkete óg. Strukket ut." Han hostet litt. "Hva er klokken?" August så opp mot klokken på veggen. "Halv ti." Ronny hostet på ny. "Jeg har blitt operert hele jævla natta." August følte seg nesten litt hjelpeløs der han satt, uten å kunne gjøre noe for kameraten. Ronny lot til å kunne lese tankene hans. "Ingen fare, mann, jeg skulle vært mer forsiktig når jeg krysset gaten! Det går bra." Han hørtes litt piggere ut, og August lente seg litt mer avslappet tilbake. Ronny så ut til å være fornøyd over at han hadde roet ned kameraten. "Så, har jeg gått glipp av noe? Hatt noen kontakt med Jess?" August ristet på hodet. "Har nok ikke det, du. Ikke et ord." Han sukket. "Det går bra, det løser seg!" August smilte til ham. "Hva med deg, noen søte sykepleiere?" Ronny lo, en merkelig, hostende latter. "Dårlig med det. Er en mann som har hovedansvaret, svært lite tiltrekkende!" August smilte til ham, men sluttet raskt da han så at Ronnys blikk var festet på noe bak ham. Han snudde hodet rundt, og så rett inn i Jessies funklende, blå øyne.

"Hei." Så enkelt, det første ordet han hadde hørt fra henne siden hun gikk fra ham i Kims hage. Han reiste seg. "Hei." Hun så usikker ut, og August hadde en ubeskrivelig følelse som vellet opp inne i ham, prøvde å presse seg ut. "Hvordan går det?" hun henvendte seg til Ronny. "Greit," svarte han. "Kunne vært mye bedre, men kunne vært mye verre óg." Hun lot blikket gli over skadene hans. "Huff, det ser fælt ut." Ronny smilte til henne. "Ikke så fælt som det ser ut. Får smertestillende." Stemmen hørtes med ett svakere ut. "Går det bra, kompis?" August stilte seg ved siden av Jessie, og så bekymret ned på vennen. "Litt sliten bare," gryntet han til svar. "Kanskje vi skal gå?" Jessie så på August, så rett inn i øynene hans, og han måtte se vekk. "Ja, tror det." Han stirret ned på Ronny. "Vi stikker, Ronny, men ser deg senere." Ronny nikket. "Hadet." Før han lukket døren bak seg, kunne August se Ronny gli sakte ned i liggende posisjon, og sovne.

August og Jessie stod i den tomme korridoren utenfor Ronnys rom, et vindu ved ovenfor August viste et øde bylandskap med gamle, slitte murhus, antagelig brukt til tidlig industrivirksomhet. "Hvordan går det egentlig med ham?" Jessie så spørrende bort på August, og han møtte blikket hennes, prøvde å holde fast ved det. "Det går bra, han kommer til å være litt sånn nå i begynnelsen, men han blir helt frisk." "Bra." De ble stående å se på hverandre, en merkelig stillhet fylte korridoren. August kunne nesten ikke høre gatelydene eller duringen fra maskinene lenger. "Du." Jessie brøt på en måte stillheten, men den var der fremdeles. Hun ble en del av den, den trykkende stillheten som omgav dem. Hun fuktet leppene sine, tydelig usikker på hva hun skulle si, eller hvordan hun skulle si det. "På festen til Kim, du stakk." Hun så på ham, på en måte hun aldri hadde sett på ham før. Nesten medfølende. Han ble usikker selv. Hvorfor tok hun opp dette? "Ja, det ble litt... Mye." Hun nikket. "Ja, det ble det." Nok en gang så hun litt usikker ut, som om hun veide ordene i sinnet før hun slapp dem ut. "Jeg vet ikke om det er riktig," sa hun omsider. Ettertenksomt. "Hva da?" Han følte at han nå var nærmere noe enn han hadde vært før. Hun så ukomfortabel ut. "Glem det, jeg må gå!" Hun snudde seg, og begynte å gå mot heisen i andre enden av korridoren. "Hva da?" August ble overrasket over hvor klar og tydelig stemmen hans lød. Jessie stoppet, og snudde seg sakte mot ham. Hun hadde tårer i øynene. "Oss." Før August fikk sagt et ord, var hun inne i heisen, og dørene ble lukket, skilte dem fra hverandre. August ble stående igjen å stirre tomt ut i luften. Oss.

Elleve

2010-08-10T00:20:00.000+02:00

August fikk ikke mye søvn den natten, trass det bedrede humøret. Han ble liggende med åpne øyne under dynen, stirrende opp i taket. Ingen skygger danset der lenger, han kunne isteden observere hvordan lyset som skinte inn gjennom en sprekk i gardinene, lyste opp en stadig større del av takflisene over ham. Han lå med den ene hånden bak nakken som støtte, kjente delvis på det fete håret, delvis var tankene hans et helt annet sted.

Rundt titiden hørte han lyder fra stuen, og reiste seg opp fra sengens myke komfort, som hadde gått over til å bli et klamt fengsel for kroppen hans. Ute i stuen satt Ronny og studerte morgennyhetene på frokostsendingen. "Takk for praten i går." Ronny snudde seg mot ham. "Det hjalp." "Ingen årsak, noen må jo passe på deg!" Ronny smilte til ham, tydelig overbevist om at problemet var sterkt minsket. August smilte tilbake, og gikk ut på badet. En rask dusj, og noe morgenstell senere kom han inn i stuen til lukten av nystekte egg. "Jeg begynner seriøst å gå lei av den lukten," sa han, for å skape samtale. Om noe annet. "For ikke å si smaken!" repliserte Ronny raskt, og de lo. De satte seg ved frokostbordet, akkompagnert av en nyhetsoppleser som gjentok de samme budskapene August hadde hørt en snau halvtime tidligere. "Jeg forstår virkelig ikke at du kan se på det der," sa han, mens han la egget ved siden av brødstykket på tallerkenen, og smurte inn sistnevnte med et syltetøy av uvisst type han som han var stygt redd hadde gått ut på dato noen dager tidligere. Fremdeles bedre enn ingenting. "Bare hjernedød objektivitet, det savner integriteten i den ekte pressen." "Er du plutselig mediespesialist også?" Ronny geipet til ham. August bare smilte, glad for å se at han hadde fått vennen på andre tanker. Vissheten om at han hadde dratt kameraten med ned i det dragsuget som var sinnet hans, hadde vært knugende og gitt ham dårlig samvittighet. Han måtte slutte å tenke på seg selv hele tiden, begynne å bry seg om menneskene rundt seg. Og han måtte slutte å være så selvkritisk, innså han da disse tankene for gjennom hodet hans.

De fortsatte måltidet med enkel småprat, og etterpå tok August oppvasken, noe som tillot Ronny et raskt morgenbad før han skulle ned til biblioteket. Det virket som at sommer ikke nødvendigvis betydde studiestopp for studenter i Ronnys klasse, og alle der hadde fått i oppgave å skrive en lang avhandling før neste semester for å understreke dette. Da døren slo igjen bak Ronny, utnyttet August sjansen til å skru av frokostsendingen og heller sette på en tilfeldig utvalgt CD fra den stadig voksende samlingen. Han lot seg synke ned i sofaen mens Reinhardts gitartoner sang gjennom rommet. Han måtte konstatere at han faktisk var i bedre humør enn han hadde vært siden hendelsene som det nå var over et døgn siden hadde inntruffet. Han hadde fått tid til å fordøye det hele. Og det var ikke en så stor sak, var det? Hun hadde rotet med vennen hans, hva så? Mange folk rotet på fest, det betydde ingenting. Han burde være glad for at det ikke var ham som hadde ligget der på sofaen i en het omfavnelse med henne, det ville betydd at han ikke betydde noe for henne! Han måtte le av denne tanken, men selv om den var absurd var det kanskje et snev av sannhet i den. Han la hodet ettertenksomt mot sofakanten, prøvde å finne en behagelig stilling i den. Hvordan Ronny fikk sove her var over hans fatningsevne.

Det var i dette øyeblikket han ironisk nok innså at han ikke lenger var våken. Mangelen på søvn den foregående natten var tydeligvis det som skulle til for at sofaen skulle fremstå som komfortabel. Han så seg omkring. Han var ikke i hagen, han var i et mørkt rom med murvegger. En gammel tredør var bak ham, som om han akkurat hadde gått inn gjennom den. Mitt i rommet stod en trestol, grovt utskåret i mørkt tre, lik døren, og i den... August gispet, trass vissheten om at det var en drøm. En mann satt i den, naken og forsvarsløs, holdt fast av hva som lot til å være grener som bøyde seg rundt armene og bena hans, snirklet seg rundt dem og holdt dem fast. Langt, fett hår hang ned i ansiktet hans, gjorde det usynlig. Brystkassen hadde mange kutt, noen tydelig ferskere enn andre, med mørkt blod fremdeles piplende ut gjennom sprekkene i huden. Han måtte ha vært fanget der lenge. August kjente en følelse av ubehag, han følte med denne mannen, selv om han var klar over drømmen, slik man iblant er. Mannen beveget seg ikke, det eneste som gjorde August sikker på at han var i live var de sakte bevegelsene i brystkassen som viste at han pustet og blodet som rant ferskt og levende fra enkelte av kuttene hans.

"Hallo?" August beveget seg et skritt mot mannen i stolen, prøvde å få kontakt med ham. "Kan jeg hjelpe deg?" Intet svar, ikke en bevegelse tydet på at ordene hans hadde blitt hørt. Han måtte være ganske ung, tenkte August. Nær hans egen alder, bak kuttene og det ustelte utseendet kunne man ane en ungdommelighet som ikke lot seg kue, kanskje den ene tingen som fremdeles holdt denne mannen, denne gutten, i live. August gikk enda et skritt nærmere ham, bøyde hodet på skakke, prøvde å få et glimt av ansiktet hans. Det var nytteløst, det skitne, filtrete håret nærmest klistret seg til eieren, gjorde det umulig å skjeldne ansiktstrekkene hans. "Hører du meg?" Fremdeles intet svar, men pusten til mannen hadde endret seg, avventende. Han måtte være klar over at August var der. "Vær så snill og svar meg!" August ble pint av synet av denne mannen, kjente kvalmen og medlidenheten nesten ta overhånd over ham. "Gi meg et tegn!" ropte han ut, nærmest på måfå. En liten bevegelse, pekefingeren på fangens høyre hånd hevet seg så vidt fra stillingen den hadde hatt på stolens armlene. Like fort som fingeren hevet seg, skjøt en av grenene som holdt armen fast ut mot den. Den grep tak rundt fingeren og brakk den ubarmhjertig bakover. Det hele skjedde på sekunder, og igjen satt fangen der urørlig, med blod nå også fra den ødelagte fingeren. Han satt der fremdeles uten bevegelse, viste ingen tegn på smerten, bortsett fra at det nå også rant tårer ned fra øynene hans. August kunne ikke se øynene, men han så tårene dryppe fra haken, blande seg med blodet på kroppen hans.

Fangens grusomme skjebne gikk opp for August: Han satt der, fastbundet, uten mulighet til å bevege seg, sakte torturert av hva det når var som holdt ham der. Stillheten hans fikk nå mening for August, og han følte seg ansvarlig for hva som akkurat hadde hendt. "Jeg... Jeg beklager," stotret han, mens han stirret på den deformerte fingeren, hvor blod piplet fra et åpent sår. "Jeg ante ikke..." Han ble møtt med stillhet, selvfølgelig. Han gikk sakte rundt stolen, observerte fangen. Ryggen, i alle fall den delen han kunne se, var like arrete som resten av kroppen, blodige kutt overalt. Hva slags forferdelig skjebne var dette? Hva hadde denne mannen gjort for å fortjene en slik forferdelig skjebne? Han hadde sett fangen fra alle vinkler, stod nå igjen foran ham. August følte seg like hjelpeløs som fangen, hva kunne vel han gjøre uten at fangen ble kappet opp i småbiter? Men allikevel... Han måtte gjøre noe! Det var hans ansvar, hans drøm. "Jeg skal hjelpe deg," sa han stille, nesten uten å tenke over det. "Jeg skal sette deg fri." Han så seg rundt i rommet, så om det var noe der som kunne hjelpe ham. Et blink i et hjørne tildro seg oppmerksomheten hans. En av mursteinene var et speil. Han gikk bort til den, og stirret på dem. Han så sitt eget speilbilde, akkurat slik han hadde sett ut da han la seg ned på sofaen. Han lot fingeren gli sakte over speilet. Det var kaldt og glatt, og kjentes nærmest mykt mot fingeren hans. Han presset hardere, ville finne ut hvor mykt det faktisk var. Speilet brast, oppløste seg i en million mindre deler. Og bak det ingenting, bare nok en murstein lik alle de andre. Han reise seg skuffet opp, da noe gikk opp for ham. Lyset i rommet! Det hang to fakler der, en på hver side av rommet når man kom inn gjennom tredøren. Han gikk mot den ene, den til høyre, og dro den sakte opp av hjernringen den var tredd gjennom. Han veide dette nye våpenet i hånden, kjente vekten av det. Overraskende lett, dødt tremateriale.

Han snudde seg mot stolen. Fangen satt der like urørlig. August pustet dypt inn, og gikk mot stolen, stod nå rett ved fangens høyre arm. Raskt og uten forvarsel slo han ned mot den, ned mot grenene og kvistene som holdt den fast. En høyfrekvent lyd, og det slo flammer ut fra dem, de buktet og kveilet seg, slo ut mot August, samtidig som de kastet seg mot fangen i et siste forsøk på å ende livet hans. August fortsatte og slå mot dem, beveget seg raskt rundt stolen, slo mot de andre grenene før de rakk å kutte i stykker fangen. En av dem boret seg inn i Augusts venstre arm og laget et kutt i den, men han brydde seg ikke, bare veivet mot den med fakkelen, så den ta fyr mens han fortsatte å bekjempe treet, slo mot enhver kvist som beveget seg mot ham selv eller fangen. I et sekund var det ingenting som holdt fangen fast, og August tok et fast tak i skulderen hans og dro ham ut av stolen, kastet han vekk fra den. Han ble liggende urørlig på gulvet, men August kunne høre ham puste nå, det rallet i lungene hans, det var tydelig at dette var første gang han virkelig pustet på lang tid. August slo nå hensynsløst mot stolen, satte fyr på hver gren innenfor rekkevidde. Til slutt stod hele stolen i flammer, og treverket utga en høyfrekvent lyd som mest av alt minnet om skrik. Det ristet i gulvet, og plutselig falt stolen ned gjennom et hull, mens kvister fortsatte å skyte opp, slå mot August, famle seg frem mot ham. Han slo mot dem, fikk dem til å trekke seg tilbake mens han selv kom nærmere hullet, kilden. Med en siste kraftanstrengelse slo han alle grener unna, og kastet fakkelen med all kraft ned i gulvet. Den høyfrekvente lyden økte i styrke, før den døde ut, og de siste grenene forsvant. August så ned i hullet. Der hersket et totalt mørke, det var umulig å sjeldne noe der nede. Han fant ro i at det som hadde vært der nede måtte være dødt.

Et host bak ham fikk ham til å snu seg. Den tidligere fangen lå med ryggen mot gulvet og harket opp blod. Kroppen var sterkt oppskåret, men tatt i betraktning tilstanden han hadde vært i allerede før August ankom, hadde han sluppet unna relativt billig. August kastet seg ned ved siden av ham, dro håret vekk fra ansiktet hans og gispet. Bak håret skjulte det seg et ansikt han kjente alt for godt: Sitt eget. Det var mer herjet, med noen stygge kutt, og det hadde et rufsete skjegg, men det var fremdeles tydelig ham selv slik han stod over fangen. Fangen, ham selv, på sin side lot ikke til å være overrasket, bare stirret tilbake. August samlet seg, innså at dette fremdeles bare var en drøm, tiden for spørsmål var ikke moden. Han hjalp seg selv opp fra gulvet, støttet den nakne kroppen mot seg mens han beveget seg mot døren. Han nådde den, og den knirket mens han dro den opp. På den andre siden var det en korridor. En lang, mørk korridor, også her med mursteinsvegger og fakler. I den andre enden var en hvit dør. Den nakne, torturerte utgaven av ham selv lot til å kjenne døren, for han rettet seg opp, August kjente mye av vekten han hadde holdt forsvinne. Uten et ord beveget de seg mot den, den nakne strakk hånden ut mot dørklinken, og dro den sakte opp. August rakk og se et glimt av noe grønt, et levende landskap, før han kjente noe ta tak i foten. Han falt, og ble raskt dratt bakover av grenen som hadde grepet tak i ham. Den nakne fortsatte gjennom døren, og snudde seg da August klarte å gripe tak i døren de akkurat hadde gått gjennom for å entre korridoren. Blikket deres møttes, og August nikket til ham. Den hvite døren lukket seg bak den nakne, og August ble liggende igjen alene. I noen sekunder ble han liggende og holde seg fast, med blikket festet mot den hvite døren, før han slapp og lot seg bli dratt bakover, ned i det mørke hullet.

Han våknet med et rykk på sofaen, badet i svette. Han kjente seg andpusten, og det tok noen øyeblikk før han innså at det hele hadde vært en drøm. Han satte seg opp og så ut av vinduet. Det var vesentlig mørkere ute. Hvor lang tid hadde gått? Den lille klokken på veggen viste halv seks. Han følte seg allikevel ikke utvilt, trass søvnen. Han følte seg snarere oppjaget. Drømmen hadde vært så ekte, så realistisk. Han gikk ut på badeværelset, fylte hendene med vann og lot det renne over ansiktet og gjennom håret. Han dro opp ermene for å vaske hendene, men stoppet da han så noe på venstre underarm. Et kutt hvor en liten bloddråpe piplet frem. Han ristet på hodet. han måtte ha skåret seg på noe mens han sov, så hadde vel det blandet seg med handlingen i drømmen. Det var eneste mulige forklaring, ikke sant? Han gjorde seg ferdig med vaskingen, og gikk tilbake inn i stuen. Ronny burde være der snart. Han ble stående ubesluttsom noen øyeblikk før han bestemte seg for å gå å møte Ronny. Han hadde noen penger til overs, de kunne spise ute eller noe. Såpass skyldte han vennen etter samtalen natten i forveien, den hadde virkelig lettet på sinnet hans. Vel, i alle fall til nå. Han ristet på hodet igjen. Bare en drøm.

Han gikk gjennom gatene mot biblioteket. For en gang skyld var det en del folk der, været hadde blitt vesentlig gråere enn det hadde vært om morgenen, og dette førte til at folk gjorde ting de ikke gjorde resten av sommeren, som å handle, gå på kino og spise ute. Temperaturen var allikevel ganske høy, og August angret litt på at han for en gangs skyld hadde dratt på seg den lette regnjakken sin. Den kjentes klam i dette klimaet. Da han nærmet seg biblioteket så han en lite folkegruppe samlet rundt en bil i gaten utenfor. Han gikk mot den, og så at bilen hadde knust en del av frontruten. Folk stod rundt noe foran den, og da August kom nærmere hørte han sirener, og så en sykebil komme mot dem. "Hva har skjedd?" spurte han. En eldre mann snudde seg mot ham. "Trafikkulykke," sa han dystert. "Gutten er ganske hardt skadet." August fikk en dårlig følelse og presset seg frem gjennom folkemengden. Han så ned på gutten som lå foran bilen med blod rennende fra et kutt i pannen, og selv om tanken hadde streifet ham sekunder tidligere gispet han, og tok hånden over munnen, samtidig som tårer begynte å renne nedover kinnene hans. På bakken, urørlig og med lukkede øyne lå hans beste venn. Ronny.

Ti

2010-08-10T00:19:00.002+02:00

Klokken var seks om morgenen. Den deilige, altoppslukende søvnen hadde ikke vart lenge, og August fant seg selv liggende med vidåpne øyne, stirrende på det mørke taket hvor skygger danset en uforståelig vals. De beveget seg nærmest hypnotiserende sakte, som om det var et skjult mål bak mørkets stille symfoni; allikevel klarte ikke August å la seg beroligende, han ble heller usikker av skyggespillet. Det minte ham for mye om sitt eget liv, hvordan han ble dratt rundt i en dans han ikke kunne, med en mening han ikke forstod. Han følte seg fortapt, etterlatt ute på havet og vugget rundt av bølgene i en faretruende rolig døs. Han kastet dynen av seg, og satte seg på sengekanten. Bildet av ansiktet hennes fylte tankene hans, men ikke slik det hadde gjort før. Han var usikker, følte seg usikker. Hva ville han med henne? Han lente seg bakover, lot hodet falle mot lakenet. Tørket svette av pannen. Hvordan skulle han noensinne få henne? Han! Han var et null, en venn hun snakket med når hun trengte hjelp, betrodde seg til i beste fall. Og hvordan kunne han klandre henne? Han hadde aldri gitt tegn om følelsene sine, ikke virkelig. Han hadde bare vært der, uten å kunne gjennomføre tankene sine, gjennomføre drømmene, leve ut fantasien. Han var et null.

Han veltet seg rundt, dyttet seg opp fra sengen, og dro raskt på seg noen enkle klær. Han trengte friskluft, ikke for å avreagere slik som sist, men for å klarne tankene. Han listet seg stille ut av rommet. Ronny sov stille på sofaen, og August beveget seg sakte for ikke å dra ham ut av søvnen. Det var nok at en av dem var søvnløs. Sakte åpnet han døren og gikk ut i gangen. Døren knirket en smule da han lot den gli igjen bak seg, han måtte huske å få oljet den. Han gikk nedover trappene i bygningen, enset knapt de stygge sårene i veggen. Bygningen begynte å bli gammel, og var dårlig vedlikeholdt. Vanskjøtsel, men Augusts tanker var andre steder. Hvis han hadde snakket med Jessie da de gikk ute sammen, fortalt henne om følelsene sine, ville det da vært ham som lå i tett omfavnelse med henne på Kims sofa? Og var det det han ville? Det var ikke et rent fysisk forhold han var ute etter, kjærligheten han følte for henne var noe mer, strakk seg høyere. Den var vakker, fortalte han seg selv. Ren. Han var patetisk, han så det selv. Han gikk rundt og tenkte på en jente som ikke ante noenting, en jente hvis liv han kun var et støvkorn i, en bekjent. Hun hadde ikke den fjerneste anelse om tankene hans, kunne aldri forestille seg dem, hvordan kunne hun? Han hadde slått av en prat med henne i ny og ne, snakket om studier, kultur, politikk, ingenting som betydde noe, vel, ikke på den måten. Og her gikk han hver eneste dag og tenkte på henne, vurderte henne opp mot alt han gjorde, i tilfelle hun skulle fatte interesse for det. Tok på seg klær han innbilte seg hun likte i tilfelle han skulle støte på henne, sørget for å ha kvelder fri i tilfelle hun helt ut av det blå ville finne på noe med ham. Som om hun ville det! Hvorfor skulle hun, hun hadde andre venner, bedre venner, og hun kjente andre gutter. Antagelig kjekkere, mer interessante typer som fortalte hva de følte uten problem, hun forelsket seg i dem og hadde ingen grunn til å la tankene dvele ved den skoleflinke bekjente som hadde hjulpet henne med en oppgave en gang. Klart, han hadde kjent henne en stund, men det betydde vel bare at hun hadde vent seg til ham, tatt ham forgitt som en del av kulissene, en som hang i samme miljø som henne. Men allikevel... Hun hadde snakket med ham på tomannshånd av egen fri vilje. Hva var tanken bak det? Sannsynligvis ingenting, hun ville takke for hjelpen med oppgaven, være høflig.

August hadde beveget seg ut fra blokken, og skrittet over den grønne flekken som angivelig skulle være hagen, forbi det døde treet, han ville ikke se på det. Han hadde nok med tankene om henne, om han ikke skulle ha andre idiotiske bekymringer i tillegg. Han beveget seg ut i byen, ut i gatene. Det var nesten helt stille nå, de fleste lå inne og sov, brydde seg ikke med romantikk på denne tiden av døgnet. Gatene var nok en gang hans, han kunne gå uhindret rundt. En merkelig frihetsfølelse i et ellers pulserende byliv. Roen hadde senket seg, og den smittet over på han óg. Han lot tankene om Jessie ligge, og studerte heller gatene rundt seg. Lyktestolper lyste opp, og han kunne se asfalten ganske tydelig, med alle dens ujevnheter og allikevel var den merkelig rett, viste byråkratisk hvor man kunne og skulle bevege seg. En vanndam befant seg i skille mellom fortauet og veien, og han stilte seg ved den. Stirret ned i den. Speilbildet hans, brokete, men fremdeles tydelig, stirret tilbake på ham. Håret var som vanlig fett og rufsete, han dro hånden gjennom det for å prøve å oppnå et noenlunde normalt utseende, men han kunne raskt konstatere at uansett hva han prøvde la det seg bare tilbake i en unaturlig stilling. Han stirret inn i sine egne øyne, og kunne nesten se hvor ubetydelig han måtte være for henne.

Han følte seg utslitt. Han reiste seg opp fra stillingen han hadde inntatt ved kanten av vanndammen, strakk ut armene. Han måtte ha sittet slik i noen minutter, han følte seg ganske støl. Selv nå, når han ertet seg selv mentalt, rakket ned på sitt allerede dårlige selvbilde, klarte han nesten ikke å få tankene vekk fra henne. Hun var jo hele grunnen til at han ga seg selv denne mentale skyllebøtten! Han lot virkelig tankene om henne gå altfor mye innpå seg, tok det for alvorlig. Han begynte å bevege seg tilbake mot blokken og leiligheten, trass sommervarmen var luften såpass fuktig at han følte seg kald.

Da han nærmet seg blokken så han en silhuett stå ved foten av treet i hagen. Han gikk sakte mot den, kjente den igjen. "Ronny." "Hei, August." August stoppet opp ved siden av ham. De stod under grenene til det døde treet, morgenhimmelen hadde begynt å danne seg. Det var lysere enn da August hadde gått ut, han skjeldnet detaljene i hagen bedre nå, men allikevel var det mørkt, natten hadde enda ikke sluppet taket. "Jeg så du var borte," Ronny så ikke på ham, bare stirret ut i luften, opp mot himmelen hvor man i det fjerne kunne skjeldne de første tegnene av sollys. "Døren til rommet ditt var åpen, jeg så at du ikke var der." Det var ikke lett å få med seg Ronnys tonefall, han snakket mye lavere enn han pleide. August måtte spisse ørene for å få med seg hva han sa. "Jeg var redd for at du hadde... Du vet..." Ronnys stemme skalv litt ved akkurat dette punktet. Han snudde seg mot August. "Men du stikker ikke av igjen, ikke sant?" August ristet på hodet. "Flott, flott." Ansiktet til Ronny var ikke stort lettere å tyde enn stemmen, det hadde alvorlige folder og han så sliten ut. "Du, hør her." Det hørtes ut som om han gjorde seg klar til å si noe han hadde forsøkt å forberede seg på, men ikke helt hadde klart. "Du lar dette gå altfor mye innpå deg, ikke sant?" Som et ekko av Augusts egne tanker. Ronny nikket til seg selv, kom mer inn i samtalen. "Du kan ikke la det gjøre det," fortsatte han, med høyere stemme nå. "Det er nesten skummelt å se at du bryr deg om henne, jeg mener, i en så stor grad. Vi har alle vært forelsket, men dette er litt mye. Jeg har aldri sett noen reagere som..." Det var underforstått hva han siktet til, August nikket ettertenksomt. "Jeg vet det," sa han. "Jeg vet ikke helt, jeg prøver å rasjonalisere tankene mine, handlingene mine, men..." Ronny nikket. "Jeg forstår det, mann. Jeg forstår det. Det kan umulig være lett å ha så sterke følelser for noen, og ikke vite om de besvarer dem eller ikke." De ble begge stille.

August begynte sakte å gå mot den ene enden av hagen, stoppet nær skillet mellom natur og menneske. Han lente hodet bakover, og stirret mot soloppgangen der oppe i det fjerne. Uendelig vakker, og allikevel mystisk, nesten uforståelig. Ronny fulgte sakte etter, stilte seg ved siden av ham og løftet blikket. "Vakkert," sa han stille. "Ja," svarte August. "Ja, det er det virkelig." De gikk tilbake til stillheten, bare stod der begge to. Stod og nøt synet, samtidig som de lot tankene fare. "Ti kroner for tankene dine." Ronny smilte. "Jeg tror du har nok med dine egne, kompis." "Du har antagelig rett." August lot en hånd gli gjennom håret, nærmest av instinkt. "Hun er helt fantastisk," sa han ettertenksomt. "Jeg kan ikke finne en bedre måte å forklare det på. Sannheten er at jeg faktisk ikke vet, hun bare er..." han lot en hånd gli gjennom luften som om det skulle være en forklaring på det uforklarlige. Ronny nikket, sa ingenting. "Jeg vet jeg burde snakke med henne om dette, jeg vet virkelig det." August lot hånden gli gjennom håret nok en gang, senket blikket til bakken. "Jeg klarer bare ikke. Jeg skjønner at du ikke forstår det, for det er totalt idiotisk." Ronny la en hånd på skulderen hans. "Jeg forstår det kanskje ikke," sa han. "Men jeg ser det. Jeg ser det på deg." August løftet blikket, og ga Ronny et matt smil. "Det spiser meg opp innenifra, Ronny. Jeg... Jeg er bare så jævla usikker, jeg vet ikke hva jeg skal tro om... Om noe." Han lot blikket gli opp mot himmelen igjen. Et par fugler hadde tydeligvis våknet, og danset nå rundt der oppe. Forent av en uforklarlig stemning, de fløt rundt der oppe, i en merkelig synkron felles bevegelse.

Ronny stirret på ham, nesten med medynk i blikket. "Du får ikke gjort noe med dette." August nærmest unnskyldte seg. "Det er mitt eget problem, kun jeg kan løse det." "Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, kompis, jeg skulle virkelig ønske det." August møtte blikket hans, og presset fram et smil. "Jeg må bare skjerpe meg," sa han, rasjonaliserte problemet for vennen. "Ta meg sammen, ikke la meg rive med av følelsene mine. Det er det som er problemet mitt." Ronny smilte tilbake, et varmt smil. "Det er kanskje problemet ditt, men det er også en av de største fordelene, styrkene, dine. Du lar deg rive med, men du er ikke besatt, du er ikke gal. Du er bare... Annerledes." Ronny gliste av mangelen på å finne et riktig ord. August måtte også le, Ronnys positive holdning hadde sakte, men sikkert klart å smitte mer og mer over på ham. "Takk, Ronny, den hjalp." Høyt der oppe, over dem hadde fuglene trukket nærmere hverandre, var nå kun noen få centimeter unna hverandre. De kurtiserte hverandre, flørtet og var lekne, slapp seg løs i fritt fall for så å sveve opp igjen, alt underlig samspilt, som om de kunne lese hverandres tanker, forstod hverandre.

"Vet du hva?" Ronny så på August, som lot blikket gli fra fuglene over dem og møte hans eget. "Hva?" Ronny smilte. "Jeg tror du kommer til å klare deg veldig bra!" Ronny beveget seg tilbake mot treet, stirret på det en kort stund før han snudde seg mot August. "Vi burde kanskje gå inn igjen? Det er fremdeles flotte muligheter for å få litt søvn!" August smilte til ham. "Gå i forveien, du, jeg kommer straks!" Ronny nikket, og gikk mot blokken. Før han forsvant inn, snudde han seg en siste gang og så på August som stod igjen, stirrende ut i luften. Han pustet lettet ut, og gikk inn.

August lot blikket gli over blokkene som omgav ham. Vinduene var mørke og tomme, ingen andre var oppe. Dette ga en slags ro, en merkelig tilfredsstillelse. Samtalen med Ronny hadde hjulpet, han følte det ikke lenger som han fløt i et vakuum, han var mer opplagt, benene var nærmere bakken om du vil. De siste stjernene hadde forsvunnet fra himmelen, nå var det lyset fra soloppgangen som tildro seg all oppmerksomhet på himmelvelvingen. Den begynte å bli sterk, overta hele scenarioet. Alle detaljer var skarpere, gresset under Augusts føtter var mye tydeligere, han kunne nesten se dråpene av morgendugg. Byens during hadde også begynt å utvikle seg. Mange, stort sett maskinelle, lyder samlet seg og laget til sammen en bakgrunnsstøy som gjorde det umulig å ikke vite hvor du var. August strakk armene i været, opp mot den lysende himmelen. Lot musklene og senene strekke seg, kjente han var trett. Han kastet et siste blikk utover scenen som utspilte seg, byen som stod opp, før han fulgte Ronnys eksempel og gikk inn. Over ham hadde fuglene forsvunnet, dratt til et annet, hemmelig sted hvor de kunne dele hverandres selskap i fred.

Ni

2010-08-10T00:19:00.001+02:00

Lyset skar i øynene hans. Han kjente den myke, fuktige mosen mot ryggen, mens han prøvde å presse seg opp i sittende stilling. Det var ikke lett, da hendene gled i morgenduggen, men han klarte det. Han lot hånden gli gjennom håret, få det vekk fra øynene. Øynene hans var sprekker, han stirret opp mot himmelen. Morgenen hadde kommet, himmelen var lyseblå, med lette skyer. Solen varmet ikke helt enda; August anslo klokken til å være rundt åtte. Han så seg rundt, tremuren som hadde dekket lysningen bare timer tidligere var sporløst forsvunnet, kun vanlige trær omga ham. Han reiste seg forbløffet opp.

Skogen så helt annerledes ut nå, ikke bare det faktum at han nå hadde lys, men selve strukturen i den var forandret. Trærne så mye vanligere ut, ikke som de skrekkingydende, skarpe monstrene de hadde vært. De var heller helt vanlige trær, dog mer døde, lik trærne August tidligere hadde hatt kontakt med. Han overtalte sakte seg selv til at hendelsene natten før kun hadde foregått i hodet hans, en slags reaksjon på hendelsene. På henne. Han hadde nesten glemt det, men nå kom det tilbake. Det var et hardt slag, og han måtte ta seg kraftig sammen for ikke å få nok et følelsesmessig utbrudd. Det var det som var årsaken til alt han hadde følt kvelden før, forklarte han seg selv, selvfølgelig hadde ikke trærne grafset etter ham med de lange, tynne grenene, selvfølgelig hadde ikke lysningen vært omgitt av en mur av mannevonde trær, alt hadde vært i hodet hans. Det hadde ikke vært noe hvitt, levende, dansende tre i lysningen, det var... Han snudde seg. Der stod hun, det. Han tok seg i gispe. Treet som hadde vært hvitt, og merkelig livfullt var nå mørkt, nesten svart, og like dødt som resten av skogen. Han tok et skritt nærmere, strakte ut hånden, og lot den gli langs stammen. Kjærtegnet ble ikke besvart, og han la hånden sin mot det, henne. Råtten. Han kjente det, fullstendig død. En tåre rant nedover kinnet hans. Borte. Han var forlatt, av alle kjentes det ut som. Alene.

"August!" Ronnys stemme vekket ham fra transen han nærmest hadde sunket inn i. Ronny og Aksel kom halvveis løpende, halvveis veltende mot ham over den ulendte skogbunnen. Ronny var den første som nådde bort til ham, og ga ham en tårevåt klem. "Jeez, mann, jeg var sikker på at vi hadde mistet deg!" Han så på Augusts møkkete, våte klær. "Ikke si at du har sovet her ute?" August nikket bekreftende, orket ikke å svare med ord. Aksel kom mot dem. "Vi har lett hele kvelden, mann," sa han, mye renere enn kvelden før. Begge hadde tydeligvis løpt av seg store deler av rusen, og de så mildt sagt trette ut. "Kom, så kommer vi oss vekk fra denne jævla skogen," Ronny nærmest befalte, og August adlød. "Gå foran, Aksel, du som husker veien." Sakte begynte de å bevege seg ut av lysningen. August kastet et siste blikk på treet. Hun beveget seg fremdeles ikke, bare stod der, død som resten av dem. Fra uskyldsren hvit, til mørk, nesten svart, og død. Han blunket for å unngå flere tårer.

De gikk gjennom skogen i taushet, Aksel foran, August og Ronny bak. Ronny kastet hele tiden blikk bort på August, prøvde å lese tankene hans, knekke koden. "Dette er på grunn av henne, ikke sant?" Han så prøvende på August, nesten utfordrende. "Jessie." Som om det ikke var underforstått. "August møtte blikket hans, studerte ham litt. Kameraten hans. Han nikket; "Ja." Ronny ristet bedrøvet på hodet. "Du ødelegger deg selv, vet du det? Det er ikke sunt for deg å tenke på henne. Jeg vet det er en klisjé, men det er flere fisk i havet." "Du har rett." August smilte til ham, men det var et trist smil. "Det er en klisjé." Det ble stille mellom dem. De vekslet få ord mens de brøytet vei gjennom skogen og tilbake ut på veien. Aksel og Ronny sendte hverandre noen blikk, men August valgte å overse dem. Han hadde nok med alle tankene som fylte hodet hans, forvirret ham.

De var snart tilbake til Kims hus, og Ronny geleidet August stille inn, mens Aksel sa noe om en avtale han måtte rekke, og fortsatte langs veien til busstoppet lenger nede i gaten. Huset bar preg av festen kvelden før, flasker og glass lå strødd rundt på ulogiske steder, gulvet var dekket av fotmerkene til de som ikke hadde brydd seg om å ta av skoene, og i et hjørne var en våt flekk hvor noe tydeligvis var tørket vekk. I sofaen satt Kim. Han hadde tydeligvis skiftet klær og dusjet etter festen, men så allikevel ganske shabby ut. "August..." Han ble oversett. Dusjen er rett opp trappen til høyre der," sa Ronny og pekte. "Jeg skal se om jeg kan finne noen rene klær til deg." August nikket til Ronny, kastet et blikk bort på Kim, og gikk opp trappen. Da han gikk inn på badet kunne han høre Ronnys stemme nedenfra, hevet og henvendt til Kim. "Du er tidenes største dust, er du klar over det?" August lukket døren bak seg, ville ikke høre krangelen nedenunder. Skjønt, krangel var ikke rett ord, Kim var fullstendig ydmyk, utskjellelse var et bedre ord.

Det var først da han dro av seg klærne at han innså hvor skitne de var. Fullstendig våte, hang nærmest fast i kroppen hans. Han la dem i et hjørne, og studerte seg selv i baderomsspeilet. Håret var enda mer uryddig enn det vanligvis var, og ansiktet så dratt ut, som om han ikke skulle fått noe søvn. Øynene var blanke, og hadde et matt preg. Han var trøtt, han var sliten. Han la alle tanker bak seg, alle teorier, alle drømmer, alt. Kastet det ut av hodet. Han trengte det ikke, ville ikke ha det der. Kvernende rundt, det voldte bare smerte. Han måtte takle situasjonen slik den var, der og da, ikke gå rundt og analysere hver minste ting. Ronny hadde rett, han tenkte for mye.

Han gikk inn i dusjen, lot vannet renne over kroppen. Det varmet og lindret. De støle leddene hans ble mykere, all svette og skitt ble skyldt vekk fra huden hans. Han bøyde hodet, og lot vannet renne gjennom håret, nedover ansiktet, blande seg med tårene. Han gråt. Gråt ut den siste frustrasjonen. Lot vannet skylle den vekk, skylle alt vekk. Ansiktet hennes materialiserte seg i tankene hans, der hvor rotet før hadde vært. Han elsket henne uansett, samme hva. Han elsket henne. Selv om han ikke kunne få henne. En uendelig trist tanke, og den presset frem flere tårer fra sinnet hans, ut i vannet, ned i sluket, vekk. Trærne, skogen, natten blåste ut av hodet hans, ut av tankene hans. Han bare stod der og eksisterte, var en del av alt, og det var herlig, på en spesiell måte. Lindrende, alt ble vasket av ham, både fysisk og mentalt.

Et drøyt kvarter senere gikk han sakte ut av dusjen, strakk seg, tok et håndkle fra en hylle. Han stoppet opp, og spisset ørene. Ingen høye lyder nedenfra, Ronny var tydeligvis ferdig med å skjelle ut Kim. August tørket vekk vannet fra kroppen, lot håndkleet gli over håret. Lånte en deodorantspray fra en hylle. Det banket på døren. "Går det bra, kompis? Kan jeg komme inn?" August svøpte håndkleet rundt livet. "Ja." Ronny kom inn, bærende på noen klær. "Aksel var så grei og hentet disse til deg, etter at jeg tvang ham til å gjøre det," gliste han, tydeligvis i bedre form nå. August smilte, og Ronny så lettet ut over responsen. "Jeg legger dem her," sa han, og la klærne på gulvet, rett ved siden av de skitne klærne, som han plukket opp. "Skal se om Kim har en pose til disse. Gjør deg ferdig, du." Han gikk ut, og lukket døren etter seg. August smilte fremdeles, det føltes som det var år siden sist.

Etter å ha tatt på seg klærne, jeans og t-skjorte i tillegg til rent undertøy og sokker, gikk August ned trappen igjen, og ut på kjøkkenet etter å ha konstatert at stuen var tom. Den var ryddigere nå, tom for flakser og glass. Ronny måtte ha hjulpet Kim med ryddingen. Ute på kjøkkenet satt Ronny og Kim ved bordet, som var dekket av brød og diverse pålegg. Kim reiste seg med en gang han så August. "Jeg beklager virkelig!" sa han, mens han gikk August i møte. "Jeg aner ikke hva som gikk av meg. Jeg visste jo så jævlig godt at du var forelsket i henne, mann, og så gjør jeg det der. Jeg er virkelig tidenes største idiot, Ronny har helt rett." Ronny nikket fornøyd fra bordet, tydelig glad for at budskapet hans hadde gått hjem hos Kim. "Det går greit," sa August i en overraskende mild tone; han hadde forestilt seg at han ville være rasende. "Du får ikke endret det nå uansett, det som er gjort er gjort." Kim nikket, men så fremdeles temmelig nedstemt ut. De satte seg, og August forsynte seg med brød og ost. Det virket som han ikke hadde spist på ukevis. "Så," August hadde mannet seg opp for å stille spørsmålet han fryktet svaret til: "Er du og Jessie et par nå?" Han pustet ut, og hevet blikket, stirret inn i Kims øyne. "Nei... Nei, selvfølgelig ikke. Jeg ville aldri finne på å... Vi bare rotet og..." Kim var veldig utilpass. August nikket, og vendte tilbake til måltidet. Alle håp var altså ikke ute.

Etter å ha spist frokost dro han og Ronny fra Kim, overnattingen de hadde planlagt hadde blitt totalt annerledes enn de hadde forventet, og det var en spak Kim som vinket farvel før han lukket døren. Stemningen var allikevel bedre, August og Ronny delte små historier fra festen hvor de unngikk alt som hadde med Jessie å gjøre. Da de kom tilbake til leiligheten, gikk August rett inn på rommet sitt, og lot døren stå på gløtt. Han dro av seg klærne, og la seg i sengen, dro dynen godt over seg, og sluknet momentant. Han ofret ikke en tanke til noe, bare lå, bare sov. Bare eksisterte.

Åtte

2010-08-10T00:18:00.001+02:00

Alt frøs. August hørte kun et vagt ekko av Ronnys stemme, umulig å sjeldne ordene. Alt liv var plutselig vekk, tatt fra ham. Røsket ut. Kim. Og henne. Det hadde ingen mening, ingenting hadde mening mer, og han... Nei, det kunne ikke stemme, det måtte være en annen. Men der var de, rett foran øynene hans. Enset ham ikke, fullstendig oppslukt av hverandre. Det var bare dem. Dem og han, i en innelukket sfære. All tid var borte, alt var stille. Smerten var i hele kroppen hans, fylte ham på samme måte varmen fra smilet hennes hadde gjort bare en snau time i forveien. Bare minutter. Sekunder. Tid. Alt hadde opphørt unntatt dem, og han ble tvunget inn i rollen som en passiv skuespiller, en voyeurist: Ingen. For hva skulle vel han gjøre?

Sakte men sikkert merket han at alt begynte igjen. Tiden begynte å gå, sakte først, men så raskere. Og raskere. Det vage ekkoet i bakhodet hans ble sterkere, nærmere. Og han kjente en hånd på skulderen. Han snudde seg, sakte. Ronny så på ham, med et uleselig ansiktsuttrykk. Ordene begynte å ta form og tolkes i Augusts hjerne. I en krok av sinnet ble de oversatt, og han hørte dem. Som en skurrete radio, men allikevel milevis annerledes. Mil i en navnløs ørken, kun tørsten og den oppgitte følelsen man får når man ikke lenger ser et mål.

"Går det bra med deg, mann?" Aksel hadde tydeligvis endelig forstått situasjonen, og stod bekymret et lite stykke unna, utenfor noe han ikke var sikker på om han hadde noe med. August svarte ikke, beveget seg ikke. Ronny gikk nærmere, snakket så lavt at bare August kunne høre det. "Beklager, slikt skjer. Du må ikke klandre deg selv for det." Ordene betydde ingenting for August der og da; alt var tapt. Ronny trakk seg litt unna, slapp Augusts skulder, hadde tydeligvis forstått at han trengte rom. "Jeg skal drepe Kim for dette," murret han, mens han lot blikket gli ut i stuen igjen. "Han visste hva August følte for henne!" "Det er ikke hans skyld." Et vagt visk, en skygge av Augusts virkelige stemme. "Man kan ikke styre slike ting. Hun har valgt ham, jeg bestemmer ikke over det." "Det behøver ikke å være slik." Ronny prøvde alt han kunne å hjelpe, men alt han gjorde var og flerre opp sårene. "De har drukket mye, de roter sikkert bare litt." Ordene nådde ikke inn til August i det hele tatt, han var mentalt fraværende. Han rettet seg sakte opp, prøvde å holde seg der, gjenvinne mening. Ingen i stuen hadde lagt merke til dem noe mer enn de lot til å legge merke til Kim og Jessie. Kessie og Jim. De lå så sammenfiltret der at det ikke lenger var lett å se hvem som var hvem, selv om det egentlig var det, og... August snudde seg vekk fra det, så på Aksel og Ronny som stod der sammen med ham. Hans venner i nøden, men han brydde seg ikke. De hadde ingenting å si. Ikke noe de gjorde kunne rette opp på dette. "Jeg trenger litt frisk luft." Stemmens skygge talte nesten uten å vite det selv, kun av instinkt. "Selvfølgelig." Ronny virket nesten litt forfjamset der han fulgte August ut av kjøkkenet og mot døren. Aksel ble stående igjen, visste ikke hva han skulle gjøre, eller hva han kunne for den saks skyld. "Alene!" sa August, en anelse krassere enn han hadde ment, da Ronny holdt på å følge ham ut døren. "Selvfølgelig, mann, bare si ifra hvis jeg..." var det stotrende svaret han registrerte før døren avskar dem, skilte dem i to forskjellige verdener.

August ble stående å se ut i luften i stund. Fokuserte ikke, bare lot blikket drive, slik han lot tankene. Det var hans egen feil, hvisket en stemme, i den mørkeste delen av bakhodet. Han skulle ha snakket med henne før, utnyttet sjansen han fikk før hun gikk. Til Kim. Han sukket, og kastet hodet bakover, stirret opp mot himmelen. Den var ganske mørk, i det fjerne kunne han se det første lyset av den nye dagen. Han hadde ingen anelse om hva klokken var. Alle begreper om tid og rom var ute av oppfattelsen hans. Han hadde enda ikke helt klart å vri hjernen sin rundt situasjonen han var i, scenen han akkurat hadde vært vitne til. Han var tilskuer i sitt eget hode, og skjønte ikke helt handlingen.

Han begynte å gå. Ingensteder, bare fremover. Han beveget seg bort fra huset, mot gaten utenfor, snudde seg til siden og begynte å gå ved siden av den, da han vagt husket noe om at han ikke måtte gå midt i veien. Huset lå helt i utkanten av byen, der urbaniteten møtte natur, tre møtte metall, jord møtte asfalt. Her måtte mennesket vike, naturen hadde kontroll her. August snudde seg, og så byen bak seg, som den gigantiske gravstøtten den var der midt ute i naturen, i skogen. Han fortsatte å gå, noen hundre meter foran seg så han en skog på høyre side av veien. Det virket riktig å gå mot den. Han gikk med raske, bestemte skritt, noe som ikke passet med tilstanden han var i. Den var alt annet enn bestemt, hjernen hans spydde ut nærmest schizofrene tanker. På den ene siden var det tanker som prøvde å se håp i fremtiden. Som Ronny hadde sagt, de hadde drukket en del, bare rotet litt. På den andre siden var det tanker som veltet seg i selvmedlidenhet, medynk med hans egen situasjon. Et sted i midten var det en eneste rasjonell tanke: Hva gjør jeg nå? Hvor går jeg herfra? Den gjaldt både den generelle tilstanden hans, men kanskje også det han faktisk gjorde, gikk målrettet mot en skog han aldri hadde enset før, midt på natten, alene. Det var kanskje feil å si at han ikke hadde enset den, hver gang han kjørte inn og ut av byen tildelte han den en liten tanke, en anelse av oppmerksomheten sin. Den var ganske iøynefallende, en relativt stor skog, rett utenfor byen, et perfekt skille mellom natur og menneske. Ikke symbiose, men segregering.

Akkurat da tankene om skillet mellom natur og metall holdt på å overta sinnet hans (nok en gang), befant han seg inne i skogen. Han hadde krysset grensen mellom det menneskeskapte og det naturlige, som i ren fysisk form bestod av en grøft fylt med mennesklig avfall. Han fant seg selv omringet av trær, og kunne nesten ikke begripe at han sekunder før hadde stått ved en veikant. Han så bak seg, men det var umulig å se veien mellom de tette, sammenfiltrede grenene. Han beveget seg fremover, innover, bakover, inn i skogen. Trærne stod tett, og han var nær ved å snuble mange ganger, men klarte allikevel og holde seg oppreist på en sti som kun fantes i hodet hans. Skogbunnen var mosebegrodd, med et ukjent antall andre typer gress og vekster. Det var få grener på dette nivået, de fleste satt lengre oppe. Når vokste egentlig en gren ut av et tre? Var det bestemt på forhånd, visste treet når det skulle skyte ut en lang arm, en falloserstatning, var det i det hele tatt noen grunn til de bladløse grenene nederst på et tre? Døde grener, armer som strakte seg ut etter ham, ned etter ham. Han kjente seg fanget, både av skogens klør, og oppe i sitt eget hode. Det var en klaustrofobisk opplevelse, og alt han kunne gjøre var å bevege seg fremover, innover, bakover.

Han snublet, ble liggende. Han så skogbunnen nøye nå, og merket seg at den var livløs. Mosen var mer grå enn grønn, og den var kald. Ikke fuktig, men tørr og skarp. Skogen var mørk og klam, og han kunne nesten merke grenene der oppe strekke seg ned, prøve å få tak i ham. Han hørte vinnen ule, og faretruende, knirkende, mørke lyder fra trærne. Noe sveipet gjennom skogbunnen bare centimeter unna hånden hans, rett utenfor synsfeltet. Han kjente panikken gripe seg, og kastet seg opp, begynte å bevege seg. Raske skritt gjennom skogbunnen, hoppet over ting som lignet hindringer. Knirkene fra trærne og ulingen fra vinden fylte ørene hans. Han beveget seg raskere, tok imot trær som kom mot ham, og dyttet seg forbi dem, skrubbet opp håndflatene mot den tørre, svarte, mørke barken. Skogbunnen var ujevn, full av groper og forhøyninger, som gjorde ferden hans hardere. Han hadde en følelse av at noe fulgte etter, noe som sveipet gjennom skogbunnen, rett i helene hans. Han følte grenene over og rundt ham strekke seg, dra seg mot ham. Lydene ble bare høyere, hørtes ut som skrik. Han begynte å løpe. Flykte. Han snublet, men karret seg opp igjen, løp videre mot noe ukjent, og kanskje enda mer faretruende enn det som fantes bak ham. Det knaket i skogbunnen under ham, små knekk av kvister, og tørr rasling i den uttørrede mosen. Plutselig befant han seg foran en vegg av trær, en vegg av skog. Natur så sammenfiltret at det var umulig å se hva som fantes på den andre siden. Han stoppet ikke, løp mot den, møtte den. Han presset seg mot den, kjente sakte at kvister og grener bøyde seg mot vekten hans. Han presset hardere, med all kraft han hadde, og veggen brast, han falt igjennom.

Han befant seg på en åpen plass, en lysning i skogen. Han lå på bakken og kjente mosen, mykere her, fuktigere. Han presset seg opp. Veggen bak ham var sammenfiltret, som om ingenting hadde brutt gjennom den. Den omgav hele lysningen, det fantes ingen vei ut. August var usikker på om dette var positivt eller negativt; alt som fantes der ute, ute i skogen, var utelåst, kunne ikke nå ham, men han var også en fange, kunne ikke bevege seg utenfor dette området. Innestengt med det som fantes her inne. Han så seg rundt. Ikke noe spesielt, bare en lysning, lik tusen andre lysninger. Vel, bortsett fra den organiske muren som omgav den. Han stirret opp mot himmelen. Soloppgangen hadde så vidt begynt, han så et gryende lys der oppe, men himmelen var i hovedsak mørk, uten stjerner eller måne til å lyse opp. Det gryende lyset hadde ingen klar farge, det var gult, rosa, rødt, lyseblått, grått, hvitt. Det var lyst.

August tok sakte et steg ut i lysningen, vekk fra muren. Den var tom, oval, grunnen var jevn og ganske flat, mosebekledd, intet av interesse, ikke noe som kunne skremme. Et lite tre stod nær den andre enden av ovalen, til venstre for August. Bortsett fra det fantes det ingenting der. Han beveget seg mot treet, sakte siden dette var det eneste som kunne være farlig. Hva tenker du på? spurte en stemme i bakhodet, Hva skulle være farlig, det er bare ett tre! Men allikevel var det noe med skogen, med lysningen, med muren, med treet som fikk August til å være varsom, bevege seg sakte mot treet.

Det var omkring to meter høyt, litt høyere enn ham selv. Han stod omkring to meter unna det, observerte det stille, oppmerksom. Det var hvitt, men ikke på den livløse, døde måten som treet han hadde sett i speilbildet i Kims dam. Han hadde nesten glemt det, men nå kom alt tilbake til ham, panikken han hadde følt i skogen begynte å legge seg, de rasjonelle tankene seg tilbake. Igjen gled tankene mot henne, mot Jessie. Henne. Han kjente en tåre renne nedover det høyre kinnet, og merket at øynene var helt våte. Han hadde latt henne gli unna, hadde ikke utnyttet sjansen sin. Det var han egens skyld, som den idioten han var. Verdens største dust. Han lot blikket gli over treet mens tankene for gjennom hodet. Det var en rett stamm på halvannen meter, med grener som strakk seg ut fra toppen, og dannet en krone, majestetisk trass størrelsen. Det var ingen blader på det, intet liv. Kun marmorhvitt tre. Men det var ikke dødt, han kunne formelig merke livet i det. Hadde hun noensinne vært interessert i ham? Var han bare en venn for henne, en som hjalp henne med oppgaver og fikk henne til å le? En samtalepartner, en hun kunne betro seg til, fortelle om hvordan hun delte kvelden med Kim, du vet, han kompisen din, en virkelig tiger i sengen...

Han merket noe mot skulderen sin. Han så ned, og så en av de marmorhvite grenene stryke ømt, varsomt mot ham. Han ble merkelig nok ikke skremt, han skvatt ikke, bare lot den kjærtegne. Resten av grenene hadde også fått liv, beveget seg sakte, danset i luften, mot himmelen. Stammen krunget, og bøyde seg til siden, på skakke, for å få en bedre titt på ham. Det var et merkelig samspill mellom grenene, de tilhørte samme bevissthet. De var ikke skarpe og ru, men myke og bevegelige, som tentakler. De var fremdeles laget av tre, men hadde inntatt en mer bevegelig form. August lot seg sakte rive med av bevegelsene, av dansen. Han danset med, nærmere treet, lot grenene gli over seg, rørte ved stammen, kjærtegnet den. De glidende bevegelsene innehadde en merkelig kraft, han beveget seg med treet nå, ble ett med det. Menneske møtte natur, i den reneste mulige form.

Sju

2010-08-10T00:17:00.000+02:00

De var blitt enige om å ta feiringen i Kims hus. Foreldrene hans satt rimelig godt i det, og hadde latt ham få bruke et hus de eide i ytterkanten av byen mens han studerte. Et ganske stort, toetasjeshus som lot til å være bygget en gang på femtitallet. August hadde kun vært der et par ganger tidligere, og hadde rent glemt hvor stort det var, da Ronnys bil stoppet på parkeringsplassen rett utenfor. August hadde ingen bil selv, da det ble for mange utgifter for ham.

"Det er et jævla slott!" utbrøt Ronny da de gikk ut av bilen. "Vel, ikke langt unna, i alle fall," mumlet han brydd da Kim kom mot dem fra trappen, hvor han hadde stått og snakket med et par jenter. "Jeg ville ikke sagt slott, men antagelig bedre enn den rønna dere deler!" sa Kim spøkefullt. "Yeah, yeah." Han geleidet dem bort til trappen, presenterte dem for jentene, noe som var totalt uinteressant for August (han hadde henne), og deretter bar turen inn. Det var et relativt stilig innredet hus, med plakater av kjente kunstverk og tremøbler August gjettet var Kims foreldre valg. Han og Ronny ble vist inn på kjøkkenet. "Ølen bor i kjøleskapet, gutter, sterkere saker står på benken der borte." Benken Kim viste til hadde en imponerende samling flasker i ymse størrelser med innhold som variert i farge fra mørkebrunt, til grønt, til fullstendig gjennomsiktig. "Kos dere!" Kim var allerede på vei tilbake til jentene sine før ordene hadde forlatt leppene helt. "Fullstendig player!" Ronny lo. "Men han er grei innerst inne. Og ytterst ute óg, i grunn." August bare nikket, han hadde helt andre ting i tankene. For hvem andre hadde ikke kommet inn i rommet, om ikke henne. Ronny la merke til at August så forbi ham, og snudde seg. "Jess!" "Hei, Ron!" Hun ga ham en klem. Hun så over ryggen hans, og stirret rett inn i Augusts øyne. De blå øynene hennes var så uendelig vakre. August kunne stirret inn i dem hele kvelden, badet seg i lyset av dem. "Hei, August!" stemmen hennes var som sang i ørene hans. "Eh... Hei, Jessie!" Hun kom mot ham, og la armene rundt ham. Hun hadde aldri vært så nær ham før, vel, i alle fall ikke i virkeligheten. Han kjente kroppen hennes mot seg, alle formene. Kun et lett press, men allikevel... Klemmen var over, det lille øyeblikket da kroppene deres faktisk hadde møttes var forbi. Hun smilte til ham. "Vi må snakkes senere i kveld! Jeg må bare stikke bort til noen venninner først." Hun snudde seg og gikk, og etterlot ham, stående og gape. "Tørk det uttrykket av deg, folk kan tro du lider av noe!" Ronny var som vanlig tørrvittig. "Vel, jeg gjør jo egentlig det," sa August lavt, nesten bare til seg selv. Ronny himlet med øynene. "Skal se om jeg kan bli smittet av noe av det samme selv," sa han, mens han tok en av flaskene fra benken. "Men bare for i kveld!" gliste han, mens han satte stø kurs mot en liten gruppe jenter ute på verandaen. Nå var det Augusts tur til å himle med øynene.

Kim kom tilbake inn i rommet. "Koser du deg?" "Jessda." August smilte til ham. "Du sa ikke at Jessie skulle komme?" Kim gliste. "Tenkte du ville like det, ja." "Absolutt. Kanskje jeg snakker med henne i kveld. Jeg mener, virkelig snakker med henne." Han hadde ikke tenkt på det, før han nå sa det høyt. Kanskje han skulle det, kanskje i kveld ble kvelden han skulle fortelle henne om følelsene han så lenge hadde sperret inne. Det var tross alt et ypperlig tidspunkt, sommerferien hadde begynt, han kunne konsentrere seg fullt og helt om henne i månedene som kom. Tanken tok nesten pusten fra han. Kim lot til å forstå hva han tenkte. "Dette klarer du, kompis." Han så på Augusts tomme hender. "Du trenger bare noe å roe nervene på først." Han gikk bort til kjøkkenbenken og kastet en flaske med grønt innhold mot August. Han klarte så vidt å fange den i luften. "Forsiktig der, mann, vil ikke ha noe søl på gulvet," lo Kim. Han geleidet August ut i den relativt store stuen, hvor brorparten av de besøkende oppholdt seg.

August kjente straks igjen en av studiekameratene sine. "Hei, Aksel!" Aksel snudde seg, og smilte da han dro kjensel på August. "Snakkes," sa han til Kim, som hadde sett venninnene sine, og knapt enset at August var der lenger. "August!" nærmest ropte Aksel da August kom bort til ham. De håndhilste, og gav hverandre en rask klem. "Hvordan gikk eksamenen din?" August hørte selv hvor skoleinteressert det fikk ham til å fremstå, men det lot ikke til at Aksel brydde seg om det. "Helt greit egentlig. Fikk C minus." Han gliste til August. "Men du da, mann, hørte du fikk A!" "A minus faktisk." "Går for det samme, mann, det er jo kjempebra! Best i klassen og greier." August smilte. Å være på toppen av klassens faglige hierarki hadde aldri vært viktig for ham, men det var allikevel en ganske god følelse. "Nja, tenkte jeg skulle klage på den," spøkte han. Dette syntes tydeligvis Aksel var ustyrtelig festlig, for han snøftet av latter, og klappet August på skulderen. "Det er ånden, mann!" Plutselig ble ansiktet han mer alvorlig. "Men du, hørte du og Kim ble utsatt for en stygg ulykke i dag? Et tre som falt på dere, ikke sant?" August hadde klart å holde hendelsen ute av hodet hittil, men nå kom det tilbake, og også hans ansikt fikk mer alvorlige folder. "Ja, det var ganske sykt, egentlig. Det store treet utenfor universitetet bare falt ned mot oss. Bare sånn helt ut av det blå. Røsket opp med roten og alt." Aksel nikket alvorlig. "Stygge saker det der, mann! Dere kom unna uten skader?" "Ja, vi klarte akkurat å hoppe unna i tide. Men kunne blitt stygt." Han ble stående å reflektere et par sekunder. "Naturens hevn på mennesket, ikke sant?" han smilte da han sa det, men en del av ham syntes ikke påstanden var morsom i det hele tatt. Aksel lo nok en gang ganske overdrevent av morsomheten. "Øyh, mann, ser ut til at flere vil snakke med deg. Ikke la meg oppholde deg!" August snudde seg dit Aksel pekte, og ble nok en gang stående og stirre inn i de utrolig vakre, blå øynene han hadde lært og kjenne og elske. "Hei, Jessie!" sa han, i noe han håpet hørtes ut som en ledig tone. Hun smilte til ham. "Kan vi gå ut i hagen, eller noe? Det er litt bråkete her i lengden." August nikket, og gikk sammen med henne ut. Hjertet han banket utrolig fort, og han var sikker på at hvis han hadde samtykket med ord istedenfor et nikk, ville han ha stammet, eller ikke en gang klart å si noe.

De spaserte sammen ute i den halvstore hagen som omga huset. Han nøt å være så nær henne, og ikke minst alene med henne. Han kunne nesten kjenne lukten av henne, hvordan den omga henne, som en aura av skjønnhet. "Så, hva er det jeg hører om at du og Kim ble angrepet av et ondsinnet tre?" Hun smilte, og så på ham. Han så tilbake, eller rettere sagt, stirret tilbake. "Vel, vi hadde tenkt oss på en kafé eller noe for å snakke om eksamensresultatene og sånt, og vi gikk forbi det store treet utenfor universitetet, hvis du har sett det?" Hun nikket. Han merket at han ble mer selvsikker, og fortsatte. "Vel, plutselig rygger Kim unna meg, og sier noe sånt som "Pass deg, August!". Jeg snur meg, og ser dette gigantiske treet falle rett mot meg. Jeg rakk akkurat og kaste meg unna i tide." Hun så nesten oppslukt på ham, så han utbroderte. "Skikkelig sære greier, treet veltet, og dro med seg røtter og alt. Nesten så det kastet seg mot oss!" Hun smilte, men ikke på samme måte som Aksel eller Ronny hadde gjort; dette smilet var av en helt annen natur, og varmet hele kroppen hans. "Vel, fint at dere kom uskadde fra det." De fortsatte å spasere litt, han var veldig nær henne nå, bare noen centimeter unna. "Jeg hører at det ikke bare er Kims gode karakter vi feirer i kveld?" Nok en gang så hun på ham, og hvis kroppen hans hadde vært varm fra før, så kokte den nå. "Ryktet sier at du fikk A." fortsatte hun, og la hodet delvis på skakke, i et uttrykk som fikk henne til å se virkelig søt ut. "Vel, A minus, faktisk." August smilte, og ble møtt av et smil som kunne blende solen. "Det går for det samme, veldig bra gjort!" Hun klappet ham på skulderen. Berøringen, og kjenne hånden hennes mot skulderen sin, var utrolig. At en så liten bevegelse kunne virke sånn var nesten uforståelig. "Ehm... Så, hvordan gikk det med juseksamenen din?" Hun så litt usikkert på ham. "Jeg fikk A," sa hun, nesten unnskyldende. "Nei, seriøst? Det er virkelig bra, Jessie! "Positiviteten hans smittet over på henne, og hun smilte igjen. Hvordan kunne hun tro at han skulle bli såret av å bli slått av henne? Nei, han var enda gladere for hennes toppkarakter enn for sin egen. Hun var lynende intelligent, hun var perfekt, hun var... "Jessie!" Noens stemme lød gjennom natten. "Kom hit litt!" Hun så unnskyldende på ham nok en gang. "Beklager, vi får ta opp tråden senere! Virkelig hyggelig å snakke med deg!" "Det var hyggelig å snakke med deg óg!" nesten utbrøt han. Han rødmet, men heldigvis syntes det ikke i den varme sommernatten. Hun smilte til ham, og gikk tilbake mot huset. Han ble stående igjen, allerede lengtende. Han var litt irritert over at han ikke hadde snakket med henne om ha han følte, men følelsene fra samtalen, varmen den hadde skapt i ham, overskygget alt annet.

Han gikk nedover i hagen, mot en benk som stod nede ved et lite tre. Ved siden av benken var det en liten, kunstig laget dam. Vannet var speilblankt nå i sommernatten. Han la seg på benken, og stirret opp i treets blader. En lett bris fikk dem til å danse rolig. Han ble beroliget av å se på det, han fikk bearbeidet de voldsomme følelsene som hadde brutt opp i ham gjennom samtalen med Jessie. Han var virkelig forelsket i henne. Selve følelsen var herlig. Ansiktet hennes svømte foran hans eget i tankene hans, og hun smilte. Bare tanken på dette smilet varmet ham, og han smilte selv. Smilte tilbake. Han lente hodet helt tilbake, og stirret på treets stamme. I motsetning til de andre, det vil si de han hadde hatt befatning med tidligere denne sommeren, virket det som at dette var livfullt. Barken så på en måte sunn ut, som om den var frisk, og bladene danset så levende i vinden. Danset og danset, mens den friske brisen sang for dem. De beveget seg sakte frem og tilbake...

Han var tilbake i hagen. Den var den samme, med de tåkete, grå utenom-omgivelsene, og det gigantiske treet som vokste ned fra himmelen. Han hadde nesten glemt hele denne drømmen, men nå var den tilbake, sterkere enn noensinne. Han følte seg allikevel overraskende våken og opplagt, han husket detaljert hendelsene med Jessie, og forstod at han antagelig hadde sovnet på benken. Han skrittet fremover, nesten på måfå, til han så blinket i det fjerne, fra glassbygningen på roseengen. Igjen fant han seg selv gående mot blinkingen, i det våte gresset, nok en gang barbent. Han kjente ingen jord eller annen materie, kun gresset, som om det fløt oppå ingenting, svømte i luften, eller danset som blader i vinden. Han nærmet seg roseengen, og kunne se dette noe av glass strekke seg opp i midten, som en gigantisk morrose, som kunne kontrollere alle de andre. Han tråkket forsiktig ut på roseengen, og kjente noen torner skjære i de nakne føttene hans. Men på en måte merket han det ikke. Det var tross alt en drøm, fortalte han seg selv.

Han kom nærmere og nærmere glassbygningen i sentrum av engen, og han merket at den ble mørkere og mørkere jo nærmere han kom, som om han bringte noe med seg som forpestet det. Glasset begynte å tetne til, og han begynte å se konturene av bygningen mye klarere. Han var bare omkring femti meter unna den nå, og kunne skimte hvilken form den hadde. Han så den nesten helt klart, da...

"Så her er du!" Stemmen til Ronny dro ham ut og vekk fra hagen. Han så ansiktet til Ronny over seg, itrukket et dumt glis. Han kjente han var irritert på Ronny. Nok en gang hadde han dratt ham ut av søvnen akkurat idet han oppdaget... Noe. "Lurte på hvor du var!" Ronnys stemme bar preg av at han hadde drukket langt mer enn flasken han hadde fått av Kim. "Det er over tyve minutter siden Jessie kom tilbake igjen." Ronny så litt alvorlig på ham. "Snakket du med henne? Du vet hva jeg mener. Avviste hun deg?" August samlet seg, satte seg på benken, og Ronny satte seg ved siden av ham. "Rakk ikke å komme så langt," forklarte han. "En eller annen ropte henne tilbake til huset." "Skjønner," Ronny blunket til ham. "Så, hva snakket dere om på den romantiske turen deres?" August tenkte seg om. Hva hadde de egentlig snakket om? "Ingenting, egentlig," sa han ettertenksomt. "Og allikevel er det den beste, mest interessante samtalen jeg har tatt del i." Ronny smilte overbærende til ham. "Du er ganske tragisk, vet du, men du kunne vært verre. Du kunne grått." August langet ut et tulleslag mot ham, og Ronny gliste og dro seg unna. "Nei, seriøst, August, vi får vel gå opp til huset igjen. Kim savner oss sikkert." August lo. "Med den veninneflokken? Tvilsomt!" Allikevel reiste han seg. Noe i øyenkroken dro til seg oppmerksomheten han. Han snudde seg for å se hva det var. Det var den lille dammen, den funklet og glitret som aldri før. Han gikk nærmere, og så ned i den. Den viste et speilvendt bilde av den nærmeste delen av hagen, av benken, og av det lille treet... Det lille treet! August så nærmere. Speilbildet av benken og alt annet var som det skulle, men speilbildet av treet var... Galt. Treet i dammen var helt dødt og hvitt, med lange, bare grener, som strakk seg i endeløs tortur vekk fra jorden det satt fast i. Det var et sjokkerende syn, og August trakk seg raskt et par skritt unna. "Hva er det?" Ronny sto også oppreist nå. August så ned i dammen en gang til. Visjonen av det døde treet var borte, nå viste den blanke vannoverflaten kun en speilvendt kopi av treet som befant seg naturlig i hagen. "Ikke noe," svarte han langsomt. Jeg bare syntes jeg så noe." "Sikkert bare fjeset ditt," gliste Ronny. "Kom igjen, vi går tilbake!" August nikket, og ble med opp mot huset igjen. Det måtte være søvnen som hang i fremdeles, eller alkoholen, eller kanskje en kombinasjon. Han ristet på hodet. Han skulle sørge for å sove godt den natten.

Da de var oppe ved inngangen av huset igjen, ble de møtt av en enda mer entusiastisk Aksel. "Der er han! Der er geniet!" utbrøt han i vill glede over å se August igjen. August smilte til ham, og tok imot hi-fiven som nærmest ble kastet mot ham. "Bli med inn å få deg noe å drikke," nærmest befalte Ronny, og dro både August og Aksel med seg inn på kjøkkenet, hvor den imponerende flaskesamlingen hadde minket betydelig. Ronny åpnet kjøleskapet, dro ut tre øl, og fordelte dem. De åpnet dem på likt. "Skål for geniet!" utbrøt Aksel, og de tre boksene klirret mot hverandre omkring to meter over Kims kjøkkengulv. "Det er virkelig godt gjort, August, A minus er så godt som..." Ronnys setning døde ut da han så over Augusts skuler, og ut i stuen hvor brorparten av festen fremdeles pågikk. August skulle til å snu seg, men Ronny la en hånd på skulderen hans. "Ikke... Eh, ikke se ut i stuen, August, stol på meg!" Aksel så ut i stuen, men så tydeligvis ikke hva Ronny maste for. Et smil bredte seg utover ansiktet hans. "Hei, ser ut som husets herre har valgt ut kveldens offer," gliste han. "Hold kjeft, Aksel!" snerret Ronny, men August hadde allerede snudd seg. Synet som møtte ham var som et hardt slag i mellomgulvet. Utstrakt på sofaen i stuen lå Kim, tett sammenfiltret i en het omfavnelse med Jessie.

Seks

2010-08-10T00:16:00.000+02:00

Dagene som fulgte gikk for det meste i hardt arbeid. Innspurten av psykologlinjens skoleår var et hardkjør av repetisjon og eksamener, noe som ikke bidro i noen nevneverdig grad til å rense den allerede overfylte tankestrømmen i Augusts hode. Professorene tok ikke smålige hensyn, og studentenes følelser ble borte i byråkratiet som fulgte denne skjøre perioden. August så frem til ferien, og roen den ville medbringe. Det hjalp ikke stort at været bekreftet Ronnys spådommer, og kokte vekk de siste sporene av intelligens i studentenes hoder. Kombinasjonen av heten og presset var såpass stor at et par av Augusts medstudenter hoppet av før eksamenene kom.

De siste ukene av skoleåret, etter eksamen, tilbrakte han og Ronny i en park ikke altfor langt fra leiligheten. Der lå de på benker eller gresset og leste alt annet enn faglitteratur. Eller de satt på kaféer og diskuterte felles bekjente. Eller de var i leiligheten og så filmer de leide. Dette var noe de måtte inngå en del kompromiss om; August likte romantiske filmer, gjerne basert på Jane Austen, mens Ronny var mer glad i filmer som inneholdt pistoler og eksploderende bygninger. Derfor gikk det i mafiafilmer, en undergenre de begge likte godt. Blandingen av eksistensiell dialog, voldsomme henrettelser gjorde at begge ble sittende fjetret, enten det var Coppola eller Scorsese som stod bak. Alt i alt gikk dagene sakte unna, og August prøvde etter beste evne å rydde opp i tankene, klarne hodet, selv om han nå også hadde eksamensresultatet å tenke på. Han lurte på om han ikke var egoistisk i sine tanker om Jessie. Hun var tross alt også en person, med sitt eget liv og sine egne tanker, noe han måtte ta hensyn til. I tillegg fortsatte en tanke og gnage: "Hva hvis hun ikke liker meg på den måten?" Å risikere alt ved å snakke med henne om følelser var ikke noe han var opplagt til nå.

Han hadde møtt henne noen ganger i løpet av de slappe ukene, oftest i parken der han satt og leste. Hun slo alltid av en prat, og hadde takket ham for hjelpen han hadde gitt henne, oppgaven hadde visst blitt vellykket. Nærværet hennes var nær berusende på ham, og han ble alltid sittende smilende igjen når hun måtte gå. Alltid "måtte" gå, aldri fordi hun selv ville. Den tanken varmet ham. Og blikket hennes. Han prøvde å speile seg i øynene hennes, se hva det var hun så. Men i stedet ble han fjetret av hvor vakre de var. Klare og blå, skarpe, men allikevel myke, blanke, men allikevel faste. Det brune, nestenkrøllete håret. Den brune, glatte, myke huden. Og leppene, som han hadde drømt om igjen og igjen. Han hadde ikke drømt mer om hagen, den hadde forlatt tankene hans. Han sov godt nå, og ble liggende lenge og tenke før han stod opp. Tenke på henne.

Endelig en dag var det over. Maset og stresset, og de slappe dagene fylt av meningsløs aktivitet. Han gikk til universitetet for å få overrakt en evaluert eksamen. Det var en stor stenbygning, som helt klart var ment å se flott ut. Den lignet på et engelsk gods fra attenhundretallet, bare kraftigere, mer svulstig. Da han var inne hørte han et rop. "August!" Det var Kim, den eneste på psykologistudiet August hadde kjent fra før semesterstart. De hadde gått på ungdomsskole og videregående sammen, og hadde alltid vært ganske close. "Kim, hvordan gikk det?" Kim smilte bredt. "B minus, mann!" Kim gliste, og kastet seg i Augusts armer. "Grattis, ikke verst, kompis!" "Ser deg utenfor etterpå? Tror du bare kunne stikke opp nå, de andre møter opp når de får beskjed skjønner du." August så på klokken. Elleve. Han gikk opp til salen de vanligvis brukte, hvor de skulle få overrakt resultatet av professor Falkenberg, mannen som hadde hovedansvar for psykologistudentene. "Tidlig oppe som vanlig, ser jeg," sa han spøkefullt da August kom inn. Han rakte frem et ark. August så på det. "A minus?" "Skulle gjerne sett en ren A der, men jeg antar det kommer. Du var altså best i klassen, men det kom vel ikke uventet?" August var for overveldet til å svare. Dette var over all forventning. Professoren lot til å skjønne hva som gikk gjennom tankene hans, og smilte. "Ikke la meg holde på deg, August." "Takk, professor!"

August forlot forelesningssalen smilende, flyvende på suksessens vinger fra denne unødvendige scenen. Plutselig stoppet han. Det var et tre utenfor vinduet foran han, og han kunne sverge på at han akkurat hadde sett det bøye seg, i et slags bukk. Han gikk frem mot vinduet for å se nærmere. Treet stod helt stille nå, men han var sikker på at han hadde sett det bevege seg. Nok en gang var han fullstendig blank på hvilket treslag han stod og beskuet, men det lignet en del på treet i hagen. Han ristet på hodet. Det plutselige gledessjokket rotet med hjernen hans. Han vente seg bort, og gikk ned for å møte Kim.

"Så, hvordan gikk det?" Kim hadde tydeligvis tolket Augusts smil, for han så på ham med en slags forventning. "Gjett!" Kim gliste. "A minus?" Gliset ble etterfulgt av en latter. "Jeg snakket med Falkenberg før jeg gikk." "Din snikende luring!" August skulle til å foreslå at de skulle gå et sted, da han hørte et knekk bak seg. "August, pass deg!" Kim rygget unna. August snudde seg, og rakk akkurat å kaste seg vekk fra treet som kom fallende mot ham. Han ble liggende på bakken. Hva hadde akkurat skjedd? Var han blitt angrepet av treet? Han reiste seg sakte opp, og snudde seg mot treet. Der lå det, utstrakt i sin helhet. Så vidt han kunne se var ingen skadet. Det så nesten ut som om hele treet var dratt opp fra bakken, med roten og alt. Små røtter stakk opp i luften, som om de strakk seg etter noe å holde fast i. Kim kom løpende bort til ham. "Går det bra?" "Jada." "Hva faen var det som skjedde?" "Aner ikke." "Hele jævla treet er røsket opp, jo!" En mann kom mot dem. "Går det bra, gutter?" De nikket. "Det må være noe av det merkeligste jeg har sett," fortsatte mannen, "Treet bare veltet seg mot dere, sånn helt uten videre. Nesten som det kastet seg mot dere for å angripe!" han lo kort, og gikk videre. Kim og August ble stående å se på hverandre. "Gå et sted?" Kim så lettere desorientert ut. August nikket.

De gikk til kaféen August og Jessie hadde besøkt noen uker tidligere. Inne traff de Ronny, som satt og leste på et ark han hadde foran seg. Han smilte da de kom inn. "Gått bra med dere?" Før de rakk og svare fortsatte han. "Jeg fikk B!" "Grattis!" sa August. "Hva skjer med dere, ser ut som dere har sett et spøkelse eller noe, jo!" Kim forklarte kort om hendelsen med treet. "Jøss, det gamle treet utenfor universitetet deres? Spooky!" Mens Kim forklarte hadde både han og August klart å summe seg. "Så, hvordan gikk det med dere, da?" spurte Ronny, etter at han hadde sett litt ut i luften, antagelig i et forsøk på å visualisere hendelsen han akkurat hadde fått beskrevet. "Jeg fikk B minus," forklarte Kim. Smilet var tilbake på fjeset hans. "Ikke verst!" plystret Ronny. Han snudde seg mot August. "Hva med deg, kompis?" "A minus." "Seriøst, mann?" Ronny så imponert på ham. "Dette må feires! At vi tre klarte såpass bra karakterer er verdt en skål!" August lente seg ettertenksomt tilbake i stolen, og lot Kim og Ronny fortsette planleggingen av kvelden. Han hadde ikke tenkt på hagen eller trær generelt i det siste, men nå var alt kommet tilbake. Hva i all verden foregikk her? Han måtte innbille seg det, det var ingen annen mulig forklaring. Han stirret ut av kafévinduet, ut på bladene av et tre utenfor. De blåste i den friske sommervinden, beveget seg og danset til vindens rytme. Nesten som de levde. Han ristet på hodet. Ingen vits i å fantasere nå. Han meldte seg inn igjen i samtalen, og lot alle tanker om levende natur forsvinne.

Fem

2010-08-10T00:15:00.000+02:00

Han kom ikke tilbake til hagen den natten. I stedet svømte fjeset hennes et eller annet sted mellom netthinnen og sinnet hans, for langt unna til at han kunne røre ved henne, men allikevel så uendelig nær; han så hver lille detalj ved fjeset hennes, hver detalj han hadde observert og drømt om så mange ganger før. For han var hun perfekt, feilfri. Og han drømte om blikket hennes, øynene som gjennomboret ham, skar seg inn gjennom huden og inn til hjertet hans, uten at han kjente den minste antydning til smerte. Og leppene hennes nærmet seg hans, han så hvor nydelige de var, ganske tynne og små, men fremdeles inneholdt de en enorm sensuell kraft som dro ham mot henne, som en magnet. Han kunne nesten kjenne lukten av henne, bare millimeter borte nå.

Han ble dratt ut av søvnen av en lyd han konstaterte måtte være Ronny som slapp ut igjen den sparsommelige middagen, blandet sammen med en anelse for mye alkoholholdig drikke. Han løftet mobilen fra nattbordet og konstaterte at klokken var syv over ni søndag morgen, samtidig som han merket seg at den ikke inneholdt nye meldinger. Ingen fra henne. Han ergret seg litt over at Ronny hadde dratt ham ut av drømmelandet hvor han hadde vært nærmere henne enn han kunne drømme om, selv om han visste at disse drømmene kun pinte ham enda mer. Han dro det nok en gang fete håret vekk fra ansiktet og reiste seg opp fra sengen.

Da han kom ut fra badet en halv time senere, hadde Ronny begynt å tørke middagsrestene vekk fra gulvet. Han så ganske sløv ut. August gikk bort til CD-spilleren, og lot Ian Curtis mørke budskap fylle rommet. "Unknown Pleasures er for meg et bedre album enn Closer," sa han delvis til seg selv, delvis for å holde Ronny noenlunde bevisst. "Closer blir ofte dratt frem som mesterverket, magnum eposet, men Unknown Pleasures har en mer menneskelig og organisk atmosfære." Alt han fikk til svar var et grynt. Han smilte. Det var langt fra første gangen han passet på Ronny mens han var bakfull. "Skuffende at du ikke bidro med flere CD-er, jeg hadde håpet på en større utvidelse av samlingen." Ronny var ferdig med å fjerne restene av natten fra gulvet, og satt nå delvis oppreist i sofaen, som mirakuløst nok så ganske ren ut. August satte seg på den nyervervede stolen. "She's lost control," erklærte avdøde Ian Curtis gjennom høytalerne, som et spøkelse av hva som hadde vært. "Du vet hvorfor du hører så mye musikk, ikke sant?" August kunne høre på stemmen til Ronny at han var i ferd med å bli belært om et av disse interessante fenomenene kameraten var dypt opptatt av. "Fordi jeg liker det?" halvgjettet han. "Du fyller opp hjernen med opplevelser og følelser som ikke er dine egne. Du har ikke opplevd nok, så du forsyner deg av andres erfaringer, og plasserer dem i sinnet ditt som dine egne." August ville gjerne være oppgitt over vennens utsagn, men merket at det var sannhet i det. "Det gjelder alle medier, film, musikk og kunst. Hadde du byttet ut Allen, Curtis og Dalì med ekte opplevelser, med egne erfaringer, da ville du hatt et rikere liv. Jeg lover!" Ronny lovte alltid ting når han ville være ekstra overbevisende. August var ikke i humør til å si imot, så han lot ballen ligge.

De tilbragte dagen ved å gjøre stort sett ingenting. Ronny gikk ut for å kjøpe en avis, mens August la seg på sofaen med et eller annet intetsigende program på TVen. Han lå egentlig bare og tenkte, men han trengte å ha noe i bakgrunnen, som et slags landskap tankene kunne utfolde seg over. Han anstrengte seg for å ikke tenke på henne, noe som selvsagt førte til at hun befant seg foran øynene hans hele tiden, uten at hun noensinne ble så virkelig som i drømmen, eller enda bedre: Som dagen før. Virkelig virkelig. Han lå og stirret meningsløst opp i taket da Ronny kom tilbake med avisen. Han fortalte kort at avisen spådde flott vær uken som kom, før han satte seg i stolen, og lot ansiktet forsvinne bak dagens nyheter. August observerte ham der han satt og trakk i seg informasjon, ting han kunne trekke frem i samtaler senere. August skrudde av det intetsigende programmet. "Jeg går en tur!"

Utenfor blokken var det like stille som vanlig, og hagen var kun en liten grønn flekk omringet av grå masse. Himmelen var grå denne dagen, som om den tok en pause før været Ronny hadde lovet. Det gjorde noe med stemningen. Blokkene så mer enn noen gang tidligere ut som gravstener. Gigantiske gravstener som skjøt i været, et symbol på alt liv som hadde gått tapt da byen ble plassert der. Og de var alle den sørgende enken som vannet graven, med alt slit og arbeid de gjorde. Vannet den, slik at den vokste. Større og større, til den skar gjennom de tunge, grå skyene. En enorm kirkegård som tiltrakk seg alt liv, og lot det gå til grunne.

August begynte å bevege seg, inn i hagen, mot det ensomme, døde treet. Han følte at han hadde et spesielt forhold til det nå, det hadde tross alt påvirket ham såpass at det hjemsøkte drømmene hans. Han lot hånden hvile mot barken. Her kunne han ta på det, røre ved det, men her hadde det heller ingen betydning. Der derimot. Der klarte han det ikke. Og det var fremdeles intet liv i det, bare død. Han fortsatte forbi treet, og var snart ute på byens gater, grå og forlatt lik skyene som hang over dem. Han så ikke et eneste menneske ute på gatene. Han var den eneste som hadde valgt å bruke søndagen sin på å ferdes i det grå landskapet, blant gravstenene. Og på en måte foretrakk han det sånn. Han fikk være alene med tankene sine, i et landskap som passet dem bedre enn leiligheten. Det var merkelig hvordan en by kunne gå fra å være lys og full av liv, til å bli mørk og livløs, en grå skygge av hva den hadde vært. Asfalten under føttene hans var hard og tung, han kjente det ved hvert skritt. Den holdt alt annet ned, trykket naturen ned under seg og druknet den. Og gravstenene ble plassert oppå den, holdt den nede med et enda sterkere grep, som om det gikk på liv og død, at livet måtte begraves for en hver pris.

En regndråpe brøt Augusts tankerekke, og den ble raskt etterfulgt av flere. På et par sekunder hadde det begynt å hølje ned, noe som ikke nødvendigvis passet August, som hadde gått ut i t-skjorte i tro og håp om at Ronnys værspådommer skulle inntreffe med en gang. Han begynte ferden tilbake mot blokken mens han kjente vannet trenge inn i klærne og gjøre kroppen fuktig. Det var som om himmelen og skyene gråt over byen, eller som det var enken som vannet graven. Han gikk gjennom hagen utenfor blokken, gjennom gresset, og akkurat da han passerte treet var han sikker på at han hørte noe. Et dypt, overjordisk, eller kanskje underjordisk, sukk. Han snudde seg og så opp på treet. Ingenting. Bare fantasien. Han fortsatte å gå mot leiligheten, men stoppet nesten med en gang. Nok en gag hadde han hørt det, et dypt og klagende sukk. Det var ikke vinde, det var han sikker på. Den kunne ikke fremkalle noe så emosjonelt. Han snudde seg mot treet igjen, men det var fremdeles livløst. Han gikk bort til det, og strakk ut hånden. Sakte presset han håndflaten mot den døde barken. Et sukk. Det var helt klart ikke jordisk, og han var heller ikke sikker på om han faktisk hørte det, eller om han bare følte det. Selvfølgelig overbeviste han seg selv om at det var innbilning, men allikevel ble han stående. Han stod der i regnet og klynget seg fast til et livløst tre, mens det laget klagende sukk og ul som det ultimate beviset på naturens tap mot mennesket.

Fire

2010-08-10T00:14:00.002+02:00

Ronny la ikke merke til Den Nyankommede med en gang. "Hva skjer? Satt noe i halsen eller noe?" Han så at Augusts blikk ikke møtte hans eget, og snudde seg for å se hvem det var som kunne være mer interessant en det for han altoppslukende, altbetydende kvantemekanoe. Da han oppfattet at Jessie akkurat hadde gjort entré, vendte han blikket tilbake mot August. "Skjønner." Det var ikke bare August og Ronny som hadde oppfattet tilstedeværelsen av likesinnede; Jessie så mot dem, smilte og vinket. August vinket tilbake, og håpet at håndbevegelsen ikke fremstod som for ivrig. Hun gikk bort til dem.

"Så, hva gjør dere inne i godværet, gutter?" Bare stemmen hennes var nok... "August hjelper meg med studiene," forklarte Ronny i en humørfylt tone. "Med hjelper mener jeg at han sitter og leser poesi av ukjente forfattere, mens jeg sliter med betydningen av..." August falt ut av samtalen. Delvis fordi Ronnys studier var så uforståelige og snevre at man kunne dø av kjedsomhet av å se på et bokomslag som omhandlet temaet, og delvis fordi Jessie hadde gitt ham et blikk. Kun et kort blikk. Ingen skjult beskjed, ingen bevegelse i øynene. Men allikevel et blikk. Og et smil. Det var kun blikkene hennes han følte seg helt trygg på. Det var kun gjennom øyenkontakt han kunne fortelle henne hva han følte. Det var en ufarlig kommunikasjonsform, fri for ord. Ingen hadde mot eller vilje til å ta opp temaer fra blikkontakt i en samtale, det var altfor usikkert, man kunne ikke vite hva den andre mente. Og allikevel visste man det innerst inne.

"August!" Ronnys stemme dro ham vekk fra tankerekken. Både Ronny og Jessie så på ham. "Jeg spurte akkurat om du hadde tid til en kaffe etterpå, jeg har en oppgave hvor jeg kan trenge litt psykologi-kjennskap." Jessie smilte mens hun snakket, som om hun visste hva han hadde tenkt. "Åja, ehm... Selvfølgelig!" August hadde en blandet følelse: På den ene siden hadde han akkurat sittet apatisk under en samtale med henne, men på den annen side hadde hun akkurat bedt om hans hjelp. Han valgte å legge hovedvekt på den siste siden. "Beklager, jeg bare datt ut litt," reddet han seg inn, "Ronnys studie må være de minst spennende på jordens overflate." Hun lo. "Vel, ikke la mitt kjedelige liv oppta deg," sa Ronny sarkastisk. "Gå og ta en kaffe med Jess, du."

Et kvarter senere satt han sammen med Jessie på en liten kafé han ikke hadde besøkt før. Et koselig og stille sted, som på denne halvvarme dagen kun hadde et par besøkende utenom dem. De satt med hver sin kopp te, selv om kaffe hadde vært grunnlaget for avtalen. August sluttet med kaffe da han fant ut hvor avhengighetsskapende den var, mens Jessie hadde antatt at han drakk det da hun spurte et kvarter før. Nå hadde hun tatt opp en bok om Freud hun hadde fått i oppgave å lese, uvisst i hvilken sammenheng, til jusstudiet sitt, og hun og August diskuterte alle mor/sønn-problematikkene i en lystig tone, kun avbrutt av at hun dro håret unna ansiktet, eller at han skiftet stilling på stolen.

Vi skal ikke dvele for lenge ved denne samtalen, da den kun var en samtale, dog mellom August og kvinnen han elsket. I alle fall, rundt en time senere forlot de stedet, og gikk sammen nedover gaten utenfor. De hadde en lett og ledig tone, mens de diskuterte løst og fast. Livet. Ved et veiskille skiltes også deres veier. "Tusen takk for hjelpen. Det var utrolig snilt av deg!" Ordene varmet ham mer enn noen skogsbrann kunne gjort. "Når som helst, Jessie! Bare si ifra hvis det er noe annet jeg kan hjelpe med." "Det skal jeg," tindret hun. Et siste smil, et siste blikk, og de gikk hver sin vei. De rosende ordene varmet ham fremdeles. De fløy inne i ham, fløy rundt i ham. Hver eneste centimeter av kroppen hans sitret, ble varmet. Han var mer i live enn han hadde vært noensinne. For hadde hun ikke takket ham? Og hadde hun ikke sagt at hun skulle si ifra hvis det var mer hun trengte hjelp med? Klart, på hans tilbud, men fremdeles. Smilet hennes hadde boret seg inn i ham, inn i sinnet hans, og nå fløt det rundt i hodet hans. Han smilte hele veien tilbake til leiligheten.

"Så, hvordan gikk det?" Ronny reiste seg fra sofaen med en gang Augusts ansikt dukket opp i døren, og han ventet ikke til døren var lukket før han stilte spørsmålet han antagelig hadde lurt på helt siden de hadde forlatt ham på biblioteket. August lukket døren. "Bra, tror jeg." "Så, ble det noe..." Ronnys ansiktsuttrykk viste klart hva de tre prikkene symboliserer. "Du tenker kun på en ting!" August satte seg i en stol de tidligere på dagen hadde flyttet fra Ronnys gamle leilighet. "Og du er uforbederlig! En uhelbredelig romantiker!" Nok en gang var Ronnys ansikt overtatt av et nær enormt glis. August sukket.

De snakket ikke mer om Jessie den dagen, de brukte isteden tiden på å gjøre den siste finpussen på ryddearbeidet. Leiligheten inntok nok en gang en nokså hjemlig form, allikevel annerledes enn hjemmet August hadde hatt der det siste året. Det var ikke bare hans hjemerstatning nå, Ronny hadde på ekstremt kort tid funnet seg til rette i det beskjedne husværet. Allikevel var det først og fremst Augusts leilighet, han hadde vært der først, og uansett hvor hjemlig Ronny ville få det var det han som var gjesten og August som var "husets" herre. I femtiden inntok de en svært enkel middag som bestod av spagetti og (nok en gang) et par egg. Etter dette snakket de om løst og fast mens de halvveis fulgte med på et TV-program om aztekernes rike. Til slutt var det på tide for Ronny og dra på en fest August høflig hadde avslått. Trass det gode humøret han hadde fått av samværet med Jessie, var han ikke i humør til fest. Ronny akket seg over at noen kunne velge å sitte alene inne på en lørdagskveld som denne, men August var urokkelig. Da Ronny hadde gått skrudde han av TV-en og la seg mer behagelig på sofaen. Han lukket øynene og gled sakte men sikkert inn i en døs mens han tenkte på smilet Jessie hadde sendt ham.

Han befant seg nok en gang i hagen utenfor blokken, og nok en gang var blokken borte, omgivelsene utenfor hagen var tåkete og treet vokste ned fra himmelen. Han så seg rundt i dette drømmescenarioet, og undret seg over at han hadde returnert hit i drømmene sine. I det fjerne, borte i hagen som i drømmen hadde utvidet seg til en nær uendelig utstrekning, så han noe som glimtet. Han begynte sakte å gå mot det. Underlaget kjentes underlig vått, og da han så ned oppdaget han at han gikk barbent i gresset som var dekket av dugg. Han fortsatt ferden mot glimtene i det fjerne, gjennom det uendelige gresset. Det fantes ingen ujevnheter i bakken, hvert skritt var likt det forrige, og dette fikk uendelighetsprinsippet til å spinne videre i hodet hans. Da han kom nærmere glimtene så han at det var noe stort, en struktur, en bygning, i hva som så ut til å være en eng av roser. Selve bygningen lot til å være av glass. Han skulle til å gå nærmere da...

"Hei, sover du?" Ronnys stemme bar tegn av at han hadde drukket. August gryntet. "Jeg gjorde det i alle fall..." "Åja, sorry," Ronny virket nesten like desorientert som August følte seg etter å ha blitt revet ut av sin ferd mot glasshuset på roseengen. "Du sover liksom på sofaen der jeg skal sove, kompis." "Åja, beklager." August reiste seg og lot Ronny legge seg ned. Det ble momentant stille, og August undret seg over hvor mye alkohol kameraten hadde fått i seg, samtidig som han sjekket om han hadde låst døren etter seg, noe han ikke hadde gjort. August kastet et blikk bort på den lille klokken på veggen og konstaterte at klokken nærmet seg fire. Han gikk inn på rommet sitt, og begynte å dra av seg klærne han hadde sovnet i mens han lukket døren etter seg. Han la seg i den mer komfortable sengen, og glemte alt om hagen. Isteden gled tankene nok en gang tilbake på henne. Han sovnet med et smil om munnen. Hennes smil.

Tre

2010-08-10T00:14:00.001+02:00

At Ronny ikke hadde utrolig mye ting var ikke akkurat noen overdrivelse, heller en underdrivelse. Det tok kun et par timer å bære ut de få eiendelene, og få dem plassert i Augusts ikke lenger så romslige leilighet. Da denne på langt nær endeløse oppgaven var fullført, nøt de en improvisert frokost/lunsj i Ronnys nye hjem. Det spekulative måltidet bestod av noen brødskiver, en halv ost som August ikke kunne huske å ha kjøpt på noe tidspunkt og et par egg Ronny gjorde et tappert forsøk på å steke.

"Så, hvordan går det med deg, egentlig?" Ronny så opp fra ostestykket han forgjeves prøvde å skive opp. De hadde ikke rukket å utveksle annet enn små vitser og eventuelle bandeord under flytteprosessen, men nå bød endelig sjansen seg. "Hva tenker du på?" August ante at spørsmålet ikke nødvendigvis var ment som et ønske om en standard situasjonsrapport. "Vel," et glis kunne anes på Ronnys vanligvis så nøytrale ansikt. "Jeg tenkte for eksempel på om du har snakket noe med Jess i det siste?" Jess. Jessie. Henne. De nærmeste vennene hadde over tid skjønt at August hadde mer enn vennskapelige interesser av Jessies nærvær, tross hans forsøk på å skjule det. "Har ikke hørt fra henne på en stund, nei." Han prøvde å virke nøytral. Et patetisk forsøk forstod han raskt, da han så Ronnys glis utvide seg. "Herregud, mann, du tar deg sannelig god tid. Jeg er ærlig talt overrasket over at du ikke har mistet interessen enda!" "Interessen?" "Seriøst, det kryr av andre jenter i byen, ikke så verst utseende heller, men du har ikke prøvd deg en gang! Du blir bare sittende å stirre; enten etter henne, eller på henne." Det at hva August hadde trodd var korte og usynlige blikk var blitt så godt observert var vel bare til å forvente; han følte det selv som han hadde null grep om kvinners oppførsel, og enda mindre tanker. "Så hva ville du foreslått?" spurte han i et halvhjertet forsøk på å redde sin siste dråpe ære. Gliset på Ronnys fjes var nå ikke til å ta feil av. "Vel, enten så forteller du henne om følelsene dine, eller så gir du henne opp, og finner deg et nytt sikleobjekt." Klar tale, som vanlig. Det var en av grunnene til at August likte ham. "Eventuelt kan du fortsette å gå rundt med ubesvarte følelser og bli ubegrunnet sjalu hver gang du ser henne snakke med noen andre, slik du har gjort de siste årene," la Ronny spøkefullt til. "Men seriøst, jeg tar ikke helt hva som får deg til å være så vill etter henne." "Har det aldri slått deg at det finnes andre grunner til å like en jente enn om hun har store bryster og fin kropp?" Ronny latet som han tenkte seg om, før han nok en gang lot gliset overta ansiktets få hulrom. "Nope, kompis! Aldri!" August sukket halvalvorlig. "Klart, jeg ser og at Jessie har en fin kropp, men det jeg aller først falt for var personligheten hennes. Helt fra første gangen jeg så henne, som begynner å bli noen år siden, har jeg visst at hun var (og er) hun, ikke sant? Det er ikke lett å forklare, men jeg tenker på henne hele tiden!" August ble alvorligere mens han beskrev sine innerste, mest bortgjemte følelser. "Alt jeg gjør, nesten alle valg jeg tar, kan knyttes opp mot henne på en måte, selv om jeg antagelig er den eneste som ser det. Jeg tolker, og tolker, du kan vel like godt si overtolker, alt hun sier og gjør. Det er nesten til å bli gal av, og..." han stoppet for å klarne tankene, "og bare tanken på at hun kan avslå meg, at jeg aldri skal kunne holde rundt henne... Det holder meg fra å fortelle henne hva jeg føler." August stoppet etter denne sjelevrengningen, og merket at han rødmet, noe han kun gjorde når han sa noe han virkelig mente. "Jøss, kompis, ante ikke at det satt så dypt," Ronny så nesten litt skamfull ut. "Trodde det bare var jenter og gutter fra attenhundretallsromaner som hadde slike følelser." "Vel, de og meg. Det er en skyhøy skuddpremie på oss, hvis du er interessert." August fant igjen sitt mentale fotfeste sammen med smilet, og de lot samtalen ligge, mens de gjorde ferdig sitt spartanske måltid.

Etter frokostlunsjen tok de en liten opprydning av rotet som hadde oppstått under flyttingen. Til Augusts skuffelse fikk CD-samlingen kun en mindre utvidelse på en ti-tolv album. Ronny hadde aldri hatt den samme musikkinteressen, selv om de hadde vært på en og annen konsert sammen. Da alt var på plass spurte Ronny om August ble med ned på det lokale biblioteket, da han hadde en prøve å lese til. Ronny var som August førsteårsstudent, og da slutten av skoleåret nærmet seg ble prøvene fler og stresset maksimert. Ronny studerte til å bli en slags ingeniør som August aldri hadde fått helt taket på. Han hadde alltid hatt gode muligheter for utdanning, og denne "jævla ingeniørgreia" som han ofte kalte det, var for de heldige få som hadde både evner og midler. August på den annen side, studerte psykologi på et vanlig universitet. Menneskesinnet hadde alltid interessert han, og muligheten til å få betalt for å studere det på nært hold samtidig som han kunne kalle seg doktor var rett og slett for god til å takke nei til.

Biblioteket var enda roligere enn vanlig, på denne halvvarme maidagen. Trass trusler om regn, var gatene utenfor halvfulle av mennesker på vei til hva som helst de kunne nyte fullt ut i dette nesten-sommerværet. August og Ronny hadde satt seg ved et bord nær et åpent vindu, Ronny med en oppslått bok om kvantemekanikknoe, mens August studerte omslaget til en diktsamling av en anonym forfatter(-inne). Ronny bladde raskt gjennom boken til han fant siden han tydeligvis hadde lett etter. "Du gidder ikke tilfeldigvis å stille meg noen spørsmål fra denne siden, gjør du vel?" spurte Ronny ironisk. August la fra seg diktsamlingen, og tok imot det overraskende lette verket om kvantemekanikketellerannet. "Okei... Hva er..." Han stoppet allerede før spørsmålet han hadde hatt på leppene fant sin virkelige form, for noen han kjente hadde akkurat entret bibliotekets varme skjød. Noen han kjente, noen han trengte, noen han tenkte på konstant. Henne.

To

2010-08-10T00:12:00.000+02:00

August befant seg nok en gang i hagen utenfor boligblokken, men noe hadde forandret seg. Han la ikke merke til hva med en gang, før han snudde seg og så at det ikke var noen boligblokk der. Faktisk var det ikke en eneste blokk i syne, bare grå tåke. Grå tåke og hagen. Han gikk mot treet i sentrum, og merket at avstanden var lengre enn han husket. Det var også noe med selve hagen, stemningen, inntrykket. Noe annerledes og uforklarlig. Da han nærmet seg treet så han at også det var forandret, og da han forstod på hvilken måte, gispet han. Treet som før hadde vært et ganske ordinært, livløst tre, vokste ikke lenger opp av bakken; det vokste ned fra himmelen. De grønne bladene på de øverste, eller de nederste, grenene hang omkring en meter over bakken. August tittet opp, men kunne ikke se roten; treet strakk seg så langt øyet rakk. Han gikk mot det, strakk sakte ut en hånd for å røre ved det, da...

August våknet av at et glass knuste. Det lot til at glasset med vann han så skånsomt hadde beskyttet bare noen timer tidligere hadde måttet gi tapt mot tyngdekraften da det ble revet ned av en utstrakt hånd. Hans utstrakte hånd. Treet i drømmen hadde visst hatt en litt for stor effekt på sinnet hans. Han gryntet og flyttet kroppen til sittende stilling, i samme øyeblikk som han fornøyd konstaterte at det var lørdag, og at han således var fritatt fra studiene for en liten stund. Sakte lot han hånden gli gjennom håret, som i løpet av natten hadde inntatt en mer svett og fettete form, noe det vanligvis gjorde. Han innså at han hadde tilbragt natten, hvor liten den enn hadde vært, på den halvkomfortable sofaen, i stedet for den mye mer fristende sengen, og han ante virkelig ikke hvorfor. For mange sene kvelder, sannsynligvis. Han sjekket meldingene han ikke hadde sjekket natten før fordi de ikke var fra henne, og sukket høyt. I tillegg til to intetsigende meldinger fra to intetsigende venners venner, var det en fra kameraten Ronny. "Stikker innom i morgen tidlig, må snakke." Tatt i betraktning at Ronny var et uhelbredelig a-menneske, og at klokken allerede var (August sjekket den lille klokken på veggen) kvart på ni, kunne han innfinne seg når som helst. Altså ingen tid til å gjøre noe med det fettete håret, men antagelig nok tid til å ta på seg noen rene klær.

Dørklokken ringte mens August var opptatt med å pusse tenner. Ronny gikk alltid opp til leiligheten for å ringe på, av en eller annen mystisk grunn som bare han selv forstod. Med tannbørsten fremdeles i munnen, åpnet August døren. "Schka bae pusche feddig!" sa han halvgretent, og lott Ronny ha ansvaret med å lukke døren, mens han selv trakk seg tilbake til det minimale badet. Da han kom ut hadde Ronny satt seg på sofaen, etter tydeligvis å ha skjøvet et teppe og noen bøker over på den ene av de to sitteputene. Hvordan August hadde kunnet sove der var ubegripelig, også for ham selv.

"Så, hva ville du snakke om?" spurte August, i en litt høfligere tone denne gangen. "Har du kommet for å be om min datters hånd må jeg dessverre skuffe, hun er ikke født enda." "Du er sinnsykt festlig når du er trett," geipet Ronny. "Tro det eller ei, jeg kom for å søke råd." August hevet et øyenbryn. "Åja, ikke tro jeg ikke har lett over alt etter andre potensielle rådgivere," skyndte Ronny seg å si. "Men du er virkelig den eneste jeg kan snakke med om dette," la han ettertenksomt til. Denne nye og mer alvorlige tonen var ny fra Ronnys side, så August satte seg ved siden av ham, en prosess som førte til at tingene som tidligere ble skjøvet over til den ene siden nå havnet på gulvet. "Saken er," begynte Ronny, "jeg har ikke klart å skaffe meg noen jobb enda, og studielånet... Vel, det er virkelig ikke særlig mye, og... Greia er at jeg ikke har råd til å fortsette å bo i leiligheten min. Faktisk har jeg fått beskjed om at jeg har ut neste uke på meg til å pakke sammen sakene mine og stikke. "Ronny så ganske fortvilet ut der han satt, nesten så han ikke møtte Augusts granskende blikk. "Så, hva er mulighetene dine?" August klarte alltid å holde seg rolig i slike situasjoner. Ronny så bort på ham. "Ser stygt ut til at jeg må hjem til foreldrene mine igjen," sukket han. "Er jo bare en time unna. Får vel pendle, tenker jeg." Han sukket igjen. "Grunnen til at jeg kom var egenlig at jeg trenger noen til å hjelpe med selve flytteprosessen. Kjenner ikke for mange folk inne i byen her." August møtte blikket hans. "Så, hva du først kamuflerer som rådgivning viser seg å være et forsøk på å lure meg med på fysisk arbeid, er det slik å forstå?" Ronny nikket. "Vel, hør her," sa August, "Jeg gidder ikke å hjelpe deg med å frakte tingene dine ut i ødemarken, så vi gjør det heller slik: Du flytter inn hit og sover på sofaen, jeg hjelper deg med å bære de letteste tingene opp trappen." Ronny så opp på ham og smilte. "Seriøst?" "Er paven katolikk?" De to guttene brast ut i latter. "Vet du," sa August, "Du har ikke utrolig mye ting, stikker vi hjem til deg nå kan vi ha alle sakene dine her før lunsj!" "Deal!" utbrøt Ronny, og reiste seg fra sofaen.

De snakket muntert sammen på vei ned trappene, ut til Ronnys bil som stod utenfor. Da han skulle til å sette seg inn, kastet August et raskt blikk bort på treet i hagen. Det var riktig vei denne gangen, men han kunne ha sverget på at i et par sekunder var det noe som beveget seg bak bladene...

En (prolog)

2010-08-10T00:08:00.001+02:00

August våknet av en lyd han i øyeblikkets forvirrede tilstand ikke var i stand til å kjenne igjen. Det tok noen øyeblikk før han mentalt kunne plassere seg i liggende stilling på sofaen, liggende på hva som før hadde vært en svært så dekorativ pyntepute, nå kun en sammenpresset klump etter noen timers urolig søvn. Klokken måtte være rundt halv fem. Han stirret ut av vinduet. Det hadde begynt å regne; små striper nedover vindusruten viste banene noen av de mange tusen dråpene hadde laget.

Nok en gang denne lyden, som han nå gjenkjente som mobilens meldingsvarsel. Han reiste seg halvveis opp, og lot hånden gli over bordet, noe som resulterte i et par tomme ølboksers meningsløse ferd ned på gulvteppet, og en nestenulykke med et halvfullt glass vann. Til slutt fant han mobilen, og i stille triumf sjekket han displayet. Resultatet var heller skuffende. Ikke en eneste av de tre meldingene han hadde mottatt mens han befant seg i dyp søvn var fra henne. Han la fra seg mobilen, på et lettere tilgjengelig sted denne gangen, og reiste seg opp. Han kjente seg på langt nær utvilt, men det fikk holde. Han hadde ikke mulighet til å gjenfinne søvnen nå.

Utenfor vinduet kunne han se at regndråpene ble færre over det urbane landskapet leiligheten befant seg i. Boligblokker omringet de nærmeste kvadratmeterne, kun avbrutt av små grønne flekker som skulle dempe lengselen etter å ha en virkelig hage. Himmelen var begynt å bli lysere, og August kunne ane at dagen som nå var på anmarsj ville bli like grå og trøstesløs som miljøet han befant seg i. Han gikk mot ytterdøren, fast bestemt på at han like godt kunne nyte den melankolske stemningen landskapet utenfor bød på, nå som han aller først var våken. Han valgte å ikke ta på seg noen jakke, da temperaturen de siste dagene hadde vært langt bedre enn været skulle tilsi.

Utenfor boligblokken han aldri klarte å se på som "hjemme", ble han møtt av den friske, råe morgenluften. Han likte denne tiden på døgnet; alle gatene var tomme, det eneste livet man kunne observere var de få fuglene som fremdeles bosatte seg i byen, trass innbyggernes mange forsøk på å ødelegge alle livsgrunnlag for dem. De slapp ut et par toner nå og da for å minne om at det fremdeles fantes liv. August begynte å spasere, uten noe spesielt mål, kun med den hensikt å nyte scenarioet, og all stemningen det kunne by på. Han klarte ikke å unnlate å tenke at dersom hun hadde vært der, ville det vært ganske romantisk.

Han vandret langs en av de grønne flekkene. Den hadde et tre plantet nær sentrum, et tre som trass grønne blader, og friske bark bar lite tegn på liv. Hadde han hatt interesse for slikt hadde han sikkert visst hvilken art treet tilhørte, og om det var uvanlig at så få dyr bosatte seg i det, men meningen med å se forskjell på en bøk og en eik hadde aldri slått ham som noe annet enn artsbestemmelse i naturfagtimene på ungdomsskolen. Han gikk mot det for å se om det ikke kunne være et lite tegn på liv fra et nærere perspektiv. Hånden hans møtte stammens ru overflate, og han lot sakte fingrene gli langs treet. Så ekte. Men ingen tegn på liv. Han tittet raskt på armbåndsuret sitt, og kunne med stor overraskelse se at klokken allerede nærmet seg halv seks. Nær en time hadde gått med til hans lille utflukt. Han returnerte til leiligheten for å se om det ikke var mulig å få en liten dose til med søvn før dagens videre utfordringer stod for tur. Det var med et lite smil om munnen at han igjen inntok den halvkomfortable stillingen på sofaen.